11. Kommuneinndeling og interkommunalt samarbeid
19 kommuner fordelt på seks områder spredt over hele landet utredet i 1998 fordeler og ulemper ved kommunesammenslutning eller et utvidet interkommunalt samarbeid. Hensikten har vært å drøfte disse to virkemidlene som mulige svar på de utfordringene kommunesektoren står overfor. Fellesnevneren er å finne ut hvilket grep som er det beste for å samordne den kommunale virksomheten over dagens kommunegrenser til beste for innbyggerne. Det har hele tiden vært en forutsetning at deltakelsen er basert på at kommunene selv ønsker å delta, og at innholdet i utredningene tar utgangspunkt i lokale behov. Utredningene ble ferdigstilt ved årsskiftet 1998/1999.
Prosjektet har 1) gitt kunnskaper om hvilke fordeler og ulemper som følger av å endre kommuneinndelingen eller ved et utvidet interkommunalt samarbeid og 2) stimulans til at det blir satt i gang prosesser som kan medføre et utvidet samarbeid eller eventuelle sammenslutninger, dersom kommunene selv ønsker det.
Det har ikke vært lagt noen bindinger fra departementets side når det gjelder kommunenes videre oppfølging av prosjektet. Når det gjelder de kommunene som etter politisk behandling har ønsket kommunesammenslutning eller å videreutvikle interkommunalt samarbeid, har departementet gått inn med finansiell støtte. Det er i proposisjonen gitt en redegjørelse for hvordan utredningene er fulgt opp i de ulike områdene.
Komiteen har merket seg at det foregår utredningsarbeid i flere områder i landet med sikte på å finne fram til modeller for interkommunalt samarbeid. Det er viktig at det utvikles gode og overførbare modeller for samarbeid over kommunegrensene til beste for innbyggerne.
Komiteen ser det som viktig at sammenslåingen mellom Ramnes og Våle kommuner følges opp slik at denne sammenslåingen kan bli en god modell for frivillige kommunesammenslåinger.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil vise til sine merknader i kap. 6.10.2 der disse medlemmer støtter forslaget om at rammeoverføringene opprettholdes til kommuner som slår seg sammen i en 10-årsperiode.
Disse medlemmer vil understreke at det er viktig at kommunene benytter interkommunalt samarbeid der dette er hensiktsmessig for best mulig å utnytte de økonomiske og menneskelige ressursene som finnes i kommunene. Disse medlemmer vil understreke at interkommunalt samarbeid i mindre kommuner vil kunne gi mer interessante fagmiljøer og bidra til at fagpersoner forblir lenger ute i distriktene i stedet for å forflytte seg til regionsentra og større byer.
Disse medlemmer vil understreke betydningen av å initiere midler til prosjekter for interkommunalt samarbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil i hovedsak vise til disse medlemmers generelle merknader.
Disse medlemmer er av den oppfatning at fylkeskommunen er klar for nedleggelse. Dette vises ved at fylkeskommunen ikke er i stand til å løse de oppgaver som den er satt til å forvalte. I denne sammenheng vil disse medlemmer vise til den krisen som er ved mange av landets sykehus. Disse medlemmer er av den oppfatning at fylkeskommunen er et unødven-dig og fordyrende tredjeledd i norsk forvaltning. Disse medlemmer ser positivt på at den sittende regjering har satt seg som mål å foreta en rasjonalisering av dette forvaltningsnivå. I denne sammenheng vil disse medlemmer vise til at statsminister Jens Stoltenberg har uttalt at fylkeskommunene medfører en ekstrakostnad på om lag 3 mrd. kroner, dersom man holder sykehus og skoler utenfor. Disse medlemmer mener at en nedleggelse av fylkeskommunene vil bidra til å styrke primærkommunenes rolle som forvaltningsorgan.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til tidligere behandlinger av spørsmålet om nedlegging av fylkeskommunen. Disse medlemmer mener fylkeskommunen bør avvikles ved at ansvaret for sykehusene blir statlig, og at de fleste andre oppgaver kan overføres til primærkommunene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, vil vise til at de fleste inneklemte byer i løpet av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet fikk løst sine problemer. Stavangerområdet gjenstår som et byområde som fortsatt har store problemer med en funksjonell kommunestruktur i forhold til helhetsplanleggingen, arealdisponering og næringsutvikling. Stavanger kommune har ikke særlige ekspansjonområder igjen innenfor kommunegrensene. I regionen vil det også fremover være behov for store omstillinger knyttet til forberedelsen til at oljealderen som grunnlag for sysselsettingen vil avta.
