Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Inger Lise Husøy, Laila Kaland, lederen Jørgen Kosmo og Gunnar Skaug, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Vidar Kleppe, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Kari Økland, fra Høyre, Elisabeth Aspaker, og fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen, viser til at det nye lønnssystemet i staten forutsetter at virksomhetene utformer en lokal lønnspolitikk (jf. St.prp. nr. 75 (1990-1991) og Innst. S. nr. 161 (1990-1991)), noe som gir større muligheter til å bruke lønn for å rekruttere, utvikle og beholde kvalifiserte medarbeidere.

Komiteen viser videre til St.meld. nr. 35 (1991 - 1992) om Statens forvaltnings- og personalpolitikk hvor det bl.a. heter:

«Ved å tilrettelegge arbeidet, satse på kompetanseutvikling og et godt arbeidsmiljø m.m., skal staten hevde seg i konkurransen om arbeidskraften. Lønnspolitikken i staten skal også bidra til å gjøre det attraktivt å arbeide i forvaltningen. Det er derfor innført nye lønnssystemer. … De nye lønnssystemene skal også brukes til å fremme reell likestilling mellom kjønnene."

Komiteen viser til at St. meld. nr. 35 (1991-1992) klart mente at lokal lønnspolitikk skulle være omforent og at prinsippet om reell forhandlingsrett mellom likeverdige parter skulle gjelde. Komiteen viser videre til St.prp. nr. 75 (1990-1991) hvor det heter:

«Partene er enige om at det nye lønnssystemet forutsetter at virksomhetene utformer en lokal lønnspolitikk der egen virksomhets- og personalplan danner grunnlag for fastsetting av lønnskriterier.»

Komiteen vil peke på at størrelsen på sentralt avsatte midler til lokale forhandlinger har økt siden innføringen av det nye lønnssystemet i 1991, fra 0,25 prosent til 0,55 prosent (inkl. frigjorte lønnsmidler) i 1998. Komiteen har imidlertid merket seg at departementene mener de sentrale avsetningene til lokale lønnsforhandlinger er så små at det er til hinder for utvikling av en lokal lønnspolitikk. Det er imidlertid opp til de sentrale parter gjennom forhandlinger å bli enige om hvorvidt lønnsdannelsen skal skje sentralt og/eller lokalt ut fra de økonomiske rammer og politiske forutsetninger.

Komiteen har merket seg at det er store variasjoner departementene imellom mht. hvor mye de har skutt inn av egne midler til forhandlingene.

Komiteen har videre merket seg at flere av departementene har påpekt at ledelse og tjenestemannsorganisasjoner kan ha ulike syn på lokal lønnspolitikk og at det kan være et problem at lønnspolitikken skal være omforent.

Komiteen konstaterer at samtlige departement har en form for systemer/kriterier for ytelses-/personvurdering og at departementenes oppfølgingsrutiner overfor underliggende virksomheter synes å fungere tilfredsstillende. Men komiteen har merket seg at mange av departementene mener det er vanskelig å finne gode resultatindikatorer på effektene av lønnspolitikken og at rutinene for utarbeidelse av turnoverstatistikk er mangelfulle.

Komiteen har merket seg at det innen statsforvaltningen kan foreligge ulike oppfatninger om hva som ligger i begrepet turnover og at dette kan gi manglende oversikt. Komiteen ber derfor AAD som har systemansvar for bl.a. statens arbeidsgiverpolitikk, om å ta initiativ til å få en omforent forståelse av begrepet turnover.

Komiteen har merket seg at Riksrevisjonen bl.a. uttaler:

«Undersøkelsen viser at AAD ikke har etablert tilstrekkelige rutiner for å foreta jevnlige evalueringer av de retningslinjer og rammebetingelser som er lagt til grunn for lokal lønnspolitikk. Mangelen på oversikt over bl.a. turnovernivå, lokal lønnsdannelse og status og erfaringer når det gjelder systemer/kriterier for stillings- og ytelsesvurdering representerer en svakhet i forhold til departementets ansvar for å følge opp utviklingen på lønns- og personalområdet i staten.»

Komiteen har videre merket seg at AAD er uenig i den vurdering Riksrevisjonen har gitt uttrykk for vedrørende departementets rolle og behov for oversikt over hvilke virkemidler og systemer for stillings-/personvurdering som brukes i det enkelte departement.

Komiteen har også merket seg at AAD ikke har funnet det formålstjenlig å pålegge statlige virksomheter å innrapportere hvilke typer stillings- og ytelses-/personvurderingssystemer de har innført til enhver tid, fordi departementet ikke kan se nytteverdien av denne type informasjon.

Komiteen har imidlertid merket seg at AAD har initiert en rekke undersøkelser og tiltak vedr. personalplaner og kompetansebehov, lønnsutvikling og likelønn m.v. som departementet mener gir dem god oversikt over lønnspolitikken i staten; personallederkonferanser, forberedende møter, forskningsprosjekter, opplæring, rapportering fra forhandlingssteder og evaluering av resultatene.

Komiteen har også merket seg at AAD har oversikt over den lokale lønnsdannelsen både via Statens sentrale tjenestemannsregister (SST) og via årlige rapporter fra forhandlingsstedene om resultatet av de lokale forhandlingene. Komiteen vil videre vise til at AAD på grunnlag av både SST og flere forskningsprosjekter ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) bør ha oversikt over turnover i staten både totalt og for de enkelte stillingsgrupper, men viser til det komiteen tidligere har sagt om begrepsforståelse.

Komiteen er kjent med at det ble lagt store ressurser i arbeidet med å utvikle det nye lønnssystemet. Komiteen viser til at det i St.meld. nr. 35 (1991-1992) legges stor vekt på en bedre organisering av personalarbeidet og ledelsespolitikk som viktige forutsetninger for en ny lønnspolitikk. Komiteen vil understreke viktigheten av at ledere tar ansvar for dette i departementene og underliggende etater.

Komiteen mener at det på bakgrunn av Riksrevisjonens undersøkelse er vanskelig å danne seg et helhetlig bilde av hvorvidt Stortingets premisser er fulgt opp. Dette skyldes bl.a. de store forskjellene i rapporteringsrutiner fra departementenes side. Komiteen understreker at spørsmål om lokal lønnspolitikk, avsetting av potter og lokale lønnsforhandlinger er gjenstand for frie forhandlinger mellom partene. Komiteen viser videre til at ressursbruken ved lokale forhandlinger ikke synes å stå i forhold til avsatte midler. Komiteen ber AAD vurdere hvordan man kan effektivisere ordningene slik at ressursbruken står i forhold til de midler som skal fordeles og hvilke lønnspolitiske mål som skal oppnås. Komiteen ber videre AAD vurdere om det er hensiktsmessig å be partene vurdere praktiseringen av lokale forhandlinger basert på de forhold som framkommer i Riksrevisjonens rapport og at resultatet av dette meldes til Stortinget på egnet måte.

Et sentralt mål for mål- og resultatstyring er at det skal rapporteres på oppnådde resultater. Komiteen vil likevel understreke at dersom nytteverdien er usikker, slik AAD mener, må overordnet myndighet være varsom med å pålegge virksomhetene ytterligere rapporteringsplikt.