Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

5. Virkemidler

Regjeringen mener det er et behov for endringer og målretting av de landbrukspolitiske virkemidlene. Virkemidlene må utformes med sikte på økt forbrukerretting og økt konkurranse i verdikjeden. Regjeringen legger vekt på å vurdere den samlede effekten av alle virkemidler som påvirker mat- og landbrukssektoren: importvernet, de økonomiske virkemidlene over jordbruksavtalen, administrative og juridiske virkemidler og skatte- og avgiftstiltak. Samtidig må det gjøres løpende politiske avveininger i virkemiddelbruken i forhold til målkonflikter. Et viktig hensyn framover vil være å begrense veksten i de samlede overføringene.

Det er et mål å produsere kvalitetsvarer på en etisk og miljømessig god måte. I den forbindelse blir kvaliteten på innsatsvarer sentral. Regjeringen har fra 1999 påbegynt en større satsing for ytterligere å sikre og heve standarden på norsk plantehelse. Hovedelementet i satsingen er oppbygging av et system for innenlands produksjonskontroll.

Departementet vil videreføre arbeidet med å sikre et etisk forsvarlig hold av husdyr. Den kliniske, veterinære vaktberedskapen er videre nødvendig for at alvorlige husdyrsykdommer skal bli oppdaget og meldt så raskt som mulig. Departementet mener det er nødvendig med en styrking av vaktordningene i Statens dyrehelsetilsyn, og vil legge fram en proposisjon om hovedinnholdet i de planlagte reglene for dyrehelsepersonell våren 2000.

Regjeringen mener at det er riktig å innføre et generelt forbud mot bruk av antibiotika i fôrvarer, vurdert ut fra ønsket om en restriktiv holdning til all antibiotikabruk i norsk dyrehold. Regjeringen vil komme tilbake til når et slikt forbud kan iverksettes. Regjeringen vil videre utvikle regelverk, godkjenningsordninger og tilsyn i tråd med bruk av og kunnskap om genmodifiserte organismer. Kontrollen på dette området er foreslått vesentlig styrket i statsbudsjettet for år 2000.

Den helsemessige kvaliteten på mat skal sikres ved lovgivning, tilsyn og kvalitetssikring. Lovgivningen skal dekke hele matvarekjeden, og hensynet til folkehelsa gjenspeiles eksplisitt i lovverket. Regjeringen vil videreføre og styrke eksisterende kartleggings-, overvåkings- og kontrollprogrammer, da slik informasjon og dokumentasjon anses som grunnleggende i forbindelse med internasjonal handel med mat. Nasjonale tiltak for å hindre at fremmed- og smittestoffer som kan skape sykdom hos mennesker og dyr kommer inn i landet skal også videreføres og om nødvendig styrkes.

Regjeringen vil arbeide videre for å påvirke internasjonale avtaler og regelverk og arbeide for norske forbrukeres interesser og for norske næringsinteresser i WTO, i EU/EØS og andre relevante internasjonale fora. For å samordne og styrke innspillene i de standardsettende organene, er det viktig med en sterk forbrukerrepresentasjon og et internasjonalt nettverk blant forbrukerorganisasjoner.

Regjeringens forslag til endringer innenfor arealforvaltning har som målsetning å gi bedre vern om landbrukets produksjonsarealer, bidra til å redusere kostnadene i næringen, legge til rette for bosetting i distriktene og lette rekrutteringen til landbruksnæringen. Særlig arealer med jordsmonn og klima som gjør dem egnet til dyrking av matkorn, er av nasjonal interesse. For å oppnå en bedre sikring av verdifulle landbruksarealer mot nedbygging har departementet vurdert innføring av en jordvernavgift. En vil også vurdere om den delegasjonsfullmakt kommunene har bør differensieres, og se på hvordan enkeltsaker bedre kan knyttes til arealplanlegging etter plan- og bygningsloven.

Hovedtyngden av landbrukseiendommene omsettes i dag innenfor familien, og det er knyttet odelsrett til mange av disse eiendommene. Det foreligger liten konkret kunnskap om langsiktige virkninger av odelslovens regler. I meldingen foreslås det at det nedsettes et utvalg som gis i oppdrag å utrede virkningene av odelsloven i forhold til dagens mål for samfunnsutviklingen. Departementet mener også at det allerede i dag er et behov for å legge til rette for et endret omsetningsmønster for de helt små landbrukseiendommene.

Virkemidlene i konsesjonsloven tar bl.a. sikte på å unngå spekulasjon ved kjøp og salg av landbrukseiendom. Når landbrukseiendommen eies av et uansvarlig selskap kan eiendommen vurderes som kapitalplassering hvor eierne ikke er bosatt på eiendommen og brukeren er uten eiertilknytning. Slike selskapers erverv av landbrukseiendom anses å ikke være forenlig med grunntanken i odelsinstituttet. Med sikte på å styrke bosettingshensynet ved konsesjonsvurderingen foreslås det i meldingen at dette skal komme direkte til uttrykk i formålsbestemmelsen i konsesjonsloven.

Bofunksjonen på små landbrukseiendommer skal tydeliggjøres. Samtidig vil man gjennom jordbruksavtalens virkemidler i større grad prioritere driftsenheter der jordbruksproduksjonen utgjør et viktig bidrag til sysselsetting og inntekt. Departementet foreslår på denne bakgrunn at arealgrensen for odelseiendom økes fra 10 til 15 dekar jordbruksareal. Dette innebærer at den lovbestemte boplikten faller bort for disse eiendommene. Endringen vil også kunne føre til økt utbud av landbrukseiendommer og slik styrke rekrutteringen til næringen. Parallelt foreslås at grensen for konsesjonsfrihet heves slik at det kreves konsesjonsbehandling ved erverv av bebygd landbrukseiendom over 15 dekar. Lovgivningen må innrettes slik at jordbruksarealet på eiendommer mellom 5 og 15 dekar stilles til disposisjon for aktive brukere dersom ikke eieren selv velger å drive eiendommen. Boplikten foreslås økt fra 5 til 10 år. Ti års boplikt stiller erververen overfor et klart valg med hensyn til framtidig bosted og vanskeliggjør eventuell omgåelse av plikten.

Departementet mener at jordleieavtale som et hovedprinsipp skal vare i minst 10 år. Leietaker med langvarige leieforhold bør gjennom lovgivning gis fortrinnsrett til fornyelse av leieforhold, og dette bør også gjelde når den innleide eiendommen selges og den nye eieren vil oppfylle driveplikten ved bortleie. Grunntrekkene i partenes rettigheter bør synliggjøres i lovgivningen.

Næringskomiteen ba i Innst. S. nr. 24 (1998-1999) om at forslaget om at statens forkjøpsrett oppheves, vurderes i forbindelse med landbruksmeldinga. Forkjøpsretten vurderes av mange som et unødig inngripende og til dels urimelig virkemiddel, og må veies opp mot det en oppnår ved bruk av denne for å nå jordlovens formål. Det er begrenset hva som er oppnådd i form av endret bruksstruktur ved bruk av forkjøpsretten. Departementet foreslår derfor at forkjøpsretten fjernes fullstendig.

