Det fremheves i St.meld. nr. 8 (1999-2000) at konsentrasjonen av klimagasser skal stabiliseres på et nivå som vil forhindre skadelig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. Klimagassutslippene skal i perioden 2008-2012 ikke være mer enn 1 pst. høyere enn i 1990.

Regjeringen viser i St.meld. nr. 33 (1999-2000) til at Kyotoprotokollen bare er et første skritt i retning av å oppnå Klimakonvensjonens målsetting om å unngå farlige menneskeskapte klimaendringer.

På kort sikt er Regjeringens overordnede prioritet å bidra til at utfallet av den sjette partskonferansen (COP 6) under Klimakonvensjonen i Haag i november 2000 blir godt nok til at det blir mulig for et tilstrekkelig antall land å ratifisere Kyotoprotokollen, slik at den kan tre i kraft så raskt som mulig.

Regjeringen vil arbeide for et regelverk for Kyotomekanismene som sikrer kostnadseffektive, reelle utslippsreduksjoner. Regjeringen mener det er viktig å få enighet om et system som sikrer overholdelse av forpliktelsene, og som definerer hva som skjer dersom forpliktelsene ikke blir overholdt.

Regjeringen vil arbeide for løsninger som både kan bidra til å motvirke effektene av klimaendringer og til å få til en mer bærekraftig økonomisk utvikling i utviklingslandene.

Regjeringen anser at Norge innenfor EØS-avtalen og dermed i forholdet til EU best kan tjene sine interesser ved fortsatt å arbeide gjennom «paraplygruppa" av samarbeidende land, men den vil legge vekt på å styrke dialogen med EU for å prøve å dempe motsetningene mellom industrilandene før COP 6. Utviklingslandenes deltakelse i arbeidet med å redusere utslippene er sentralt i forhandlingene. Regjeringen vil arbeide aktivt for at det blir oppnådd gode resultater mht. kapasitetsbygging og overføring av teknologi og finansielle ressurser for utviklingslandene, som trolig vil være nødvendig for å få til tilfredsstillende resultater i forhold til Kyotomekanismene og regelverket som skal sikre at landene overholder forpliktelsene.

Regjeringen legger i St.meld. nr. 33 (1999-2000) vekt på at utformingen av virkemiddelbruken på klimaområdet og tiltak for å oppfylle Kyotoprotokollen skal tilstrebe kostnadseffektivitet både nasjonalt og globalt.

Regjeringen legger videre opp til at Norge skal ta i bruk Kyotomekanismene for å redusere de samlede kostnadene ved å oppfylle våre forpliktelser. I tråd med bestemmelsene i Kyotoprotokollen vil bruk av disse fleksible gjennomføringsmekanismene være et supplement til nasjonale tiltak.

Regjeringen mener at utviklingen av de norske virkemidlene må skje i lys av det som skjer i andre land. Som følge av EØS-avtalen og at EU er vårt viktigste eksportmarked, vil utvikling innenfor EU være spesielt viktig. Regjeringen vil videreutvikle virkemidlene for å få utløst flere kostnadseffektive nasjonale tiltak, og et nasjonalt kvotesystem for klimagasser vil kunne ivareta kriteriene om kostnadseffektivitet og styringseffektivitet fra norsk side.

Regjeringen vil bidra til at det utvikles et internasjonalt kvotemarked blant industrilandene som stimulerer til at de billigste tiltakene blir realisert, og at det norske kvotesystemet skal kobles til dette. Dette vil gjøre det mulig å bli enige om mer ambisiøse forpliktelser senere. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med forslag til et nasjonalt kvotesystem.

Regjeringen viser til at EU-kommisjonen mars 2000 la fram en grønnbok om kvotehandel og en kommunikasjon hvor den på et overordnet nivå utmeisler en strategi for å gjennomføre Kyotoforpliktelsene. Regjeringen mener grønnboka kan være et første skritt på veien mot et regionalt kvotesystem.

I tillegg til å delta i utformingen av et internasjonalt kvotesystem, tar Regjeringen sikte på at Norge skal benytte de prosjektbaserte Kyotomekanismene aktivt.

Komiteens merknader

Komiteen viser til at Stortinget har behandlet energimeldingen og fattet vedtak som har konsekvenser for arbeidet med klimaendringene. I disse spørsmål viser komiteen derfor også til Innst. S. nr. 122 (1999-2000), hvor også partienes primærstandpunkter fremkommer.

