3. Utvikling i og fordeling av inntekt og formue
Inntektsutviklinga i perioden 1986-1996 og til dels 1997 blir utgreidd og drøfta. Analysen viser at dei fleste har hatt ei positiv inntektsutvikling, men at inntektsforskjellane har auka i perioden. I gjennomsnitt auka inntekt etter skatt pr. forbrukseining med nærmare 13 prosent reelt frå 1986 til 1997, men auken var relativt sett størst for dei høgaste inntektene og minst for dei lågaste inntektene.
Når studenthushalda blir haldne utanom, var inntekta for tidelen med høgast inntekt om lag 34 prosent høgare i 1997 enn i 1986, medan ho auka med berre 5,6 prosent blant tidelen med lågast inntekt. Gjennomsnittsinntekta for tidelen med høgast inntekt var 4,3 gonger høgare enn gjennomsnittsinntekta for tidelen med lågast inntekt i 1986, medan forholdstalet auka til 5,5 i 1996. Det er særleg inntekta til dei som er heilt i toppen av den øvste inntektsklassa som er mykje høgare i 1996 enn i 1986, og det er først og fremst desse som trekkjer gjennomsnittet i denne inntektsklassa opp. Den viktigaste årsaka til dei auka inntektsforskjellane var den omfattande auken i aksjeutbytte og realisasjonsgevinstar etter 1992. Dersom ein held aksjeutbytte og realisasjonsgevinstar utanfor, er det kun ein liten auke i inntektsforskjellane i perioden.
Dei fleste hushaldstypane hadde til dels sterk realinntektsvekst i perioden, men den varierte mellom dei ulike hushaldstypane. Par med barn i alderen 0-6 år, par utan barn over 45 år og einslege over 65 år har hatt den beste inntektsutviklinga frå 1986-1997. Einslege under 45 år har derimot hatt ein inntektsreduksjon på vel 1 prosent frå 1986 til 1997. Det kjem delvis av auken i talet på studentar, men auken i tallet på stønadsmottakarar i denne aldersgruppa har også verka inn. Dei andre hushaldstypane, medrekna einslege forsørgjarar, hadde ein realinntektsvekst i perioden på frå 10 prosent til 14 prosent.
Analysen viser at tilknyting til arbeidsmarknaden verkar sterkt inn på kvar i inntektsfordelinga ein plasserer seg. For tidelen med lågast inntekt, utgjer lønsinntekter under 30 prosent og overføringar om lag 70 prosent av dei samla inntektene. Lønsforskjellane har vorte mindre i perioden. Årsaka ligg i hovudsak i at det har vore ein utjamning mellom løningane til kvinner og menn.
Kapitalinntektene har vorte vesentleg skeivare fordelte i perioden, og det er den viktigaste enkeltfaktoren som forklarar dei auka inntektsforskjellane. I 1997 gjekk over 75 prosent av dei samla kapitalinntektene og 43 prosent av dei samla næringsinntektene til tidelen med høgast inntekt.
Årsaka til svak inntektsutvikling for tidelen med lågast inntekt ligg blant anna i auken i talet på sosialhjelpsmottakarar og uførepensjonistar i perioden, men auken i studenttalet verkar også inn. Samstundes har auken i sosialhjelpssatsane og grunnbeløpet i folketrygda vore mindre enn lønsveksten i perioden. Manglande tilknyting til arbeidsmarknaden er den viktigaste årsaka til låg inntekt, og om lag 90 prosent av personane blant tidelen med lågast inntekt mottok ei eller anna form for offentleg overføring i 1996. Om lag 40 prosent hadde lønsinntekt, men berre 20 prosent hadde løn som den viktigaste inntektskjelda si. Om lag 15 prosent i denne gruppa hadde studielån, medan ein om lag tilsvarande del tok imot sosialhjelp.
