Komiteen har fylgt den offentlege debatten om tvangsekteskap og arrangerte ekteskap utover på 1990-talet. I løpet av dei siste åra er det avdekkja at ein del unge, norske kvinner med utanlandsk familiebakgrunn lever i frykt for å bli tvinga av familien til å inngå ekteskap.

For å unngå debatt om ulikskap mellom tvangsekteskap, tvungne arrangerte ekteskap eller ulike former for arrangerte ekteskap, vil komiteendefinera tvangsekteskap slik:

Med tvangsekteskap meiner ein når eit individ vert gifta bort mot sin vilje eller med utilbørleg press, fysisk, psykisk eller kulturelt.

Komiteenvil peika på at nokre av desse jentene, som har minoritetsbakgrunn, vert gifta bort med tvang med menn frå foreldrene sitt opphavlege heimland. Mykje tyder på at dei då etablerer seg anten i Noreg ved å søkja opphaldsløyve her, eller dei vert buande i foreldra sitt heimland og vert nekta å reisa tilbake hit.

Statistisk sentralbyrå har utarbeidd statistikk over ekteskapsinngåingar blant våre muslimske jenter med bakgrunn frå Pakistan, Marokko og Tyrkia som syner m.a. fylgjande:

• – Av jenter fødde i Noreg av pakistanske foreldre, som gifta seg i fjor, inngjekk 85 pst. av dei ekteskap med menn busett i Pakistan. Blant marokkanske og tyrkiske jenter var prosentandelen for fjoråret 100 pst.

• – Ingen jenter som er fødde i Noreg av pakistanske, marokkanske eller tyrkiske foreldre har gifta seg med nordmenn dei siste 3 åra.

• – For både marokkanske, pakistanske og tyrkiske jenter er tendensen at talet på ekteskap som vert inngått med menn busett i foreldra sitt heimland aukar.

Etter komiteen si vurdering tyder desse tala på at problemet med bortgifting kan ha samanheng med innvandring og at unge menneske kan verta misbrukte for å sikra andre visum til Noreg. Krisesentra rapporterer om tvangsgifte frå desse tre miljøa, og at det også gjeld jenter med bosnisk bakgrunn.

Komiteenser alvorleg på dette. Komiteen har registrert at æresdrap også har funne stad i Noreg, og vil understreka at kvinner har krav på dei same menneskerettar og det samme rettsvern som menn, og at menneskerettar aldri kan vera kulturrelative.

Komiteen viser til at ei endring av ekteskapslova med verknad frå 1995 opna for ei annullering av tvangsekteskap. I 1997 annullerte for fyrste gong ein norsk domstol eit tvangsekteskap med bakgrunn i denne endringa.

Hausten 1997 ba Stortinget einstemmig Regjeringa om å leggje fram ei handlingsplan mot tvangsekteskap. Handlingsplanen blei lagt fram i desember 1998 og hadde to hovedformål:

• – Å førebyggje at ungdom utsetjast for tvangsekteskap.

• – Å gje bedre hjelp og støtte til dei ungdomar som utsetjast for, eller har vore utsette for tvangsekteskap.

Komiteen vurderer lovgjevinga på dette området som ganske klår, men det at få saker vert handsama etter denne lovgjevinga tyder på at informasjonen om at ei slik moglegheit ligg føre ikkje er tilstrekkeleg kjent i dei aktuelle miljøa. I tillegg vil komiteen peika på at straffelova § 222 slår fast at tvangsekteskap er ulovleg, at barnelova slår fast at barn frå dei er 12 år skal kunna seia si meining om personlege forhold.

Komiteen vil streke under at dei rettar som er lovfesta i barnelova §§ 32 og 33 også gjeld for barn med utanlandsk bakgrunn. Komiteen ser det som viktig at desse rettar vert gjort kjent både for unge med innvandrarbakgrunn og foreldra deira.

Komiteen er kjent med at handlingsplanen gjeld for 3 år framover og omfattar nærmare 40 konkrete tiltak som blir gjennomført i fleire departement, og at arbeidet med gjennomføringa av planen starta tidleg i 1999.

Komiteen viser til at det norske samfunn har både rett og plikt til å beskytte både jenter og gutar som blir utsatt for foreldrene sin tvang i spørsmålet om forloving og ekteskap. Ingen skal tvingast til ekteskap mot si vilje. Dette er nedfelt i norsk lovverk og internasjonale konvensjonar. Ei slik norm har legitimitet innafor alle religionar og livssyn, på tvers av ulike syn på foreldremedverknad og ungdom sin sjølvstendigheit. Komiteen meiner at atferd som er i strid med norske lover ikkje kan aksepterast med henvisning til respekt for annan kultur. Komiteen vil understreke at vi har plikt og rett til å reagere dersom menneskerettar krenkjast eller nokon gjer seg skuldig i lovbrot mot einskildmenneske.

Representantane Bekkemellem Orheim, Nybakk, Tømmerås og Nistad fremma Dokument nr. 8:12 (1999-2000). Forslagsstillarane legg fram ei rekkje tiltak mot tvangsekteskap som dei meiner bør bli behandla i Stortinget. Komiteen viser til at fleire av desse tiltaka allereie er inne i Handlingsplanen mot tvangsekteskap frå 1998.