Eventuell oppheving av priskontrollen antas å føre til økt salgsvilje for tilleggsjord, og økt utbud av tettstedsnære landbruksenheter med stor boverdi. Ettersom samfunnet setter rammevilkår som bidrar til å sikre inntjeningen i næringen, bør det imidlertid være et mål å beholde et samfunnsmessig forsvarlig prisnivå ved omsetning av landbrukseiendom. Oppheves priskontrollen vil næringsutøverne binde opp større kapital, og en kan få en skjevere inntektsfordeling over generasjonsintervallene. Departementet kan ikke se at dette er i samsvar med ønsket om å bedre landbrukets inntektsmuligheter.

I 1998 utgjorde verdien av skjermingsstøtten for jordbruket om lag 9,4 mrd. kroner, mens budsjettoverføringene over jordbruksavtalen utgjorde om lag 11,2 mrd. kroner. Mer enn halvparten av midlene over jordbruksavtalen betales ut som direkte tilskudd. I meldingen legges det vekt på at målene for landbrukspolitikken bare kan nås gjennom et virkemiddelsystem som kombinerer skjermingsstøtte, støtte for produsert mengde, støtte basert på innsatsfaktorer i produksjonen og støtte rettet inn mot produksjon av samfunnsgoder. Regjeringen legger opp til at jordbruksavtalens målpriser tilpasses slik at de gir grunnlag for nasjonal markedsbalanse og bidrar til å opprettholde konkurransevilkårene for næringsmiddelindustrien framover. Ved full gjennomføring kan inntektsvirkningen for jordbruket i Norge anslås til over 1 mrd. kroner. Regjeringen mener reduksjonen i målprisene må følges opp med kompensasjon. Regjeringen vil videre følge prisutviklingen på matvarer og bidra til at reduksjoner kommer forbrukerne til gode. Ut fra en totalvurdering foreslås at en stor del av prisreduksjonen gjennomføres som et engangstiltak basert på følgende 3 hovedelementer:

  • – Reduksjon i målprisene tilsvarende provenyvirkningen av inntektsfradraget

  • – En kompensasjonsordning i skatteligningen gjennom et fradrag i positiv næringsinntekt fra jord- og hagebruk på inntil kr 36 000 pr. bruk.

  • – Justeringer i tilskuddsordninger med sikte på å utjevne inntektsutslaget for ulike bruksstørrelser og distrikter

Partene i jordbruksforhandlingene må bli enige om målprisreduksjonene før det fremmes konkrete lovforslag om et slik fradrag. Inntektsfradraget vil imidlertid bli foreslått innført med tilbakevirkende kraft. Provenyvirkningen av fradraget anslås til mellom 600 og 700 mill. kroner, og det foreslås derfor en målprisreduksjon i tilsvarende omfang.

For direkte tilskudd foreslås en moderat omfordeling i retning av bruk hvor jordbruksproduksjonen utgjør et viktig bidrag til sysselsetting og inntekt. Dette vil videreføre den profilen partene sluttet seg til ved jordbruksforhandlingene i 1999. Videre bør brukere med jordbruksareal under 15 dekar som hovedregel ikke ha rett til støtte over jordbruksavtalen.

Det antas nødvendig med en moderat økning av gjennomsnittlig buskapsstørrelse i melkeproduksjonen for å sikre produsentene økonomiske vilkår som kan bidra til framtidig rekruttering. Departementet ønsker videre å stimulere til samarbeidsløsninger i melkeproduksjonen, men foreslår at det innføres en maksimalgrense på 3 deltakere i en samdrift som en garanti for at samdriften består av aktive brukere, og for å lette kontrollen med dette.

Det er behov for forenklinger og målretting i de økonomiske virkemidlene. Regjeringen legger til grunn at partene skal arbeide mot dette gjennom de årlige jordbruksforhandlingene, og at endringer gjennomføres gradvis slik at næringsutøverne gis mulighet til å tilpasse seg.

Virkemidler med miljøeffekt over jordbruksavtalen er samordnet gjennom utarbeiding av et miljøprogram. Operasjonaliseringen av miljøprogrammet på brukernivå vil skje ved miljøplaner for alle bruk. I meldingen foreslår en vurdering av om brukeren ved et gitt dokumentert kompetansenivå skal gis et "grønt bevis", noe som også kan inngå i grunnlaget for enkelte tilskuddsordninger.

Sammenhengen mellom dyre- og plantehelse, matkvalitet og folkehelse er viktig innen medisinsk og helsefaglig forskning, og Regjeringen ønsker spesielt en styrking av forskningen på dette området. Mat- og landbruksforskningen er i dag hovedsakelig finansiert over statsbudsjettet. Næringen bidrar i dag i beskjeden grad. Med bakgrunn i behovet for økt brukerfinansiering av FoU ser departementet en avgiftsbasert ordning for finansiering av forskning spesielt rettet mot jordbrukets behov som hensiktsmessig.

Regjeringen mener at de forslag som fremmes i meldingen samlet vil ha en positiv effekt for distriktene og bidra til en desentralisert bosetting og sysselsetting i Norge framover. Regjeringen har ambisiøse mål både for distriktspolitikken og for inntektsutviklingen i jordbruket. Distriktsprofilen i de økonomiske virkemidlene vil derfor bli videreført og ytterligere målrettet. Dette innebærer at kanaliseringspolitikken basert på at en vesentlig del av husdyrproduksjonen skal foregå i distriktene, ligger fast. De spesielle utfordringene for landbruket i Nord-Norge er også tatt hensyn til.

De foreslåtte prisreduksjoner vil antagelig bidra til økt innenlandsk etterspørsel og bedret markedsbalanse. Kombinert med kompensasjonsordninger vil dette virke positivt for hele jordbruket, men kanskje særlig de deler av distriktsjordbruket der alternative inntektsmuligheter er begrenset.

Komiteen er enig i vektleggingen av forbrukervern både i forhold til helse/ernæring, og andre forhold som forbrukerne er opptatt av. Komiteen har merket seg at forbrukerne i økende grad vektlegger etiske sider ved matproduksjonen, deriblant dyrevelferd. Komiteen mener det er en klar målsetting at norsk matproduksjon skal foregå innen rammen av god dyrevelferd når det gjelder avl, produksjon og slakting.

Som et ledd i arbeidet med å sikre forbrukerne helsemessig trygge matvarer, er det viktig å minimalisere mengdene av uønskede reststoffer i maten.

Komiteen har merket seg den raske utviklingen som har skjedd innenfor genmatområdet. På det internasjonale markedet kommer det stadig nye produkter som inneholder genmanipulerte ingredienser. Svært få forbrukere er forberedt på de nye produktene som kommer. Komiteen viser til at forskning har vist at dyrking av genmat kan skade naturen og stilt spørsmål ved om maten er trygg å spise. Komiteen har merket seg at Regjeringen vil følge utviklingen nøye, og utvikle regelverk, godkjenningsordninger og tilsyn i tråd med bruk av og kunnskap om genmodifiserte organismer.

