Komiteen viser til at det er en lang og sikker parlamentarisk praksis for at Regjeringen har opplysningsplikt overfor Stortinget. For å fatte beslutninger om lover, bevilgninger og annet er Stortinget avhengig av riktige og utfyllende opplysninger fra Regjeringen. Opplysningsplikten er også et utslag av det tillitsforhold det må være mellom Regjering og Storting i et parlamentarisk system.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at opplysningsplikten har sin forankring i Ansvarlighetsloven av 1932, og i en lang parlamentarisk praksis siden innføringen av parlamentarismen.

I den såkalte Crotale-saken i 1973 ble det generelle utgangspunktet beskrevet av flere talere:

«Den første forutsetning for at dette samarbeidet mellom Storting og Regjering skal kunne virke best mulig, er at Stortinget kan stole på det Regjeringen sier, og at Stortinget kan stole på at Regjeringen ikke skjuler noe som kan være av betydning for Stortingets arbeid."(Kåre Willoch)

og:

«Forholdet mellom Regjeringen og Stortinget må være basert på åpenhet. I motsatt fall vil ikke vårt politiske system kunne virke etter forutsetningene." (saksordfører Tor Oftedal)

Og i Reksten-saken i 1985:

«Det er vissheten om at Stortinget har alle opplysninger - og korrekte opplysninger - i en sak, som gjør at Stortinget er i stand til å treffe sin avgjørelse. Hvis vi hadde et system hvor Stortinget i utgangspunktet ikke kunne ta det som en selvfølge at alle opplysninger var fremlagt, men at Stortinget måtte gå igjennom alle opplysningene og selv foreta sine undersøkelser - selv sette i verk nesten gransking for å være overbevist om at man hadde alle opplysninger - ville forholdet mellom Storting og Regjering endres, ja, hele vårt styresett ville endres."(Carl I. Hagen)

Flertallet vil understreke at det er Stortinget selv som skal vurdere om opplysningsplikten er oppfylt. Regjeringen skal selvfølgelig gjøre et skjønnsomt utvalg om hvilke opplysninger som bør oversendes, men den er selv ansvarlig for det utvalg som blir gjort. For Stortinget er det viktig å bli kjent med alle relevante opplysninger, også de som taler mot den konklusjon Regjeringen anbefaler. Om opplysningene er relevante og dekkende tilkommer det Stortinget å avgjøre. Egil Aarvik uttalte om dette under Kings-Bay saken i 1963:

«aller minst er det noe departement, som bestemmer hva som kan ha betydning for Stortingets vurdering av en sak! Det er Stortinget som avgjør det!»

Utgangspunktet for Stortingets vurdering av om statsråden har overholdt sin informasjonsplikt til Stortinget i denne saken er innholdet av St.prp. nr. 58 (1998-1999) og påfølgende behandling i Stortingets organer. Flertallet viser til at Regjeringen i proposisjonen opplyste:

«Det nye selskapets styre vil på et senere tidspunkt beslutte hvordan ledelsen av forretningsområdene skal lokaliseres. Beslutningen underlegges de spesielle stemmerettsregler som er etablert i aksjonæravtalen, dvs. at minst en aksjonærvalgt representant fra hvert land må være enig i beslutningen.»

Flertallet peker på at selve aksjonæravtalen var et vedlegg til proposisjonen. På den åpne høringen 18. januar 2000 uttalte statsråd Fjærvoll at det ikke var tatt noen forbehold i proposisjonen eller andre steder om beskrivelsen av stemmerettsreglene i proposisjonen.

Flertallet viser i denne forbindelse til notat fra advokatfirmaet Bugge, Arentz-Hansen og Rasmussen (BA-HR) av 15. mars 1999 til departementet hvor det fremgår:

«Som vi har vært inne på tidligere, foreligger det visse praktiske og juridiske problemer med å gjøre de kvalifiserte stemmereglene i styret effektive. Det heter nå (noe som også er avtalt i Intensjonserklæringen) at visse styrebeslutninger krever et flertall i styret som inkluderer minst ett styremedlem nominert av hver stat. Dette gjelder bl.a. beslutninger om vedtakelse av budsjett, beslutninger og anbefalinger om vesentlige transaksjoner, samt oppnevnelse og oppsigelse av administrerende direktør.