Komiteen viser til brev av 3. februar 2000 frå dåverande barne- og familieminister, der det vert gjort greie for arbeidet som er gjort for å forhindre tvangsekteskap etter at Handlingsplan mot tvangsekteskap vart lagt fram. Komiteen merker seg at problemet tvangsekteskap har større dimensjonar enn regjeringa Bondevik var klar over då arbeidet vart igangsett. Komiteen merkar seg vidare at det vart sett ned ei arbeidsgruppe hausten 1999 som gjekk gjennom tiltaka i Handlingsplan mot tvangsekteskap. Komiteen viser til resultatet av dette arbeidet frå regjeringa Bondevik i dokumentet "Innsats mot tvangsekteskap våren 2000".

Komiteen har merka seg at det no er oppretta ein kontakttelefon for råd og rettleiing om tvangsekteskap, med det formål å førebyggje overgrep og forhindre konfliktar ved å spreie kunnskap om norsk lovgjeving og kvinner sine rettar. Komiteen er også kjent med at det er oppretta eit bukollektiv, der innvandrerkvinner som bryt ut av sine ekteskap skal få hjelp.

Komiteen er samd i at ein må sette tvangsekteskap på dagsorden i skulen, på grunnskule-, ungdomsskule- og vidaregåande nivå, samt i vaksenopplæringa. Komiteen er opptatt av at dei som utsetjast for eller blir truga med tvangsekteskap skal få hjelp, det være seg råd, rettleiing eller krisetiltak. Komiteen vil understreke verdien av samarbeidet med frivillige organisasjonar som har røynsle i å hjelpe ungdom. Det er viktig at organisasjonar og miljø, som i dag har brei røynsle i å hjelpe ungdom som vert truga med eller vert utsatt for tvangsekteskap, får støtte.

Komiteen sitt fleirtal, alle unntatt medlemane frå Fremskrittspartiet, har merka seg at det ikkje er nokon som forsvarer tvangsekteskap i Noreg, og at det er viktig å differensiere mellom tvang og friviljug arrangerte ekteskap.

Fleirtalet har merka seg at Handlingsplanen for menneskerettar (1999) også inneheld tiltak mot tvangsekteskap, bl.a. støtte til å setje i gang eit kontakt- og informasjonssenter i Pakistan for kvinner med tilknyting til Norge.

Fleirtalet meiner at "Handlingsplan mot tvangsekteskap" og "Innsats mot tvangsekteskap våren 2000" dannar eit godt grunnlag for arbeidet med å forhindre tvangsekteskap, men at Regjeringa løpande må vurdere om det er behov for ytterlegare tiltak.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er skeptiske til iverksettelse av tiltak rettet mot hjemlandet, og mener at tiltakene må basere seg på å løse problemene knyttet til tvangsekteskap i Norge.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at de tiltak som er skissert i "Handlingsplan mot tvangsekteskap" og "Innsats mot tvangsekteskap våren 2000" ikke danner et godt nok grunnlag for å forhindre tvangsekteskap.

Disse medlemmer vil derfor understreke at det er behov for klarere og mer målrettede tiltak for å forhindre at tvangsekteskap skal kunne oppstå.

Disse medlemmer vil vise til at tvangsekteskap eller arrangerte ekteskap er en helt naturlig måte å inngå ekteskap på for store deler av vår innvandrerbefolkning, og de færreste opponerer mot dette.

Disse medlemmer vil peke på at problemet oppstår når barn som er oppvokst i en grense mellom det norske samfunn og innvandrermiljøet finner ut at de vil velge den norske måten å velge ektefelle på, noe som har skapt alvorlige konfliktsituasjoner mellom foreldre og barn. Ofte er det slik at barn som bryter med fastsatte normer i deres kultur kan risikere å bli utstøtt fra deres egen nære familie.

Disse medlemmer vil peke på at grensen mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap vil være vanskelig å trekke opp. Arrangerte ekteskap kan, fra et norsk synspunkt, alltid fremstå som et tvangsekteskap. Dette fordi normene i de kulturer som har dette som hovedregel er så strenge at man sosialt vil føle seg tvunget til å velge denne formen for ekteskap.

Disse medlemmer vil videre peke på at de som velger å bryte med slike normer kan oppleve å få store konsekvenser i form av utstøtelse fra familie og venner, men også tvangssendelse til opprinnelig hjemland for der å bli bortgiftet. Dette viser at også arrangerte ekteskap ligger svært nært det som kan betraktes som tvang.

Disse medlemmer mener på den bakgrunn at det ikke er noen reell forskjell mellom såkalte arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. For å kunne treffe de nødvendige tiltak, samt redusere denne utvikling vil det være av avgjørende betydning at man ser på tvangsekteskap og arrangerte ekteskap under ett. Ekteskapsinngåelse må bygge på frivillige og selvstendige valg fra begge parters side.