Etter flertalletsmening er det behov for å iverksettes en prosess initiert fra statens side for å se på løsningene for Nord-Jæren.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre,vilgå inn for at staten iverksetter et arbeid for å finne frem til løsninger for kommunestrukturen på Nord-Jæren, der en inviterer aktuelle kommuner til analyser både av modeller med sterkere interkommunalt samarbeid og eventuelle grensejusteringer. Et slikt analysearbeid må gjøres i samarbeid med berørte kommuner og ha til hensikt å legge frem et beslutningsgrunnlag for kommunene i forhold til fremtidige forpliktende samarbeidsmønstre eller sammenslåinger.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener at initiativ for å vurdere endring av kommunestrukturen skal være lokalt initiert. Disse medlemmer viser til plan for byutvikling for Nord-Jæren, jf. Innst. S. nr. 151 (1998-1999). Disse medlemmer vil peke på den selvmotsigelse som ligger fra flertallet i forslaget om et statlig utvalg for å finne løsninger på kommunestrukturen på Nord-Jæren, når flertallet andre steder i denne innstillingen tar til orde for å styrke det lokale selvstyret.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at den forrige regjeringen nektet å godta den vedtatte arealplanen for Stavanger. Dersom Stavanger skal kunne løse sine arealproblemer er det disse medlemmers oppfatning at byen må få anledning til å utnytte sine arealer til boligformål i den grad byens egne organer ønsker. Disse medlemmer stiller seg positive til at staten iverksetter et arbeid for å finne frem til løsninger for kommunestrukturen på Nord-Jæren, både med modeller med sterkere interkommunalt samarbeid og ulike kommunesammenslåinger, men presiserer at kommunesammenslåinger etter Fremskrittspartiets oppfatning bare bør finne sted dersom det er flertall gjennom folkeavstemning i samtlige av de enkeltkommunene som er involvert. Et analysearbeid må kun ha til hensikt å legge frem et beslutningsgrunnlag som de berørte kommunene kan bruke i deres videre vurderinger av aktuelle samarbeidsforhold, eventuelt sammenslåinger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at det er stort behov for arbeid for å forbedre kommune- og statsforvaltningens service. Dette kan for eksempel gjøres ved at kommuner og fylkeskommuner utarbeider serviceerklæringer og forbrukergarantier til publikum om kvalitetsmål for saksbehandlingen, herunder forventet saksbehandlingstid. Alle statlige etater skal innen utgangen av 2000 ha utarbeidet serviceerklæringer. Stortinget har sagt seg fornøyd med Regjeringens innføring av serviceerklæringer. Tilsvarende bør det innføres serviceerklæringer og forbrukergarantier i kommunal forvaltning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at forbrukergarantier vil gi rettigheter til brukerne av offentlige tjenester. Eksempel på forbrukergarantier i kommunal forvaltning er Oslo Sporveiers reisegaranti. Dersom svikt i Sporveiens tilbud fører til at en kommer mer enn 20 minutter for sent frem, dekker Sporveien drosjeregningen med inntil 300 kroner. I løpet av 1999 fikk Oslofolk refundert drosjeregninger for 1,2 mill. kroner. Det er offensivt å forplikte seg i forhold til brukerne av kommunens tjenester, og nå innfører andre europeiske storbyer reisegaranti etter mønster fra Oslo.
