Spørsmål 1:

Har NetCom GSM oppfylt konsesjonskravene når det gjelder (geografisk) dekningsgrad? Det ønskes oversendt en oversikt (kart) over dekningsområde.

Svar:

Det vises til meldingens pkt. 2.1 (s.9, syvende avsnitt), der det heter: "Telenor AS og NetCom GSM as fikk konsesjon for utbygging og drift av GSM mobilnett i 1991 og har begge overoppfylt den utbyggingsgrad som de ble pålagt i sine konsesjoner (landsdekning fastsatt etter et bestemt antall basestasjoner)." Videre vises det til DCS 1800 konsesjonen til NetCom GSM as der det fremgår at "Konsesjonæren kan se DCS 1800 og GSM 900 i sammenheng for å oppfylle kravet til dekning", jf. konsesjonen pkt. 2-2.

Konsesjonæren skal hvert år levere Post- og teletilsynet en statusrapport mht. nettutbygging, grensesnitt og kapasitet i telenettet, dekning, eventuell merdekning og geografisk angivelse av dette, jf. konsesjonen pkt. 11, jf. teleloven § 9-1. Ved forrige rapportering til Post- og teletilsynet den 31.12.1998, ble det opplyst at NetCom GSM as totalt har etablert 1417 basestasjoner, hvilket utgjør 457 stasjoner mer enn totalkravet på 960 basestasjoner. Selv om totalkravet er overoppfylt, mangler NetCom GSM as likevel 9 basestasjoner i Rogaland, 7 i Troms og 3 i Finnmark. Statusrapporten for 1999 foreligger ikke ennå, slik at det tas forbehold om at opplysningene om antall basestasjoner kan ha endret seg siden forrige rapportering.

Når det gjelder ønsket om å få oversendt en oversikt (kart) over dekningsområde, kan det opplyses om at det ikke stilles krav om at slik oversikt skal utarbeides. Det tas likevel sikte på å frembringe en mest mulig oppdatert oversikt fra NetCom som viser dekningsområde. Denne vil bli ettersendt.

Spørsmål 2:

Hva er forskjellen nå i forhold til ved behandlingen av St. meld. nr. 24 (1998-1999), utenom EU’s behandling av fusjonssaken, som begrunner endring i synet på tilbud om leie av faste aksesslinjer (LLUB)?

Svar:

Ved vurderingen av om det var hensiktsmessig å pålegge Telenor å leie faste aksesslinjer fra lokalsentralen og frem til abonnenten i 1998, jf. St meld. nr. 24 (1998-99), kom det frem at en slik løsning vil kunne medføre interferens (forstyrrelser) i nettet slik at kvaliteten på tjenestene som leveres over nettet reduseres. Kvalitetsreduksjoner vil videre kunne redusere interessen til å gjennomføre oppgraderinger og investeringer i nettet. Dette vil være uheldig i en situasjon hvor en ønsker et moderne og godt utviklet telenett. I forbindelse med høringen av de regulatoriske spørsmålene som tas opp i stortingsmeldingen ble det fra Telenors konkurrenter vist liten interesse for å leie faste aksesslinjer. På denne bakgrunn gikk Samferdselsdepartementet ikke inn for at en på dette tidspunkt skulle innføre et slikt pålegg.

I forbindelse med forhandlingene om sammenslåingen av Telenor og Telia forpliktet selskapene seg overfor EU-Kommisjonen til å tilby LLUB. Under Telenors forberedelser for å tilby en slik form for tilgang ble det funnet frem til løsninger for hvordan man kan unngå interferensproblemene, og dermed minske risikoen for reduksjon av ønsket om å investere. I tillegg har Samferdselsdepartementet i senere tid registrert en økende interesse for LLUB fra aktørene i markedet.

På denne bakgrunn har Samferdselsdepartementet nå gått inn for at en skal forskriftsfeste en plikt for tilbydere med sterk markedsstilling til å tilby andre aktører å leie faste aksesslinjer, jf. St. meld. nr. 24 (1999-2000).

Spørsmål 3:

Hva legges i begrepet "anbudskonkurranser" for UMTS?

- Hvilke faktorer inngår?

Svar:

Med anbudskonkurranse for tredje generasjons system for mobilkommunikasjon mener Samferdselsdepartementet at telemyndigheten fastsetter et sett med kriterier som skal oppfylles i en konsesjonssøknadsrunde. Kriterier som naturlig inngår er geografisk- og befolkningsmessig dekning, utbyggingshastighet, kvalitetskrav, tekniske krav, finansiering, egenkapital, kompetanse og erfaring med telenett og -tjenester. Myndighetene vurderer så de innkomne søknadene på bakgrunn av de fastsatte kriteriene. Samferdselsdepartementet ser for seg at en utformer anbudskonkurransen slik at en fastsetter minimumskriterier som aktørene må oppfylle og i tillegg lar søkerne by på enkelte av kriteriene, henholdsvis dekning og utbyggingshastighet. Dette vil kunne stimulere til økt dekning og raskere utbyggingshastighet. Dersom det er flere kvalifiserte søkere enn tilgjengelige konsesjoner vil de søkerne som best oppfyller kriteriene få tildelt konsesjon. Samferdselsdepartementet mener at det vil være hensiktsmessig å benytte en slik anbudskonkurranse for tredje generasjons system for mobilkommunikasjon.

