1) Anser departementet det for en svakhet ved vedtektene at Domstolen kun kan straffeforfølge fysiske personer – og at andre juridiske personer ikke faller inn under Domstolens område?

Svar: I det forberedende arbeidet før diplomatkonferansen i Roma, så vel som under selve konferansen, gikk enkelte stater inn for at Domstolen skulle ha myndighet til å straffeforfølge juridiske personer, dvs. organisasjoner og institusjoner, i tillegg til fysiske personer, se St.prp. nr. 24 (1999-2000) side 25. Under forhandlingene ble det konstatert begrenset støtte til forslag i denne retning. Norge var blant de stater som ga uttrykk for skepsis med hensyn til å la Domstolens jurisdiksjon omfatte juridiske personer. Samtidig har man holdt muligheten åpen for at spørsmålet vurderes på nytt under senere konferanser med sikte på revisjon av Roma-vedtektene i samsvar med artikkel 123, dersom forholdene skulle ligge til rette for det.

Juridiske personer kan i utgangspunktet omfatte både stater, organisasjoner, selskaper og andre organiserte sammenslutninger. For ordens skyld nevnes at forhandlingene i realiteten aldri omfattet spørsmål om straffeforfølgning av stater, da dette reiser svært kontroversielle politiske, rettsteoretiske og praktiske spørsmål. Derimot tok Frankrike til orde for å inkludere straffeforfølgning av private selskaper, organisasjoner og foreninger, som et supplement til enkeltindividers straffansvar. Initiativet ble begrunnet med at dette ville øke mulighetene for inndragninger og erstatninger til fordel for ofre. Det endelige tekstforslag som ble fremlagt av Frankrike på vegne av en forslagsstillergruppe, ble begrenset til å gjelde private selskaper, i tilknytning til straffeforfølgningen av et enkeltindivid med ledende stilling i vedkommende selskap og der den straffbare handling er begått på vegne av selskapet og med sistnevntes samtykke.

Under forhandlingene møtte imidlertid også det sistnevnte tekstforslag på tungtveiende prinsipielle og praktiske motforestillinger. For det første var det tidlig blitt klart at en rekke stater ikke kjenner begrepet foretaksstraff fra deres nasjonale straffelovgivning, og at det selv blant stater som åpner for straffeforfølgning av juridiske personer gjør seg gjeldende meningsforskjeller om hvilke prinsipper som bør være styrende. Dette forholdet var i seg selv egnet til å vanskeliggjøre forhandlingene. En rekke stater ville dessuten ikke bli i stand til å foreta nasjonal straffeforfølgning på dette feltet. Dette ville i sin tur underminere det grunnleggende utgangspunkt om at Domstolen ikke skal overta fra den nasjonale rettspleie hovedansvaret for straffeforfølgning, slik dette er kommet til uttrykk i prinsippet om komplementaritet mellom Domstolen og nasjonale straffejurisdiksjoner (se vedtektenes preambel og artikkel 17, samt proposisjonens s. 26-27).

Straff for juridiske personer reiser videre vanskelige spørsmål i relasjon til rettssikkerheten til medlemmene av den aktuelle juridiske person. Slik straff vil utvilsomt bidra til å stemple den aktuelle organisasjon, og kan indirekte bidra til å skade renommeet til enkeltindividene knyttet til denne. Straffen, det være seg bøter, oppløsning eller lignende vil i slike tilfeller få særlig store konsekvenser også for enkeltindivider som ikke har hatt noen befatning med organisasjonens straffbare virksomhet. Det kan derfor stilles spørsmål om straffansvar for juridiske personer i gitte tilfeller indirekte kan medføre en form for objektivt kollektivt ansvar for organisasjonens medlemmer. Ut fra rettssikkerhetsmessige hensyn er det grunn til å utvise betydelig varsomhet med hensyn til et straffansvar som kan få slike virkninger.