Det er ikke mulig å vedtektsfeste en bestemmelse som ovenfor nevnt. Dette medfører at man kan risikere at man kan ha flertall i styret for en beslutning nevnt ovenfor, og at dette flertallet ikke inkluderer et styremedlem nominert av den norske stat. Dette vil være et gyldig selskapsvedtak.»

Flertallet viser til at Stortinget ikke ble gjort kjent med at styret kunne gjøre gyldig vedtak i strid med aksjonæravtalen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, finner dette kritikkverdig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at dette forhold var åpenbart for de som leste hele proposisjonen, samt vedleggene idet det er klart at det var aksjonæravtalens bestemmelser og overholdelse som sikret at styret fulgte stemmerettsreglene. Det at styrevedtak var juridisk lovlige i henhold til selskapslovgivningen og vedtektene følger av normal rettsforståelse som det må legges til grunn at lovgivere er i besittelse av.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser videre til at det svenske advokatfirmaet Vinge KB på spørsmål fra Regjeringens juridiske rådgivere BA-HR i notat av 18. februar 1999 uttalte at det ikke var mulig å ta stemmerettsreglene i aksjonæravtalen inn i selskapets vedtekter. Flertallet viser til at Stortinget ikke ble gjort kjent med at de spesielle stemmereglene i aksjonæravtalen ikke kunne tas inn i vedtektene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, mener dette er kritikkverdig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det fremgikk av proposisjonen med vedlegg at det var aksjonæravtalens bestemmelser og tillit til at den ble overholdt som var det avgjørende og ikke det teknisk juridiske. Når man i ettertid er kjent med at den svenske regjering ikke fulgte sine forpliktelser i henhold til aksjonæravtalen, fremstår det som etterpåklokskap å kritisere statsråden.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til den åpne høring hvor statsråd Fjærvoll uttaler at:

«Dette var ikke noe problem, og derfor er det ikke henvist til det noe spesielt sted.»

Flertallet registrerer at statsråden mener at Regjeringen hadde funnet en løsning på problemene i form av det som er nedfelt i aksjonæravtalen. I høringen med statsråd Fjærvoll fremkom at det skulle sikres gjennomslag for stemmerettsreglene i pkt. 4.3 b (i) ved den instruksjonsmyndigheten som var nedfelt i pkt. 4.5. Flertallet vil peke på at dette systemet ikke går frem av proposisjonen. Der skapes det heller et inntrykk i pkt. 9.8 om at det er implementering av aksjonæravtalen i vedtektene som skal sikre gjennomslag for stemmerettsreglene. Flertallet er av den klare oppfatning at Stortinget burde ha vært orientert om hvordan partene mente å ha sikret seg et grunnlag for en balansert løsning av blant annet de viktige lokaliseringsspørsmålene.

Flertallet viser til juridisk betenkning fra professor dr. juris. Tore Bråthen hvor det fremgår at det hadde vært alternative måter å nedfelle spesielle stemmerettsregler i vedtektene. Det kunne skje gjennom at spesielle saker måtte ha tilslutning fra leder og nestleder i styret. Det kunne kreves forskjellige typer kvalifisert flertall i styret ved spesielle saker. Styremedlemmene kunne ha vært valgt direkte av den svenske og norske stat eller man kunne ha flyttet avgjørelsene av spesielle saker til generalforsamlingen. Flertallet har forståelse for at det kan være andre hensyn som har begrunnet valget av løsning fra partenes side, men flertallet mener like fullt at så lenge det er alternative fremgangsmåter, krever det en utdyping av det valget som ble gjort i St.prp. nr. 58 (1998-1999). Flertallet har ingen egen spisskompetanse på området og er avhengig av at Regjeringen begrunner sine syn. Dette aspektet var en del av den såkalte Koksverksaken i 1963, hvor det blant annet ble uttalt:

«innlysende…at Stortinget ikke kan sitte og spesialanalysere kalkyler og beregninger. Stortinget er henvist til å akseptere det som legges frem av en statsråd." (John Lyng)

Flertallet vil understreke at lokaliseringsspørsmålene i utgangspunktet er en viktig problemstilling, og den løsning som ble valgt er en av få konkrete juridiske løsninger statsråden har valgt å omtale nærmere i proposisjonen. Flertallet er av den oppfatning at dersom man først har vurdert løsningen som så viktig at den bør omtales nærmere, bør det også kreves at fremstillingen er dekkende og utfyllende.

