Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigurd Grytten, Inger Lise Husøy, Laila Kaland og lederen Gunnar Skaug, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Vidar Kleppe, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Kari Økland, fra Høyre, Svein Ludvigsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen, viser til at husleieordningen i staten er en forvaltningspolitisk reform som blant annet innebærer at statlige virksomheter som disponerer lokaler i statlige bygg, skal betale husleie, jf. St.prp. nr. 63 (1990-91) Om modernisering av den statlige eiendomsforvaltning og Innst. S. nr. 185 (1990-91). Komiteen viser videre til at det enkelte departement er gitt myndighet til å inngå leieavtaler, men kan delegere denne myndigheten videre til underliggende virksomheter. Komiteen konstaterer at viktige mål med ordningen blant annet er synliggjøring av brukernes utgifter til husleie og en mer effektiv og bevisst ressursbruk ved de statlige virksomheter. Komiteen har merket seg at et viktig incentiv i St.prp. nr. 63 (1990-91) er at virksomhetene normalt får beholde gevinsten av en reforhandling.

Komiteen viser til at formålet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å kartlegge hvordan departementene og utvalgte virksomheter praktiserer husleieordningen og vurdere om praktiseringen er i henhold til Stortingets vedtak og forutsetninger. Undersøkelsen behandler således ikke intensjonen om et økonomisk optimalt vedlikeholdsnivå for statens egne bygninger.

Komiteen har merket seg flere forhold som begrenser husleieordningens virkning; mange sektorer er unntatt fra ordningen, mange virksomheter må ha spesialbygg og for noen virksomheter kan samlokalisering begrense friheten.

Komiteen har videre merket seg at departementene i ulik grad delegerer videre fullmakt til å inngå leieavtaler til underliggende virksomheter. Tre av departementene har overhodet ikke delegert noen fullmakt, mens ett har delegert fullmakt til samtlige. Det er også stor variasjon i praksis blant departementene når det gjelder deltakelse i kontraktsutforming og kontraktsinngåelse.

Komiteen konstaterer at incentivordninger bare i begrenset grad er etablert og at Stortingets forutsetning om at virksomhetene selv skal få beholde gevinsten av en reforhandling i liten grad er gjennomført.

Komiteen mener at de virkemidler som ligger i mål og resultatstyring derfor i liten grad blir brukt og ber departementene i større grad delegere fullmakt videre til underliggende virksomheter.

Komiteen konstaterer at det er stor variasjon i praksis blant departementene når det gjelder deltakelse i kontraktutforming og kontraktinngåelse.

Komiteen har merket seg at enkelte departement og underliggende virksomheter orienterer seg ensidig mot Statsbygg ved behov for nye lokaler. Komiteen mener dette kan være i strid med intensjonen i ordningen. Komiteen vil imidlertid understreke at kostnadene med å flytte alltid må vurderes i forhold til omkostningene ved løpende leiekontrakter.

Komiteen har merket seg at flere departement har påpekt Statsbyggs dobbeltrolle som rådgivende instans og aktør i samme marked. Komiteen mener at omorganiseringen av Statsbygg – jf. St.prp. nr. 84 (1998-99) Om ny strategi for Statsbygg og etablering av Statens utleiebygg AS og Innst. S. nr. 81 (1999-2000) vil løse disse problemene.

Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen mener at AAD burde ha påtatt seg et mer aktivt oppfølgings- og veiledningsansvar overfor departementene og forutsetter at departementet tar adekvate virkemidler i bruk. Komiteen er enig i at AAD ikke har ansvar for den enkelte virksomhets praktisering av husleieordningen, men komiteen mener en tettere oppfølging fra AAD kan gi departementene et korrektiv til egen praktisering av ordningen. Komiteen ber derfor AAD vurdere en mer aktiv oppfølging og veiledning overfor departementene.