Valg av egnede straffereaksjoner og gjennomføringsmekanismer reiser også vanskelige spørsmål. På Roma-konferansen ble bøtestraff, inndragning av aktiva, oppløsning av organisasjonen, forbud mot visse aktiviteter og oppreisning nevnt som mulige straffereaksjoner. I forhold til de forbrytelsestyper som faller inn under Domstolens myndighetsområde, ble det gjort gjeldende klare prinsipielle meningsforskjeller, men også spørsmål om hvordan man kan sikre en effektiv fullbyrdelse. Fullbyrdelsen måtte i det alt vesentlige overlates til vedkommende stat eller stater, og ville dessuten reise en rekke komplekse bevisspørsmål, herunder om de reelle eierstrukturer og identifikasjon og lokalisering av aktiva. På denne bakgrunn ble det stilt spørsmål om man ville kunne sikre en troverdig fullbyrdelse. Samtidig ble det fremholdt at straffbare handlinger begås av fysiske personer, og som utgangspunkt anses det ansvar som rammer den eller de ansvarlige direkte for å være det mest effektive.

Dertil gjorde en rekke stater gjeldende at forhandlinger med sikte på etablering av en global dømmende myndighet for internasjonale forbrytelser har, helt siden domstolsprosjektet formelt ble satt på FNs dagsorden i 1947, fokusert på mulighetene for internasjonal straffeforfølgning av enkeltindivider. Dette er også fullt ut i tråd med ordningene som ble valgt for Jugoslavia- og Rwanda-domstolene. Norske målsettinger har vært og er den snarlige opprettelse av en uavhengig, effektiv og troverdig global straffedomstol, som samtidig har den bredeste mulige støtte i det internasjonale samfunn. Det ble tidlig klart at etablering av en domstol for straffeforfølgning av enkeltindivider i seg selv ville reise mange vanskelige spørsmål. Ut fra en helhetsvurdering av ovennevnte momenter, måtte det konkluderes med at det på diplomatkonferansen neppe ville være mulighet til å oppnå bred oppslutning om en straffedomstol som åpnet for straffeforfølgelse av juridiske personer. Uavhengig av dette kunne det reises begrunnet tvil om det på diplomatkonferansen ut fra dagens rettstilstand i folkeretten og i en rekke nasjonale systemer ville være mulig å vedta regler om juridiske personer som i tilstrekkelig grad ville tilfredsstille krav til viktige rettssikkerhetsgarantier og samtidig virke effektive og troverdige.

Ut fra ovennevnte vurderinger kan det ikke anses som en svakhet ved Roma-vedtektene at Domstolen ikke kan straffeforfølge juridiske personer. Straffeforfølgelse av fysiske personer utgjør uten tvil kjernefunksjonen for Domstolen, og har også vært målsettingen under den mangeårige forhandlingsprosessen som har munnet ut i Roma-vedtektene av 17. juli 1998. Intet i vedtektene er imidlertid til hinder for at det i berørte stater innledes straffeforfølgning av relevante juridiske personer på nasjonalt grunnlag, herunder på grunnlag av opplysninger som er fremkommet etter Domstolens straffeforfølgning av enkeltindivider.

2) Under utredningen av Romavedtektenes forhold til den norske Grunnlov (s. 47) finner vi følgende:

«Vedtektenes samarbeidsregler krever at den enkelte stat skal etterkomme domstolens begjæringer på en lojal måte. Dette formålet kan imidlertid oppfylles uten at domstolens beslutninger har direkte virkning. Så lenge den materielle forpliktelsen blir oppfylt, er det etter departementets mening naturlig at den enkelte stat kan tolke vedtektene på en slik måte at det i minst mulig grad blir nødvendig å fravike landets rettstradisjoner og rettsprinsipper.»

Kan dette eksempelvis forstås slik at en stat som eventuelt har gitt amnesti til en eller flere som har begått – eller som mistenkes for å ha begått handlinger som faller inn under Domstolens områder, dermed er eller kan være unntatt fra straffeforfølgelse fra Domstolens side?

