Kriminalitetsofrenes menneskerettslige stilling

Det er et overordnet mål for påtalemyndigheten å medvirke til at norsk strafferettspleie foregår i samsvar med straffeprosesslovgivningen og menneskerettslige konvensjonsforpliktelser. I de senere år har særlig menneskerettighetene i økende grad kommet i fokus. Menneskerettighetene er universelle rettigheter som skal tilkomme ethvert individ i kraft av å være menneske. Betegnelsen "menneskerett" er et honnørord som bare bør brukes om de høyest verdsatte og udiskutable verdier. Det menneskerettslige vern må derfor ikke forfordeles, eller tilsidesette enkeltindivid eller grupper. Vi har alle samme verdi og verdighet, og derfor et moralsk krav på lik rettsbeskyttelse. Slik oppleves situasjonen ikke i dag.

Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 (EMK) ble til i skyggen av krigens redsler, som sluttsten i et arbeid uført i regi av Europarådets medlemsstater. Nazistatens overgrep var grusomme, og det var et intenst ønske blant krigens mange ofre at slikt aldri måtte skje igjen. Vedtakelsen av EMK var en viktig begivenhet. En rekke uavhengige stater ble enige om et felles forpliktende, overnasjonalt system for ivaretagelse av grunnleggende menneskerettigheter.

Frem mot slutten av 1980-årene hadde EMK beskjeden oppmerksomhet i Norge, fordi norsk lov allerede ivaretok grunnleggende menneskerettigheter. Det siste tiåret har menneskerettighetsorganene truffet flere avgjørelser som har medført en fornuftig utbygging av straffeprosesslovgivningen på enkelte områder.

Selv om EMK ikke direkte kan sies å ha ført til vesentlige reformbehov i norsk straffeprosesslovgivning, har dens innflytelse likevel vært betydelig. EMK påberopes stadig oftere i straffesaker. Og selv om Norge svært sjelden får avgjørelser mot seg i Kommisjonen eller Domstolen, har konvensjonens eksistens og nærvær alene - bevisst eller ubevisst - stor psykologisk effekt på rettsapparatets aktører. Menneskerettighetene omgis med respekt. EMK har fått en viktig symbolfunksjon i strafferettspleien.

Med EMKs økende innflytelse i strafferettspleien, er det synliggjort en grunnleggende svakhet ved systemet. I Norge skjer det hver dag alvorlige overgrep mot mennesker, og grove brudd på de grunnleggende menneskerettslige friheter til liv, legeme, eiendom mm. Forsvinnende få, heldigvis, som følge av lovstridig myndighetsutøvelse - som EMK primært beskytter mot. For kriminalitetsofrene er dette til liten hjelp. Den altoverveiende del av krenkelser mot menneskers friheter i Norge, skjer i form av overgrep begått av andre mennesker og grupper.

Vurdert fra en realistisk synsvinkel har kriminalitetsofrene i Norge meget svak positiv beskyttelse etter EMK, og ingen selvstendige prosessuelle rettigheter av betydning. Det hører til de absolutte unntak at det på noe stadium i strafferettspleien er mulig for påtalemyndigheten å vise til menneskerettslige konvensjonsforpliktelser som gir støtte for kriminalitetsofrene. Slik burde det ikke være når statene etter EMK art 1, bl a må innrette sitt (straffe)system slik at den er i stand til å yte borgerne beskyttelse mot angrep fra andre private personer eller grupper. Enda vanskeligere er det å innpasse et menneskerettslig perspektiv i reguleringslovgivningen, som mer indirekte skal ivareta eller beskytte vanlige menneskers grunnleggende interesser. Dette er urimelig og kan bare forklares i lys av konvensjonens opprinnelsesgrunnlag, da oppmerksomheten var rettet mot nazistatens grusomheter.

Virkeligheten i Norge er og har alltid vært en annen enn den nazistaten representerte. Dersom EMK skal få en viktig og alment respektert plass i vår rettsbevissthet, må EMK tilpasses forholdene i dag. Grunnleggende menneskerettigheter og friheter må heller ikke forfordeles mellom borgerne.