Delen av personar med låginntekt slik denne blir definert i meldinga, auka frå 3,1 prosent i 1986 til 4,7 prosent i 1997. Nivået på den definerte låginntektsgrensa auka relativt sterkt i perioden. Analysen viser at særleg einslege under 30 år, men også einslege forsørgjarar er overrepresenterte i låginntektsgruppa. Det er ein svært liten del av befolkninga som har låg inntekt over ein lang tidsperiode. 1,5 prosent av befolkninga hadde låginntekt i heile perioden 1986-1995. Analysen viser at låginntektssituasjonen er relativt stabil for denne gruppa.
Årsaka til auka inntektsforskjellar i perioden 1986-1991 er truleg i hovudsak auken i arbeidsløysa i perioden, men kjem óg av veksten i talet på uførepensjonistar. Det var også ein auke i talet på sosialhjelpsmottakarar i perioden. Den viktigaste årsaka til auken i dei registrerte inntektsforskjellane etter 1992 er den kraftige auken i aksjeutbytte og realisasjonsgevinstar.
Formue, arv, bustadinntekt og uløna arbeid i hushaldet er faktorar som påverkar levekåra i tillegg til inntekt etter skatt, og meldinga drøftar også fordelinga av desse faktorane. Det blir peika på at personar med høg inntekt tek imot meir i arv, har høgare formue og høgare inntekt frå bustad enn personar med låg inntekt. Dersom verdien av uløna arbeid i heimen hadde vorte tatt med i inntektsomgrepet, hadde dette truleg redusert inntektsforskjellane.
Det blir understreka av fordelinga av livsinntekt er vesentleg jamnare enn fordelinga av inntekt i kvart enkelt inntektsår.
Det blir peika på nokre endringar som har skjedd etter 1997, og som kan påverke ein analyse av inntektsutvikling og inntektsfordeling. Det blir uttala at det førebels er usikkert korleis desse endringane samla sett vil slå ut.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, legger i utgangspunktet til grunn at den metodiske tilnærmingen som benyttes i meldinga, er hensiktsmessig når en søker å framstille hvordan ulikhetene i inntekt og velferd utvikler seg over tid. Flertallet vil likevel bemerke at endringer over et avgrenset tidsrom kan være sterkt påvirket av hva som velges som start- og sluttår. I tillegg vil flertallet legge vekt på at endringer i det statistiske grunnlaget i perioden kan være egnet til å påvirke resultatene av analysen. Flertallet mener derfor at funnene i meldinga må vurderes med en viss forsiktighet som grunnlag for omfattende endringer i det politiske handlingsmønsteret. Flertallet antar at en neppe kan slå fast hvorvidt en står overfor en strukturell tendens til økende ulikheter, før en eventuelt kan bygge på sammenlignbar statistikk for en full økonomisk konjunktursyklus. Flertallet legger i denne sammenheng vekt på at både den sterke økningen i ledigheten i 1989 og 1992 og skattereformen 1992 er egnet til å påvirke resultatene som presenteres i kapittel 3 i meldinga. Flertallet viser til at slike forhold også er drøftet i meldinga hvor det framgår at økningen i de faktiske inntektsforskjellene fra 1986 til 1996 er overvurdert.
Flertallet vil peke på at det for analyseformål kan være god grunn til å skille mellom ulike inntektstyper. Flertallet viser til at fordelingen av lønnsinntekt har vært relativt stabil i perioden som helhet. Når det gjelder formuesinntektene, legger flertallet bl.a. vekt på at statistikken bygget på Statistisk sentralbyrås inntekts- og formuesundersøkelser gir svært mangelfull informasjon om formuesinntektene før 1993. Flertallet mener likevel at de utviklingstrekk som påpekes i meldinga, kan være av interesse, uten at høye registrerte kapitalinntekter etter 1992 på bakgrunn av en sterk konjunkturoppgang entydig bør behandles som et problem. Flertallet vil bl.a. peke på at økende kapitalavkastning, styrket konkurranseevne og økt kapitaldannelse i bedriftene i alminnelighet bør ses på som et sunnhetstegn i økonomien. Flertallet mener at de tiltak som kan være aktuelle i fordelingspolitikken, bl.a. må vurderes på denne bakgrunn.