Hvis vi som innbyggere ikke overholder de frister kommunen har satt, har det konsekvenser i form av straffegebyrer eller tilleggsregninger. Overholder du ikke en søknadsfrist satt av det offentlige, blir søknaden avvist. Da er det ikke urimelig at dette også går andre veien, hvis kommunen ikke leverer de tjenester det er rimelig å forvente. Eksempler på dette kan være:
– dersom legeavtale forsinkes med mer enn 1 time etter avtalt tid, sløyfes egenbetaling
– dersom renholdsetaten ikke henter søpla til avtalt tid, kan gratis henting av søpla rekvireres fra annet firma
– hvis bygningsmyndighetene overskriver behandlingsfrister, bør saksbehandlingsgebyrene halveres
– hvis bilen fra Transporttjenesten for funksjonshemmede ikke kommer innen 15 minutter etter avtalt tid kan, annen transport rekvireres gratis
– hvis hjemmehjelperen kommer 30 minutter for sent; ingen egenbetaling.
Disse medlemmer vil også vise til at arbeidet med å få etablert offentlige servicekontorer må trappes opp.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Oppgavefordelingsutvalgets skal avgi sin innstilling i 2000. Dette medlem vil avvente innstillingen fra utvalget før en tar stilling til geografiske strukturer og delspørsmål.
Sosialistisk Venstrepartis utgangspunkt for oppgavefordeling og kommunestruktur er behovet for demokratiske reformer som øker befolkningens deltaking og mulighet til å påvirke samfunnsutviklingen og som setter forvaltningsnivåene i stand til å løse velferdsoppgavene på en bedre måte enn i dag.
Reformene må ha som mål å styrke mangfoldet, fortrinnene og utviklingsmulighetene som finnes i ulike deler av landet. Lokalt folkestyre må få handlingsrom for utøving av politisk skjønn og for tilpassing til lokale forhold og verdier. Et "liksomdemokrati" uten myndighet eller mulighet til å ta egne beslutninger har ingen mening og ødelegger folks respekt og forståelse for politisk arbeid.
Dette medlem vil påpeke at områder som krever nasjonal styring må sikres gjennom en lovgivning eller gjennom minstestandarder. Statens ansvar og finansie-ring av disse tjenestene må klargjøres.
Politisk styring i en globalisert og åpen verden er svært krevende og forutsetter at nasjonalt nivå konsentrerer seg om overordnede nasjonale og internasjonale målsettinger. Utvikling av politiske løsninger må i langt større grad enn i dag delegeres til kommune og fylkesnivå. Større frihet på disse områdene vil få fram kreativitet og breit, mangfoldig erfaringsgrunnlag og utvikle politiske løsninger som nasjonalt nivå er helt avhengig av.
Dette medlem mener at en styrking av lokaldemokratiet krever store reformer og en kraftig desentralisering av makt til lokalnivået. Makt må flyttes fra Storting, departement, direktorat og statlige regionale kontorer til et nivå som er direkte folkevalgt.
Det kreves en geografisk inndeling som passer de oppgavene de skal løse og som tar hensyn til dagens naturlige arbeidsmarkedsregioner og samferdselsmønster. Antall kommuner og fylker kan endres.
Alle utviklede land har ett eller flere nivåer med folkevalgt styrte enheter mellom primærkommune og staten.
Spørsmålet er ikke om vi skal ha et regional politisk nivå, men om beslutninger og initiativ på dette nivået skal tas av statlig embetsverk, folkevalgte politikere eller interkommunale samarbeidsordninger.
For Sosialistisk Venstreparti er det viktig at beslutninger som innebærer politisk skjønn og prioriteringer skal tas av folkevalgte organer.
Dette medlem mener at fylkesnivået er modent for reformer, først og fremt når det gjelder oppgaver og i noen tilfeller geografi. Fylkesnivået har verken fått delegert nok myndighet til å kunne ivareta de oppgaver de er pålagt og har heller ikke sjøl klart å tilrive seg en sterkere rolle som kunne gitt nivået legitimitet. Reformer må ha som mål å etablere et sterkt og potent fylkesnivå som kan drive fram utviklingsarbeid og velferdsløsninger med lokal tilpassing og forankring.