Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigurd Grytten, Inger Lise Husøy, Laila Kaland og lederen Gunnar Skaug, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Vidar Kleppe, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Kari Økland, fra Høyre, Svein Ludvigsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen, viser til at intensjonen fra et bredt flertall i Stortinget har vært at overføringene fra staten til kommunene i størst mulig grad bør inngå i inntektssystemet.

Endringene i overføringssystemet til kommunesektoren fra 1986 var begrunnet i ønsket om å legge til rette for lokale politiske prioriteringer, øremerkede tilskuddsordninger skulle reduseres, og de statlige overføringene skulle dreies mot rammefinanisering - jf. Innst. S. nr. 305 (1983-1984). I Innst. S. nr. 156 (1992-1993) ønsket stortingsflertallet at kommunesektoren i størst mulig grad burde få sine inntekter i form av "frie midler" og at den statlige styringen av kommunesektoren i sterkere grad skulle skje ved mål- og resultatstyring. Stortingsflertallet mente samtidig at øremerkede tilskudd var aktuelt i gitte situasjoner.

Komiteen viser til at Riksrevisjonens undersøkelse viser at andelen øremerkede tilskudd av de totale tilskuddene til kommunesektoren har økt fra 20 pst. i 1988 til 40 pst. i 1998 - selv om antallet øremerkede tilskuddsordninger ikke har økt i perioden. Den sterke veksten i andelen øremerkede tilskudd i de statlige overføringene skyldes først og fremst økninger over Sosial- og helsedepartementets budsjett og de 20 største tilskuddene utgjør 90 pst. av samlede øremerkede beløp, mens de minste 50 utgjør bare 2 pst. Komiteen konstaterer at Stortinget selv ikke har fulgt flertallets egne målsettinger for overføringer mellom stat og kommune. Komiteen viser til at viktige nasjonale reformer er gjennomført med ulike former for øremerkede tilskuddsordninger. Likeledes er slike tilskuddsordninger tatt i bruk for å få i gang forsøksprosjekter i kommunene eller for å sette utsatte grupper i fokus.

Komiteen mener at Riksrevisjonens undersøkelse gir grunnlag for å redusere antall øremerkede tilskuddsordninger. Regjering og Storting bør bestrebe seg på å utvikle andre og mer egnede styringsmekanismer for å nå overordnede målsettinger og for å sikre en viss standard for grunnleggende velferdstjenester - mens hvordan målene skal nås i større grad overlates til lokale folkevalgte organer. Dette betyr at Stortinget må godta større variasjoner i utformingen av tjenestetilbudet utfra lokale variasjoner.

Komiteen viser til at de øremerkede tilskuddene som forutsetter en kommunal egenandel og aktivitetsøkning - prisvridende tilskudd - øker inntektsforskjellene mellom kommuner i favør av rike kommuner. Prisvridende tilskudd er samtidig den tilskuddsform som raskest fører til endringer i kommunenes aktivitetsnivå i tråd med øremerkingens intensjon, og som er enklest i kontrollere. Prisnøytrale tilskudd som fullfinansierer den kommunale satsingen virker best i forhold til fattige kommuner. Prisnøytrale tilskudd kan føre til økt aktivitetsnivå på sikt - men kan samtidig føre til lekkasjer ved at kommunen omprioriterer egne midler til andre formål. Riksrevisjonens undersøkelse avdekker store mangler når det gjelder å måle faktisk aktivitetsøkning ved bruk av prisnøytrale tilskudd. Kommuner med svak økonomi mottar i gjennomsnitt 30 pst. mindre i øremerkede tilskudd enn de med god økonomi. Komiteen mener derfor at øremerkede tilskudd som krever kommunal medfinansiering bør trappes ned, og at det må utvikles resultatmåling for effekten av prisnøytrale tilskudd.

Komiteen viser også til faren for at kommuner som har vært tidlig ute med å prioritere et bestemt område, ikke blir kompensert i tilstrekkelig grad og at kommunene ved neste korsvei stiller seg avventende i påvente av avklaring om et område vil bli tildelt øremerkede midler eller ikke.

