Til Stortinget

1. Samandrag

Med jevne mellomrom har det i de senere år vært dokumentert at norske jenter med minoritetsbakgrunn blir giftet bort med tvang til menn fra foreldrenes opprinnelige hjemland. I de fleste tilfellene etablerer disse seg i Norge ved å søke oppholdstillatelse her eller ved at jentene nektes å reise tilbake til Norge. Ofte dreier det seg om jenter som slik får avbrutt videregående opplæring, og som nektes å fullføre skolen. Andre blir tvunget til å slutte i et lønnet arbeid.

Nylig dokumentasjon om æresdrap på norske jenter med pakistansk bakgrunn, har skapt sterke reaksjoner. Dette er en form for overgrep som verken kan forsvares av det internasjonale samfunnet eller begås mot norske statsborgere uten kraftigere straffereaksjoner fra norske myndigheters side.

Kvinner har krav på de samme menneskerettigheter og det samme rettsvern som menn. Det kan ikke aksepteres at mannlige eliter bruker kultur eller religion som begrunnelse for undertrykking av kvinner. Menneskerettigheter kan aldri være kulturrelative. Norske jenter, født i Norge - med norsk statsborgerskap - har krav på norsk rettsbeskyttelse ut ifra norske normer og lover. Hvis vi behandler jenter med minoritetsbakgrunn mer lemfeldig enn jenter med norsk bakgrunn, må det sies å være diskriminerende og helt uakseptabelt.

Retten til å velge ektefelle er nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring, som i Innst. O. nr. 51 (1998-1999), (jf. Ot.prp. nr. 3 (1998-1999)), ble inkorporert i norsk lov. Ved en lovendring i 1994, kom det inn i ekteskapsloven § 16 - tredje ledd - en regel om at den som er tvunget inn i ekteskap, kan få ekteskapet annullert. Straffeloven § 222 slår fast at tvangsekteskap er ulovlig. Strafferammen er 6 år. § 31 i barneloven slår fast at fra barnets fylte 12 år, skal det kunne si sin mening om personlige forhold.

25. november 1997 behandlet Stortinget en interpellasjon fra Erna Solberg til barne- og familieministeren om tvangsekteskap. Stortinget ba enstemmig Regjeringen legge fram en handlingsplan mot tvangsekteskap. Handlingsplanen ble lagt fram i desember 1998 med to hovedformål:

• – Å forebygge at ungdom utsettes for tvangsekteskap.

• – Å gi bedre hjelp og støtte til de ungdommer som utsettes for, eller har vært utsatt for tvangsekteskap.

Handlingsplanen inneholder bra tanker og forslag, men er lite konkret, og vi savner konkretisering. Forslagsstillerne mener spørsmålet om tvangsekteskap bør behandles av Stortinget, med vekt på følgende tiltak:

• – En informasjonskampanje i skoleverket, bl.a. utarbeidelse av et veiledningshefte i ungdomsskolen og videregående skole.

• – Opprettelse av et sentralt kriseteam og en sentral krisetelefon og lokale kriseteam i de største byene.

• – Klarere instrukser til barnevernet og sosialkontorene om å bistå jenter og gutter som føler seg truet av mulig tvangsekteskap eller tvunget arrangert ekteskap.

• – Klarere instrukser til norske utenriksstasjoner om å være restriktive med å innvilge oppholdstillatelse dersom det er det minste tvil om ekteskapet er inngått frivillig fra den norske statsborgerens side.

• – Drøftinger og løpende kontakt med norske innvandrermiljøer, særlig organisasjoner drevet av og for innvandrerkvinner, for å forebygge ekteskap som ikke inngås frivillig.

• – En gjennomgang av straffeloven, barneloven, utlendingsloven og eventuelt andre lover, for å vurdere nødvendige lovendringer.

• – Den enkelte skal gjennom et intervju og høres før potensiell ektefelle gis oppholdstillatelse.

• – Styrking av krisesentrene, MiRA-sentret og tilsvarende sentre.

2. Komiteen sine merknader

Komiteen har fylgt den offentlege debatten om tvangsekteskap og arrangerte ekteskap utover på 1990-talet. I løpet av dei siste åra er det avdekkja at ein del unge, norske kvinner med utanlandsk familiebakgrunn lever i frykt for å bli tvinga av familien til å inngå ekteskap.

For å unngå debatt om ulikskap mellom tvangsekteskap, tvungne arrangerte ekteskap eller ulike former for arrangerte ekteskap, vil komiteendefinera tvangsekteskap slik:

Med tvangsekteskap meiner ein når eit individ vert gifta bort mot sin vilje eller med utilbørleg press, fysisk, psykisk eller kulturelt.

Komiteenvil peika på at nokre av desse jentene, som har minoritetsbakgrunn, vert gifta bort med tvang med menn frå foreldrene sitt opphavlege heimland. Mykje tyder på at dei då etablerer seg anten i Noreg ved å søkja opphaldsløyve her, eller dei vert buande i foreldra sitt heimland og vert nekta å reisa tilbake hit.

Statistisk sentralbyrå har utarbeidd statistikk over ekteskapsinngåingar blant våre muslimske jenter med bakgrunn frå Pakistan, Marokko og Tyrkia som syner m.a. fylgjande:

• – Av jenter fødde i Noreg av pakistanske foreldre, som gifta seg i fjor, inngjekk 85 pst. av dei ekteskap med menn busett i Pakistan. Blant marokkanske og tyrkiske jenter var prosentandelen for fjoråret 100 pst.

• – Ingen jenter som er fødde i Noreg av pakistanske, marokkanske eller tyrkiske foreldre har gifta seg med nordmenn dei siste 3 åra.

• – For både marokkanske, pakistanske og tyrkiske jenter er tendensen at talet på ekteskap som vert inngått med menn busett i foreldra sitt heimland aukar.

Etter komiteen si vurdering tyder desse tala på at problemet med bortgifting kan ha samanheng med innvandring og at unge menneske kan verta misbrukte for å sikra andre visum til Noreg. Krisesentra rapporterer om tvangsgifte frå desse tre miljøa, og at det også gjeld jenter med bosnisk bakgrunn.

Komiteenser alvorleg på dette. Komiteen har registrert at æresdrap også har funne stad i Noreg, og vil understreka at kvinner har krav på dei same menneskerettar og det samme rettsvern som menn, og at menneskerettar aldri kan vera kulturrelative.

