10. Menneskerettighetene og rettshjelp
De internasjonale menneskerettighetskonvensjonene pålegger ikke statene noen direkte plikt til å yte fri rettshjelp i sivile saker, verken for nasjonale eller internasjonale domstoler. Det kan imidlertid reises spørsmål om det likevel vil kunne foreligge en slik plikt ved at man i saker av særlig viktighet må sikres faktisk adgang til nasjonale domstoler.
Regler i EMK kan etter omstendighetene tolkes slik at de innebærer et krav om at fri rettshjelp må gis for å sikre at en borger får prøvet sine rettigheter overfor en nasjonal domstol. Forholdet mellom EMK og offentlig fri rettshjelp kan neppe sies å være avklart. Departementet nøyer seg i denne omgang med å fastslå at en rimelig praktisering av den norske rettshjelpsloven som hovedregel må antas å gi tilfredsstillende resultater i forhold til Norges internasjonale forpliktelser. En mer detaljert drøftelse av disse spørsmålene bør imidlertid foretas i forbindelse med en fremtidig revisjon av lov om fri rettshjelp.
Menneskerettighetsutvalget stilte i NOU 1993:18, Lovgivning om menneskerettigheter, spørsmål om rettshjelpsordningen fra søkers synspunkt fullt ut var tilfredsstillende i saker overfor det offentlige hvor menneskerettigheter er påstått krenket.
Departementet foreslår en utvidelse av muligheten til å få bistand i saker overfor forvaltningen generelt. I tillegg mener departementet at det bør utredes om adgangen til å få fri sakførsel i saker hvor det påberopes konvensjonsbrudd, bør lovfestes, jf. Ot.prp. nr. 3 (1998-1999). Departementet vil komme nærmere tilbake til dette ved en fremtidig revisjon av rettshjelpsloven.
Etter konvensjonen om sivile og politiske rettigheter har FN etablert en kontrollprosedyre der FNs menneskerettighetskomité mottar og behandler klager fra fysiske personer. Også etter FNs rasediskrimineringskonvensjon og FNs konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff er det etablert kontrollprosedyrer.
Det er ikke etablert noen internasjonal rettshjelpsordning ved noen av disse instansene. Etter rettshjelpsloven § 4 siste ledd kan imidlertid departementet gi fri rettshjelp for utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan når særlige grunner taler for det. Trolig vil disse klageorganene få større aktualitet i fremtiden, og departementet foreslår derfor at regler om adgangen til rettshjelp i slike saker fastsettes i lovs form.
Etter EMK art. 34 kan Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) motta klager fra noen som hevder å være utsatt for krenkelser av sine rettigheter etter konvensjonen. Dersom man bringer en sak inn for EMD, kan det bli innvilget støtte til rettshjelp fra domstolen. Erfaringsmessig har innvilget bistand ikke dekket omkostningene. Domstolen er selv av den oppfatning at rettshjelpen bare er et bidrag og ikke er ment å dekke utgiftene fullt ut. Departementet foreslår at adgangen til å få rettshjelp til å fremme klager for EMD og de nevnte FN-organene fastsettes og synliggjøres i lovs form.
Komiteen peker på at bl.a. EMK nå er inkorporert i norsk lovverk og betydningen av at borgerne sikres mulighet til å følge opp sine grunnleggende rettigheter. Komiteen slutter seg derfor til at regler om adgang til rettshjelp i saker som behandles av EMD eller de aktuelle FN-organer, kommer klart fram i lov om fri rettshjelp.