Husleieordningen i staten er en forvaltningspolitisk reform som blant annet innebærer at statlige virksomheter som disponerer lokaler i statlige bygg, skal betale husleie. Ordningen innebærer at brukerne har fått frihet til selv å velge lokaler og utleier. Det enkelte departement er gitt myndighet til å inngå leieavtaler, men kan delegere denne myndigheten videre til underliggende virksomheter.

Ordningen ble innført gradvis fra 1. januar 1992 i henhold til vedtak i Stortinget 11. juni 1991. For hovedtyngden av leieforholdene trådte ordningen i kraft 1. januar 1993. I henhold til vedtak i Stortinget 17. november 1995 ble husleieordningen ytterligere utvidet.

1.1 Oppsummering av undersøkelsen

Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å kartlegge hvordan departementene og utvalgte virksomheter praktiserer husleieordningen og vurdere om praktiseringen er i henhold til Stortingets vedtak og forutsetninger.

Riksrevisjonens undersøkelse er gjennomført ved dokumentanalyse av blant annet sentrale stortingsdokumenter, retningslinjer og utredninger. Det ble sendt ut spørrelister til alle departementene og 50 underliggende etater.

Undersøkelsen viser at det er flere forhold som begrenser husleieordningens virkning. Mange sektorer er unntatt fra ordningen, og mange virksomheter må ha spesialbygg som det ikke finnes alternativer til. Hus­leie­ordningen omfatter de sektorene i forvaltningen som ikke er egne eiendomsforvaltere.

Undersøkelsen viser at det er ulik praksis blant departementene når det gjelder delegering av fullmakt til å inngå leieavtaler til underliggende virksomheter. Det er likevel et gjennomgående trekk at de fleste departementene er restriktive med å delegere fullmakt. Kun ett departement har delegert fullmakt til samtlige av sine underliggende virksomheter, mens tre departementer ikke har delegert fullmakt til noen av sine underliggende virksomheter.

Økt delegering av fullmakter og større frihet for virksomhetene er i tråd med prinsippene bak budsjettreformene og i overensstemmelse med St.prp. nr. 63 (1990-1991). Siden flere departementer er tilbakeholdne med å delegere fullmakter, blir derfor ikke de virkemidlene som ligger i mål- og resultatstyring brukt. Mange virksomheter har derfor ikke mulighet til å utnytte reformen fullt ut.

Undersøkelsen viser videre at det er stor variasjon i praksis blant departementene når det gjelder deltakelse i kontraktsutforming og kontraktsinngåelse.

I St.prp. nr. 63 (1990-1991) heter det blant annet at forutsetningen for å få en mer effektiv ressursbruk er at virksomhetene normalt får beholde gevinsten av en reforhandling. Undersøkelsen viser at dette i liten grad er gjennomført. Ingen departementer har etablert egne incentivordninger, men to departementer ser på selve rammestyringsordningen som et incitament for virksomhetene til selv å forhandle fram billige og gode avtaler.

Etter innføringen av husleieordningen er det opp til den enkelte bruker å velge lokaler. Undersøkelsen viser at enkelte departementer og underliggende virksomheter likevel orienterer seg ensidig mot Statsbygg ved behov for nye lokaler. Ett departement har overfor underliggende virksomheter gitt uttrykk for at departementet helst ser at nye leieforhold skjer i statlige bygg. Flere departementer oppfatter også at Statsbygg har en dobbeltrolle som rådgivende instans og aktør i samme marked.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har ikke tatt på seg noe oppfølgings- eller veiledningsansvar for husleieordningen. Det er derfor opp til hvert enkelt departement å tolke St.prp. nr. 63 (1990-1991) når det er behov for å veilede underliggende virksomheter. En tettere oppfølging fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet kunne gitt departementene et korrektiv til egen praktisering av ordningen.