Disse medlemmer vil peke på at Nordisk ministerråd har foreslått en rekke tiltak mot tvangsekteskap der forlovelsesvisum med angrefrist er et av tiltakene.

Disse medlemmer vil vise til at man i Danmark har kommet med forslag om meget drastiske tiltak mot familiegjenforening. Disse er bl.a.:

• – Krav til at den person som bor i Danmark rår over en bolig av en viss størrelse.

• – Krav om at begge personer er over 25 år.

• – Krav til at den som bor i Danmark har en inntekt som er to ganger trygdeinntekt (minstepensjon).

• – Karanteneperiode før man kan motta offentlige trygder.

Disse medlemmer vil understreke at det ikke er lett å komme med tiltak mot tvangsekteskap som fungerer. Dette fordi de færreste av disse tilfellene kommer til myndighetenes kunnskap.

Disse medlemmer vil understreke at det beste virkemiddel mot tvangsekteskap og arrangerte ekteskap er å ytterligere begrense innvandringen til Norge.

Disse medlemmer vil peke på at tvangsekteskap kan brukes for å få slektninger og landsmenn inn til Norge på en uproblematisk måte.

Disse medlemmer har registret at regjeringen Bondeviks handlingsplan mot tvangsekteskap ikke omhandler dette temaet.

Disse medlemmer mener at retten til familiegjenforening ved ekteskap bare må gis når begge ektefeller godtgjør at ekteskapet er inngått frivillig, og ikke gjennom tvangs- eller arrangere ekteskap, med mindre det åpenbart ikke dreier seg om et arrangert ekteskap.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om å komme med forslag til en lovbestemmelse om at retten til familiegjenforening ved ekteskap bare skal gis når begge ektefeller godtgjør at ekteskapet er inngått frivillig, og ikke igjennom tvangs- eller arrangert ekteskap.»

Disse medlemmer vil videre understreke at denne vurdering må foretas ved behandling av søknad om visum til Norge. Der det er mistanke om ufrivillighet skal visumsøknaden straks avvises.

Disse medlemmer tillater seg derfor å fremsette følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen innføre rutiner med kontroll av visumsøknader ved familiegjenforening på grunn av ekteskap, og avslå disse dersom det foreligger indikasjoner på at det foreligger ufrivillighet fra en av partene.»

Disse medlemmer mener at den av partene som opprinnelig er bosatt i Norge må være norsk statsborger, og at ved familiegjenforening mellom andre enn barn og foreldre, må begge parter være over 25 år.

Disse medlemmer tillater seg derfor å fremsette følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag til en lovbestemmelse hvor det kreves at den av ektefellene som opprinnelig er bosatt i Norge skal være norsk statsborger.»

«Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag til en lovbestemmelse hvor det kreves at ved familiegjenforening mellom andre enn foreldre og barn, skal begge parter være over 25 år.»

Disse medlemmer mener at den norske statsborger som tar utenlandsk ektefelle med til landet må selv være i stand til å forsørge både seg selv og ektefellen. Dersom vedkommende mottar ytelser fra det offentlige, så godtas dette som hovedregel ikke. Dersom vedkommende mottar trygd så må denne være stor nok til å kunne forsørge to personer.

Disse medlemmer vil peke på at den av partene som er i Norge må disponere en bolig som er stor nok for minimum to personer.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at ikke flere personer kan ha samme adresse, noe som vil forhindre en situasjon med fiktive adresser.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen komme med forslag til en lovbestemmelse om at det ved familiegjenforening skal stilles krav om at personen i Norge skal disponere en bolig av rimelig størrelse, samt ha stor nok inntekt til å bære forsørgelsesbyrden for flere enn seg selv.»

Disse medlemmer vil videre peke på at alle som har fått innvilget fast opphold i Norge skal umiddelbart ha tilstrekkelig opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Disse medlemmerfremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om å innføre undervisning i norsk og samfunnskunnskap for personer som får fast oppholdstillatelse i Norge med en gang de har fått innvilget fast opphold.»

Disse medlemmer vil understreke betydningen av at departementet snarest iverksetter informasjonstiltak rettet mot innvandrerungdom i skolen, og mot innvandrerorganisasjoner.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om å iverksette informasjonstiltak om tvangsekteskap rettet mot innvandrerungdom i skolen og mot innvandrerorganisasjoner.»

Disse medlemmer vil understreke at det er skikken med arrangerte ekteskap som er "kilden" til tvangen. Dersom man vil et problem til livs, så må man rette virkemiddelbruken inn mot "kilden". Økt fokus på arrangerte ekteskap er derfor viktig.

Disse medlemmerer av den oppfatning at det må innføres et forbud mot gifte mellom fetter og kusine. Dette fordi de aller fleste ekteskap som blir inngått med tvang skjer mellom fetter og kusine. Disse medlemmerer imidlertid av den oppfatning at en slik bestemmelse må ha et unntak for de tilfeller hvor det åpenbart ikke dreier seg om et tvangs- eller arrangert ekteskap.

Disse medlemmerfremmer på den bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til lovbestemmelse som har et forbud mot ekteskap mellom fetter og kusine.»