Uten å ta stilling til den løsning som ble valgt, vil flertallet slå fast at det hadde vært riktig å orientere bedre om den løsning som var blitt valgt, de problemer man hadde støtt på under utarbeidelsen av en slik sentral regel og eventuelle svakheter ved de regler som ble valgt.

Flertallet har utfra statsrådens svar under høringen forstått at problemstillingen rundt lokaliseringsspørsmål og da særlig plasseringen av mobilenheten, har vært et vanskelig tema under avtaleforhandlingene. Flertallet mener det er svært uheldig at dette spørsmålet ikke ble avklart før avtalen ble inngått. Dersom dette sentrale spørsmålet hadde vært løst i forkant, hadde kanskje ikke fusjonen sprukket. I proposisjonen fremstår den løsningen partene har valgt med å overlate lokalisering til styret i det nye fusjonerte selskapet, som uproblematisk. Statsråden var imidlertid klar over hvor problematisk dette spørsmålet kunne bli. Flertallet vil peke på at det forhold at eierne ikke hadde klart å bli enige om lokalisering tilsa en spesiell aktsomhet og oppfølging fra Regjeringen i forhold til styrets behandling av dette spørsmålet.

I ettertid har det vist seg at det faktiske resultatet ble at fusjonen sprakk på lokaliseringsspørsmål. Flertallet mener det er kritikkverdig at disse forholdene ikke ble problematisert i proposisjonen.

I svar på spørsmål 21 til samferdselskomiteen uttaler departementet at det er et skjønnsspørsmål hvor mye som skal omtales i en proposisjon. Flertallet er enig i dette utgangspunkt, men reagerer på den påfølgende begrunnelse fra departementet om:

«Det ble for øvrig ikke stilt noe spørsmål fra samferdselskomiteen i forbindelse med behandlingen av denne proposisjonen.»

Flertallet viser til at det er nettopp fordi det ikke var noen problematiseringer i proposisjonen at det heller ikke ble stilt noen spørsmål fra komiteen.

Flertallet viser til at det ble fra departementet bedt om et nytt notat fra BA-HR av 26. august 1999 hvor det bl.a. heter:

«Stillingen er således at enhver flertallsbeslutning i styret vil være en gyldig beslutning, selv om den skulle medføre at det blir vedtatt beslutninger i strid med bestemmelser i aksjonæravtalen.

(..)

Innledningsvis bør det nevnes at etter vår oppfatning forutsetter aksjonæravtalen at partene etablerer et system for å sikre at flertallskravet i punkt 4.3 kan oppfylles. Lojalitetsplikten rekker så langt det er mulig i henhold til gjeldende rett. Idet noen av de alternative løsningene skissert nedenfor innebærer en instruksjon av styremedlemmer fra aksjonærenes side, og idet det kan være noe uklart i hvilken grad dette er tillatelig etter gjeldende rett, kan man ikke utelukke at en "vrang" part vil benytte seg av en slik argumentasjon

(..)

Vi vil anbefale at man søker å etablere rutiner på to plan. For det første bør det etableres rutiner på aksjonærhold som sikrer gjennomføringen av avtalens bestemmelser. Dette kan f.eks. gjøres ved at det er forutgående kontakt mellom departementene når det i styret skal behandles et forslag som krever kvalifisert flertall. Videre bør det være kontakt mellom de respektive departement og deres oppnevnte styremedlemmer.»