I forhold til St.meld. nr. 33 (1999-2000) er komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, enig i Regjeringens ambisjoner om å få på plass regelverket for Kyoto-mekanismene for industrilandene, og at det sikres at forpliktelsene overholdes, samt at det utarbeides tiltak mot land som bryter regelverket.

Flertallet viser til at det er bred enighet nasjonalt og internasjonalt om at de menneskeskapte klimagassutslippene kan ha innvirkning på de globale klimaendringene. Temperaturøkninger som vil kunne endre nedbørsmønstre og vindsystemet, forflytte klimasoner og heve havnivået, vil få svært alvorlige konsekvenser både for økosystemer og samfunnet.

For å hindre en slik uønsket utvikling, vil flertallet understreke viktigheten av Kyotoprotokollen i arbeidet med å redusere menneskeskapte klimagassutslipp.

Flertallet mener Kyotoprotokollen representerer en milepel i innsatsen for å motvirke klimaendringene. Det er viktig at arbeidet med å legge til rette for Kyotomekanismene har høy prioritet, og flertallet har merket seg Regjeringens prioriteringer om å arbeide for et regelverk som sikrer kostnadseffektive og reelle reduksjoner i utslippene av klimagass. Flertallet støtter også Regjeringens syn om at det er viktig å få enighet om et system som sikrer overholdelse av forpliktelsene og hva som skjer når disse ikke blir overholdt.

Det er viktig at virkemidlene utløser kostnadseffektive nasjonale tiltak, og flertallet har merket seg at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med forslag til et nasjonalt kvotesystem.

Avtalen representerer likevel bare ett første skritt framover i den internasjonale klimapolitikken. Flertallet understreker at landene som slutter seg til Kyotoprotokollen skal ha vist klar framgang i å oppnå utslippsforpliktelsene innen 2005.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre ber derfor Regjeringen i neste melding til Stortinget om rikets miljøtilstand gi en vurdering av hvordan Norge ligger an i forhold til de utslippsforpliktelser vi har påtatt oss.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, viser til at industrilandene må finne felles løsninger i klimaforhandlingene. Flertallet støtter et fortsatt arbeid gjennom "paraplygruppa", men vil også vektlegge betydningen av en god dialog med EU i disse spørsmålene. Flertallet støtter også Regjeringens arbeid i å finne gode løsninger på områder som er viktige for industrilandene.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre vil også vise til at de fleksible gjennomføringsmekanismene i Kyotoprotokollen skal være et supplement til nasjonale tiltak. Dette er slått fast både i protokollen og senere gjennom Stortingets behandling. Disse medlemmer forventer derfor at Regjeringen raskt kommer tilbake til Stortinget med forslag til nasjonale tiltak.

Når det gjelder fastsettelsen av reglene for Kyotomekanismene støtter disse medlemmer prinsippene om at de skal sikre kostnadseffektive og reelle utslippsreduksjoner og at de skal bidra til en mer bærekraftig utvikling i utviklingslandene. Men det forventes at Regjeringen har merket seg at Stortinget ved flere anledninger har understreket at disse fleksible mekanismene skal være et supplement til nasjonale tiltak (jf. Innst. S. nr. 233 (1997-1999) og Innst. S. nr. 140 (1999-2000)).

Disse medlemmer viser til at Regjeringen ved å fokusere for ensidig på kvoteregimer og fleksible gjennomføringsmekanismer kan skyve dette i bakgrunnen. Kyotoavtalen er klar på at disse mekanismene kun skal være et supplement til nasjonale tiltak. Det er derfor viktig at Regjeringens oppfølging av et nasjonalt kvotesystem for klimagasser skjer raskt, slik at det kan bli operativt så snart som mulig, og helst slik at de trer i kraft 1. januar 2002.

Disse medlemmer viser til spørsmål 317 i denne sesjonen fra Hallgeir H. Langeland om å akseptere atomkraft som klimatiltak gjennom Den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Miljøvernministeren uttrykker følgende i sitt svar:

«Norge ønsker ikke at kjernekraft skal kunne inngå i CDM-prosjekter, og vil uttrykke dette dersom spørsmålet kommer opp under klimaforhandlingene. Dette synet deler vi med noen land.»

Disse medlemmer er av den oppfatning at det vil være uakseptabelt å inkludere kjernekraft i CDM-prosjekter, og mener Regjeringen må avvise et slikt krav.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at EU-kommisjonens Grønnbok kan være et første skritt til et regionalt kvotesystem, og at dette bør følges opp, men minner også om mulighetene for et nordisk alternativ.