Komiteen deler Regjeringens oppfatning av at myndighetene må ha som utgangspunkt å sikre at forbrukerne får tilgang på objektiv kunnskap om mat som gjør det mulig for dem å foreta informerte valg og samtidig ha tillit til produktene, slik at en unngår ubegrunnet engstelse for maten. Komiteen har i den forbindelse merket seg at det drives relativt lite uavhengig forskning på risiko knyttet til genmaten. Komiteen vil be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en plan for hvordan denne forskningen kan styrkes i Norge. Komiteen vil også vise til det manglende regelverk for opprinnelser for produkter, og vil be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om opprinnelsesmerking. Komiteen ber Regjeringen arbeide for at internasjonale avtaleverk inneholder retten til å merke matvarer med hva de inneholder, hvor de er produsert og hvilke produksjonsmåter som er brukt. Komiteen ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av om såkalt negativ merking, der det opplyses om at maten ikke inneholder eller er produsert ved hjelp av særskilte produkter, skal bli tillatt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at de økonomiske virkemidlene i jordbruket grovt kan deles inn i skjermingsstøtte (verdien av importvernet) og budsjettoverføringer, og at skatt og avgifter i tillegg til disse har en næringspolitisk betydning. Flertallet er enig i at det i framtida blir en hovedutfordring å utforme de økonomiske virkemidlene slik at samfunnsmålene oppnås mest mulig effektivt samtidig som vareproduksjonen tilpasses markedet.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at departementet mener at virkemiddelsystemet i større grad rettes inn mot, og begrunnes med, ulike samfunnsoppgaver. Dette flertallet mener at bevilgningene over statsbudsjettet skal påvirke produksjonsmåten og sikre at andre samfunnspålagte forpliktelser og oppgaver blir løst.

Dette flertallet viser til at departementet mener produksjon av fellesgoder ikke kan løsrives fra selve jordbruksproduksjonen. Dette flertallet deler dette syn, og vil peke på at fellesgodene i mindre grad er koblet til produksjonsomfanget og intensitet/utbytte av produksjonen.

Dette flertallet er videre enig i at virkemiddelsystemet må utformes slik at en unngår overskuddsproblemer, og at det i økende grad vil være nødvendig med balansering på det innenlandske markedet. Dette flertallet mener på bakgrunn av dette og ovenstående at offentlige bidrag i kornproduksjonen bør trappes ned mot null pr. enhet ved et visst produksjonsomfang.

Dette flertallet mener for øvrig at markedsinntektene generelt sett bør dekke de variable kostnadene ved produksjonen og utgjøre nødvendige incitament til kostnadseffektiv produksjon av rett vare til rett tid og med det volum som gir markedsbalanse.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine særmerknader om behovet for en klarere sammenheng mellom mål og virkemidler i landbrukspolitikken. Økt vektlegging av landbrukets produksjon av fellesgoder tilsier derfor tilskuddsordninger som i større grad stimulerer til produksjon av disse fellesgodene. Det er ingen automatisk sammenheng mellom produksjonsspesifikke tilskudd og landbrukets produksjon av fellesgoder.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener bevilgningene over landbruksavtalen til investeringer i tradisjonelt landbruk bør økes for å kunne opprettholde og utvikle et bærekraftig landbruk. Dette under forutsetning av at disse virkemidlene ikke gir uønskede produksjonsdrivende effekter.

Komiteen er enig i vurderingene av behovet for å redusere forskjellen i matvarepriser til våre naboland. Det er behov for å redusere grensehandelen og få folk i større grad til å velge norske varer.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at Regjeringen i landbruksmeldingen varsler at den vil vurdere lavere merverdiavgiftssats på matvarer i forslaget til endringer i merverdiavgiftssystemet.

Flertallet viser også til de mange ulike høringsinstanser som har uttrykt støtte for en reduksjon av momsen på mat. Av disse kan nevnes Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund, Kjøttindustriens Fellesforening, Næringsmiddelbedriftenes Landsforening, Kjøttbransjens Landsforbund og Fjørfebransjens Landsforening.

Flertallet har merket seg disse organisasjonenes felles ønske om å redusere momssatsen på alle matvarer, og at det er hensynet til redusert grensehandel og billigere matvarer til norske forbrukere som er brukt som argumenter. Det er påpekt at det i dag er et betydelig tap av arbeidsplasser i primærlandbruket, i varehandelen, i industrien og i tilknyttet tjenesteyting på grunn av den omfattende grensehandelen.

Flertallet mener grensehandelen bør bremses for å opprettholde en stor norsk varestrøm og verdiskaping i hele landet. Ettersom enkelte matvarer er overrepresentert i nordmenns handling i Sverige, vil det være en målsetting å få ned prisene på matvarer. Ifølge en undersøkelse offentliggjort av Landbruksdepartementet 3. juni 1999 var den gjennomsnittlige prisforskjellen for en representativ matvarekurv ganske nøyaktig forskjellen mellom Norge og Sveriges matmoms.

Flertallet viser til at vi har et særnorsk nivå på matmoms. Med unntak av Danmark og Norge har samtlige land i Vest-Europa avskaffet eller redusert merverdiavgift på matvarer. Reduksjonen er på mer enn halvparten i alle land, med unntak av Finland og Østerrike.

Flertallet peker på de fordelingsvirkninger redusert matmoms kan ha.

Flertallet ber Regjeringen gå nøye gjennom disse forhold når matmomsen skal vurderes i momsmeldingen.

Komiteen vil peke på at alle ledd i verdikjeden har et ansvar for å medvirke til lavere matvarepriser. For å kunne følge utviklingen er det viktig at det utvikles god dokumentasjon på prisutviklingen og prisdannelsen i matvarekjeden.

Komiteen viser til brev fra Senterpartiets stortingsgruppe til landbruksministeren av 3. april 2000 (vedlegg 1) og svar fra landbruksminsteren av 13. april 2000 (vedlegg 2) av 13. april 2000. Komiteen viser til at det blir utviklet et verktøy for å dokumentere og følge prisutviklingen på ulike ledd og for å sammenligne med våre naboland. Komiteen forutsetter at disse undersøkelsene blir gjentatt med jevne mellomrom.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har for øvrig merket seg meldingens formuleringer om pris- og inntektspolitikken og har ingen merknader til disse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til partiets særmerknader under kap. 1 - Generelle merknader.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under 4.2 Pris på matvarer.

Komiteen har merket seg at Regjeringen i meldinga bl.a. sier følgende om prispolitikken:

«Regjeringen legger på dette grunnlag opp til at jordbruksavtalens målpriser tilpasses slik at de gir grunnlag for nasjonal markedsbalanse og bidrar til å opprettholde konkurransevilkårene for næringsmiddel-industrien når EU gjennomfører Agenda 2000.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har også merket seg at en stor del av prisreduksjonen gjennomføres som et engangstiltak basert på følgende tre hovedelementer: Reduksjon i målprisene, en kompensasjonsordning i skatteligningen og justeringer av tilskuddsordninger.

Flertallet gir sin tilslutning til det foreslåtte opplegget for reduksjon av målprisene. I tillegg til bidraget til redusert grensehandel har råvareprisene stor betydning for konkurransevilkårene for næringsmiddelindustrien. Flertallet mener for øvrig at bedre konkurransevilkår for næringsmiddelindustrien i tillegg bør stimuleres gjennom RÅK-ordningen. Flertallet er enig i vurderingene av den gjensidige avhengigheten mellom jordbruket og jordbruksbasert næringsmiddelindustri. Målprisreduksjonene må særlig fordeles på produktgrupper som er utsatt for grensehandel. I samsvar med den vekt flertallet legger på god utnytting av inntektsmulighetene, bør det tas hensyn til markedssituasjonen og betalingsviljen i markedet for ulike produkter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til partiets særmerknader under kap. 1 - Generelle merknader.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i den foreslåtte kompensasjonsordningen for de tapte inntektsmulighetene målprisreduksjonene medfører. Flertallet er enig i at det skal kompenseres mest mulig produksjonsnøytralt slik at virkemidlene ikke stimulerer ny overkapasitet og overproduksjon. Flertallet har merket seg vurderingene av sidevirkninger av tilskuddssystemet, den uønskede tilskuddstilpasningen som kan oppstå ved høye tilskudd knyttet til produksjonsfaktorene, og problemene med helt produksjonsnøytrale tilskuddsordninger bl.a. knyttet til aktivitetskrav og administrasjon.