Flertallet vil peke på at statsråden under den åpne høring opplyste at det ikke var nødvendig å orientere Stortinget om de problemene som ble beskrevet i notatet fra BA-HR 15. mars 1999 fordi man hadde tatt høyde for disse i den løsning man valgte. Flertallet finner det da påfallende at advokatfirmaet BA-HR den 26. august 1999 etter anmodning kom med nye forslag til tiltak på hvordan man kan sikre gjennomføringen av avtalen. Flertallet vil understreke at akkurat de samme innvendinger som ble frembragt i notatet av 15. mars 1999 blir gjentatt i noe utfyllende form i notatet av 26. august 1999. Dersom den løsningen man valgte hadde tatt høyde for problemene med styrevedtak, burde det ikke være nødvendig med ytterligere foranstaltninger. Flertallet mener dette er et moment som tilsier at det ikke var etablert sikre nok rutiner i den avtalen som i mellomtiden var blitt fremforhandlet, og som fremgår av St.prp. nr. 58 (1998-1999).

I St.prp. nr. 58 (1998-1999) er hele aksjonæravtalen vedlagt. Pkt. 9.8 heter:

«Dersom det oppstår motstrid mellom bestemmelsene i Avtalen og bestemmelsene i Vedtektene, og med mindre noe annet følger av det som står i Avtalen, skal bestemmelsen i Avtalen ha forrang.

Partene skal gjøre alt de kan for å endre Vedtektene for å eliminere slik motstrid og skal sørge for at bestemmelsene i denne Avtalen implementeres i Vedtektene.»

Ifølge statsråden skal denne bestemmelsen leses i sin helhet slik at implementeringsformuleringen bare kommer til anvendelse ved motstrid mellom avtalen og vedtektene. Flertallet mener at en slik forståelse ikke er lett å lese ut av bestemmelsen, da det står eksplisitt at avtalen skal implementeres i vedtektene. Flertallet viser til de svarene som departementet har gitt under komiteens behandling for å utdype dette punktet, og hvordan bestemmelsen er tenkt. Flertallet registrerer dette, men vil fastslå at for å forstå bestemmelsen var det nødvendig å kjenne forutsetningene.

Flertallet konstaterer at Regjeringen i proposisjonen ikke drøftet forståelsen av aksjonæravtalens pkt. 9.8, at ordlyden kunne forstås slik at reglene i aksjonæravtalen skulle implementeres i vedtektene, og at det således i alle fall ikke kunne forstås at deler av aksjonæravtalen etter svensk lov ikke kunne tas inn i vedtektene. Flertallet er av den oppfatning at dette skulle ha vært nærmere forklart og utdypet i proposisjonen. Flertallet kan ikke se at saken på dette punkt er tilstrekkelig belyst.

Flertallet viser til at en sentral forutsetning for å sikre gjennomslag for aksjonæravtalen var instruksjonsmyndigheten som er nedfelt i avtalens pkt. 4.5. Dette ble også søkt styrket gjennom de rutiner som er beskrevet i notat fra BA-HR av 26. august 1999. Om dette uttaler professor dr. juris Tore Bråthen:

«De foreslåtte rutiner er likevel ikke uten svakheter. BAHR er åpenbart oppmerksom på dette og poengterer det i sitt notat. De anbefalte rutiner er ikke tilstrekkelig til å gi Aksjonæravtalen gjennomslagskraft i forhold til styret, sml. Avsnitt 8 foran. Styremedlemmene har i prinsippet et selvstendig ansvar for å ivareta selskapets interesser, uten hensyn til eventuelle forståelser med departementene. Og det kan i prinsippet treffes styrevedtak i strid med aksjonæravtalen og eventuelle forståelser med departementene. En tett oppfølging av styremedlemmene kan også ha uønskede konsekvenser. Om departementet følger opp "sine" styremedlemmer svært tett, kan det tenkes at staten blir erstatningsansvarlige for styremedlemmenes feil og forsømmelser.»

Etter flertallets oppfatning viser uttalelsene fra BA-HR og Tore Bråthen at den fremgangsmåte som partene valgte ikke var så robust som nødvendig da konflikten kom på spissen i styremøtet 8. desember 1999.

