Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane Sofie Tømmerås, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet, Tor Nymo, viser til at forslagene i Dokument nr. 8:18 (1999-2000) allerede er utredet gjennom rapporten fra den interdepartementale arbeidsgruppen Regjeringen nedsatte våren 1998. Flertallet viser til at Regjeringen har fremmet to av forslagene fra arbeidsgruppen i rapporten i St.meld. nr. 16 (1999-2000), nemlig endringene i spesialistbestemmelsen og bestemmelsen om sesongarbeid som begge fikk tilslutning i Stortinget 7. mars 2000.

Flertallet mener at også disse forslagene ivaretar intensjonene i Dokument nr. 8:18 (1999-2000) med å dekke et behov for arbeidskraft på aktuelle områder, og har et positivt utgangspunkt i forhold til arbeidsinnvandring som et verdifullt bidrag til det norske samfunn, hvor innvandrere utenfor EØS-området vil ha det beste utgangspunkt for å gå direkte inn i arbeidslivet og gjøre integreringen lettere.

Flertallet deler forslagsstillernes bekymring for at folks holdning til det flerkulturelle samfunn ensidig begrunnes i asyl- og flyktningepolitiske problemstillinger. Av den grunn vil det være et godt pedagogisk poeng i å understreke det positive og berikende moment som arbeidsinnvandrere betyr for det norske samfunn. De velger Norge fordi de vil arbeide og derigjennom bidra til egen fortjeneste og samfunnsøkonomisk velferd.

Flertallet tar til etterretning at Regjeringen ikke har fremmet forslag når det gjelder arbeidsinnvandringskvoter og innvandringslotteri.

Flertallet vil som departementet peker på i brev til komiteen av 8. februar 2000, jf. vedlegg, vise til at det er gjennomført en god del endringer i regelverket for arbeidsinnvandring den siste tiden. I tillegg til de to forannevnte forslag om spesialistbestemmelsen og sesongarbeid, har en myket opp bestemmelsen om at utlendinger som har tatt utdanning i Norge som hovedregel ikke har fått arbeidstillatelse her før etter fem års opphold utenfor riket. Videre er det gitt en ny bestemmelse om adgang for russiske borgere fra Barentsregionen til å ta arbeid i fiskeindustrien i Troms og Finnmark fylker.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig med departementet i at disse endringene bør virke en tid før det kan bli aktuelt å vurdere eventuelt ytterligere tiltak med sikte på økt rekruttering av arbeidskraft fra land utenfor EØS-området.

Flertallet forutsetter at Regjeringen, dersom den mener det er nødvendig, forelegger for Stortinget eventuelt ytterligere tiltak som faller utenfor de hovedprinsipper for regulering av innvandring som gjelder i dag. På dette grunnlag vil flertallet avvise forslaget i Dokument nr. 8:18 (1999-2000).

Flertallet merker seg at endringer i regelverket for arbeidsinnvandring og forslag til ytterligere tiltak har sin bakgrunn i større behov for arbeidskraft. Flertallet vil her gjenta sine merknader ved behandlingen av St.meld. nr. 16 (1999-2000), jf. Innst. S. nr. 117 (1999-2000).

Flertallet er enig i at myndighetene må legge til rette for at behovet for arbeidskraft i årene fremover skal kunne dekkes. Dette må først og fremst skje ved en aktiv arbeidsmarkedspolitikk for full sysselsetting her i landet.

Flertallet viser til at det har vært et felles nordisk arbeidsmarked siden 1950-tallet og at man fra 1995 i hovedsak har fjernet de lovmessige hindringer for arbeidsinnvandring innen det samlede EØS-området.

En viss rekruttering av arbeidskraft fra land utenfor EØS-området er positivt og kan bidra til å dekke kortsiktig mangel på enkelte yrkesgrupper. Men samtidig må det vektlegges nødvendige tilpasninger av utdannings- og kvalifiseringstiltak til eget arbeidsmarked.

Flertallet understreker at i den grad det finnes innenlandsk arbeidskraft til jobbene, herunder utlendinger bosatt i Norge, går denne arbeidskraften foran. Det er videre en forpliktelse etter EØS-avtalen at søking etter arbeidskraft fra EØS-området skal gå foran søking fra land utenfor.