Flertallet slutter seg til at det innføres et inntektsfradrag ved beskatning som gir kompensasjon tilsvarende de reduserte målpriser. Næringspolitisk kan et slikt fradrag virke som et produksjonsnøytralt tilskudd utmålt pr. bruk, med et klart aktivitetskrav knyttet til at det drives næring med sikte på overskudd.

I skattepolitikken er likebehandling av enkeltnæringer er et viktig prinsipp. Flertallet vil understreke at skatt ikke er forhandlingstema i jordbruksforhandlingene og at dette fradraget gjennomføres som kompensasjon for reduserte inntektsmuligheter over jordbruksavtalen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er uenig i at det skal innføres nye særordninger for de selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen. Denne gang i form av et skattemessig inntektsfradrag på inntil 36 000 kroner.

Disse medlemmer vil vise til at Fremskrittspartiet hele tiden har kjempet for lavere skatter og avgifter, men at dette er snakk om generelle skatteordninger like for alle bransjer og bedrifter.

Disse medlemmer registerer at det er første gang en norsk regjering har hatt som målsetting å redusere matvareprisene, der hensikten er at forskjellene i pris på mat mellom Norge og våre naboland skal reduseres. Dette er ambisiøse mål når man vet at EUs landbrukspolitikk i Agenda 2000 inneholder klare målsetninger om å redusere prisene ytterligere med 15-20 pst. de kommende år.

Disse medlemmer har merket seg at meldingen ikke gir noe svar på hvordan prisreduksjonen skal fordeles mellom varegruppene. Forslagene om reduserte målpriser i jordbruksavtalen i størrelsesorden 600-700 mill. kroner vil ikke være tilstrekkelig til å forhindre at forskjellene i matvareprisene mellom Norge og EU vil øke ytterligere når Agenda 2000 gjennomføres.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener forslaget om et eget inntektsfradrag for jord- og hagebruk er dårlig landbrukspolitikk. Disse medlemmer viser til at et flatt fradrag i positiv næringsinntekt på 36 000 kroner betyr forholdsvis mest for næringsdrivende med beskjeden inntekt fra jordbruket. Samtidig er det dem som henter en betydelig del av inntekten sin fra landbruket som vil oppleve størst inntektstap som følge av den planlagte prisreduksjonen. Dermed forsterkes den skjeve strukturprofilen som finnes i dagens støtteordninger. Beregninger foretatt av Ivar Hovland ved NILF (Utsyn over Norsk Landbruk Tilstand og utviklingstrekk 2000) viser at konsekvensene av det foreslåtte pris- og inntektsgrepet med antatte reduksjoner i målprisene blir svært varierende for ulike produksjoner og bruksstørrelser. Uten til dels betydelige forandringer i støtteordningene vil bruk med store produksjonsvolum komme dårligst ut mens de minste melkeproduksjonsbrukene kommer best ut av omleggingen. Bare ved en fullstendig utjevning av strukturprofilen i husdyrtillegget blir inntektsvirkningen forholdsvis lik for alle bruk. Produsenter som kombinerer korn og svineproduksjon kommer klart dårligst ut. Her er det heller ikke mulig å rette opp inntektstapet gjennom utflating av tilskuddsordningene. Disse medlemmer konstaterer at med mindre flertallet er villig til å foreta en radikal omlegging av strukturprofilen i tilskuddsordningene vil det foreslåtte pris- og skattegrepet ha meget uheldige strukturvirkninger. For enkelte produksjoner vil det ikke være mulig å unngå til dels betydelige inntektsreduksjoner. Dette står i motstrid til flertallets erklærte ønske om å prioritere bruk der jordbruksinntekten utgjør en viktig del av næringsutøvernes samlede inntekt. Disse medlemmer forutsetter derfor at man i jordbruksoppgjøret søker å motvirke disse uheldige strukturvirkningene.

Disse medlemmer viser til at Høyres gjentatte forslag om å fjerne formueskatten ville gitt en mer målrettet og strukturnøytral skattelette for jordbruket. Det samme ville en ekstraordinær skattemessig avskrivning av verdien på driftsmidler som direkte kompensasjon for lavere priser og tapt inntektspotensial.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i at målprisreduksjonene og innføringen av et inntektsfradrag legger grunnlag for utflating av strukturprofilen i direktetilskuddene ut fra omfordelingshensyn. Flertallet legger vekt på at dette vil bidra til redusert uønsket tilskuddstilpasning slik det er omtalt i meldingen.

Flertallet forutsetter på bakgrunn av dette at målprisene på jordbruksavtalen i kommende jordbruksoppgjør reduseres som foreslått, og at Regjeringen kommer til Stortinget med forslag om nødvendige lovendringer for et inntektsfradrag slik at fradraget gjøres gjeldende fra og med 2000 som beskrevet i meldingen. Samtidig reduseres strukturprofilen i direktetilskuddene, særlig areal- og kulturlandskapstilskuddene med sikte på å redusere uønsket tilskuddstilpasning og å redusere omfordelingsvirkningene. Når det gjelder endringer i strukturprofilen over tid, viser flertallet til merknadene om behovet for en gradvis omfordeling i retning omfordeling i retning av bruk hvor jordbruksproduksjonen utgjør et viktig bidrag til sysselsetting og inntekt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til egen særmerknad under kap. 1 - Generelle merknader.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at det etter krigen er skjedd en nedbygging av landbruksarealer som kan brukes til produksjon av mat og for andre grunnleggende menneskelige behov. Jordsmonn, vann og luft er det viktigste grunnlaget for all biologisk produksjon og biologisk mangfold. Flertallet er derfor enig i at vern om jordsmonnet må integreres som en del av miljøvernet. Flertallet mener at det av hensyn til framtidige generasjoners behov bør arbeides mer aktivt for at slike arealer bevares. Flertallet viser til at det ble lagt vekt på dette fra en samlet energi- og miljøkomité, jf. Innst. S. nr. 219 (1996-1997) ved behandlingen av St.meld. nr. 29 (1996-1997) Regional planlegging og arealpolitikk. Næringskomiteen er i tråd med dette enig i at det er ønskelig å vurdere bruken av eksisterende virkemidler for å redusere nedbygging av slike arealer. Flertallet ser også et behov for å utrede endringer i eksisterende planprosesser for å sikre en slik reduksjon.

Flertallet slutter seg på denne bakgrunn til at det foretas en gjennomgang av gjeldende lovverk for å sikre jordvernet. Flertallet legger til grunn at offentlige myndigheter fortsatt skal ha mulighet til å foreta en helhetlig samfunnsplanlegging bl.a. av hensyn til en fornuftig by- og tettstedsutvikling.