Komiteen viser til at ei endring av ekteskapslova med verknad frå 1995 opna for ei annullering av tvangsekteskap. I 1997 annullerte for fyrste gong ein norsk domstol eit tvangsekteskap med bakgrunn i denne endringa.

Hausten 1997 ba Stortinget einstemmig Regjeringa om å leggje fram ei handlingsplan mot tvangsekteskap. Handlingsplanen blei lagt fram i desember 1998 og hadde to hovedformål:

• – Å førebyggje at ungdom utsetjast for tvangsekteskap.

• – Å gje bedre hjelp og støtte til dei ungdomar som utsetjast for, eller har vore utsette for tvangsekteskap.

Komiteen vurderer lovgjevinga på dette området som ganske klår, men det at få saker vert handsama etter denne lovgjevinga tyder på at informasjonen om at ei slik moglegheit ligg føre ikkje er tilstrekkeleg kjent i dei aktuelle miljøa. I tillegg vil komiteen peika på at straffelova § 222 slår fast at tvangsekteskap er ulovleg, at barnelova slår fast at barn frå dei er 12 år skal kunna seia si meining om personlege forhold.

Komiteen vil streke under at dei rettar som er lovfesta i barnelova §§ 32 og 33 også gjeld for barn med utanlandsk bakgrunn. Komiteen ser det som viktig at desse rettar vert gjort kjent både for unge med innvandrarbakgrunn og foreldra deira.

Komiteen er kjent med at handlingsplanen gjeld for 3 år framover og omfattar nærmare 40 konkrete tiltak som blir gjennomført i fleire departement, og at arbeidet med gjennomføringa av planen starta tidleg i 1999.

Komiteen viser til at det norske samfunn har både rett og plikt til å beskytte både jenter og gutar som blir utsatt for foreldrene sin tvang i spørsmålet om forloving og ekteskap. Ingen skal tvingast til ekteskap mot si vilje. Dette er nedfelt i norsk lovverk og internasjonale konvensjonar. Ei slik norm har legitimitet innafor alle religionar og livssyn, på tvers av ulike syn på foreldremedverknad og ungdom sin sjølvstendigheit. Komiteen meiner at atferd som er i strid med norske lover ikkje kan aksepterast med henvisning til respekt for annan kultur. Komiteen vil understreke at vi har plikt og rett til å reagere dersom menneskerettar krenkjast eller nokon gjer seg skuldig i lovbrot mot einskildmenneske.

Representantane Bekkemellem Orheim, Nybakk, Tømmerås og Nistad fremma Dokument nr. 8:12 (1999-2000). Forslagsstillarane legg fram ei rekkje tiltak mot tvangsekteskap som dei meiner bør bli behandla i Stortinget. Komiteen viser til at fleire av desse tiltaka allereie er inne i Handlingsplanen mot tvangsekteskap frå 1998.

Komiteen viser til brev av 3. februar 2000 frå dåverande barne- og familieminister, der det vert gjort greie for arbeidet som er gjort for å forhindre tvangsekteskap etter at Handlingsplan mot tvangsekteskap vart lagt fram. Komiteen merker seg at problemet tvangsekteskap har større dimensjonar enn regjeringa Bondevik var klar over då arbeidet vart igangsett. Komiteen merkar seg vidare at det vart sett ned ei arbeidsgruppe hausten 1999 som gjekk gjennom tiltaka i Handlingsplan mot tvangsekteskap. Komiteen viser til resultatet av dette arbeidet frå regjeringa Bondevik i dokumentet "Innsats mot tvangsekteskap våren 2000".

Komiteen har merka seg at det no er oppretta ein kontakttelefon for råd og rettleiing om tvangsekteskap, med det formål å førebyggje overgrep og forhindre konfliktar ved å spreie kunnskap om norsk lovgjeving og kvinner sine rettar. Komiteen er også kjent med at det er oppretta eit bukollektiv, der innvandrerkvinner som bryt ut av sine ekteskap skal få hjelp.

Komiteen er samd i at ein må sette tvangsekteskap på dagsorden i skulen, på grunnskule-, ungdomsskule- og vidaregåande nivå, samt i vaksenopplæringa. Komiteen er opptatt av at dei som utsetjast for eller blir truga med tvangsekteskap skal få hjelp, det være seg råd, rettleiing eller krisetiltak. Komiteen vil understreke verdien av samarbeidet med frivillige organisasjonar som har røynsle i å hjelpe ungdom. Det er viktig at organisasjonar og miljø, som i dag har brei røynsle i å hjelpe ungdom som vert truga med eller vert utsatt for tvangsekteskap, får støtte.

Komiteen sitt fleirtal, alle unntatt medlemane frå Fremskrittspartiet, har merka seg at det ikkje er nokon som forsvarer tvangsekteskap i Noreg, og at det er viktig å differensiere mellom tvang og friviljug arrangerte ekteskap.

Fleirtalet har merka seg at Handlingsplanen for menneskerettar (1999) også inneheld tiltak mot tvangsekteskap, bl.a. støtte til å setje i gang eit kontakt- og informasjonssenter i Pakistan for kvinner med tilknyting til Norge.

Fleirtalet meiner at "Handlingsplan mot tvangsekteskap" og "Innsats mot tvangsekteskap våren 2000" dannar eit godt grunnlag for arbeidet med å forhindre tvangsekteskap, men at Regjeringa løpande må vurdere om det er behov for ytterlegare tiltak.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er skeptiske til iverksettelse av tiltak rettet mot hjemlandet, og mener at tiltakene må basere seg på å løse problemene knyttet til tvangsekteskap i Norge.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at de tiltak som er skissert i "Handlingsplan mot tvangsekteskap" og "Innsats mot tvangsekteskap våren 2000" ikke danner et godt nok grunnlag for å forhindre tvangsekteskap.

Disse medlemmer vil derfor understreke at det er behov for klarere og mer målrettede tiltak for å forhindre at tvangsekteskap skal kunne oppstå.

Disse medlemmer vil vise til at tvangsekteskap eller arrangerte ekteskap er en helt naturlig måte å inngå ekteskap på for store deler av vår innvandrerbefolkning, og de færreste opponerer mot dette.