Flertallet vil imidlertid påpeke at myndighetene primært skal ha et ansvar for å sette inn nødvendige ressurser til å kvalifisere for arbeidsmarkedet de som er helt eller delvis arbeidsledige i Norge.

Flertallet er særlig bekymret for den høye arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere. Det er helt nødvendig å få til både en holdningsendring blant arbeidsgivere når det gjelder å ansette utlendinger i ledige stillinger, og økt kvalifisering av innvandrerbefolkningen til behovene i arbeidsmarkedet, herunder ved å sørge for bedre norskopplæring.

Flertallet viser til at asylsøkere fikk utvidede muligheter for midlertidig arbeidstillatelse fra sommeren 1999, og mener dette må følges opp for å hindre passivitet og lediggang.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil uttrykke en generell skepsis mot en ordning med tilfeldige innvandringskvoter og en lotteriform, bl.a. basert på utredningen fra den interdepartementale arbeidsgruppen.

Dette flertallet mener at intensjonene i Dokument nr. 8:18 (1999-2000) om økt arbeidsinnvandring og lettere integrering i det norske samfunn må ta utgangspunkt i mulighetene arbeidsmarkedet gir og skje i regulerte former. Dette flertallet mener her at ytterligere vurderinger av eksisterende bestemmelser etter en tid kan være mer egnet for å ivareta ulike hensyn enn nye former for arbeidsinnvandringskvoter med eller uten lotteritilsnitt.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet ser følgende viktige elementer i begrunnelsen for det framlagte forslaget:

• – at St.meld. nr. 16 (1999-2000) om regulering av arbeidsinnvandring primært tar utgangspunkt i akutte arbeidskraftbehov i Norge, men at man gjennom forslaget vil fokusere annerledes ved å rette oppmerksomheten mot de langsiktige og holdningsmessige sidene ved dagens regelverk som har utestenging som prinsipp, og som man mener gir signaler om at innvandring er truende og negativt

• – at framtidas samfunn vil være flerkulturelt, og derfor må Norges politikk i forhold til innvandring og integrering, ha dette som positivt utgangspunkt

• – at flyktningepolitikken i den offentlige debatt misbrukes som arena for eller imot et flerkulturelt samfunn, fordi asylsøkere og flyktninger er mennesker som har flyktet og i utgangspunktet ikke har hatt noe ønske om å reise fra sitt hjemland

• – at åpning for en økt, men begrenset arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS-området vil være et sterkt signal om at vår restriktive grensekontroll ikke er begrunnet i fremmedfrykt eller frykt for andre kulturer.

Disse medlemmer ser også det positive ved en ordning som ikke favoriserer, men stiller alle interesserte arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS-området likt med hensyn til muligheten for å komme til Norge.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er av den oppfatning at dette meget vel kunne skje gjennom et såkalt "innvandringslotteri" som beskrevet i dokumentet.

Med henblikk på den faktiske utviklingen på arbeidsmarkedet og presset i norsk økonomi finner disse medlemmer det ønskelig å be Regjeringen vurdere flere tiltak dersom den i løpet av våren 2000 finner at det er behov for ytterligere arbeidskraft. Forslaget i Dokument nr. 8:18 (1999-2000) kan f.eks. være aktuelt på et senere tidspunkt, alternativt kan det også være aktuelt med oppmykninger utover de som nå er foretatt i St.meld. nr. 16 (1999-2000) om regulering av arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS-området. Slike kan f.eks. være en utvidelse av perioden for sesongarbeidstakere til 6 måneder, eller utvidelse av ordningen med rekruttering av ufaglært arbeidskraft fra Nordvest-Russland til fiskeindustrien i Finnmark og Troms til å gjelde primærnæring over hele landet.

Disse medlemmer vil etter dette fremme følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen vurdere endringer i reglene om arbeidsinnvandring dersom den i løpet av våren 2000 finner at det er behov for ytterligere arbeidskraft av hensyn til norsk økonomi.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L. Stang, viser til at det allerede foregår en betydelig innvandring til Norge fra land utenfor EØS-området. Et stort antall personer får årlig oppholdstillatelse i Norge enten som flyktninger eller på såkalt "humanitært grunnlag". Det kommer hvert år et betydelig antall innvandrere til Norge i egenskap av å være familiemedlemmer til personer som allerede har fått oppholdstillatelse. En rekke nordmenn finner dessuten sine ektefeller i land utenfor Europa. I tillegg kommer en del innvandrere til Norge for å arbeide. Disse medlemmer viser til at reglene for arbeidsinnvandring nå er i ferd med å bli liberalisert.

