4. Rettshjelp - rettssikkerhet og velferd
En av rettsapparatets hovedoppgaver er å trygge den enkeltes rettsstilling og sikre en fordeling av samfunnets goder og byrder i samsvar med gjeldende regler.
I straffeprosessen er det en offentlig oppgave å sørge for tilstrekkelig juridisk hjelp til de som straffeforfølges. Siktede skal ha en forsvarer på det offentliges bekostning som ivaretar vedkommendes interesser.
I sivilprosessen hvor partenes eget ansvar for sakens opplysning er vesentlig strengere, er kravene til partenes juridiske kompetanse i realiteten tilsvarende større. Rettshjelpslovens regler om fri sakførsel er imidlertid langt mindre omfattende enn straffeprosessens.
Likhet for loven er et grunnleggende prinsipp. Under behandlingen av lov om fri rettshjelp presiserte justiskomiteen at det var grunnleggende for et samfunn "at ingen lider rettstap på grunn av dårlige økonomiske evner eller mangelfulle opplysninger om sine rettigheter", jf. Innst. O. nr. 72 (1979-1980.
Det offentliges ansvar for fri rettshjelp bør etter departementets syn variere etter sakens art. I enkelte sakstyper av særlig viktighet for den enkelte bør borgerne ha krav på juridisk bistand på det offentliges bekostning. Det offentlige kan imidlertid ikke pålegges ansvar for innbyggernes totale rettshjelpsbehov. Offentlige midler bør ikke benyttes til å fremme åpenbart uholdbare krav eller bidra til å trenere eller hindre gjennomføringen av klart berettigede krav fra motparten. Offentlig rettshjelp bør heller ikke føre til trakassering av eller rettsfornektelse for motparten. Videre bør offentlig bistand bare gis dersom søkers utgifter ikke kan dekkes på annet vis, for eksempel gjennom rettshjelpsforsikring. Det offentliges dekning bør også begrenses til å gjelde bistand til konkrete juridiske problemer. I dette ligger at juridisk planlegging og regelmessig rådgivning over lang tid ligger på siden av hva det offentlige kan være ansvarlig for.
Videre må det forventes at den enkelte selv prøver å få hjelp til å løse sine eventuelle juridiske problemer. Det offentliges ansvar kan ikke strekkes så langt at det offentlige plikter å oppspore latente rettshjelpsbehov. Det offentlige bør imidlertid legge til rette et rettshjelpstilbud som gjør det enkelt for befolkningen å oppsøke bistand.
Komiteenunderstreker at det må sies å foreligge et rettshjelpsbehov både i situasjoner hvor rettshjelpen fører til en forandring som setter brukeren i en bedre situasjon, og i tilfeller der brukeren har behov for å få råd for å avklare en juridisk tvil.
Komiteener enig i at det må skilles mellom rettshjelpsbehov og faktisk etterspørsel etter rettshjelp. Komiteenviser til at det er mange forhold som spiller inn for om folk søker rettshjelp. Det er avhengig av hvor i landet man bor, siden advokatdekningen er svært varierende. En etterspørsel forutsetter at spørreren har en viss kunnskap om mulige rettigheter. Det er videre avhengig av vedkommendes egen økonomi og vurdering av situasjonen. Dessuten er det ikke nødvendigvis alltid slik at de som spør etter rettshjelp er de som faktisk har størst behov for rettshjelp, og dermed med rimelighet må kunne forvente å få rettshjelpen dekket av det offentlige. Komiteenhar merket seg at undersøkelsene viser at behovet for rettshjelp øker når egen økonomi og sosiale ressurser er svakere. Samtidig er det de med høyere inntekt som benytter seg mest av rettshjelp.
Komiteenmener det må være en overordnet målsetting at ordningen med fri rettshjelp bidrar til at de ulike forholdene som spiller inn på hvorvidt folk søker rettshjelp når behovet faktisk er tilstede, i størst mulig grad utlignes. En må bestrebe seg på å få til likhet for loven så langt det er mulig. Det skal ikke være ens egen personlige økonomi som avgjør om en får opplysninger om grunnleggende rettigheter, eller mulighet til å vinne sin rett.
Komiteenviser videre til at det er et omfattende og komplisert regelverk vi forholder oss til i velferdssamfunnet. Det kan være vanskelig å ha innsikt i hva man faktisk har rett på. Det er et sprik mellom forvaltningsapparatets krav om hva du må stille opp med for å få din rett, og hva folk flest faktisk har kunnskap om.
Komiteenviser til at det kommer fram av rettshjelpsundersøkelsene at underforbruket av velferds-godene er størst blant den som trenger velferdslovgivningen mest. For å sikre at intensjonene bak velferdslovgivningen blir fulgt opp, er det derfor viktig med en effektiv og målrettet offentlig rettshjelp, som når de gruppene som trenger det mest. En skikkelig offentlig rettshjelpsordning er en forutsetning for et velfungerende velferdssamfunn.
Komiteenslutter seg til de generelle vurderingene av begrensningene i det offentliges ansvar for folks rettshjelpsbehov. Det må legges vekt på betydningen av saken for rettshjelpssøkeren, dennes personlige økonomi, at det foreligger en konkret sak og selvfølgelig at det er saklig grunnlag for å følge opp saken. Videre slutter komiteenseg til at støtte fra det offentlige til rettshjelp fortsatt skal være subsidiær i forhold til andre muligheter vedkommende har til å få slik støtte, for eksempel rettshjelpsforsikring.
Komiteenvil også peke på at det meste av forsk-ningen rundt rettshjelpsbehov og ordningen med fri rettshjelp er gammel. Det gjør det vanskeligere å utforme en treffsikker rettshjelpsordning.