Flertallet merker seg at statsråden mener at det var tatt høyde for problemene med stemmerettsreglene i styret. Flertallet vil likevel understreke at det er partier som har vært motstandere av fusjonen og som på den bakgrunn vil ha krav på å kjenne disse opplysninger, selv om de kunne ha styrket motargumentene mot den løsning som er valgt. Dette spørsmålet var blant annet opp i Kings-Bay saken i 1963 hvor Finn Gustavsen uttalte:

«galt og i strid med demokratiet å underslå opplysninger, selv om disse opplysningene kan bli brukt av de borgerlige i agitasjonen mot statsdrift.»

Komiteens medlemmer fra Høyre vil ikke utelukke at dette er en løsning som Stortingets flertall muligens ville kunne ha godtatt dersom den hadde blitt beskrevet i detalj. Disse medlemmer vil for sin del peke på at dersom man var kjent med de problemer og den usikkerhet som var knyttet til stemmerettsreglene, er det mulig at man ville ha vurdert fremdriften i fusjonen annerledes, ikke minst rekkefølgen av fusjon og privatisering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at spørsmål 20 hvor departementet blant annet begrunner at motforestillinger ikke er tatt med på denne måten:

«I dette tilfellet var det snakk om å presentere en omforent forhandlingsløsning etter kommersielle forhandlinger med den svenske regjering. Da så verken den svenske eller den norske regjering det som relevant å redegjøre for de mange vurderinger og ulike løsninger som forhandlingene om hver enkelt paragraf hadde omfattet. Dette ville for det første kunne sådd tvil om de to parter hadde tillit til at den annen part ville overholde de inngåtte avtaler. For det andre ville det åpenbart gitt stor inkonsistens mellom de to proposisjonene til henholdsvis den norske og svenske nasjonalforsamling, fordi de to forhandlingsmotparter hadde ulike interesser og derfor helt ulik bakgrunn for de posisjoner de forhandlet ut ifra.

(...)

I tillegg ville en slik fremgangsmåte vært lite tilrådelig, ettersom det sammenslåtte selskapet skulle børsintroduseres, og man på det tidspunkt proposisjonene ble lagt frem så for seg at børsintroduksjonen skulle skje allerede høsten 1999.»

Flertallet viser til at statsråden mener tillitsforholdet til de svenske eierne ville blitt svekket ved at Stortinget ble orientert om hvordan de norske forhandlerne vurderte de løsningene som partene hadde kommet frem til. Flertallet vil slå fast at statsråden ikke kan holde tilbake nødvendig informasjon overfor Stortinget under henvisning til forretningsmessige hensyn.

Flertallet vil peke på at dersom det hadde vært behov for statsråden til å orientere om forholdene i hemmelighet, er det full mulighet til å orientere komiteene eller Stortinget under taushetsplikt. Dette spørsmålet var blant annet opp i den såkalte Husnes-saken i 1963 hvor Kjell Bondevik uttalte:

«dersom industridepartementet ønskte å orientera industrikomiteen også om ting som er strengt trumål, er det fullt høve til det. Det er også fullt høve til å ha eit løynt stortingsmøte, og ein kan på mange andre måtar orientere Stortinget, mellom anna ved i proposisjonen å nytta andre ordlag enn dei ein der finn.»

Dette forholdet om forretningshensyn var fremme allerede i Riksrettssaken mot ministeriet Berge i 1926. En av problemstillingene var at Stortinget hadde vedtatt en statsgaranti for Den norske handelsbank uten å vite at banken tidligere hadde fått statsstønad som fremdeles sto i banken. Regjeringen mente at det av hensyn til markedets reaksjon til banken måtte hemmeligholde disse opplysningene. Et slikt hemmelighold ble enstemmig avvist av riksretten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til at denne saken dreier seg om Statsministerens redegjørelse om grunnlaget for å avbryte arbeidet med å slå sammen Telenor AS og Telia AB. Disse medlemmer registrerer at det synes å være tverrpolitisk enighet om at dette var en riktig beslutning.

Disse medlemmer registrerer videre at den politiske debatt om saken etter hvert i hovedsak har fokusert på Regjeringens informasjon til Stortinget.