Disse medlemmer vil peke på at problemet oppstår når barn som er oppvokst i en grense mellom det norske samfunn og innvandrermiljøet finner ut at de vil velge den norske måten å velge ektefelle på, noe som har skapt alvorlige konfliktsituasjoner mellom foreldre og barn. Ofte er det slik at barn som bryter med fastsatte normer i deres kultur kan risikere å bli utstøtt fra deres egen nære familie.

Disse medlemmer vil peke på at grensen mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap vil være vanskelig å trekke opp. Arrangerte ekteskap kan, fra et norsk synspunkt, alltid fremstå som et tvangsekteskap. Dette fordi normene i de kulturer som har dette som hovedregel er så strenge at man sosialt vil føle seg tvunget til å velge denne formen for ekteskap.

Disse medlemmer vil videre peke på at de som velger å bryte med slike normer kan oppleve å få store konsekvenser i form av utstøtelse fra familie og venner, men også tvangssendelse til opprinnelig hjemland for der å bli bortgiftet. Dette viser at også arrangerte ekteskap ligger svært nært det som kan betraktes som tvang.

Disse medlemmer mener på den bakgrunn at det ikke er noen reell forskjell mellom såkalte arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. For å kunne treffe de nødvendige tiltak, samt redusere denne utvikling vil det være av avgjørende betydning at man ser på tvangsekteskap og arrangerte ekteskap under ett. Ekteskapsinngåelse må bygge på frivillige og selvstendige valg fra begge parters side.

Disse medlemmer vil peke på at Nordisk ministerråd har foreslått en rekke tiltak mot tvangsekteskap der forlovelsesvisum med angrefrist er et av tiltakene.

Disse medlemmer vil vise til at man i Danmark har kommet med forslag om meget drastiske tiltak mot familiegjenforening. Disse er bl.a.:

• – Krav til at den person som bor i Danmark rår over en bolig av en viss størrelse.

• – Krav om at begge personer er over 25 år.

• – Krav til at den som bor i Danmark har en inntekt som er to ganger trygdeinntekt (minstepensjon).

• – Karanteneperiode før man kan motta offentlige trygder.

Disse medlemmer vil understreke at det ikke er lett å komme med tiltak mot tvangsekteskap som fungerer. Dette fordi de færreste av disse tilfellene kommer til myndighetenes kunnskap.

Disse medlemmer vil understreke at det beste virkemiddel mot tvangsekteskap og arrangerte ekteskap er å ytterligere begrense innvandringen til Norge.

Disse medlemmer vil peke på at tvangsekteskap kan brukes for å få slektninger og landsmenn inn til Norge på en uproblematisk måte.

Disse medlemmer har registret at regjeringen Bondeviks handlingsplan mot tvangsekteskap ikke omhandler dette temaet.

Disse medlemmer mener at retten til familiegjenforening ved ekteskap bare må gis når begge ektefeller godtgjør at ekteskapet er inngått frivillig, og ikke gjennom tvangs- eller arrangere ekteskap, med mindre det åpenbart ikke dreier seg om et arrangert ekteskap.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om å komme med forslag til en lovbestemmelse om at retten til familiegjenforening ved ekteskap bare skal gis når begge ektefeller godtgjør at ekteskapet er inngått frivillig, og ikke igjennom tvangs- eller arrangert ekteskap.»

Disse medlemmer vil videre understreke at denne vurdering må foretas ved behandling av søknad om visum til Norge. Der det er mistanke om ufrivillighet skal visumsøknaden straks avvises.

Disse medlemmer tillater seg derfor å fremsette følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen innføre rutiner med kontroll av visumsøknader ved familiegjenforening på grunn av ekteskap, og avslå disse dersom det foreligger indikasjoner på at det foreligger ufrivillighet fra en av partene.»

Disse medlemmer mener at den av partene som opprinnelig er bosatt i Norge må være norsk statsborger, og at ved familiegjenforening mellom andre enn barn og foreldre, må begge parter være over 25 år.

Disse medlemmer tillater seg derfor å fremsette følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag til en lovbestemmelse hvor det kreves at den av ektefellene som opprinnelig er bosatt i Norge skal være norsk statsborger.»

«Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag til en lovbestemmelse hvor det kreves at ved familiegjenforening mellom andre enn foreldre og barn, skal begge parter være over 25 år.»

Disse medlemmer mener at den norske statsborger som tar utenlandsk ektefelle med til landet må selv være i stand til å forsørge både seg selv og ektefellen. Dersom vedkommende mottar ytelser fra det offentlige, så godtas dette som hovedregel ikke. Dersom vedkommende mottar trygd så må denne være stor nok til å kunne forsørge to personer.

Disse medlemmer vil peke på at den av partene som er i Norge må disponere en bolig som er stor nok for minimum to personer.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at ikke flere personer kan ha samme adresse, noe som vil forhindre en situasjon med fiktive adresser.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen komme med forslag til en lovbestemmelse om at det ved familiegjenforening skal stilles krav om at personen i Norge skal disponere en bolig av rimelig størrelse, samt ha stor nok inntekt til å bære forsørgelsesbyrden for flere enn seg selv.»

Disse medlemmer vil videre peke på at alle som har fått innvilget fast opphold i Norge skal umiddelbart ha tilstrekkelig opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Disse medlemmerfremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om å innføre undervisning i norsk og samfunnskunnskap for personer som får fast oppholdstillatelse i Norge med en gang de har fått innvilget fast opphold.»

Disse medlemmer vil understreke betydningen av at departementet snarest iverksetter informasjonstiltak rettet mot innvandrerungdom i skolen, og mot innvandrerorganisasjoner.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om å iverksette informasjonstiltak om tvangsekteskap rettet mot innvandrerungdom i skolen og mot innvandrerorganisasjoner.»

Disse medlemmer vil understreke at det er skikken med arrangerte ekteskap som er "kilden" til tvangen. Dersom man vil et problem til livs, så må man rette virkemiddelbruken inn mot "kilden". Økt fokus på arrangerte ekteskap er derfor viktig.

Disse medlemmerer av den oppfatning at det må innføres et forbud mot gifte mellom fetter og kusine. Dette fordi de aller fleste ekteskap som blir inngått med tvang skjer mellom fetter og kusine. Disse medlemmerer imidlertid av den oppfatning at en slik bestemmelse må ha et unntak for de tilfeller hvor det åpenbart ikke dreier seg om et tvangs- eller arrangert ekteskap.