Flertallet viser til at inntektsveksten har vært svak for de med de laveste inntektene. Flertallet vil i denne sammenheng peke på at tilknytning til arbeidsmarkedet virker sterkt inn på inntektsplasseringen, og at årsaken til den svake inntektsutviklingen for de med de laveste inntektene bl.a. er økt antall sosialhjelpsmottakere og uførepensjonister. Samtidig legger flertallet vekt på at lav inntekt for de fleste er et kortvarig problem, og at det bare er en svært liten del av befolkningen som har lav inntekt over en lang periode.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at både offentlige overføringer og skattesystemet virker inntektsutjamnende. Dette flertallet har bl.a. merket seg at skattesystemet, over livsløpet, gir et vel så stort bidrag til inntektsutjamning som overføringssystemet. Dette flertallet har også merket seg at skattenes betydning for utjamninga, til tross for betydelige endringer ved skattereformen 1992, har vært relativt stabil i perioden.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, mener at dette bekrefter at reformen har vært svært vellykket i å kombinere et utvidet skattegrunnlag med lavere satser.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser for øvrig til sine merknader under kap. 5.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner at de tall og beregninger som fremkommer i dette kapitlet, ikke er oppsiktsvekkende. Selv om det for disse medlemmer ikke er mulig å kontrollere at alle de tall og beregninger som er benyttet, er korrekte, så finner disse medlemmer det overveiende sannsynlig at sosialhjelpsmottakere og innvandrere ligger i lavinntektsskiktet. Dette er etter disse medlemmers mening ikke oppsiktvekkende, og slik vil det vel og bør det vel være, da disse grupperingene i stor grad får sine inntekter fra offentlige overføringer. Disse medlemmer mener at det må være en forskjell i inntektsnivå mellom de som er i lønnet arbeid, og de som er mottakere av offentlige overføringer. Disse medlemmervil imidlertid påpeke at sosialhjelpssatsene er nokså forskjellige fra kommune til kommune.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at en svakhet ved metodene i meldinga er at den ikke tar utgangspunkt i en beregnet kostnad for hvilken inntekt en må ha for å kunne ha en akseptabel levestandard, leve et tilnærmet normalt liv og ikke være utestengt fra å delta i sosiale sammenhenger av økonomiske årsaker. Dette medlem viser til forslaget om en statlig norm på linje med minstepensjon for økonomisk sosialhjelp.
Dette medlem vil også påpeke at den store og svært skjevt fordelte økningen i arbeidsfrie kapitalinntekter og aksjeutbytte på ingen måte er fulgt opp med et rettferdig skattesystem. Millioninntekter fra aksjeutbytte beskattes ikke på mottakers hånd, mens arbeid dobbeltbeskattes.
Dette medlem vil vise til at skattereformen fra 1992 ble gjennomført for å "rydde opp" i et skattesystem som var preget av høye skattesatser, omfattende og urettferdige fradragsordninger og uoversiktlighet. Dette medlem er enig i kritikken mot det tidligere skattesystemet. Sosialistisk Venstreparti la vekt på at det var urettferdig, i praksis ikke progressivt, og at det ga store muligheter for skatteplanlegging. Sosialistisk Venstreparti skisserte hovedprinsipper for utformingen av et nytt skattesystem, med følgende innhold: Det skulle være enklere, det skulle omfordele, sikre inntekter til fellesgoder, bidra til full sysselsetting og bidra til bedre miljø.
Dette medlem vil vise til Statistisk sentralbyrås siste undersøkelse av fordelingen av disponibel inntekt for husholdningene viser at forskjellene fortsetter å øke: Mens den fattigste tidel har redusert sin andel av all disponibel inntekt de siste ti år, har altså den rikeste tidelen økt sin andel kraftig. Den samme SSB-rapporten viser også at:
– Bare den rikeste tidelen av oss har økt sin andel av "inntektskaka" de siste ti år.
– Den fattigste tidelen har ikke bare fått redusert sin andel, men har også som eneste gruppe fått en reell nedgang i disponibel inntekt siste ti år.
