Før 1960 var det ingen statlig ordning for fritt rettsråd, men en slik ordning ble innført i 1961. I 1981 trådte en ny lov om rettshjelp i kraft.

Etter loven var det to hovedvilkår som måtte være oppfylt for at fri rettshjelp kunne innvilges. Det første var at søker ikke måtte ha inntekt og formue som oversteg visse grenser. Det andre vilkåret var at spørsmålet som det ble søkt bistand for, var av en slik art og karakter at det var rimelig at det offentlige dekket utgiftene til bistand. Etter sin ordlyd åpnet rettshjelpsloven for bistand i meget vid utstrekning.

Utgiftene til fri rettshjelp økte betydelig etter at rettshjelpsloven trådte i kraft. I Ot.prp. nr. 57 (1983-1984) ble det derfor foreslått enkelte begrensninger i rettshjelpsordningen. Et flertall i Stortinget sluttet seg til departementets forslag og dette ble vedtatt.

I Ot.prp. nr. 2 (1994-1995) ble det fremmet forslag til nye endringer i rettshjelpsloven. Hovedhensikten med endringene var å muliggjøre en heving av inntektsgrensene og å få en mer effektiv utnyttelse av ressursene, og det ble bl.a. foreslått enkelte innstramminger i reglene. Det ble videre foreslått å gå over fra å legge nettoinntekten til grunn til å legge bruttoinntekten til grunn. Bruttoinntektsgrensen ble satt til kr 150 000-170 000 avhengig av forsørgelsesbyrde.

Flertallet i justiskomiteen, jf. Innst. O. nr. 42 (1994-1995), var enig i at det var nødvendig med en justering og innstramning av gjeldende regler, men etterlyste en bred gjennomgang av rettshjelpsordningen, og understreket at deres vurdering var foreløpig. Regjeringens forslag ble vedtatt.