Disse medlemmerfremmer på den bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til lovbestemmelse som har et forbud mot ekteskap mellom fetter og kusine.»

3. Forslag frå mindretal

Forslag frå Fremskrittspartiet:

Forslag 1

Stortinget ber Regjeringen om å komme med forslag til en lovbestemmelse om at retten til familiegjenforening ved ekteskap bare skal gis når begge ektefeller godtgjør at ekteskapet er inngått frivillig, og ikke igjennom tvangs- eller arrangert ekteskap.

Forslag 2

Stortinget ber Regjeringen innføre rutiner med kontroll av visumsøknader ved familiegjenforening på grunn av ekteskap, og avslå disse dersom det foreligger indikasjoner på at det foreligger ufrivillighet fra en av partene.

Forslag 3

Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag til en lovbestemmelse hvor det kreves at den av ektefellene som opprinnelig er bosatt i Norge skal være norsk statsborger.

Forslag 4

Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag til en lovbestemmelse hvor det kreves at ved familiegjenforening mellom andre enn foreldre og barn, skal begge parter være over 25 år.

Forslag 5

Stortinget ber Regjeringen komme med forslag til en lovbestemmelse om at det ved familiegjenforening skal stilles krav om at personen i Norge skal disponere en bolig av rimelig størrelse, samt ha stor nok inntekt til å bære forsørgelsesbyrden for flere enn seg selv.

Forslag 6

Stortinget ber Regjeringen om å innføre undervisning i norsk og samfunnskunnskap for personer som får fast oppholdstillatelse i Norge med en gang de har fått innvilget fast opphold.

Forslag 7

Stortinget ber Regjeringen om å iverksette informasjonstiltak om tvangsekteskap rettet mot innvandrerungdom i skolen og mot innvandrerorganisasjoner.

Forslag 8

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til lovbestemmelse som har et forbud mot ekteskap mellom fetter og kusine.

3. Komiteen si tilråding

Komiteen har elles ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjere slikt

vedtak:

Dokument nr. 8:12 (1999-2000) - forslag frå stortingsrepresentantane Karita Bekkemellem Orheim, Marit Nybakk, Ane Sofie Tømmerås og Astrid Marie Nistad om å be Regjeringa legge fram forslag om tiltak mot tvangsekteskap – vert å leggja ved protokollen.

Vedlegg 1: Brev fra Barne- og familiedepartementet v/statsråden til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 3. februar 2000

Ad Dok 8:12 (1999-2000) Tiltak mot tvangsekteskap

Jeg viser til brev fra Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om Dok:8 forslag fra stortingsrepresentantene Karita Bekkemellem Orheim, Marit Nybakk, Ane Sofie Tømmerås og Astri Marie Nistad om å be Regjeringen legge frem forslag om tiltak mot tvangsekteskap. Komiteen ber om departementets vurdering av forslaget.

Regjeringens handlingsplan mot tvangsekteskap ble lagt frem i desember 1998 og gjelder for 3 år fremover. Målene ligger fast og danner basis for arbeidet med å hindre tvangsekteskap. Planen omfatter nærmere 40 konkrete tiltak som gjennomføres i flere departementer. I tillegg vurderer Regjeringen løpende nye innsatser etter behov. Arbeidet med gjennomføringen av planen startet tidlig i 1999.

Når det gjelder forslagene til tiltak som foreslås av representantene Karita Bekkemellem Orheim, Marit Nybakk, Ane Sofie Tømmerås og Astri Marie Nistad ligger flere av disse allerede inne i Handlingsplanen mot tvangsekteskap.

På bakgrunn av mer informasjon som har fremkommet fra ulike hold det siste året kan det se ut til at problemet tvangsekteskap har større dimensjoner enn Regjeringen var klar over da arbeidet ble igangsatt. Derfor nedsatte Regjeringens arbeidsutvalg for integreringsspørsmål, som består av statsrådene fra JD, KRD, UD og BFD, en arbeidsgruppe høsten 1999 som skulle gjennomgå tiltakene i Handlingsplan mot tvangsekteskap og lage en oversikt over de tiltak som kunne forseres og realiseres i løpet av kort tid. Gruppen skulle også vurdere tiltak som ikke stod i handlingsplanen. Arbeidet resulterte i dokumentet "Innsats mot tvangsekteskap våren 2000" som ble utgitt desember 1999 (se vedlegg).

I det følgende er de enkelte forslag til tiltak mot tvangsekteskap som foreslås i Dok 8:12 besvart.

En informasjonskampanje i skoleverket, bl.a. utarbeidelse av et veiledningshefte i ungdomsskolen og videregående skole.

Regjeringen vil gjennom Handlingsplan mot tvangsekteskap sørge for at tvangsekteskap settes på dagsorden i skolen, både i grunn- og videregående skole. I dette arbeidet vil den nye "Veiledning for likestilling" som ferdigstilles våren 2000 bli sentral, jf. Handlingsplan mot tvangsekteskap. Opplæring av lærere starter når denne foreligger. Vi har også fått tilbakemelding om at skolen er interessert i å bruke informasjonsmateriell utarbeidet av Barne- og familiedepartementet i sitt arbeid. Dette materiellet består av informasjonsbrosjyrer, et hefte om lover og konvensjoner relatert til tvangsekteskap, et hefte om inngåelse av ekteskap i ulike religioner, video for informasjon og debatt om tvangsekteskap etc. Alt dette vil foreligge våren 2000. Samtidig vil Regjeringen satse på voksenopplæringen som er det stedet de fleste nyankomne lærer om det norske samfunn.

Opprettelse av et sentralt kriseteam og en sentral krisetelefon og lokale kriseteam i de største byene

Regjeringen vil i første omgang ikke opprette sentrale eller lokale kriseteam, men styrke og bygge videre på allerede eksisterende tiltak i regi av det offentlige slik som sosialkontor og barnevern, samt tiltak i regi av frivillige organisasjoner slik som for eksempel Oslo Røde Kors, og MIRA-senteret. Skulle det vise seg at dette ikke er tilstrekkelig vil Regjeringen vurdere andre tiltak, hvor sentrale og lokale kriseteam vil kunne være et av tiltakene.