Flertallet viser til at det skjer en økende tilplanting av dyrket mark. Det er i hovedsak gran som plantes. Flertallet mener det må foretas en grundigere vurdering av virkningene av dette på bomiljø og kulturlandskap.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at Regjeringen foreslår å styrke jordvernet.

Disse medlemmer vil ikke støtte et slikt forslag, og mener at jordvernet ikke bør styrkes utover dagens nivå.

Disse medlemmer vil for øvrig vise til Fremskrittspartiets særmerknad under kap. 1- Generelle merknader.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener bestemmelsene om jordvern ikke må forhindre alternativ utnyttelse av landbrukseiendommer som kan forenes med hensynet til langsiktig matvaresikkerhet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til ønsket om å sikre rekruttering til landbruksnæringen og til distriktene. Flertallet viser til at departementet foreslår å heve arealgrensen ved konsesjonsfritt erverv av bebygd eiendom fra 5 til 15 dekar ut fra hensynet til at dette vil gi økt utbud av landbrukseiendommer og dermed legge til rette for økt bosetting. Flertallet er opptatt av at dette hensynet balanseres mot andre hensyn knyttet til eierskap av arealer.

Flertallet vil peke på at eiendomsrett er et knapt gode. At denne retten spres på flest mulig gir en betydelig maktfordeling i samfunnet. Flertallet mener et størst mulig antall eiendommer bør fanges opp av det forvaltningssystemet konsesjonsloven legger grunnlag for. Dette innebærer ikke bare en eiendomsrett, men også en eiendomsplikt for den som erverver landbrukseiendom. Flertallet mener likevel at arealgrensen bør økes til bebygd eiendom med et totalareal på 20 dekar.

Flertallet mener jordbrukere med areal under 20 dekar som hovedregel ikke bør ha rett til støtte over jordbruksavtalen. Flertallet vil imidlertid særlig peke på behovet for dispensasjon for intensive produksjoner som frukt, bær, urter, grønnsaker og lignende.

Etter flertallets mening må denne endringen kombineres med en heving av arealgrensen i odelsloven. Flertallet legger vekt på at den enkelte kommune beholder muligheten til å be om forskrift som setter konsesjonsfriheten ut av kraft for hele eller deler av kommunen. Flertallet mener lovgivningen må innrettes slik at jordbruksarealet på eiendommer mellom 5 og 20 dekar stilles til disposisjon for aktive brukere dersom ikke eieren selv velger å drive eiendommen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Regjeringens forslag om kun å heve arealgrensen ved erverv av bebygd eiendom til 15 dekar samtidig som man dobler boplikten til 10 år. Videre har disse medlemmer registrert at flertallet går inn for å heve denne grensen ytterligere til 20 dekar, men beholder de gjeldende grenser for boplikt.

Disse medlemmer mener at de ovennevnte forslag vil sterkt begrense utviklingen mot et større innslag av markedsbasert prisfastsettelse som er nødvendig for å øke omsetningen av landbrukseiendommer, samt begrense utviklingsmulighetene for driftige bønder.

Disse medlemmer vil videre gå imot Regjeringens forslag om at det skal lovfestes kriterier for hva som skal til for å anse eieren som bosatt på eiendommen.

Disse medlemmer vil for øvrig vise til Fremskrittspartiets særmerknad under kap. 1 - Generelle merknader.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener en styrking av eiendomsretten er avgjørende for å oppnå en vitalisering av norsk landbruk. Spredt eierskap og færrest mulig begrensinger i eiendomsretten bidrar til større selvstendighet for enkeltmennesket og maktspredning i samfunnet. Disse medlemmer mener derfor konsesjonslovens formålsparagraf må utvides og tilgodese at flest mulig gis adgang til å skaffe seg fast eiendom. Disse medlemmer mener at konsesjonsgrensen på fem dekar i dag er overmoden for revisjon. Bestemmelsen medfører at nesten enhver landbrukseiendom underlegges konsesjonsplikt. Det fører til at det knytter seg betydelig usikkerhet ved overtakelse av selv små eiendommer. Folk som i utgangspunktet ønsker et bo- eller feriested med muligheter for tilhørende biinntekt fra landbruket, skremmes vekk av en tidkrevende saksbehandling med usikkert utfall. Resultatet er at folk med innsatsvilje og kapital utestenges fra landsbygda og landbruket. Disse medlemmer har merket seg at flertallet er enig i at en heving av konsesjonsgrensen vil gi et større utbud av landbrukseiendommer og legge til rette for økt rekruttering og bosetting. Flertallets forslag om å heve konsesjonsgrensen til 20 dekar vil imidlertid bare i beskjeden grad øke utbudet av landbrukseiendommer. Fortsatt skal selv små landbrukseiendommer gjennom en nitid konsesjonsbehandling. Med en konsesjonsgrense på 50 dekar vil utbudet av landbrukseiendommer øke markert samtidig som samfunnet fortsatt har muligheter til å legge føringer på overdragelse og bosetting på de største landbrukseiendommene.

I meldingen er det fremmet forslag om at den lovbestemte boplikten i odelsloven og konsesjonsloven forlenges fra 5 til 10 år. Den lovbestemte boplikten oppstår ved erverv mellom nær slekt og odelsberettigede. Etter komiteens oppfatning kan en bindingstid på hele 10 år være for lang tid for ungdom som ønsker å satse på landbruk. Komiteen finner derfor ikke å kunne slutte seg til forslaget.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, legger imidlertid vekt på at det er et behov for tydelige regler om hva det innebærer å bosette seg på eiendommen hvor det også legges til rette for en skjerping av praksis ved søknad om dispensasjon fra boplikten. Flertallet har merket seg at departementet mener det er ønskelig å lovfeste kriterier som fastslår hva som skal til for å anse eieren som bosatt på eiendommen og har ingen merknader til dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at bo- og driveplikt er innført både i odels- og konsesjonsloven, og at hovedbegrunnelsen for innføringen av denne plikt var å sikre at landbrukseiendommer i størst mulig grad skulle eies og bebos av brukeren.

Etter at skriftlige leieavtaler i 1983 ble godkjent som oppfylles av driveplikt, viser disse medlemmer at driveplikten har liten betydning.

Disse medlemmer viser videre til at i de marginale områdene i landet kan det være vanskelig for eierne å tilfredsstille boplikten. I mer sentrale områder, innenfor pendleravstand til byer og tettsteder, er boplikten lettere å innfri.

Disse medlemmer vil peke på at det på landsbasis i 1996 ble behandlet 1 496 bo- og drivepliktsaker. Etter at 79 klagesaker var behandlet i Landbruksdepartementet, ble det totalt gitt tidsbundet fritak for ca. 38 pst. av sakene, varig fritak for ca. 58 pst., mens det ble gitt avslag for 4 pst. av sakene.

Ved at det gis avslag for nærmere 4 pst., vil disse medlemmer peke på at eiere av ca. 60 bruk årlig blir tvunget til å bo på eiendommen.

Disse medlemmer viser til sine merknader under kap. 5.17, og mener usikkerheten ved overdragelse til neste generasjon og lav salgsverdi påvirker de avgjørelser som fattes på bruket. De fleste vil beholde eiendommen så lenge de kan, noe som medfører at investeringene blir redusert og at bygningene blir nedslitt og kapitalen trekkes ut av landbruket. Dette får igjen virkning for bosettingen ved at det blir færre bosatte gårdsbruk enn ved fri omsetning.