Flertallet er videre fornøyd med at Norge deltar i det konkrete arbeidet med å etablere Verdens Karbonfond, og tror dette fondet kan bli et instrument for å oppfylle utslippsforpliktelsene under Kyotoprotokollen.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener dette imidlertid forutsetter at Regjeringen arbeider for at det ikke blir et instrument for å gi rike land mulighet til å kjøpe seg fri fra egne forpliktelser. Disse medlemmer forventer at Regjeringen arbeider ut fra dette perspektivet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har registrert at FNs klimapanel mener at menneskeskapte CO2-utslipp har betydning for global oppvarming og fører til klimaendringer. Disse medlemmer er i likhet med en rekke forskere skeptisk til dette. Disse medlemmer registrerer at det er stor uenighet blant forskere om omfanget og de eventuelle betydninger dette har for klimaet.

Disse medlemmer viser til at jordkloden har gjennomgått en rekke klimaendringer og istider i tidligere tider. Disse medlemmer mener at klimaendringer er naturlige og pågår hele tiden. Disse medlemmer viser til at FNs klimapanel ikke kan forklare de betydelige svingninger i klimaet som har vært i tidligere tider. Dissemedlemmer vil vise til at menneskenes virksomhet bidrar med om lag 3 pst. av utslippene av de totale globale CO2-utslippene. Disse medlemmer er svært skeptiske til Regjeringens klimatiltak (og de tiltak som blir foreslått iverksatt), og vil gå imot en ratifikasjon av Kyotoavtalen.

Disse medlemmer vil på det sterkeste ta avstand fra ensidige nasjonale CO2-avgifter som vil være konkurransehemmende for vårt næringsliv og industri. Dette vil ikke ha noen betydning i global sammenheng.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen avstå fra å innføre ensidige nasjonale miljøavgifter som kan svekke konkurranseevnen til norsk næringsliv.»

«Stortinget ber Regjeringen avvikle ensidige nasjonale miljøavgifter som svekker konkurranseevnen til norsk næringsliv.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil uttrykke skepsis til fortsatt norsk deltakelse i "paraplygruppa" avsamarbeidende land. Det ville være mer naturlig å ha et tett samarbeid med land som er mer opptatt av å løse klimaproblemene, enn land som har store interesser i å finne rimelige og derved ikke nødvendigvis de beste løsningene. Dette medlember Regjeringen foreta en grundig vurdering av om klimaproblemet fortsatt er tjent med å delta i paraplygruppa.

Dette medlem viser til at for framdriften i arbeidet med Kyotoprotokollen vil det, dersom det er praktisk mulig, være en fordel om Norge kunne ha ratifisert avtalen før COP 6.

Oppfølging av Stortingets vedtak om omgjøring av Naturkrafts utslippstillatelser for gasskraftverkene på Kollsnes og Kårstø

Regjeringen viser i St.meld. nr. 33 (1999-2000) til Stortingets vedtak om at det ikke er nødvendig å endre forurensningsloven for å omgjøre utslippstillatelsene for Naturkrafts planlagte gasskraftverk på Kårstø og Kollsnes.

Regjeringen legger til grunn at CO2-kravet i utslippstillatelsen kan omgjøres uten lovendringer.

Regjeringen viser til at behovet for lovendring særlig har vært knyttet til gjennomføringen av fleksible NOx-tiltak, og Justisdepartementets lovavdeling konkluderte i sin uttalelse av 6. mars i år med at det ikke ligger innenfor forurensningslovens rammer å gi utslippstillatelser hvor utslippsreduserende tiltak i hovedsak eller i sin helhet kan gjennomføres utenfor konsesjonærens egen virksomhet.

En utslippsløsning med fleksible NOx-tiltak vil likevel kunne gjennomføres i medhold av forurensningsloven. Regjeringen legger til grunn at Rådsdirektiv 96/61/EF om integrert forebygging og begrensning av forurensning (IPPC-direktivet), som er gjennomført i norsk rett, stiller krav om at det enkelte anlegg må oppfylle Best Available Technique-krav (BAT).