I løpet av våren vil det bli sendt et rundskriv til ulike offentlige instanser om rutiner for å takle krisesituasjoner som har oppstått fordi ungdom trues med eller utsettes for tvangsekteskap. Det er viktig at kommunene har en beredskap for å håndtere denne type kriser samt at utenrikstjenesten vet at det er et mottakerapparat som kan ivareta ungdommer som sendes til Norge etter å ha klart å flykte fra et tvangsekteskap. Skolemyndigheter, barnevern, sosialtjenesten, oppfølgingstjenesten og politi må vite hvem som kan kontaktes og hvordan de skal gå frem.

M.h.t. en krisetelefon vil det bli opprettet en kontakttelefon for råd og veiledning om tvangsekteskap i løpet av våren 2000 i regi av Oslo Røde Kors. Telefonen skal betjenes av personer som kjenner problematikken og kan gi råd om hvor man kan få ulike typer hjelp. De vil ha oversikt over ulike organisasjoner og offentlige instanser over hele landet som vil kunne bistå avhengig av hva slags hjelp det er behov for. Målgrupper for telefonen vil være ungdommer som trues med eller utsettes for tvangsekteskap, foreldre og offentlige instanser som kommer i berøring med tvangsekteskapsproblematikken. Telefonnummeret til denne telefonen vil finnes på alt informasjonsmateriell som utgis i forbindelse med handlingsplanen.

Klarere instrukser til barnevernet og sosialkontorene om å bistå jenter og gutter som føler seg truet av mulig tvangsekteskap eller tvunget arrangert ekteskap.

I tillegg til det som er omtalt i forrige punkt ble det i 1999 sendt et brev til fylkeskommunene som understreker barnevernets ansvar for de under 18 år som trues med eller utsettes for tvangsekteskap, og at det må utarbeides tiltak for denne gruppen.

Klarere instrukser til norske utenriksstasjoner om å være restriktive med å innvilge oppholdstillatelse dersom det er det minste tvil om ekteskapet er inngått frivillig fra den norske statsborgerens side

Punktet ser ut til å bygge på en misforståelse om at norske utenriksstasjoner avgjør søknader om oppholdstillatelse til utlendinger som er gift med norske borgere. Slike søknader avgjøres av utlendingsmyndighetene i Norge.

Familiegjenforeningsreglene i utlendingsloven er gitt for å sikre et familieliv basert på frivillighet. Dersom en utlending har blitt tvunget til å inngå ekteskap, og gir uttrykk for at han/hun ikke vil leve sammen med den andre, vil søknaden bli avslått. Vilkåret i utlendingsforskriften om at partene skal bo sammen vil ikke være oppfylt. Hvis partene tross tvangen ønsker, og det fremstår som sannsynlig at de vil fortsette ekteskapet og å bo sammen, er ikke tvangen som ble benyttet ved ekteskapsinngåelsen i seg selv en avslagsgrunn.

Det kan se ut til at forslagsstillerne mener at utlendingsmyndighetene bør avslå en søknad om oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskap uavhengig av om den som er tvunget inn i ekteskapet vil påberope seg tvangen. Grunnen til at den som er tvunget inn i ekteskapet ikke vil påberope seg tvangen overfor utlendingsmyndighetene (og andre), er som oftest av frykt for represalier fordi søknaden om oppholdstillatelse derved vil bli avslått. Dersom utlendingsmyndighetene skulle avslå søknaden uten at parten hadde påberopt seg tvangen, vil vedkommende kunne risikere represalier fra de som har utøvet tvangen. Utlendingsmyndighetene ville i avslaget måtte vise til at man mente det forelå tvang ved inngåelsen. Utlendingsmyndighetenes vedtak ville på denne måten kunne utsette privatpersoner for represalier på grunn av et forhold de ikke selv ønsket å påberope seg utad.

En vurdering av om det er benyttet tvang, selv om partene selv ikke påberoper dette, byr på vanskelige bevisspørsmål. I situasjoner der utlendingsmyndighetene, på et eller annet stadium av saksbehandlingen, likevel blir klar over at det kan ha vært utøvet tvang ved ekteskapsinngåelsen bør det imidlertid gis råd og veiledning om hvor man kan finne hjelp og støtte dersom man vurderer å bryte ut av ekteskapet. Er det grunn til tvil om ekteskapsinngåelsen er frivillig, vil det også kunne foretas oppfølging i form av f.eks. intervjuer/avhør av partene. Dette kan også bringe på det rene om ekteskapet er reelt og om de vil bo sammen, jf. ovenfor.

Når det gjelder utenriksstasjonene står det i § 1 i lov om utenrikstjenesten av 18. juli 1958 at "Utenrikstjenesten har til oppgave å vareta og fremme Norges interesser i forhold til utlandet og yte nordmenn råd, hjelp og beskyttelse overfor utenlandske myndigheter, personer og institusjoner". Hvor langt denne plikten til å yte nordmenn bistand går, er det vanskelig å si noe konkret om. Men det står sentralt for utenriksstasjonene å gi konsulær bistand til nordmenn som ønsker hjelp fra norske utenriksstasjoner. Bistand i saker som tvangsekteskap er utvilsomt en viktig konsulær oppgave for enhver utenriksstasjon.

For at utenriksstasjonene skal kunne to opp saken, er det nødvendig med en anmeldelse av forholdet i Norge eller at vedkommende selv setter seg i kontakt med stasjonen. På instruks fra Utenriksdepartementet kan stasjonen iverksette undersøkelser og søke å bringe på det rene vedkommendes faktiske situasjon.

Konsulær bistand vil bare kunne ytes til personer som er norske stasborgere. Norske myndigheters muligheter til å yte konsulær bistand vil ofte være begrenset ved at vedkommende norske ungdom har dobbelt statsborgerskap.

Drøftinger og løpende kontakt med norske innvandrermiljøer, særlig organisasjoner drevet av og for innvandrerkvinner, for å forebygge ekteskap som ikke inngås frivillig.

Regjeringen har både under utarbeidelsen av handlingsplanen og oppfølgingen av den hatt en rekke møter med ulike innvandrermiljøer. Det ble også i 1999 bevilget midler til prosjekter i regi av innvandrerorganisasjoner for å forebygge og hjelpe ungdommer som trues med eller utsettes for tvangsekteskap.

En gjennomgang av straffeloven, barneloven, utlendingsloven og eventuelt andre lover, for å vurdere nødvendige lovendringer

Så langt er endringer i utlendingsloven/forskriften under vurdering.