Disse medlemmer vil derfor gå inn for å oppheve den lovbestemte bo- og driveplikt i odelsloven og konsesjonsloven.

Komiteens medlemmer fra Høyre er kritiske til departementets forslag om en innskjerping av kriteriene for dispensasjon fra boplikten. Disse medlemmer legger i stedet vekt på at dagens bestemmelser om boplikt svekker eiendomsretten og arveretten i odelsloven. Disse medlemmer har merket seg at sammenlignende studier (Aanesland og Holm, Offentlig regulering av markedet for landbrukseiendommer) av landbrukseiendommer i Hedmark og nabofylket Värmland i Sverige viser at det er usikkert om boplikten fungerer etter hensikten. Til tross for at Värmland aldri har hatt personlig boplikt bor relativt flere eiere på landbrukseiendommene i Värmland enn i Hedmark.

Disse medlemmer mener på denne bakgrunn boplikten må vurderes ut fra sin faktiske virkning og ikke ut fra tilsiktet virkning, og ber Regjeringen utrede bopliktens faktiske betydning for bosettingen. For å skape en bedre balanse mellom arveretten og eiendomsretten på denne ene siden og hensynet til bosetting på den andre, mener disse medlemmer at livsarvingers arverett må gå foran boplikten. Samtidig bør det bli lettere å skille boenhet fra driftsenhet.

Disse medlemmer peker samtidig på at utformingen av bestemmelsene om fritak for boplikt i odelsloven og konsesjonsloven overlater uforholdsmessig mange avgjørelser til landbruksmyndighetenes frie skjønn. Den store graden av skjønnsavgjørelser fører uvegerlig til forskjeller i praktiseringen av loven mellom ulike kommuner og fylker, og mellom ulike saksbehandlere i samme etat. Resultatet er en uheldig forskjellsbehandling når det søkes om fritak for boplikt. Behandlingen av tilnærmet like saker får ofte helt motsatte utfall. Mangelen på klare retningslinjer for forvaltningens praktisering av loven fører dermed til manglende forutsigbarhet og svekker rettssikkerheten.

Disse medlemmer mener det er urimelig å pålegge samme person boplikt på flere landbrukseiendommer når disse i fellesskap bidrar til brukerens inntekt og sysselsettingsmuligheter i landbruket. I dag er det mulig å få fritak for boplikt dersom man driver flere eiendommer i samme kommune. Også for eiendommer som er spredt over flere kommuner i tillegg til hovedbølet bør det slik disse medlemmer ser det gis fritak for boplikt. Dagens regler kan føre til at familier som har sin hovedinntekt fra landbruket naturlig nok ikke blir i stand til å oppfylle boplikten på mer enn en eiendom. Resultatet er at familien fratas øvrige bruk og mister en så avgjørende del av næringsgrunnlaget at den tvinges til å oppgi jordbruket som levevei. Disse medlemmer mener det er uheldig at norsk landbruk på denne måten risikerer å gå glipp av aktive yrkesutøvere og ber om at regelverket endres slik at man unngår dette.

Disse medlemmer mener på denne bakgrunn bestemmelsene om boplikt hjemlet i odels- og konsesjonsloven bør endres slik at:

  • – livsarvingers arverett går foran boplikten.

  • – det gjøres lettere å skille boenhet og driftsenhet.

  • – kriterier for unntak fra bo- og driveplikten tas inn i konsesjonsloven og odelsloven for å sikre forutsigbarhet og likhet for loven.

  • – rene skogeiendommer ikke omfattes av boplikten.

  • – eiendommer som er spredt over flere kommuner i tillegg til hovedbølet ikke omfattes av boplikten.

Komiteen legger til grunn at odelsretten i et historisk perspektiv har hatt betydning for utviklingen av den eierstrukturen vi har i Norge i dag.

Etter komiteens oppfatning er spørsmål om hvem som eier naturressursene viktig for å nå politiske mål i samfunnet for øvrig. Spørsmålet om eierskap er også en viktig rammebetingelse for landbruksnæringen. Komiteen ser det på denne bakgrunn som naturlig at det bør foretas en kartlegging av odelslovens virkninger i forhold til ulike samfunnsmål. En vurdering i forhold til mål som det er politisk enighet om innen landbrukspolitikken bør etter komiteens syn danne kjerneområdet for kartleggingen. Komiteen slutter seg etter dette til forslaget om at det opprettes et utvalg som skal vurdere virkningene av odelsretten og fremme forslag til eventuelle endringer i lovgivningen. Komiteen mener at utvalget særlig bør vurdere om kretsen av odelsberettigede bør innskrenkes og om løsningsfristen bør bli kortere. Utvalget må også se på virkningene av odelslovens regler for kvinners situasjon i landbruket.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at både odels- og konsesjonsloven legger en kraftig demper på omsetningen av landbrukseiendommer.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn støtte forslaget om opprettelse av et utvalg for å kartlegge odelslovens virkninger, og mener en slik kartlegging skal munne ut i forslag om liberalisering av denne lovgivningen.

Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at departementet mener "at enkelte langsiktige virkninger av odelsloven samsvarer dårlig med dagens mål". Disse medlemmer har videre merket seg at representanter både for den nåværende og forrige regjeringen har tatt til orde for endringer i odelsloven. Det er bl.a. foreslått at fristen for å kreve odel skal reduseres fra ett år til seks måneder og å innskrenke odelsretten til livsarvinger. Disse medlemmer viser til at odelsloven bygger på tanken om slektens tilhørighet til jorda, og bidrar til å fremme personlig ansvar og en langsiktig tenkning som strekker seg utover en generasjons levetid. Odelsloven fremstår samtidig som et rettslig vern om den private eiendomsrett. En svekkelse av odelsloven kan lett føre til at bondens eiendomsrett settes til side av andre samfunnsmessige hensyn. Disse medlemmer er derfor kritiske til endringer som undergraver odelslovens betydning for langsiktig ressursforvaltning og privat eiendomsrett. Disse medlemmer kan ikke se noen grunn til å behandle spørsmålet om en heving av arealgrensen i odelsloven før den varslede kartleggingen av odelslovens virkninger er gjennomført.

