Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane Sofie Tømmerås, fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L. Stang, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs og fra Senterpartiet, Tor Nymo, vil peke på at det hvert år i følge levekårsundersøkelsen for 1997 er ca. 180 000 mennesker i Norge som utsettes for vold og trusler om vold. Dette tallet har vært relativit stabilt de siste 10 årene. En regner med at om lag 14-15 pst. av disse tilfellene anmeldes. Av dette blir en stor del henlagt. Tallene illustrerer at det kun er i begrenset grad at rettsapparatet kan gi voldsofre beskyttelse. Komiteen er enig med forslagsstilleren i at mange kriminalitetsofre ikke selv er i stand til å forfølge sine legitime rettigheter, enten fordi de føler avmakt, fordi de ikke har de nødvendige krefter eller ressurser, eller fordi de er utsatt for trusler og press fra lovbryteren. Det er derfor viktig å treffe tiltak som kan bedre voldsofrenes situasjon.

Komiteen viser til at FNs generalforsamling har vedtatt en prinsipperklæring om rettigheter for ofre for kriminalitet og maktmisbruk, resolusjon 40/30 av 29. november 1985, som anbefaler tiltak på det internasjonale og regionale plan for bedre adgang til rettsvesenet og rettferdig behandling, gjenoppretting, erstatning og sosial støtte for ofre for kriminalitet. Komiteen vil understreke at norske myndigheter bør føle seg forpliktet til å følge opp de bestemmelsene som fremgår av denne prinsipperklæringen. I FNs prinsipperklæring om rettigheter for ofre for kriminalitet og maktbruk slås det blant annet fast at en person kan anses som offer i forhold til prinsipperklæringen uansett om gjerningsmannen er identifisert, pågrepet, tiltalt eller dømt. Ofre bør behandles med medmenneskelighet og respekt for deres verdighet. De er berettiget til adgang til rettsapparatet og til rask oppreisning, og det bør opprettes rettslige og administrative mekanismer som gjør det mulig for ofre å oppnå oppreisning gjennom formelle eller uformelle saksbehandlingsregler som er raske, rettferdige, medfører små utgifter og er tilgjengelige. Ofrene bør informeres om sine rettigheter når det gjelder å søke oppreisning ved hjelp av disse mekanismene. Det slås også fast at ofrene bør motta nødvendig materiell, medisinsk, psykologisk og sosial bistand ved hjelp av midler som kommer fra statlige eller frivillige kilder, at personer som arbeider i politiet, rettsvesenet, helse- og sosialvesenet og andre berørte organer bør gis opplæring for å bevisstgjøre dem når det gjelder ofrenes behov, og at forsvarlig bistand bør ytes ofrene gjennom hele den rettslige saksgangen. Videre bør det tas skritt til å minimalisere besværet for ofrene, til å beskytte deres privatliv der det er nødvendig og til å sikre at de og deres familie ikke utsettes for trusler eller hevnaksjoner. Selv om det er truffet en del tiltak de siste årene for å bedre voldsofres situasjon, er komiteen ikke overbevist om at norske myndigheter på en god nok måte har fulgt opp kravene i FNs prinsipperklæring for ofre for kriminalitet og maktmisbruk.

Komiteen viser til at det i løpet av de siste årene er satt i verk flere enkelttiltak for å styrke voldsofrenes situasjon. Det er imidlertid på bakgrunn av det store antall voldstilfeller og de mange mørketall grunn til å foreta en helhetlig gjennomgang av voldsofrenes rettigheter. Dessuten må det sikres at de tiltak som er vedtatt faktisk følges opp i praksis av domstol, politi og hjelpeapparat. Som en del av en slik gjennomgang er komiteen av den oppfatning at det også er naturlig å vurdere voldsofrenes vern etter Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen.

Blant de tiltakene komiteen vil peke på er en videreføring av ordningen med voldsalarmer til personer som blir utsatt for trusler om grov vold. Komiteen mener at denne ordningen bør ha en lav inngangsterskel, og at det ikke bør være påkrevet med anmeldelse for å kunne få tildelt alarm. Det er dessuten viktig med rask saksbehandlingstid for søknader om voldsalarmer, og at politiet rykker raskt ut ved alarm.