Regjeringen viser i St.meld. nr. 33 (1999-2000) til at løsningen om oppfyllelse via tredjemann er aktuell når det stilles strengere krav enn BAT. Det må også kreves en rettslig sikkerhet for at utslippsreduksjonene finner sted, og at det fastsettes vanlige krav etter forurensningsloven om rapportering, framdrift, tilsyn/kontroll og sanksjonsbestemmelser for manglende overholdelse av kravene. Utslippsreduksjonene skal foretas innenfor det området som har begrunnet utslippskravene. Videre følger det av alminnelig forvaltningsrett at forurensningsmyndighetene ikke kan fraskrive seg omgjøringsadgangen eller binde opp egen eller andre myndigheters framtidige virkemiddelbruk. Konsesjonshaver kan derfor bare godtgjøre seg tredjemanns utslippsreduksjoner i den utstrekning og så lenge utslippene ikke er regulert gjennom andre virkemidler.

Regjeringen viser til at under forutsetning av at det stilles utslippskrav rettet mot virksomheten, og at Naturkraft supplerer søknaden med en tredjemannsløsning som skissert i St.meld. nr. 33 (1999-2000), vil fleksible NOx-tiltak kunne gjennomføres i medhold av loven.

Omgjøringssaken vil bli raskt behandlet av Miljøverndepartementet, og det arbeides med retningslinjer til Statens forurensningstilsyn for deres framtidige behandling av gasskraftverk.

Regjeringen vil utforme et program for utvikling av renseteknologi for CO2, med sikte på å involvere både myndigheter og bedrifter.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, har merket seg at vedtaket om omgjøring av Naturkrafts konsesjonssøknad i tråd med Stortingets vedtak ved behandlingen av St.meld. nr. 29 (1998-1999) Om energipolitikken, kan gjennomføres uten endring av forurensingsloven. Flertallet har videre merket seg kravene som stilles til oppfyllelse ved en tredjemannsløsning og at en konkretisering av dette vil ligge innenfor den gjeldende lovs rammer.

Flertallet viser til at krav om BAT (Best Available Technology) skal knyttes til IPPC-direktivet, og således knyttet til beste tilgjengelige teknologi i Europa. Dette fremgår også av brev av 8. juni 2000 fra miljøvernministeren til komiteen. I brev fra SFT til Miljøverndepartementet av 15. juni 2000 (se vedlegg) blir det gjort rede for hva som er best tilgjengelig teknikk i dag for den aktuelle type gasskraftverk. Dette gjelder både forbrenningsteknologi og renseteknologi. Ifølge SFTs vurdering er minimums BAT i Europa i dag lav-NOx-brennere med en garantiverdi på 25 ppm NOx. Dette er med andre ord det utslippsnivå som minimum må oppfylles. De krav SFT har stilt til NOx-reduksjon i Naturkraft AS sin utslippstillatelse, er strengere. Dersom dette kravet til NOx-reduksjon opprettholdes, er det krav som beskrives i St.meld. nr. 33 (1999-2000) - om tredjemannsløsninger - oppfylt.

Flertallet er gjort kjent med at omgjøringssaken nå forberedes etter vanlige saksbehandlingsprosedyrer i henhold til omgjøringsvedtak etter forurensingsloven. Flertallet viser til miljøvernministerens brev til komiteen av 6. juni 2000 hvor det redegjøres for de saksbehandlingsprosedyrer som må følges. I brevet til komiteen av 6. juni 2000 er det omgjørelsen av utslippstillatelsene som omtales, ikke spørsmålet om hvorvidt forurensingsloven må endres. Det spørsmålet er avklart i St.meld. nr. 33 (1999-2000). Flertallet viser til behandlingen av St.meld. nr. 29 (1998-1999), hvor flertallet understreket at det er Regjeringen som har ansvar for å sikre en forsvarlig saksbehandling.

Flertallet viser til brevet av 6. juni 2000 fra miljøvernministeren hvor det henvises til hva Justisdepartementets lovavdeling uttaler generelt om lovtolkning. Lovavdelingen presiserer at de konkrete rettslige vurderinger på flere punkter vil være avhengige av vurderinger av faktiske omstendigheter, dels av den faktiske utvikling i fremtiden, men at det generelt ligger utenfor Lovavdelingens oppgave å ta stilling til slike faktiske forhold. Flertallet viser til at disse forhold blir avklart gjennom den avsluttende saksbehandling knyttet til omgjøring av utslippstillatelsen i tråd med Stortingets vedtak ved behandling av Innst. S. nr. 122 (1999-2000).