Regjeringen vil bl.a. foreslå at det etableres kurs/programmer der det kan gis informasjon om de grunnleggende rettigheter den enkelte har som skal leve i det norske samfunnet. Det eksisterer allerede i dag et tilbud til en del innvandrere om å delta i ulike introduksjonsprogrammer. Regjeringen mener det kan satses videre på dette. Innvandrerorganisasjoner og andre bør her gis en mulighet til å bidra i konkrete opplegg. Man tar sikte på å gjøre deltakelse i slike kurs/programmer til et vilkår for fornyelse av oppholdstillatelse som er gitt på bakgrunn av ekteskap med herboende norsk borger eller utlending som har bosettingstillatelse.

Den enkelte skal gjennom intervju, og høres før potensiell ektefelle gis oppholdstillatelse

I de aller fleste tilfellene er partene allerede gift når søknad om opphold fremmes for utlendingsmyndighetene. Det er m.a.o. som oftest ikke slik at utlendingsmyndighetene kommer i kontakt med partene før de er gift. Det kan imidlertid gis tillatelse for et kortere tidsrom dersom en utlending skal gifte seg med en herboende. Det er et vilkår for ny tillatelse at partene har inngått ekteskap. Det er normalt at det før innvilgelse av første gangs oppholds/arbeidstillatelse på grunnlag av ekteskap, tas et politiintervju av herboende ektefelle. Dette gjelder primært andre forhold enn om det er benyttet tvang ved ekteskapsinngåelsen.

Vi antar at det vil være begrenset hva man kan få ut av ulike ordninger med mer eller mindre obligatoriske intervju av søkere og herboende, der hovedformålet er å avsløre tvangsekteskap. Partene vil trolig være tilbakeholdne med å fortelle om tvang. Dersom det i intervjuet likevel kommer frem opplysninger om tvang ved inngåelsen, er man som det er vist til ovenfor i utgangspunktet avhengig av at den som er tvunget inn i ekteskapet også påberoper seg dette utad for at utlendingsmyndighetene skal kunne avslå søknaden.

Styrking av krisesentrene, MIRA-senteret og tilsvarende sentre.

Som oppfølging av noen tiltak i Handlingsplan mot tvangsekteskap ble ulike organisasjoner på et møte med representant for Regjeringen 5. januar orientert om muligheten til å søke midler til prosjekter mot tvangsekteskap, med søknadsfrist 1. februar.

Regjeringen har for år 2000 fordelt 8,9 millioner kroner til landsdekkende organisasjoner som arbeider på flyktning- og innvandrerfeltet, hvilket er en økning fra 1999. Flere av organisasjonene som har fått en økning arbeider for å forhindre tvangsekteskap. Eksempler er Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF), MIRA-senteret og Islamsk Kvinnegruppe Norge (IKN).

Regjeringen vil se på muligheten av å styrke krisesentrene, eller eventuelt vurdere andre former for tilbud til målgruppen. Tilskuddsordningen til krisetiltak forutsetter kommunal medfinansiering og at søknaden kommer fra kommunen, slik at tiltak først og fremst bør legges til rette i kommunene.

Vedlegg 2: Innsats mot tvangsekteskap våren 2000

Regjeringens handlingsplan mot tvangsekteskap ble lagt frem i desember 1998 og gjelder for 3 år fremover. Målene ligger fast og danner basis for arbeidet med å hindre tvangsekteskap. Planen omfatter mange tiltak som gjennomføres i flere departementer. I tillegg vurderer Regjeringen løpende nye innsatser etter behov. Arbeidet med gjennomføringen av planen startet tidlig i 1999. Regjeringen legger med dette dokumentet fram en oversikt over de tiltak som skal iverksettes i løpet av første halvår 2000 for å sikre at de som trenger hjelp ikke blir avvist eller møtt med uforstand.

Informasjon som har framkommet i løpet av høsten gjennom media og på andre måter tyder på at problemet har større dimensjoner enn Regjeringen var klar over. Samtidig har utenrikstjenesten registrert en økning i antallet henvendelser fra norske borgere som ber om bistand i utlandet for å hindre at de blir giftet bort mot sin vilje.

Tvangsekteskap er ulovlig

Regjeringen vil understreke at tvangsekteskap er ulovlig. Det gjelder i Norge, men også i de fleste andre land. Regjeringen har som mål at ingen som er bosatt i Norge, skal trues med eller utsettes for tvangsekteskap. Det er blitt hevdet at man ikke har vært klar over at det er ulovlig å tvinge noen inn i et ekteskap. Andre har uttalt at de ikke visste at dette skjer i dagens Norge. For å gjøre det helt klart slik at ingen lenger kan si at de ikke kjente til at dette er ulovlig eller at de ikke kjente til konsekvensene av slike handlinger, vil Regjeringen bidra til at dette når frem gjennom en rekke informasjonstiltak.

Regjeringen forutsetter at minoritetsmiljøene selv samt deres religiøse ledere tar et ansvar for at tvangsekteskap ikke finner sted. Tvangsekteskap er ulovlig innen de fleste miljøer og religioner, og innvandrerne selv må her ta et ansvar gjennom informasjon og dialog med hverandre for at denne praksisen opphører. Regjeringen legger til grunn at alle som bor i Norge følger norske regler og norsk lov.

Informasjon

Det skal utgis en informasjonsbrosjyre til foreldre som skal opplyse om grunnlaget for inngåelse av ekteskap i Norge. I tillegg utgis et hefte om lover og konvensjoner som går igjennom alt lovverk som kan relateres til inngåelse av ekteskap. En video for informasjon og debatt både blant unge og foreldre om tvangsekteskap vil også være klar før sommeren 2000. Muligheter for informasjon via TV og kino vil også vurderes. I den nye "Veilederen" for helsestasjons- og skolehelsetjenesten vil forebygging av tvangsekteskap inngå.

I denne forbindelse skal Utlendingsdirektoratet ved innvilgelse av tilskudd til kommunene fra år 2000 prioritere informasjonstiltak om regler for inngåelse og oppløsning av ekteskap i Norge, samt bidra til at kommunene etablerer beredskap for å kunne bistå i krisesituasjoner.