Komiteen vil videre understreke behovet for tilstrekkelig opplæring om voldsofres rettigheter for de offentlige personene som kommer i kontakt med voldsofre. Ved samtlige politikamre skal det være tilgjengelig utarbeidet materiell med nødvendige informasjoner blant annet om ordningen med voldsoffererstatning og rett til bistandsadvokat. Alle som anmelder tilfeller av vold bør bli grundig informert om denne ordningen muntlig samtidig som de inngir anmeldelse, og de skal samtidig få overlevert informasjonsbrosjyren. Justisdepartementet skal påse at et slikt system fungerer ved samtlige politistasjoner og lensmannskontor.

Komiteen vil be departementet vurdere om det antall advokattimer som stilles til rådighet for voldsofre er tilstrekkelig, eller om timetallet bør økes. Det bør også vurderes å gi advokatbistand også etter at rettssaken er ferdig, dersom det er behov for det. Ordningen med rådgivningskontor for voldsofre må utvides.

Komiteen er kjent med at Landsforeningen for Voldsofre i brev til Justisministeren har påpekt at flere voldsofre føler den behandlingen de får av fylkesmannen og voldsoffererstatningsnemnda som et nytt overgrep. Årsaken er tolkningen av forskriftene som har ført til en praksis som har gjort det vanskelig å få erstatning i saker med ukjent gjerningsmann. Landsforeningen mener også at forskriftene er kompliserte og derfor vanskelig tilgjengelige for mange voldsofre. Komiteen vil be departementet foreta en vurdering av både forskrifter, praksis og sammensetningen av nemnda, og deriblant vurdere om en representant for brukerorganisasjonene bør få plass i erstatningsnemnda. Komiteen vil også be departementet vurdere om det er behov for en generell økning av erstatningsbeløpene for ikke-økonomisk skade.

Komiteen viser til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 96 (1995-1996) enstemmig gjorde følgende vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen utrede etablering og finansiering av et voldsofferfond som skal gi direkte eller indirekte støtte til voldsofre, med sikte på å fremme forslag til en slik ordning.»

I de enstemmige komitémerknadene viste komiteen til den svenske ordningen som finansieres ved at personer som dømmes for et lovbrudd som kan gi fengselsstraff må betale kr 300 til fondet. Komiteen antydet at en liknende ordning burde innføres i Norge, uten at den tok stilling til beløpet. Komiteen ba departementet se utarbeidelsen av et forslag om voldsofferfond i sammenheng med den eksisterende erstatningsordningen, slik at fondet kunne bidra til å bedre erstatningsordningen. Samtidig skrev justiskomiteen i sin innstilling at midlene fra fondet bør være mest mulig målrettet mot å komme voldsofrene direkte til gode, og blant annet kunne brukes til støtte til ideelle organisasjoner, forskning, opplysningsarbeid, kriseterapi og voldsoffermottak i tillegg til direkte støtte til voldsofre for å bedre deres livssituasjon.

Komiteen konstaterer at det 5 år etter stortingsvedtaket fremdeles ikke foreligger noe konkret forslag for Stortinget.

Komiteen mener at det er behov for en gjennomgang av tiltak som kan bedre situasjonen for voldsofre. Med bakgrunn i misnøyen fra voldsofrene med voldsoffererstatningsnemndas praksis er det et spesielt behov for en totalgjennomgang av hele erstatningsordningen.

Komiteen er enig med forslagsstilleren i at Stortinget bør be Regjeringen styrke vernet av voldsofre. Komiteen vil derfor be Regjeringen foreta en grundig gjennomgang av tiltak som virker forebyggende mot overgrep, som styrker ofrenes stilling i helsevesenet og rettsapparatet, og som kan reparere og gjenopprette påførte skader. I denne sammenheng skal det også vurderes om det kan være hensiktsmessig å arbeide for et tillegg i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen som styrker vernet om voldsofre.

Komiteen vil til slutt understreke at rask saksbehandlingstid i rettsapparatet og utmålingen av straffereaksjonene for voldsbruk, også er av vesentlig betydning for å forebygge psykiske belastninger for voldsofre.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen foreta en samlet gjennomgang av nasjonale og internasjonale tiltak som kan styrke voldsofrenes situasjon, og legge frem konkrete tiltak senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2001.»