Dette medlem vil videre vise til at rapporten oppsummerer årsakene til inntektsforskjellene slik:
«Det er særlig fordelingen av aksjeutbytte som har blitt dramatisk skjevere fordelt. Mens desilgruppe 10 mottok 50 prosent av alt utbytte i 1986, hadde denne andelen økt til 90 prosent i 1996. Trolig er utviklingen i aksjeutbytte den viktigste enkeltforklaringen på hvorfor inntektsulikhetene økte på 1990-tallet. Også renteinntektene, realisasjonsgevinstene og andre kapitalinntekter ble mer ulikt fordelt mellom 1986 og 1996.»
Dette medlem vil bemerke at de øvrige nordiske land har beholdt prinsippet om såkalt dobbelbeskatning av aksjer. Dette medlem mener at innføringen av skattefritak for aksjeutbytte på mottakers hånd i 1992 er det enkelttiltak som har bidratt mest til økende inntektsforskjeller på 1990-tallet. Dette medlem vil komme tilbake i behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 2000 med forslag om å innføre skatt på aksjeutbytte på mottakers hånd.
Dette medlem vil peke på at også topplederlønningene drar kraftig ifra. Hvert år på 1990-tallet har de økt mer enn for andre lønnstakere. I 1998 økte lønna til toppsjefer med mer enn 250 ansatte med 16,8 pst., mens vanlige lønnsmottakere fikk en lønnsøkning på 6,25 pst. I 1997 økte de 20 best betalte toppsjefene i Norge lønna med 22 pst. Etter dette ble årslønna for disse fra 3,5 til 21 mill. kroner. Dette medlem vil vise til Sosialistisk Venstrepartis initiativ i syv punkter for å bekjempe grådighetskulturen.
Dette medlem vil peke på at det er også en klar sammenheng mellom høy formue og høy inntekt. Det går fram av SSBs selvmeldingsstatistikk, 1997 offentliggjort i Ukens statistikk 12/99. Der går det blant annet frem at den firedelen personer her i landet med høyest bruttoinntekt eier over 80 pst. av den totale aksjeformuen. Videre eier bare den rikeste 5-prosenten hele 63 pst. av aksjeformuen. Finansformuen er enda skjevere fordelt enn inntekt. Dette medlem vil peke på at den tidelen av befolkningen med høyest finansformue disponerer godt over halvparten av all finansformue, og at deres andel er økende på bekostning av andre grupper. Finansformue er her definert som bankinnskudd, aksjer og andre verdipapirer.
Dette medlem vil vise til at det i dag er en rekke huller i skattesystemet som i tillegg til å gi skjev fordeling oppmuntrer til skatteplanlegging og en uhensiktsmessig bruk av ressursene. Dette medlem vil vise til at Sosialistisk Venstrepartis skattepolitikk gjennomgående vil gi mer skattelette for inntekter mellom 100 000 og 300 000 kroner, og større skatteøkning for inntekter over 500 000 kroner. Dette medlem vil komme tilbake med ytterligere forslag i skatteopplegget ved behandlingen av Nasjonalbudsjettet for 2001.
Dette medlem vil vise til at ulikheten i fordeling av arv er en vesentlig årsak til skjev fordeling mellom generasjoner og grupper. I arveavgiftstatistikken presentert i US 50/98 går det frem at gjennomsnittsalderen for dem som mottar arv, er 51 år. Videre er arv også skjevt fordelt mellom inntektsgrupper, slik at de som allerede har høy inntekt, har høyest arv. Dette medlem vil komme tilbake med forslag som omhandler arv når departementet legger frem Arveavgiftsutvalgets arbeid for Stortinget.
Dette medlem vil påpeke at opphopning av rikdom hos noen og mangel på en sterk nok fordelingspolitikk, bidrar til at forskjellene øker og dårlige levekår hoper seg opp hos andre.
Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis fellesforslag med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet om reduserte forskjeller i skatt på arbeid og kapital.