Internasjonal innsats

Det er også viktig å arbeide internasjonalt med dette spørsmålet. Handlingsplanen for menneskerettigheter, som legges fram som stortingsmelding 17. desember, inneholder også tiltak mot tvangsekteskap, blant annet støtte til opprettelsen av et kontakt- og informasjonssenter i Pakistan for kvinner med tilknytning til Norge.

Flere ungdommer tas med til foreldrenes hjemland for å tvangsgiftes der. For å sikre disse ungdommene hjelp og beskyttelse, er arbeidet allerede godt i gang med å bygge ut kontakter med myndighetene i relevante land med henblikk på en rask og effektiv håndtering av konkrete saker der ungdom må flykte fra sin familie for å unngå tvangsekteskap.

Skolens rolle

Regjeringen vil sørge for at temaet tvangsekteskap settes på dagsordenen i skolen, på grunnskole-, ungdomsskole- og videregående nivå samt i voksenopplæringen. Voksenopplæringen er et viktig sted hvor de fleste nyankomne lærer om det norske samfunn. Et viktig redskap i dette arbeidet er den nye "Veiledning for likestilling" som ferdigstilles våren 2000. Opplæring av lærere vil starte når "Veilederen" foreligger.

De som utsettes for eller trues med tvangsekteskap skal få hjelp. Regjeringens må1 er at de som trenger hjelp, det være seg råd, veiledning eller krisetiltak på en enkel måte, skal finne fram til hvor de kan få dette. Samarbeid med frivillige organisasjoner som i dag har erfaring i å hjelpe ungdom er en viktig forutsetning for å lykkes i arbeidet.

Kontakttelefon og andre hjelpetiltak

Det skal etableres en landsdekkende kontakttelefon om tvangsekteskap i regi av Oslo Røde Kors. Denne skal være i virksomhet fra våren 2000. Der skal alle som trenger råd, veiledning og hjelp i forbindelse med tvangsekteskap få det. Ved å ringe denne telefonen vil man treffe personer som kjenner problematikken samt hvor man kan få ulike typer hjelp. De som betjener den vil ha oversikt over ulike organisasjoner og offentlige instanser over hele landet som vil kunne bistå avhengig av hva slags hjelp det er behov for. Telefonnummeret til kontakttelefonen vil finnes på all informasjon om tvangsekteskap som utgis i forbindelse med handlingsplanen. Det skal også utgis en egen brosjyre til ungdom med informasjonstelefonens telefonnummer.

De frivillige organisasjonene

Regjeringen har avsatt midler til prosjekter i regi av organisasjoner og miljøer som i dag har bred erfaring i å hjelpe ungdom som trues med eller utsettes for tvangsekteskap. Her vil tiltak og prosjekter som vektlegger megling og konfliktløsning mellom foreldre og de unge prioriteres, da det er svært viktig å finne fram til løsninger som gjør at de unge slipper å måtte bryte med familien.

Beskyttelse

Inoen tilfeller kan det være nødvendig med et midlertidig brudd slik at familien får tenkt seg om, men målet må være at ungdommen ikke mister sitt nettverk i den grad det kan unngås. I denne forbindelse er det sendt brev til fylkeskommunene som understreker barnevernets ansvar for de som er under 18 år og som har behov for midlertidig botilbud i akuttsituasjoner knyttet til tvangsekteskap.

I løpet av våren sendes også et rundskriv til ulike offentlige instanser om rutiner for å håndtere krisesituasjoner som er oppstått fordi ungdom trues med eller utsettes for tvangsekteskap. Det er viktig at det er et mottakerapparat som vet hva de skal gjøre når for eksempel utenrikstjenesten sender ungdom hjem som har klart å flykte fra et tvangsekteskap eller når ungdom oppsøker det offentlige i krisesituasjoner. Skolemyndigheter, oppfølgingstjenesten, barnevern, sosialtjenesten og politi må vite hvem som skal kontaktes og hvordan gå frem.

Gjennomgang av regelverk

I medhold av ekteskapsloven kan en som er tvunget til å gifte seg, få ekteskapet ugyldiggjort etter søksmål for domstolene. Ved ugyldiggjøring av ekteskap bortfaller samtidig grunnlaget for oppholdstillatelse som bygger på ekteskap. Det innebærer at utlending som har hatt oppholdstillatelse på bakgrunn av ekteskap med herboende, må returnere til hjemlandet med mindre vedkommende har fått innvilget bosettingstillatelse, (vanligvis etter tre års sammenhengende opphold her i landet med tillatelse). Den som etter å ha anlagt søksmål har fått ekteskapet kjent ugyldig på grunn av rettsstridig tvang ved inngåelsen, vil som utgangspunkt ha behov for fortsatt å kunne oppholde seg i Norge. Det er således utarbeidet forslag til nye bestemmelser om videre opphold i Norge ved søksmål om ugyldiggjøring av ekteskap. Høringsbrev om endringer i utlendingsforskriften sendes ut i løpet av januar 2000.

I tillegg til å sikre oppholdsgrunnlaget for dem som bryter ut av ekteskap inngått ved rettsstridig tvang, er det viktig å hindre at ekteskap inngått ved slik tvang skal danne grunnlag for oppholdstillatelse i familiegjenforening med ektefelle bosatt i Norge. Regjeringen har derfor gjennomgått regelverk, rutiner og praksis, og har vurdert mulige tiltak for å oppnå dette. Et viktig element her har vært å se på tiltak som kan sikre informasjon om at det er i strid med det norske samfunns normer at sønner eller døtre tvinges til å inngå ekteskap.

Familiegjenforeningsreglene er gitt for å sikre et familieliv basert på frivillighet. Det eksisterer allerede i dag et tilbud for en del innvandrere om å delta i ulike introduksjonsprogrammer. Regjeringen mener at det kan satses videre på dette, og at det er særlig viktig å få frem informasjon om de grunnleggende rettigheter den enkelte har som skal leve i det norske samfunnet. Innvandrerorganisasjoner og andre bør her gis en mulighet til å bidra i konkrete opplegg. Regjeringen satser på å gjøre deltakelse i slike kurs/programmer til et vilkår for fornyelse av oppholdstillatelse basert på ekteskap. Forslag til regelverksendringer sendes på høring i løpet av januar 2000.