Statsadvokatenes Menneskerettighetsutvalg er av den oppfatning at det nå er nødvendig å foreta en prinsipiell utvidelse av rettighetsvernet. Straffelovgivningen skal direkte eller indirekte beskytte en rekke private og offentlige ideelle interesser. Disse interesser må vurderes helhetlig i en menneskerettslig sammenheng. Ofrene er ikke like utsatt ved alle former for lovbrudd, men er sårbare for krenkelser i form av incest, voldtekt, barnemishandling, vold i ekteskapet, vold mot eldre mm. Dette gjelder i utgangspunktet ofte svake grupper.

Statsadvokatene inntar rollen mellom offer og gjerningsmann. På den ene side har vi hensynet til overgriperne, som kan ha krenket andre på det groveste - men har krav på rettferdig behandling. På den annen side står hensynet til ofrene, som først krenkes av gjerningsmannen, så følger etterforskning og rettsoppgjør - ofte med beskyldninger, ydmykelser, mistenkeliggjøring og mistro, hva enten saken ender med frifinnelse eller fellelse. Enkelte ganger kan det være opprørende å se hvilke fornedrelser ofrene må tåle under en rettssak. I tillegg til overgrepet, til tross for at de ufrivillig er brakt opp i situasjonen. Etter innføringen av toinstans-ordningen er problemene forsterket. Årsakene ligger ikke i dommernes prosessledelse, - men er snarere uønskede følger av systemet. De svakeste ofrene blir rettsapparatets tapere. At kriminalitetsofrene kan pådras uopprettelige skader er helt påregnelig.

Som illustrasjon på problemet vil vi nevne voldtektssaker, fordi vi her har nøyaktig tallmateriale å bygge på. Et arbeidsutvalg opprettet av Riksadvokaten har undersøkt utfallet av anmeldte voldtekter i perioden 1993-96. Av 426 saker ble tiltale reist i 56 tilfeller, hvorav 11 endte med frifinnelse. Tallene taler for seg. Påtalemyndigheten henlegger 9 av 10 voldtektssaker, selv om knapt noen på alvor tror at 9 av 10 kvinner innleverer falsk anmeldelse. Antall overgrep er sannsynligvis betydelig større enn antall anmeldelser. Mørketallene må forventes å være store. Mange orker ikke den oppmerksomhet og ekstra krenkelse det er å gå gjennom en kritisk etterforskning, og en ydmykende rettssak i flere instanser. Situasjonen kan også beskrives slik: Mer enn 90 % av anmelderne må påregne at de ikke blir trodd på av rettsapparatet. De som til slutt blir trodd - hvis saken ender med fellelse - må med stor sannsynlighet være forberedt på å gjennomgå nedverdigende oppmerksomhet av betydelig omfang.

Etter vårt system skal det offentlige forfølge lovbrudd og overgrep. Dette skal sikre at samfunnet reagerer overfor gjerningsmannen. Samtidig skal det forhindre selvtekt og fysisk gjengjeldelse. Etter EMK er konfliktbildet et annet. Staten som myndighetsutøver er definert som den potensielle krenker, og gjerningsmannen den potensielle krenkede. Det har bidratt til den paradokse og ulykkelige situasjon at kriminalitetsofrenes menneskerettslige stilling ikke er tildelt plass i systemet. Et urimelig utslag av systemet er at statens monopol på myndighetsutøvelse "sperrer" for kriminalitetsofrenes menneskerettslige beskyttelse. Overgriperen kan prøve sine rettigheter ved menneskerettighetsorganene i Strasbourg, men ikke den kan krenker eller forhåner. Dersom konfliktbildet man la til grunn, på bakgrunn av en krigssituasjon, skal opprettholdes også i fremtiden, er det åpenbart nødvendig å gi kriminalitetsofrene et helt annet og selvstendig menneskerettslig vern.