I forbindelse med dette vil komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peke på verdien av et lokalt eierskap til naturressursene som kan bidra til bosetting og vitalitet i lokalsamfunnet. Etter flertallets oppfatning må det tilstrebes eierformer hvor dette også i framtida er hovedregelen. Flertallet mener derfor at det som hovedregel ikke bør etableres eierformer hvor eieren ikke bor på eiendommen. Eksempler på slike eierformer er sameier eller aksjeselskap. Flertallet mener det som et utgangspunkt ikke er ønskelig å ha uansvarlige selskaper som eiere av landbrukseiendommer og mener dette utgangspunktet skal komme klart til uttrykk i gjeldende lovverk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til partiets særmerknader under kap. 1 - Generelle merknader.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket seg departementets orientering om at antallet landbrukseiendommer er forholdsvis stabilt mens antallet driftsenheter avtar. Det må legges til grunn at hver enkelt eier av landbrukseiendom foretar ulike tilpasninger til de faktiske rammevilkårene for virksomheten. Flertallet vil peke på at slike tilpasninger samlet og over tid fører til endringer i eier- og bruksstruktur. Topografien og reglene om odel, arv og skifte er eksempler på slike rammevilkår, rammevilkår som trekker i retning av tilpasninger som bidrar til å opprettholde mange små eier- og bruksenheter. Kravene til effektiv drift trekker i en annen retning. Dette er krav som skjerpes i en situasjon hvor prisene på jordbruksprodukter må reduseres. Etter flertallets mening bør det legges til rette for at utvikling av eier- og bruksstrukturen blir mest mulig i samsvar med målene for landbruks- og distriktspolitikken. Hvor sterk styringen gjennom de enkelte virkemidlene bør være i en slik situasjon byr etter flertallets syn på politisk vanskelige avveininger. Flertallet er imidlertid enig om at det må tas i bruk både økonomiske og juridiske virkemidler for å styre utviklingen. Flertallet er dessuten enig om at det ved bruk av juridiske virkemidler må legges til rette for løsninger som på lang sikt kan bidra til å styrke lokalsamfunnet der eiendommen ligger.

Departementet har lagt til grunn at det ved økt vekt på økonomiske og sosiale forhold bør legges til rette for gode landbruksfaglige løsninger for driften enten den er basert på egen eller leid jord. Flertallet er enig med departementet i at det må legges vekt på å styrke næringsutøverens muligheter for kostnadseffektiv drift. I den forbindelse må det vurderes endringer både i virkemidler som knytter seg til eierskap og til leie av jord.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet peker på at landbruksmeldinga er klar på at overproduksjon innenfor viktige produksjoner som melk, kjøtt og til en viss grad fjørfe utgjør en trussel mot verdiskapningen og utviklingen av landbruket.

Disse medlemmer mener at en måte å redusere dette problemet på er å gi de bøndene som ønsker det mulighet til å nytte arealet til annen produksjon enn de produksjonene der det er overproduksjon, dvs. ulik nisjeproduksjon.

Disse medlemmer viser til at meldingen er meget klar på behovet for et aktivt jordvern. I forhold til arealforvaltningen ønsker Regjeringen å styrke jordvernet.

I dette ligger det, etter disse medlemmers syn, at fremtidige nisjeprodukter i landbruket ikke skal føre til at produksjonspotensialet blir redusert. Videre ligger det implisitte føringer på disse produksjonene i forhold til at de skal bidra til å opprettholde kulturlandskapet og produsere kollektive samfunnsgoder og være forsvarlige sett fra et miljøsynspunkt.

På bakgrunn av disse kriteriene finnes det i dag to eksempler på nisjeproduksjoner som fremstår som spesielt interessante i denne sammenheng: hest og golf.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyrevil peke på at begge disse produksjonene fører til at arealer omdisponeres fra matproduksjon til annen verdiskapende produksjon slik at overproduksjonspresset mot de tradisjonelle jordbruksproduktene blir mindre. Hest har den fordelen at store arealer vil brukes til fôrdyrking, dvs. en potensiell ekstra inntektskilde for det tradisjonelle jordbruket.

Disse medlemmer vil vise til at det er dokumentert at golf fører til en styrking av jordvernet så lenge banene er godt anlagt og er forenlige med miljømålene i landbruket, inklusive forurensninger (Erik Romstad 1999, Institutt for økonomi og samfunnsfag ved Norges landbrukshøgskole).Videre er det enkelt å tilbakeføre golfarealer til jordbruksformål om dette skulle være nødvendig, forutsatt at vatningsrør og andre installasjoner legges under plogdjupet.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener det ikke er en politisk oppgave å bestemme den ideelle størrelsen på produksjonsenheter i landbruket. Strukturutviklingen må foregå ut fra individuelle, frivillige og rasjonelle tilpasninger, ikke som konsekvens av en planøkonomisk begrunnet politikk. Disse medlemmer mener samtidig det er viktig at landbrukspolitikken legger til rette for en frivillig tilpassing både gjennom det eiendomsrettslige lovverket og gjennom tilskuddsordningene. Disse medlemmer understreker at IKT-utviklingen åpner nye muligheter også innenfor landbruket. Den teknologiske utviklingen kan vise seg å gjøre betydningen av tradisjonelle stordriftsfordeler mindre. I tillegg kan det være grunn til å tro at nærhet og lokal markedstilknytning vil få større betydning i årene som kommer. Ren og ekte mat av høy kvalitet kan komme til å stå mer sentralt innenfor matproduksjonen. Dette tilsier at det ikke er mulig å forkynne en ideell størrelse for et gårdsbruk. Det må imidlertid være et mål også for Norge å senke produksjonskostnadene og utnytte ressursene mest mulig rasjonelt. Vi kan ikke stille oss utenfor åpenbare virkninger av teknologisk utvikling og nye krav til arbeidsmiljø og miljøkonsekvenser.

Disse medlemmer mener derfor det er viktig å føre en politikk som gir den enkelte bonde eiendomsrett, valgfrihet og mulighet til å fatte gode beslutninger for seg og sin familie. Når samfunnet i større grad skal betale bonden direkte for de godene samfunnet vil bonden skal produsere kan det ikke skilles mellom et dekar kulturlandskap fra en yrkesbonde eller en som driver landbruk ved siden av et annet yrke. Disse medlemmer vil derfor både fjerne diskrimineringen av større enheter i tilskuddsordningene og motsette seg at tilskudd bare skal ytes til bruk over en viss arealgrense. Tilskuddene bør heller ikke avkortes på grunn av annen inntekt.

Komiteen slutter seg til forslaget om at forkjøpsretten oppheves.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener at landbruksmyndighetenes arbeid bør primært bygge på aktiv tilretteleggelse for frivillig rasjonalisering. Opphevelsen av den statlige forkjøpsretten bør følgelig kombineres med et mer aktivt frivillig oppkjøp av eiendommer både til ordinære rasjonaliseringsformål og til offentlige formål der arealene kan inngå i arealbytte eller jordskifte. Jordfondet bør styrkes for å gjøre dette mulig.

Ut over dette mener flertallet at det i lovverket bør legges til rette for å hindre overdragelser som fører til løsninger som er uheldige sett i forhold til hensynet til bosetting, arbeid og driftsmessig gode løsninger. Opphevelse av forkjøpsretten forutsetter derfor etter flertallets oppfatning en styrking av mulighetene for å avslå konsesjon, eventuelt stille vilkår i forbindelse med konsesjonssøknaden. Ved avslag på konsesjon på erverv av landbrukseiendom bør staten ved økningen av Jordfondet kunne tilby seg å overta eiendommen slik at den kan formidles videre i samsvar med målene for lovgivningen. Slike løsninger kan redusere de økonomiske belastningene for partene ved konsesjonsavslag. Eiendommen kan da benyttes som rasjonaliseringsobjekt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre peker på at staten gjennom forkjøpsinstituttet kan dele opp gårdsbruk som tilleggsjord til nabogårdene. Hensikten er å styrke ressurs-grunnlaget og økonomien på gjenværende bruk. I tillegg til å undergrave den private eiendomsrett har statens forkjøpsrett åpenbart vært til skade for bosetting i distriktene. Antall forkjøpsvedtak har siden 1994 vist en økende tendens. I en rekke tilfeller har offentlige forkjøpsvedtak hindret unge mennesker i å overta en eiendom, og bygge seg en fremtid på landsbygda. Disse medlemmer mener at forkjøpsinstituttet er til så stor skade for både distriktsbosetting og innholdet i den private eiendomsretten at det vanskelig kan forsvares ut fra behovet for strukturrasjonalisering i landbruket.

