Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Aud Blattmann, Kai Ekanger, Gunn Karin Gjul, Bent Hegna, leiaren Tore Nordtun og Torny Pedersen, frå Kristeleg Folkeparti, Hilde Frafjord Johnson og Bror Yngve Rahm, frå Høgre, Bent Høie og Jan Tore Sanner, frå Senterpartiet, John Dale, frå Sosialistisk Venstreparti, Ingrid Fiskaa, og frå Venstre, Gunnar Kvassheim, viser til brev av 30. mai 2000 frå Olje- og energidepartementet. Statråden gjev her uttrykk for at det ikkje er grunnlag for å skifte ut dei styremedlemene i Statoil sitt styre som er valde av generalforsamlinga. Regjeringa vil gjennomføre ei nærare vurdering av om det vil vera føremålstenleg å innføre retningsliner for tilsetjingsvilkår for personar i leiinga for heileigde selskap.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg og ØyvindVaksdal, viser til at det sittende og det forrige Statoil-styrets mangelfulle kompetanse i forbindelse med lederlønns- og fallskjermavtaler overfor tidligere konsernsjef er blitt kjent for offentligheten. Det forrige styret ble skiftet ut, men når det nye styret også demonstrerer sin manglende forståelse for de negative signaler og konsekvenser av den etterlønns- og pensjonsavtale for konsernsjefen som selv sa opp sin stilling som konsernsjef og som det nye styret inngikk, kan etter disse medlemmers mening heller ikke det nye styret bli sittende.

Disse medlemmerhar forståelse for at Statoil i konkurranse med andre selskaper må ha gode lønns- og arbeidsavtaler for å tiltrekke seg dyktige ledere, men denne avtalen går etter disse medlemmersoppfatning langt utover det som er vanlig i næringslivet for øvrig. Det at det etableres en rett for styret til å si opp konsernsjefen mot en etterlønn på en til to årslønner, er akseptabelt for å unngå rettssaker vedrørende oppsigelsen, samt unngå et eventuelt krav om å stå i stillingen mens saken verserer for rettsapparatet. En slik lønn er betaling for å slippe en eventuell rettssak og er til gjensidig fordel for begge parter. En skyhøy lønn frem til pensjonsalder 6-7 år senere, og deretter en skyhøy pensjon for en konsernsjef som selv sier opp sin stilling, er hårreisende og et hån mot vanlige arbeidsfolk og særlig i en heleid statsbedrift. Det at den tidligere konsernsjef i ettertid har frasagt seg deler av avtalen, fritar ikke styret på noen måte ansvar for det som har skjedd.

Disse medlemmermener at en passiv aksept av styrets handlemåte uten noen reaksjon, vil gjøre at enhver anmodning til arbeidstakere om å vise moderasjon vil være uten virkning og falle på steingrunn. LO-leder Yngve Hågensens manglende troverdighet etter å ha deltatt i utformingen av avtalen vil også forsterke dette.

Disse medlemmer viser til at i en statsbedrift er det storting og regjering som utøver eierskapet på vegne av de reelle eierne, det norske folk. Det er derfor en moralsk plikt å reagere når slikt som dette skjer. Dette burde særlig gjelde for de politikere og partier som ofte fremhever behovet for at staten skal eie bedrifter for derved å sikre en forsvarlig, rettferdig og samfunnsgavnlig kontroll med bedriften, slik som den nye AP-regjeringen med statsminister Jens Stoltenberg i spissen gjør.

Disse medlemmer mener at statsministeren driver dobbeltkommunikasjon all den tid han hevder at han har tillit til styret i Statoil, samtidig som han klargjør at han synes styret har handlet uklokt, og at høye lederlønnsøkninger og fallskjermer gir uheldige signaler for lønnsdannelsen for øvrig. Statsministeren sier i sin "store" tale i Bergen 6. juni 2000 bl.a.:

« Evnen til selvkritikk må en reformbevegelse ha. Det er ingen som gir oss politisk styrke i dag på grunn av det vi har oppnådd tidligere. Politisk innflytelse får vi bare når vi formulerer en politikk for dagens utfordringer. Derfor skal vi være de første til å si fra når forskjellene øker, når lederne i samfunnet ser seg løst fra den sosiale kontrakten om moderasjon, og bevilger seg fallskjermer og etterlønninger i størrelser som folk ikke kan forstå.»