Spørsmål 4:

Det vises til vurderingen av mulig offentlig kjøp.

– Hvorfor foretar departementet en så lav inngangsterskel?

– Hvorfor pålegges ikke en bredere geografisk dekningsgrad slik at UMTS blir tilgjengelig over hele landet gjennom konsesjonsvilkår?

– Er ikke 5 år i denne sammenheng svært lang tid?

Svar:

Ad. "lav inngangsterskel":

Når det gjelder deknings- og utbyggingskrav foreslås det i meldingen at det bør settes en relativt lav inngangsterskel for tredje generasjons mobilsystem (jfr. pkt. 3.3.2). Forslaget går nærmere bestemt ut på at det innen fem år minimum skal være bygget ut nett av typen 3G i de seks største byene pluss Tromsø og Bodø, og at departementet i samarbeid med Post- og teletilsynet vil fastsette den detaljerte beregningsmåten for dekningskravet.

I meldingen vises det til at Post- og teletilsynet har anbefalt myndighetene ikke å stille minimumskrav til dekning og utbyggingshastighet i startfasen og til at høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, støtter denne anbefalingen. Anbefalingen fremkommer i en rapport Post- og teletilsynet har utarbeidet på oppdrag fra departementet om "Etablering av et regulatorisk rammeverk for UMTS i Norge." I rapporten pekes det på at det er knyttet usikkerhet til flere faktorer ved UMTS-utviklingen. Eksempelvis er det knyttet usikkerhet til markedets potensielle etterspørsel, tilbydernes tilbud og prising av tjenester og til hvilke typer standarder og terminaler (telefoner) som vil utvikles. Mangelen på informasjon om sentrale sider ved UMTS-utviklingen gjør det vanskelig for myndighetene å innta rollen som planlegger og tilrettelegger. Med bakgrunn i en situasjon med så mange usikre faktorer, heter det i rapporten at myndighetspålagte krav vil kunne lede til en uriktig ressursbruk. For eksempel kan krav om en gitt befolkningsmessig dekning føre til at tilbydernes kostnader ved å tilby denne dekningen er større enn hva selskapet kan bære, eller det kan vise seg at etterspørselen ikke står i forhold til de krav myndighetene har satt. På denne bakgrunn vurderer Post- og teletilsynet det slik at det er tilbyderne selv som er nærmest til å vurdere markedets potensielle etterspørsel og sine egne kostnader, og at det er mer hensiktsmessig å la tilbyderne konkurrere om dekningsgrad enn å fastsette krav på forhånd. Post- og teletilsynet konkluderer med at myndighetene ikke bør stille strenge minimumskrav til dekning og utbyggingshastighet (hvis noen) i startfasen.

I meldingen er det tatt hensyn til anbefalingen fra Post- og teletilsynet ved at det i utgangspunktet er foreslått en lav inngangsterskel for tredje generasjons mobilsystem og ved at dekningsgrad og utbyggingshastighet er foreslått som viktige utvelgelseskriterier ved en anbudskonkurranse om konsesjoner for UMTS.

Ad. dekningsgrad:

I forhold til det foreslåtte kravet om dekningsgrad, spørres det spesielt om hvorfor det ikke foreslås et pålegg om en bredere geografisk dekningsgrad slik at UMTS blir tilgjengelig over hele landet gjennom konsesjonsvilkår. Det vises i denne sammenheng til vurderingen ovenfor der også dette spørsmålet blir berørt. Med bakgrunn i den usikkerheten som knytter seg til flere sentrale faktorer ved UMTS-utviklingen, vil det være vanskelig å stille krav i konsesjonene at UMTS skal være tilgjengelig over hele landet. Ikke minst kan kostnadene ved en landsomfattende utbygging bli svært høye og ikke stå i forhold til inntektene/etterspørselen ut fra det vi vet i dag. Dette kan imidlertid endre seg mye over tid. Videre må det også gjøres oppmerksom på at det nærmere innholdet i dekningskravet vil kunne varieres i forhold til kapasitet/hastighet (se i denne sammenheng figur 3.1, s. 26 i St. meld. nr. 24 (1999-2000)). De høye overføringsratene i UMTS vil kun være aktuelt å etablere innendørs og i byer. Utenfor byområdene vil man kunne oppnå samme overføringskapasitet som i UMTS-nett gjennom en utvikling av eksisterende GSM-nett. Det vises i denne sammenheng til St. meld. nr. 24 (1999-2000) pkt. 3.1.2, der det opplyses at man gjennom GPRS-teknologien vil kunne tilby overføringskapasitet opp mot 144 kbit/s i GSM-nettet, hvilket tilsvarer den forventede regionale overføringskapasiteten i UMTS.