Disse medlemmer viser til Fredrik Sejersteds kronikk i Dagbladet 20. januar 2000 om Regjeringens informasjonsplikt overfor Stortinget:

«Opplysningsplikten er i sin kjerne en rettsregel som ikke er nedfelt i grunnlov eller lov, men gradvis har fått status av konstitusjonell sedvanerett. (Ansvarlighetslovens § 9, som gjerne påberopes som grunnlag, gjelder etter sin ordlyd noe annet, og kan i beste fall bare brukes som et rettslig støtteargument.) Men her er det en viktig sondring. Den nokså snevre rettslige plikten er omgitt av en langt videre politisk norm, forankret i parlamentarisk praksis og forventninger, om hva opposisjonen mener den har krav på å få vite.»

Disse medlemmer vil understreke at grunnlaget for fusjonen var en underskrevet sammenslutningsavtale av 30. mars 1999 og en aksjonæravtale som var vedlagt sammenslutningsavtalen og ble underskrevet av eierne 19. oktober 1999. Begge avtalene fulgte som trykte vedlegg til St.prp. nr. 58 (1998-1999). Disse medlemmer vil peke på at komiteen har fått oversendt en rekke advokatnotater utarbeidet underveis under forhandlingene. Mange av notatene har det felles at de peker på problemstillinger med grunnlag i ulike foreløpige utkast til avtaler mellom partene. Disse medlemmer vil understreke at det er den framforhandlede avtalen som ble lagt fram for Stortinget for tilslutning. Det er i slike saker ikke mulig for Stortinget å endre på avtalen, Stortinget har kun mulighet for å slutte seg til avtalen eller å forkaste den. Dersom Stortinget hadde hatt mulighet til å gjøre endringer i avtalen, slik Stortinget har som lovgiver og i en rekke andre saker, ville det også vært grunnlag for en bredere og fyldigere beskrivelse av hver enkelt formulering i avtaleteksten.

Et av de mest omtalte spørsmål har vært hvorvidt styret har anledning til å fatte selskapsrettslig gyldige vedtak i strid med eller uten å følge stemmerettsreglene. Et av advokatnotatene, et notat fra BA-HR datert 15. mars 1999, har pekt på at styret ikke er direkte bundet av aksjonæravtalen og derfor, uten å bryte med verken vedtekter eller svensk selskapsrett, kan gjøre vedtak uten å følge stemmerettsreglene. Disse medlemmer mener det er helt avgjørende for forståelsen og ikke minst viktigheten av denne informasjonen at det i ettertid ble tatt inn i aksjonæravtalen at eierne skulle ha plikt til å instruere styremedlemmene om å følge stemmerettsreglene i aksjonæravtalen. Disse medlemmer legger til grunn at denne instruksplikten var avgjørende for at det i det hele tatt ble inngått en sammenslutningsavtale.

Av notat fra BA-HR 26. august 1999 framgår det at det bør settes i verk en del praktiske rutiner for å følge opp aksjonæravtalen. Slike rutiner ble da også satt i verk. Det ble avholdt møte med de norske styremedlemmene 1. september 1999 der avtalene, inklusive stemmerettsreglene, ble gjennomgått og forholdet mellom departementet og det kommende styret diskutert. De norske styremedlemmenes protokolltilførsel i møtet 8. desember 1999 viser at departementet og de norske styremedlemmene hadde samme syn på og tolkning av avtalene og ikke minst stemmerettsreglene. Videre var det løpende kontakt mellom departementet og de norske styremedlemmene, og det var etablert en rutine der departementet månedlig, og foran alle viktige styremøter, møtte den svenske styreleder Jan Åke Kark. Det var også etablert rutiner for kontakt mellom eierne. Disse medlemmer legger til grunn at dette var en naturlig oppfølging av de rettigheter - og plikter - de to aksjonærene hadde overfor hverandre i henhold til aksjonæravtalen.