Denne uttalelse er stikk i strid med Regjeringens handlemåte i denne sak.

Når statsministeren hevder at styret i Statoil må stå for de forretningsmessige vurderinger er det mye riktig, men en totalt unødvendig fallskjerm eller gave av denne størrelse er etter disse medlemmers mening forretningsmessig grovt uansvarlig og fullstendig i strid med all samfunnsmoral. En slik fallskjerm som innebærer at en gir bort eiernes penger, viser at styret mangler gangsyn når det gjelder hvor styrets lojalitet skal befinne seg. Dersom et normalt aksjeselskaps styre hadde gitt bort selskapets penger totalt unødvendig og handlet forretningsmessig uklokt, ville selvsagt aksjonærene benyttet seg av sin rett til å bytte ut styret med et nytt styre med bedre kompetanse.

Disse medlemmermener at det er meningsløst at et styre i et selskap eiet av staten skal være fullstendig fritatt for kontroll fra eiernes side eller ha en særegen maktposisjon i forhold til eierne, slik olje- og energiministeren ga uttrykk for i sitt svar i spørretimen 29. mars i år. Der bekreftet han egentlig at det var styret i Statoil som skal ha all makt og at staten som eier ikke skal blande seg bort i driften av selskapet, eller gi retningslinjer for selskapets virksomhet. På bakgrunn av dette finner disse medlemmer det uforståelig at regjeringspartiet har ment så lenge at staten skal være eier av Statoil.

Disse medlemmerviser til den argumentasjonen som har vært brukt om at Statoil bør være eiet av staten, fordi staten som eier skal sikre en samfunnsmessig forsvarlig styring av selskapet. Nå er det altså avslørt at det er det stikk motsatte det sittende styret i Statoil bedriver.

Disse medlemmerviser til brev til komiteen fra olje- og energiministeren av 30. mai 2000, der det etter hans vurdering ikke er grunnlag for å skifte ut styremedlemmene i Statoils styre som er valgt av generalforsamlingen. Med bakgrunn i det som har skjedd og som er begrunnet ovenfor er disse medlemmersterkt uenig i dette. Olje- og energiministeren skriver i samme brev at Regjeringen vil vurdere om det vil være hensiktsmessig å innføre retningslinjer for ansettelsesvilkår for personer i ledelsen i heleide statsselskap. Det er etter disse medlemmers mening åpenbart behov for å innføre slike retningslinjer.

På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen som generalforsamling i Statoil om å skifte det sittende styre til fordel for et nytt med nødvendig kompetanse, samt gi instrukser til styret vedrørende den lederlønnspolitikk og ventelønnssystem (fallskjermsystem) selskapet skal følge.»

«Stortinget ber Regjeringen innføre retningslinjer for ansettelsesvilkår for personer i ledelsen i heleide statsselskap.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti peker på at dette partiet lenge har vært opptatt av utviklingen innen næringslivet hvor flere og flere bedriftsstyrer bevilger sine ledere svært gode pensjons- og etterlønnsavtaler. Problemet har vært tatt opp ved flere anledninger – bl.a. i Stortingets spørretime 29. mars 2000, og Sosialistisk Venstreparti vil fortsette å fokusere på slike ordninger hvor bedriftsstyrer bevilger urimelige fallskjermer til ledere som må fratre sin stilling.

Som et eksempel vil dette medlem vise til et brev av 10. mai 2000 ved adm.dir. Finn Bergesen jr. til NHO, hvor organisasjonen ble oppfordret til å utarbeide retningslinjer for medlemsbedriftene når det gjelder lederlønninger og hva som er akseptable lønns- og pensjonsavtaler for toppledere. Videre ble organisasjonen utfordret på hvilke sanksjonsmidler som kan være aktuelle å bruke i forhold til de bedriftene som eventuelt bryter med retningslinjene.