Disse medlemmer er ikke enig i påstandene om at Norge trenger økt innvandring for å dekke næringslivets behov for arbeidskraft. Dette behovet kan med fordel dekkes gjennom en effektivisering av offentlig sektor og skjermede næringer. En effektivisering av norsk landbrukspolitikk vil eksempelvis medføre en betydelig reduksjon av sysselsettingen innen landbruket. På samme måten vil en avbyråkratisering og effektivisering innen offentlig sektor medføre behov for færre personer ansatt i byråkratstillinger. Disse personene vil kunne dekke store deler av behovene i den produktive private sektor, og redusere behovet for arbeidsinnvandring.

Disse medlemmer mener at oppmerksomheten nå først og fremst må rettes mot å løse dagens problemer med integreringen av de innvandrerne som allerede bor i Norge, og at en økning av innvandringen ikke vil bidra positivt til å oppnå et slikt resultat.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Innst. S. nr. 117 (1999-2000) om liberalisering av reglene for arbeidsinnvandring og disse medlemmers merknader og forslag der, samt innlegg i Stortinget 7. mars 2000. Disse medlemmer mener prinsipielt at alle som selv skaffer seg jobb i Norge og som er sikret underhold og bolig, bør få arbeidstillatelse for en begrenset periode. Arbeidskraft er en ressurs som ethvert land må konkurrere om, og der relevant arbeidskraft ikke finnes innenfor landets grenser vil det være essensielt å tiltrekke seg arbeidskraft fra utlandet for å sikre fremtidig vekst og velferd. Ethvert menneske som kan forsørge seg selv og sin husholdning er et positivt tilskudd til samfunnet og bør møtes med en åpen holdning fra det norske samfunn.

Disse medlemmer viser til at dette spørsmålet også var behandlet i Stortinget i slutten av forrige periode, 6. juni 1997, jf. Innst. S. nr. 238 (1996-1997). Høyre fremmet den gang følgende forslag:

«Stortinget henstiller til Regjeringen å vurdere om det i dag er for streng praksis når det gjelder å gi midlertidig arbeidstillatelse til utenlandske arbeidstagere fra land utenfor EØS-området.»

Bakgrunnen var et forslag fra Ellen Chr. Christiansen begrenset til arbeid i private hjem som lød slik:

«Stortinget ber Regjeringen om å endre dagens regelverk slik at det åpnes for å gi midlertidig arbeidstillatelser til utenlandske arbeidstagere som ønsker å arbeide i private hjem på midlertidig basis.»

Disse medlemmer viser videre til at sentrumspartiene og Sosialistisk Venstreparti syntes dette forslaget ble for snevert, og hadde følgende merknad:

«Imidlertid er disse medlemmer enig med forslagsstilleren i at adgangen til å kunne få arbeidstillatelse i Norge ideelt sett burde gjelde for land utenfor EØS-området. Likevel er disse medlemmer skeptisk til å åpne for arbeidstillatelser på ett snevert område og kun for en svært kort periode, og vil derfor gå inn for å avvise det foreliggende dokumentforslaget.»

På denne bakgrunn fremmet nevnte partier følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen snarest vurdere en oppmyking av dagens regelverk for å imøtekomme behovet for utenlandsk arbeidskraft utover ekspertkompetanse og slik at personer også utenfor EØS-området kan får arbeidstillatelse.»

Disse medlemmer mener behovet for oppmykninger er langt større i dag enn i 1997, ber Regjeringen vurdere ulike alternativer for arbeidstillatelsens lengde, og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen på bakgrunn av en større gjennomgang av arbeidsinnvandringen, forelegge for Stortinget forslag til endringer basert på at alle som selv skaffer seg jobb, og som er sikret underhold og bolig, bør gis arbeidstillatelse for en begrenset periode.»