Avslutningsvis kan det også vises til at ved å inkludere Tromsø og Bodø i forslaget til dekningsgrad, får vi et godt utgangspunkt for en eventuelt videre UMTS-utbygging. De seks største byene er for øvrig: Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Drammen.

Ad. utbyggingshastighet:

I forhold til det foreslåtte kravet om utbyggingshastighet, spørres det spesielt om ikke 5 år i denne sammenheng er svært lang tid. Det er viktig å understreke at kravene til dekningsgrad og utbyggingshastighet må ses i sammenheng. Et strengere krav mht. utbyggingshastighet vil som nevnt ovenfor, kunne medføre at risikoen ved å investere i et UMTS-nett blir for stor og at potensielle tilbydere av den grunn vil vegre seg. Videre vises det til at det er knyttet usikkerhet til flere sentrale faktorer ved UMTS-utviklingen, noe som gjør det vanskelig å fastsette forhåndsbestemt kort frist mht. utbygging. For at kravet ikke skal bli en "sovepute", vil departementet og Post- og teletilsynet innenfor totalfristen på 5 år vurdere å pålegge kortere frister for oppfyllelse av delmål, eksempelvis krav om utbygging i to byer utbygd innen 1 år, fire byer innen 2 år, osv.

Spørsmål 5:

De finske vilkårene for 3G/UMTS bes oversendt komiteen med de viktigste styringsbestemmelsene – bl.a. om dekningsgrad – oversatt til norsk eller engelsk.

Svar:

Vedlagt følger informasjon på engelsk om konsesjoner for tredje generasjons system for mobilkommunikasjon (3G) i Finland. I samtaler med de finske telemyndighetene har vi blitt informert om at det i Finland vanligvis ikke legges opp til at konsesjonene skal inneholde omfattende forpliktelser, det er vanlig at forpliktelser følger av regelverket. Når det gjelder konsesjonene for 3G i Finland stilles det ingen direkte krav til dekning eller utbyggingshastighet. For at en innehaver av en 3G konsesjon skal ha rett til tilgang til eksisterende GSM nett via nasjonal roaming kreves det imidlertid at aktøren som ber om tilgang har bygget ut et 3G nett som dekker 20 prosent av den finske befolkningen.

Spørsmål 6:

Det bes om en nærmere redegjørelse for problemstillingen knyttet til fremføringsrett.

Svar:

Det vises til meldingens omtale av fremføringsrett (pkt. 3.3.4.1), der det heter at det i utgangspunktet vil være ønskelig å også gi konsesjonærene på tredje generasjons mobilsystem fremføringsrett etter teleloven § 10-2 første ledd, men at spørsmålet vil bli vurdert videre som følge av Konvergensutvalgets anbefaling om at denne særskilte retten bør bortfalle (jfr. NOU 1999:26 (pkt. 8.1.3.5)).

Etter teleloven § 10-2, første ledd, er Samferdselsdepartementet delegert myndighet til å gi tilbydere av offentlig telenett eller teletjeneste fremføringsrett, dvs. en rett til å anbringe telenett, teleutstyr eller annen innretning for telekommunikasjonsformål på, over, under eller gjennom privat eiendom. Fremføringsretten gir tilbyder anledning til selv å fatte vedtak om ekspropriasjon uten foregående søknad eller godkjennelse. Aktører som ikke er blitt gitt en fremføringsrett, er henvist til å søke om ekspropriasjon på vanlig måte etter teleloven § 10-2, andre ledd, jf. oreigningsloven § 2, nr. 9. Uavhengig av hvilket grunnlag som benyttes skal det ytes vederlag ved ekspropriasjon.

I forbindelse med innføring av konkurranse og flere aktører i markedet, har fremføringsretten blitt knyttet til og begrenset av pålagte leveringsforpliktelser eller utbyggingsforpliktelser, jf. Telenors konsesjon av 2. mars 1999. På denne bakgrunn er fremføringsretten trolig ikke i strid med de krav til likeverdige og ikke-diskriminerende vilkår for og muligheter til å anlegge teleinfrastruktur som følger av gjeldende norsk rett og norske forpliktelser etter EØS-avtalen. Selv om fremføringsretten trolig ikke er diskriminerende, mener flertallet i Konvergensutvalget at fremføringsretten likevel medfører ulikhet mellom aktørene og at en utvidelse av denne retten vil være uhensiktsmessig i et konkurransemarked.

Regjeringen ønsker ikke automatisk å videreføre ordningen i forhold tilbydere av tredje generasjons mobilsystemer. Med bakgrunn i vurderingen til flertallet i Konvergensutvalget og med bakgrunn i at fremføringsretten er i ferd med å miste sin praktiske betydning bl.a. ved at aktørene svært sjelden benytter seg av denne retten og ved at eksisterende infrastruktur gjennom utvikling av ny teknologi kan utnyttes på flere måter, ønsker Regjeringen å vurdere dette spørsmålet ytterligere.