Vedlegg 3: Brev fra Barne- og familiedepartementet v/statsråden til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 5. mai 2000

Ad utkast til svar på tilleggsspørsmål til Dokument 8:12 (1999-2000) om tiltak mot tvangsekteskap

Spørsmål:

Har Regjeringen planer om å sette i verk andre tiltak mot tvangsekteskap enn de som er skissert i "Handlingsplan mot tvangsekteskap" og "Innsats mot tvangsekteskap våren 2000"?

Svar:

Regjeringen vil fortløpende vurdere forslag til nye tiltak mot tvangsekteskap.

Regjeringen er godt i gang med gjennomføringen av tiltakene i Handlingsplan mot tvangsekteskap og Innsats mot tvangsekteskap våren 2000. Sistnevnte er primært en prioritering av hvilke tiltak fra Handlingsplan mot tvangsekteskap som skal iverksettes første halvår i 2000.

I forbindelse med tiltak 4.1 og 5.1 i Handlingsplan mot tvangsekteskap om midler til prosjekter mot tvangsekteskap er det hittil i år bevilget kr 2 030 000, og det vil trolig komme nye prosjekter i kjølevannet av disse.

Vedlegg 4: Brev fra Barne- og familiedepartementet til familie-,kultur- og administrasjonskomiteen, datert 18. mai 2000

Svar på tillegg Til dokument nr. 8:12 (1999-2000) om tiltak mot tvangsekteskap

Viser til brev datert 5. mai og 15. mai 2000 fra komiteen. Siden spørsmålene som reises i brevene angående lov om statsborgerskap er overlappende, har jeg valgt å svare under ett.

I tilknytning til dokument nr. 8:12 med forslag om mulig lovendring, fremmes også et forslag om at den kvinnelige utenlandske part i et tvangsekteskap i visse tilfeller skal gis norsk statsborgerskap med øyeblikkelig virkning når ekteskapet oppløses. Spørsmålet gjelder ansvarsområdet som tilligger Justisdepartementet. Saken er derfor oversendt Justisdepartementet som uttaler:

«Spørsmål om innvilgelse av norsk statsborgerskap

En slik lovendring anser Justisdepartementet ikke for å være en adekvat løsning på problemene for denne gruppen. Statsborgerskap er ikke ment som beskyttelsesinstrument for utlendinger som kan oppleve et sikkerhetsproblem. Personer som innvilges asyl pga. fare for forfølgelse i hjemlandet, oppnår heller ikke statsborgerskap raskere enn andre. Vilkårene for statsborgerskap, bl.a. hovedregelen om 7 års botid, bygger bl.a. på hensyn til integrering. Alle norske statsborgere bør kunne delta i samfunnet på like vilkår og med samme rettigheter og plikter. Dette kan bli uthulet dersom statsborgerskap skal kunne innvilges uten krav til botid eller andre vilkår. I tillegg er det ikke sikkert at muligheten for statsborgerskap vil være til stor hjelp i praksis. Søknad om statsborgerskap må uansett være frivillig. I tillegg vil det verken hindre inngåelse av tvangsekteskap eller mulige reaksjoner fra slektninger. Så lenge den som har vært utsatt for tvangsekteskap befinner seg i Norge, vil norske myndigheter kunne yte bistand uavhengig av om vedkommende er norsk statsborger eller ikke. Det er heller ikke nødvendigvis slik at bedre rettigheter i form av statsborgerskap vil bidra til at det inngås færre tvangsekteskap. Det kan tvert imot bli mer fristende å la sine barn bli tvangsgiftet hvis resultatet er norsk statsborgerskap om samlivet opphører. For øvrig vil herboende som "giftes bort" ofte enten allerede være norsk statsborger eller fylle dagens vilkår for å bli det.

Vi har en bestemmelse i dagens regelverk som er ment å sikre kvinner som etter samlivsbrudd i Norge vil få urimelige vanskeligheter i hjemlandet, jf. utlendingsforskriften § 37. Denne bestemmelsen ivaretar de tilfeller hvor det å returnere til hjemlandet som skilt kvinne vil medføre urimelige vanskeligheter pga. de sosiale og kulturelle forhold i landet. Dette også om ekteskapet var inngått ved tvang. Dersom kvinnen ble mishandlet i ekteskapet, vil hun også ha rett til slik tillatelse. I tillegg har departementet foreslått et nytt ledd i utlendingsforskriften § 37 nytt sjuende ledd. Det foreslås at som hovedregel skal en som reiser søksmål for å få ekteskap ugyldiggjort pga. tvang ved inngåelsen, få bli i landet til inntil rettskraftig avgjørelse foreligger. Dersom ekteskapet kjennes ugyldig, vil ny første gangs tillatelse bli gitt på selvstendig grunnlag hvis man ikke selv har utøvd eller medvirket til å utøve tvang ved ekteskapsinngåelsen. Vi viser til høringsbrev av 17. februar 2000 pkt. 2.8 "Tiltak mot tvangsekteskap - § 37 nytt sjuende ledd mv.", side 19-22 som følger vedlagt.

Høringsfristen for dette forslaget gikk ut 1. mai. Enkelte høringsinstanser har imidlertid fått utsatt høringsfristen, slik at arbeidet med denne bestemmelsen ennå ikke er sluttført.»

Regjeringen mener problemet med tvangsgifting er alvorlig og vil at kvinner skal ha krav på de samme menneskerettigheter og det samme rettsvern som menn. Kultur eller religionsbegrepet kan ikke være akseptabelt som begrunnelse for undertrykking av kvinner. Regjeringen vil fortløpende vurdere ulike tiltak og herunder behovet for lov- og regelverksendringer for å gi bedre rettsvern for utsatte kvinner.

I brev av 15. mai reises i tillegg noen andre spørsmål.

Spørsmål:

I dokumentforslaget tas det til orde for en gjennomgang av straffeloven, barneloven, utlendingsloven og eventuelt andre lover, for å vurdere lovendringer.

Departementet gjør i brev datert 3. februar 2000 rede for noen mulige endringer i utlendingsloven, eventuelt forskrifter til utlendingsloven. Har departementet planer om å foreslå andre endringer?

Svar:

Barne- og familiedepartementet har ingen merknader til forslaget om å gjennomgå barneloven og ekteskapsloven for å vurdere eventuelle endringer som kan medvirke til å hindre tvangsekteskap.

Spørsmålet angår også Justisdepartementet som kan opplyse at departementet ikke har andre planer om lovendringer utover det som framgår av svaret under spørsmålet om statsborgerskap.

Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 18. mai 2000