Komiteen viser til at virkningen av øremerkede tilskudd avtar over tid og at svært få av de ordningene som er innført før 1997 inneholder et opplegg for evaluering eller en dato for når tilskuddet skal opphøre. Komiteen mener at Stortinget i altfor liten grad har vært opptatt av å vurdere effekten av øremerkede tilskudd og i for liten grad har vært orientert om resultatene og har vurdert om resultatene står i forhold til innsatsen.

Komiteenhar videre merket seg at selv i tilfeller hvor departementene utarbeider målsettinger for tilskuddsordningene, gis Stortinget ikke alltid informasjon om resultatene i henhold til fastsatte oppfølgingskriterier. Komiteen vil derfor anbefale at det foretas en gjennomgang av ordningene med sikte på å etablere gode rapporteringsrutiner.

Tilsvarende må både opplegg for evaluering og en planlagt avslutning tas med i vurderingen dersom nye øremerkede tilskudd skal innføres.

Komiteen viser til at undersøkelsen viser at det er liten sammenheng mellom tilskuddets størrelse og administrativ belastning. Komiteen mener det er hensiktsmessig å dempe kontrollkravene ved de små tilskuddsordningene for å redusere administrasjonsbehovet i kommunene. Komiteen er enig med Riksrevisjonen i at det er nødvendig med en nærmere gjennomgang av rapportering av økonomisk informasjon fra kommuneforvaltningen til staten for øremerkede tilskudd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at øremerkede tilskudd som virkemiddel for staten i styringen av kommunene har den svakhet at det ikke tas hensyn til forholdet mellom det faktiske tjenestenivået og behovet i alle landets kommuner.

Disse medlemmer mener at kommunene må få bedre styring med sin egen økonomi gjennom å få styre sine inntekter selv og ikke bli pålagt oppgaver fra staten uten at finansieringen er sikret.

Disse medlemmervil understreke at det er viktig å få til et likeverdig tilbud innen områdene helse/sosial og utdanning i hele landet. Dette kan gjøres ved at det innføres statlig stykkpris-finansiering av tilbudene.

Komiteens medlem fra Høyre viser til at Høyre ved behandlingen av Innst. S. nr. 156 (1992-1993) klart ga uttrykk for at nivået på øremerkede midler var blitt for høyt og at andelen øremerkede midler måtte reduseres. Dette medlem vil understreke slik Høyres medlemmer i kommunalkomiteen i 1993 gjorde, behovet for å styrke det kommunale selvstyret gjennom å redusere andelen av kommuneøkonomien som er knyttet opp til øremerkede midler.

Dette medlem mener det ikke er riktig å behandle alle typer formålstilknyttede statlige finansieringsformer likt under sekkeposten "øremerkede midler.» Dette medlem mener også at Stortinget må være meget tilbakeholden med å innføre øremerkede midler for å igangsette økt aktivitet eller styre den kommunale ressursbruker mot spesielle aktiviteter på områder hvor finansieringsformen ikke er begrunnet i økonomiske effektivitetsmål i forhold til den aktuelle tjenesten. Riksrevisjonens rapport og andre undersøkelser viser at denne typen øremerking kan medføre både ulikheter mellom kommuner som ikke er basert på bevisste politiske prioriteringer og et effektivitetstap fordi slike tilskudd også styrer tjenesteutformingen.

Dette medlem vil understreke at enkelte øremerkede midler kan ha den motsatte effekt, f.eks. stykkprisfinansiering som innsatsstyrt finansiering. Dette er finansieringsformer som er antatt å skulle være varige nye finansieringsformer, nettopp for å fremme økt effektivitet i tjenesteproduksjonen. Dette medlem viser til at bl.a. Rattsø-utvalget vurderte slike finansieringsformer som svært økonomisk effektive og uten de negative sider som mange andre former for øremerkede tilskudd har.

Dette medlem vil vise til at Høyre både ved behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen for 2000 og ved høstens budsjettbehandling foreslo å legge 14 øremerkede tilskudd inn i rammene uten å få flertall for dette.