Svar: Formuleringen som det her vises til, omhandler forholdet mellom folkeretten og norsk intern rett. Den gjenspeiler at Roma-vedtektenes samarbeidsregler binder stater til å oppfylle visse resultatforpliktelser. Vedtektene pålegger ikke bestemte internrettslige fremgangsmåter med sikte på å gjennomføre forpliktelsene, men forutsetter at resultatene blir oppnådd. Avgjørende for om forpliktelsene etter Roma-vedtektene blir overholdt, er at en har tilstrekkelige gjennomføringsmekanismer i det nasjonale rettssystem til at en eventuell begjæring fra Domstolen blir fulgt opp. Den enkelte stat kan derfor ikke unndra seg eller innskrenke de folkerettslige forpliktelser som følger av vedtektene ved å unnlate å vedta nødvendig nasjonal lovgivning. Ovennevnte formulering indikerer at forpliktelser som oppstår som følge av domstolens begjæringer, ikke trenger å gis direkte virkning internt i det nasjonale rettssystem. Stater som normalt krever en nasjonal gjennomføringsakt for at folkerettslige forpliktelser skal kunne få virkning nasjonalt, trenger derfor ikke å endre sine rettstradisjoner.

Når det gjelder spørsmålet om hvordan Domstolen vil forholde seg overfor stater som har gitt amnesti til en eller flere som har begått eller som mistenkes for å ha begått handlinger som faller inn under Domstolens virkeområde, må dette løses ut fra en tolkning av Roma-vedtektene i det enkelte tilfellet. Som nevnt på side 13 i proposisjonen, inneholder ikke disse noen bestemmelser som innebærer en alminnelig stillingtaken til spørsmålet om sannhetskommisjoner, samt amnesti og annen immunitet fra straffeforfølgning. Disse kan reise vanskelige spørsmål, der det kan være av avgjørende betydning å foreta en konkret vurdering av alle relevante faktorer i vedkommende tilfelle.

Spørsmålet antas å kunne oppstå i det innledende stadiet i en prosess, der Domstolen må ta stilling til om de nødvendige jurisdiksjonsbetingelser er oppfylt for å kunne innlede en straffeforfølgning av enkeltindivider. Foreligger det avvisningsgrunner i henhold til vedtektenes artikkel 17, må saken avvises av Domstolen. Artikkel 17 omhandler prinsippet om komplementaritet mellom Domstolen og nasjonale straffejurisdiksjoner, og slår fast at en sak må avvises dersom denne er eller har vært under etterforskning eller påtale av en stat, med mindre vedkommende stat ikke var i stand til eller var villig til å gjennomføre straffeforfølgning på genuint vis.

Roma-vedtektenes system synes således å forutsette at det etter forbrytelser av den art det her er tale om, må finne sted nasjonal straffeforfølgning. Hvorvidt nevnte krav i artikkel 17 likevel er tilfredsstilt ved et amnesti, er det opp til Domstolen å avgjøre. Dette må i så fall skje på grunnlag av en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Det vil blant annet kunne være av betydning om amnestiet er gitt i forbindelse med et rettsoppgjør eller en fredsprosess, for eksempel sannhets- og forsoningsprosesser av den art som er gjennomført i Sør-Afrika. Det må legges til grunn at et amnesti som ikke er ledd i et rettsoppgjør eller fredsprosess som nyter internasjonal legitimitet, ikke vil tilfredsstille nevnte krav – slik at amnestiet som er gitt av en stat ikke vil være til hinder for straffeforfølgning av de aktuelle enkeltindivider. I andre tilfeller kan det ikke utelukkes at amnestiordninger som eksempelvis er legitimert av vedtak av et av FNs hovedorganer for internasjonal fred og sikkerhet, vil kunne utgjøre et moment av betydning for Domstolen ved slike vurderinger.