Statsadvokatenes Menneskerettighetsutvalg er av den oppfatning at ofrenes stilling er i ferd med å utvikle seg til det verre. Menneskerettighetsorganene fokuserer primært på overgripernes rettigheter, - ikke ofrenes. Dette har skapt en økende ubalanse i rettighetsvernet. Og det vil bli stadig vanskeligere å beskytte kriminalitetsofrene - som har meget svakt positivt vern, når fokus rettes mot overgriperens menneskerettigheter. Den holdningsskapende og psykologiske effekten av skjevheter i rettighetsvernet må ikke undervurderes - fordi vi er så ubevisst denne skjevheten,

I første rekke er dette et politisk problem, som gjelder hvilket samfunn vi vil ha, hvilke verdier vi ønsker å beskytte. EMK, dens fokusering og menneskerettighetsorganenes avgjørelser gir signaler om hvilke verdier samfunnet anser som mest beskyttelsesverdige - som menneskerettighet. EMK må respekteres, og brudd på konvensjonen må vi gjøre noe med. Menneskerettighetene skal forhåpentligvis bevisstgjøre oss, og påvirke samfunnet positivt. Det forutsetter at alle har reelt menneskerettighetsvern. Over tid vil det gi gale signaler dersom grunnleggende menneskerettigheter forfordeles mellom borgerne. At overgriperen skal ha menneskerettslig vern bør ikke være omstridt, men vi kan ikke lenger med åpne øyne godta at ofrene skal ha så beskjeden menneskerettslig beskyttelse etter EMK. Dette strider mot vår rettsfølelse, og er neppe egnet til å gi EMK den opphøyde plass den bør ha i en rettsstat.

Kriminalitetsofrene vil aldri utgjøre noen politisk pressgruppe. De er uorganiserte og lager ikke mye bråk. Få har krefter til å gjøre noe med situasjonen. Vi har et selvfølgelig ansvar for å ivareta mistenktes eller tiltaltes rettssikkerhet, men i tillegg må vi sørge for at ofrene får verdig behandling av samfunnet. Dette er bakgrunnen for at vi nå finner det riktig å påpeke ofrenes svake menneskerettslige stilling.

Statsadvokatenes Menneskerettighetsutvalg fremmer ingen konkrete forslag til hvilke tiltak som bør gjennomføres. I første omgang må ofrene få politisk støtte for at de har krav på et selvstendig rettighetsvern. Videre oppfølgning av ofrenes rettigheter er et omfattende arbeid, som krever brede og grundige drøftelser. I noen tilfeller kan ofrenes rettigheter utvikles uten å påvirke mistenktes/tiltaltes rettigheter. I andre tilfeller må det skje en interesseavveining der det oppstår motstrid mellom like beskyttelsesverdige rettigheter. Ofrenes rettigheter må nødvendigvis ikke gå ut på at noe skal være straffbart. Like viktig kan det være å se nærmere på straffeprosessen, gi ofrene krav på beskyttelsestiltak eller bedre rettsvern i form av oppreisning og erstatning etter overgrep. Offerutvalgets innstilling, NOU 1992:11, og påfølgende lovendringer kan være et eksempel på begrensede tiltak i riktig retning. Vårt forslag tar sikte på å se kriminalitetsofrenes rettsstilling i et videre menneskerettslig perspektiv.

Statsadvokatenes Menneskerettighetsutvalg er kjent med at FN i lengre tid har arbeidet med kriminalitetsofrenes rettslige stilling og tatt flere initiativ for å bedre deres situasjon. Deres arbeid vil vi ta nærmere rede på for å hente deres erfaring.

Det viktigste er å få slått fast et grunnprinsipp: at kriminalitetsofrene har krav på et positivt og selvstendig menneskerettslig vern etter EMK, som om nødvendig kan håndheves uten statenes medvirkning. Ved en senere anledning vil Statsadvokatenes Menneskerettighetsutvalg komme tilbake til konkrete forslag til endringer.

På denne bakgrunn tillater Statsadvokatenes Menneskerettighetsutvalg å anmode Justisministeren om å

• – støtte kriminalitetsofrenes prinsipielle rett til å få et reelt og selvstendig menneskerettslig vern

• – opprette et nasjonalt utvalg som kan klarlegge og fremme forslag til tiltak som kan bedre kriminalitetsofrenes menneskerettslige stilling i strafferettspleien

• – innlede en prosess som kan lede til at kriminalitetsofrene får positivt materielt og prosessuelt, selvstendig menneskerettslig vern etter Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon av 1950.