På denne bakgrunn er flertallet så langt tilfreds med Regjeringens oppfølging av Stortingets vedtak 9. mars 2000.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at en forutsetning for oppfyllelse av krav til NOx-utslipp via tredjemann kun er aktuelt når det stilles strengere krav enn BAT. På denne bakgrunn blir definisjonen av BAT-kravene grunnleggende viktig. Dersom kravene ikke kan konkretiseres, er det heller ikke mulig å avgjøre om Naturkrafts planer for tredjemannsløsning slik den er skissert i merknadene fra flertallet i Innst. S. nr. 122 (1999-2000) ligger innenfor loven.

Disse medlemmer viser til at miljøvernministeren i brev til komiteen av 6. juni 2000 sier at konkretiseringen av BAT-kravene skal foretas etter en faglig vurdering av SFT. Disse medlemmer vil påpeke at SFTs faglige vurdering av BAT-kravene ligger til grunn i den opprinnelige utslippstillatelsen til SFT, som senere ble stadfestet av Miljøverndepartementet av tidligere miljøvernminister Guro Fjellanger den 22. juni 1999. Disse medlemmer viser også til at det er tilgjengelig teknologi som kan oppfylle de kravene som er satt i utslippstillatelsene til Naturkraft. Denne SCNOx-teknologien er allerede installert i gasskraftverk i USA. Det vil derfor være underlig om en ny faglig vurdering fra SFT skulle komme til et annet resultat enn det som ligger til grunn.

Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringen i St.meld. nr. 33 (1999-2000) har gitt en holdbar begrunnelse for at endringen i utslippstillatelsene kan foretas uten at loven endres. Av en slik begrunnelse må det kunne kreves at de grunnleggende forutsetningene, som gjør at en løsning ligger innenfor forurensningslovens rammer, kan konkretiseres. Disse medlemmer konstaterer at miljøvernministeren ikke er i stand til å foreta en slik konkretisering. Dersom de utslippstillatelsene Naturkraft har i dag ikke er strengere enn BAT-kravene og utslippskravene skal løses gjennom en tredjemann, vil en endring i vilkårene, slik det er vedtatt i Stortinget, måtte medføre lovendring. Dette tar ikke konklusjonen i St.meld. nr. 33 (1999-2000) høyde for.

Disse medlemmer vil videre påpeke at Stortingets vedtak 9. mars var å omgjøre de konkrete utslippstillatelsene til Naturkrafts gasskraftverk på Kårstø og Kollsnes. Som en del av dette ble det vedtatt at Regjeringen skulle vurdere om det var mulig å gjøre om utslippstillatelsene, slik flertallet på Stortinget hadde skissert det, uten å endre forurensningsloven. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen har gitt en generell vurdering av hva som skal til for å endre vilkårene i utslippstillatelser, uten at det skal komme i konflikt med forurensningsloven. Senere skal det vurderes nærmere hvorvidt konkrete endringer i vilkårene i utslippstillatelsene til Naturkraft ligger innenfor rammene av forurensningsloven.

Disse medlemmer viser til spørsmål fra energi- og miljøkomiteen til statsråden av 7. juni 2000, hvor det spørres om hvorvidt det er mulig at departementet etter en ordinær saksbehandlingsprosedyre kan komme til at en omgjøring av utslippstillatelsene ikke oppfyller forurensningslovens bestemmelser, og dermed komme med forslag til endring av loven. Disse medlemmer viser til svar fra statsråden av 8. juni 2000, hvor det sies:

«Som tidligere anført i svar til komiteen vil det på dette tidspunkt være direkte galt av meg å forskuttere dette.»

Disse medlemmer kan ikke oppfatte dette svaret på annen måte enn at statsråden holder det åpent om det etter en ordinær saksbehandling kan bli nødvendig å endre forurensningsloven. Disse medlemmer kan ikke se at det er sammenheng mellom de brev statsråden har sendt til komiteen og den konklusjon som presenteres i St.meld. nr. 33 (1999-2000). For øvrig viser disse medlemmer også til at statsråden i debatt i Stortinget den 14. juni 2000 sa følgende med referanse til tilleggsmeldingen:

«Vi gjør den veldig klare vurdering at det ikke er nødvendig å endre forurensningsloven for å følge opp Stortingets vedtak om omgjøring av utslippstillatelsene.»

Samtidig viser disse medlemmer til at statsråden fastholdt innholdet i de svar som er gitt til Stortinget om at avklaringen av om vilkårene ligger innenfor forurensningsloven, først kan skje utpå høsten.