Disse medlemmer er kjent med at professor Johan Giertsen i artikkelen "Telia-Telenor - spennende jus og forretningsmessig havari" hevder at spørsmålet om et aksjeselskaps styre er bundet av en aksjonæravtale neppe er en fruktbar problemstilling, og at det er usikkert om samtykke fra samtlige aksjeeiere til et særlig flertallskrav for styrevedtak kan få virkning som vedtekt. Disse medlemmer er videre kjent med en uttalelse fra professor Tore Bråthen som konkluderer med at vedtaket var gyldig. De to uttalelsene viser at spørsmålet om vedtakets selskapsrettslige gyldighet er et vanskelig juridisk spørsmål som debatteres blant jurister.

Disse medlemmer registrerer at det er teoretisk og juridisk mulig at styret kunne fatte vedtak uten å følge stemmerettsreglene i aksjonæravtalen. Disse medlemmer kan vanskelig se at en slik situasjon skulle være en reell problemstilling, all den tid styremedlemmene var kjent med stemmerettsreglene i aksjonæravtalen. I ettertid, når en ser at en slik situasjon faktisk oppsto, og at den svenske eier ikke var villig til å følge den underskrevne aksjonæravtalens punkt 4.5 a (ii) og instruere de svenske styremedlemmene om å følge stemmerettsreglene i aksjonæravtalens punkt 4.3 b (i), er det mulig å se at denne eventualiteten kunne vært omtalt.

Disse medlemmer viser til at stemmerettsreglene ligger til grunn for St.prp. nr. 58 (1998-1999). Det svenske Näringsdepartementet presenterte stemmerettsreglene slik i Prop. 1998/99:99 s. 18:

«Parterna har kommit överens om att särskilda omröstningsregler krävs för vissa styrelsebeslut. Reglerna innebär att det förutom majoritet krävs att en styrelseledamot som utsetts av den svenska staten och en som har utsetts av den norska staten ingår i majoriteten. De beslut som kräver särskilda regler är bl.a. den nya bolagskoncernens affärsplan och dess koncernbudget, godkännande av större organisatoriska förändringar samt tilsättande och entledigande av verkställande direktör och vice verkställande direktörer, allt så länge det sker i tiden före paritet.»

Disse medlemmer viser til at det har vært en felles forståelse av stemmerettsreglene, og at det heller ikke etter møtet den 8. desember 1999 har vært hevdet at stemmerettsreglene ikke skulle være gyldige. I et PM fra advokatene Gunnar Nord og Robert Ohlsson fra 13. desember 1999 heter det:

«I aktieägeravtalet har således de båda staterne gentemot varandra utfäst sig att insturera styrelsen om att i visse situationer tillämpa kvalificerad majoritet." (s. 6).

Disse medlemmer viser videre til at det ikke er reist tvil om at eierne i generalforsamling kan gi instruksjoner til styret. Dette kommer klart fram i Kansmark og Roos’ lærebok Aktieägeravtal. Om styrevedtak i strid med aksjonæravtalen heter det:

«En sådan röstning kan dock leda till at frågan tas upp på bolagsstämman som i kraft av sin överordnade ställning kan ge styrelsen direktiv i den aktuelle frågan."

Disse medlemmer viser til at aksjonæravtalen la opp til nettopp et slikt system gjennom eiernes gjensidige plikt til å instruere styret. Dette var et system som ville ha fungert dersom det ble respektert av det svenske næringsdepartementet som representant for eierne.

Disse medlemmer viser til at grunnlaget for at det svenske næringsdepartementet ikke var villig til å instruere styret til å respektere stemmerettsreglene i forbindelse med styremøtet, ikke var at det fra svensk side ble reist spørsmål ved instruksplikten og forholdet mellom instruksplikten og stemmerettsreglene. Derimot hevdet den svenske aksjonæren at vedtaket om å plassere hovedkontor for mobil i Stockholm var av en slik art at det ikke ble omfattet av stemmerettsregelen.

Disse medlemmer viser til at det bl.a. gjennom høringene har kommet fram at det var de norske forhandlerne som ønsket at stemmerettsreglene også skulle omfatte lokalisering av forretningsenhetene. Det var nødvendig å ta dette inn i aksjonæravtalen, fordi plasseringen ikke var klar før sammenslåingsavtalen ble inngått. Det framgår av St.prp. nr. 58 (1998-1999) at lokaliseringsspørsmålet for forretningsområdenes hovedkontor ikke var avklart. Disse medlemmer deler det syn at det selvfølgelig ville vært ønskelig om lokaliseringen av forretningsenhetene hadde vært avklart før sammenslåingsavtalen ble inngått.