Disse medlemmer er derfor tilfreds med at departementet nå foreslår å avvikle statens forkjøpsrett. Disse medlemmer kan imidlertid ikke se noen grunn til at opphevelse av den statlige forkjøpsretten skal kombineres med en styrking av mulighetene til å avslå konsesjon. En slik adgang vil slik flertallet skriver kunne brukes som statlig pressmiddel for å få overta eiendommer landbruksmyndighetene ønsker å benytte som tilleggsjord i rasjonaliseringsøyemed. Disse medlemmer mener en slik praksis lett vil bli en fordekt videreføring av dagens forkjøpspolitikk med de samme uheldige virkningene forkjøpsretten har hatt for bosetting, rekruttering og utøvelsen av den private eiendomsrett.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til partiets særmerknader under kap. 1- Generelle merknader.

Det går fram av meldingen at leieomfanget øker i alle fylker. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det ville være ønskelig om omfanget av jordleie reduseres. Flertallet antar at økningen av leiejord har sammenheng med den økonomiske virkeligheten næringen står overfor. Departementet gir uttrykk for at det er ønskelig å styrke leietakers stilling for å sikre produksjonsgrunnlaget som driften baseres på. Departementet foreslår at det legges til rette for at jordleieavtaler skal vare i minst 10 år. Forslaget er i samsvar med departementets forslag i St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling, et forslag som flertallet i landbrukskomiteen i Innst. S. nr. 92 (1992-1993) ikke hadde innvendinger mot. Flertallet er enig i at en bør vurdere endringer i økonomiske eller juridiske virkemidler som kan legge til rette for en utvikling der leiejorda kan representere en stabil ressurs på leietakers hånd. Flertallet støtter også forslaget om en gjennomgang av avtalelovgivningen med sikte på forslag til regler som kan forebygge eller redusere konflikter mellom avtalepartene. Flertallet vil imidlertid vise til at det bør finnes balanserte løsninger i forholdet mellom utleier og leietaker. Går en for langt i å tilgodese utleier kan dette føre til at leietakere som i dag baserer driften på kortvarige kontrakter risikerer å miste muligheten til fortsatt leie fordi utleier ikke lenger ser seg tjent med å leie ut. Hensynet til få areal i drift kan ivaretas ved de regler som finnes i jordloven for å hindre vanhevd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til partiets særmerknader under kap. 1 - Generelle merknader.

Komiteens medlemmer fra Høyre understreker at utleie av jord primært er et forhold mellom utleier og leier. Å legge juridiske begrensninger på utleiers og leiers frie avtalerett vil innebære et uakseptabelt inngrep i eiendomsretten. I mange tilfeller kan kortere leieperioder gi hensiktsmessig fleksibilitet for utleiere som vurderer å gjenoppta egen drift av jorda. For å fremme langsiktig forvaltning av landbruksarealet kan disse medlemmer likevel akseptere økonomiske virkemidler som fremmer langsiktige leieavtaler.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig med departementet i at priskontrollen ved erverv av landbrukseiendom bør beholdes. Flertallet viser i den forbindelse til at samfunnet bl.a. gjennom overføringene til næringen setter rammevilkår som bidrar til å sikre inntjeningen på jordbrukseiendommene. I en slik situasjon mener flertallet at det er et mål å legge til rette for et samfunnsmessig forsvarlig prisnivå ved overdragelse av landbrukseiendom. Etter flertallets oppfatning bidrar samvirket mellom odelsretten, regler om boplikt og priskontroll etter konsesjonsloven til en slik prisdannelse i dag. Dette standpunktet er imidlertid ikke til hinder for at det foretas en vurdering av prinsippene for priskontrollen i samsvar med departementets forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til partiets særmerknader under kap. 1- Generelle merknader.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at Landbruksmyndighetene i kraft av konsesjonsloven kan fastsette prisen ved omsetting av landbrukseiendommer. Dersom kjøper og selger av en landeiendom blir enige om en pris som etter landbruksmyndighetenes syn er for høy, kan salget kreves omgjort til en lavere pris. Denne ordningen har vært praktisert ved at landbruksdepartementet har sendt ut skriv om hvilken kalkulasjonsrente som til enhver tid skal benyttes ved omsetning av landbrukseiendommer. I dag er den fastsatt til sju prosent. For jord- og skogeiendommer ligger den reelle kapitalavkastningsrenten adskillig lavere. Kalkulasjonsrenten er dessuten høyere enn den avkastning som kan oppnås ved alternativ kapitalplassering. Dette fører til at landbrukseiendommene omsettes for en lavere pris enn om prisen var et resultat av en frivillig avtale mellom kjøper og selger. Myndighetenes prisfastsettingspolitikk gir dermed kunstig lave priser på landbrukseiendommer. Siden man ved et eventuelt salg får lite eller ingenting igjen av investert kapital, uteblir ofte investeringene i landbruket. I tillegg er bankvesenet naturlig nok tilbakeholdende med å finansiere prosjekter som ikke øker verdien på investeringsobjektet. Tilgangen på kapital er derfor et tilbakevendende problem innenfor landbruket. Disse medlemmer understreker at prisreguleringen samtidig fører til både lavere rekruttering og lavere omsetning av landbrukseiendommer enn det som ellers hadde vært tilfelle. Potensielle selgere ønsker ikke å selge til underpris, og beholder derfor eiendommene så lenge de kan i håp om at prisen en gang i fremtiden vil reflektere eiendommens reelle verdi. I mellomtiden forfaller eiendommen. En realistisk verdifastsettelse vil gjøre det lettere å finansiere investeringer, og dermed øke lønnsomheten i landbruket. Et annet problem ved den lave prisfastsettelsen er at de eiendomstransaksjonene som faktisk finner sted ofte involverer store pengesummer "under bordet".

Komiteens medlemmer fra Høyre fremsetter følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endringer i konsesjonsloven og andre berørte lover i tråd med følgende forutsetninger:

  • – Konsesjonslovens formålsparagraf utvides og inkluderer at loven skal tilgodese "at flest mulig gis adgang til å skaffe seg fast eiendom".

  • – Statens rett til å fastsette pris ved eiendomsoverdragelser avskaffes.

  • – Det presiseres i loven at vilkår som settes for konsesjon skal ligge innenfor de formål loven skal fremme.

  • – Nedre konsesjonsgrense heves til 50 mål.»

Komiteen er enig i at det er et mål å heve kompetansenivået i næringa. Verdiskapingen framover vil i økende grad bli kunnskapsorientert. Skal næringas betydning for distriktene opprettholdes må kunnskap om omstilling og innovasjon prioriteres. Komiteen mener at et landsdekkende nettverk av elektroniske klasserom vil ha stor betydning for distriktsbefolkningens mulighet for ny kunnskap. Ny kunnskap kan dermed mottas i kort avstand fra bo- og arbeidsplass. Kunnskap i bruk av IKT er helt sentralt som grunnlag for økt verdiskapning i Distrikts-Norge.

Forrige kapittelNeste kapittel