Dermed kan ikke disse medlemmer se at Regjeringen har fulgt opp Stortingets vedtak om en avklaring på om det er mulig å endre vilkårene i utslippstillatelsen innenfor rammen av forurensningsloven før 1. juni 2000. Disse medlemmer mener at dette både er kritikkverdig og oppsiktsvekkende. Det er kritikkverdig fordi tilleggsmeldingen presenterer en annen konklusjon enn det som kan bli realiteten etter en nærmere saksbehandling. Det er oppsiktsvekkende fordi en arbeiderpartiregjering ikke kan gi et tilfredsstillende svar på et vedtak partiet selv har foreslått og stemt for i Stortinget.

Disse medlemmer viser videre til at spørsmålet om en omgjøring av utslippstillatelse også omfatter CO2. Disse medlemmer viser til at Justisdepartementets lovavdeling sier det slik i en uttalelse av 6. mars 2000:

«Dersom etablering av gasskraftverk medfører betydelige utslipp av klimagasser uten å føre til en tilnærmet tilsvarende reduksjon av utslipp eller miljøskader andre steder, kan det etter Lovavdelingens syn på denne bakgrunn reises ganske tungtveiende rettslige innvendinger mot å gi utslippstillatelse etter forurensningsloven.»

I denne forbindelse vil disse medlemmer også vise til at Justisdepartementets lovavdeling legger vekt på hvilken sikkerhet - rettslig eller faktisk - man kan stille for at de totale utslippene vil gå ned. Lovavdelingen uttaler at det i en slik vurdering kreves:

«Forholdsvis høy grad av sikkerhet for miljøfordelene vil inntre for at de skal gjøre det berettiget å gi tillatelse til en virksomhet som isolert sett vil medføre betydelige forurensende utslipp.»

Disse medlemmer stiller seg undrende til at dette overhodet ikke er vurdert i tilleggsmeldingen, St.meld. nr. 33 (1999-2000). Disse medlemmer har også merket seg at spørsmålet om utslipp av CO2 heller ikke er vurdert på nytt av lovavdelingen i Justisdepartementet i forberedelsene til St.meld. nr. 33 (1999-2000). Det forutsettes derfor at det fortsatt er de samme vurderinger som ligger til grunn.

I brev til komiteen kan heller ikke miljøvernministeren si om lovens krav er oppfylt ved en endring av utslippstillatelsene. Det må vurderes i den enkelte sak. Igjen vil disse medlemmer påpeke at omgjøring av utslippstillatelsene til Naturkraft må anses som en enkeltsak. Det konstateres dermed at Regjeringen heller ikke når det gjelder CO2 er i stand til å bekrefte at en omgjøring av utslippstillatelsene ligger innenfor forurensningslovens rammer. Således er heller ikke Stortingets vedtak om å få en vurdering av om dette kan gjøres innenfor forurensningslovens rammer innen 1. juni 2000 oppfylt.

Disse medlemmer vil understreke at Stortinget den 9. mars 2000 ikke ba om en teoretisk oppstilling av forutsetningene som må oppfylles dersom man skal kunne omgjøre vilkårene i utslippstillatelsene innenfor rammene av forurensningsloven. Men det skulle foretas en konkret vurdering av om en omgjøring av vilkårene i utslippingstillatelsene til Naturkraft, slik flertallet skisserte det, kan foretas uten å gjennomføre lovendring.

Disse medlemmer registrerer at Regjeringen på det nåværende tidspunkt ikke er i stand til å svare på dette.

Disse medlemmermener dette er svært kritikkverdig.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at departementet i brev av 31. mai 2000, som svar på spørsmål fra saksordfører, opplyser at miljømyndighetene har kompetanse til å vurdere energieffektivitet i forbindelse med tildeling av konsesjon etter forurensningsloven.

Disse medlemmer ønsker å påpeke at IPPC-direktivet ikke bare gir konsesjonsgiver kompetanse og rett, men også plikt, til å sette krav til energieffektivitet, etter direktivets artikkel 3 punkt c som lyder:

«Medlemsstatene skal treffe de tiltak som er nødvendige for at vedkommende myndigheter sikrer at anlegget drives på en slik måte at … energien utnyttes effektivt.»

Etter disse medlemmers mening er betingelsen for at energien utnyttes effektivt at gasskraftverkene bygges på en slik måte og med en slik plassering at varmen som produseres anvendes til energiformål, for eksempel oppvarming av boliger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Dokument nr. 8:49 (1999-2000) forslag om endring av forurensningsloven, som innebærer at loven ikke skal gjelde klimagassen CO2.