Disse medlemmer viser til at det i statsministerens redegjørelse og under høringen kom klart fram at en på norsk side ikke hadde noe grunnlag for å tro at ikke det norske standpunktet, dvs. at lokalisering av forretningsenheter var omfattet av de særskilte stemmerettsreglene, var velkjent for og akseptert av de svenske forhandlerne. I høringen ble det fra departementsråden sagt:

«Det var helt klart at den realiteten ble kommunisert over bordet.»

Og videre:

«Da må det ha vært kollektiv blackout på norsk side, hvis vi skal ha misforstått at vi nå hadde blitt enige om den realiteten.»

Disse medlemmer viser videre til at den norske og den svenske proposisjonen ble gjennomgått på et møte i Stockholm, og at den norske proposisjonen ble oversendt det svenske departement da den ble framlagt. At den norske tolkningen var velkjent og lagt til grunn også i Sverige, fremgår for øvrig med all tydelighet av et intervju med styreleder Kark i Telecom revy 30. september 1999 der han får følgende spørsmål:

«Vil denne dobbeltstemmen kunne være utslagsgivende i lokaliseringsvalg av deler av virksomheten ved ulikt syn fra de to land?»

På dette svarer den svenske styrelederen Kark:

«Nei, det kan den ikke. I strategiske spørsmål må det være enighet og aksept fra begge land og fra selskapet om hva som er det best forretningsmessig tjenlige.»

Disse medlemmer mener det fra norsk side ble gjort det som med rimelighet kunne forlanges for å sikre at det var den samme tolkningen av stemmerettsreglene på norsk og svensk side.

Disse medlemmer viser til at spørsmålet om et styres kompetanse og rent juridiske anledning til å treffe selskapsrettslig gyldige vedtak ikke oppsto som noen ny problemstilling i forbindelse med fusjonen. Styrets kompetanse i det fusjonerte selskapet var ikke vesentlig forskjellig fra andre statlig eide bedrifter som er organisert i aksjeselskaps form. Disse medlemmer kjenner ikke til at dette av den grunn var problematisert i forbindelse med at Televerket ble omgjort til aksjeselskap, verken i St.prp. nr. 43 (1993-1994) eller Ot.prp. nr. 61 (1993-1994). Det selskapsrettslige grepet ble således gjort da Televerket ble omdannet til aksjeselskap og fikk et selvstendig styre med de fullmakter som følger av aksjelovgivningens alminnelige bestemmelser. Styrets stilling ble ikke vesentlig endret fordi dette var et fusjonert selskap, eller fordi det var underlagt svensk selskapsrett. Det nye var at selskapet hadde to eiere, som seg imellom inngikk en aksjonæravtale.

Disse medlemmer vil videre framheve at det har vært et nært samarbeid mellom departementet og Telenors styre og administrative ledelse. Disse medlemmer vil understreke at departementet i alle saker har innhentet råd fra ledelsen og styret i Telenor, og fulgt disse. Dette gjaldt også i mars da selskapene påtok seg å løse spørsmålet om lokalisering av hovedkontor for forretningsområdene.

Disse medlemmer vil peke på at etter at aksjonæravtalen var underskrevet 19. oktober 1999, var det nye selskapet etablert. Et profesjonelt styre med aksjonærvalgte styremedlemmer var opprettet. Disse medlemmer vil peke på at det da er ledelsen og styret av selskapet som skal drive selskapet, i tråd med inngåtte avtaler og gjeldende rett. Disse medlemmer viser videre til aksjonæravtalens punkt 1.1 om styrets uavhengighet og en ikke-intervenerende praksis fra Aksjonærenes side, og til at det i St.prp. nr. 58 (1998-1999) i kap. nr. 6.2.4 framgår at det er styret i det nye selskapet som skal beslutte hvordan ledelsen av forretningsområdene skal lokaliseres.