Vedrørende Dok 8:72 (1998-99) om sinkbacitracin

Det vises til brev av 27/10-99 hvor det blir bedt om departementets vurdering av det fremlagte forslaget.

Jeg ønsker innledningsvis kort å peke på følgende når det gjelder formuleringer i forslaget:

• – Det ble ikke fremmet noen forskrift 18/12-98. Et forslag til endring av fôrvareforskriften ble derimot sendt på høring 25/1-99. Forslaget gikk ut på å innføre et generelt forbud mot bruk av antibiotika i fôr.

• – Det foreligger i dag ikke et generelt forbud mot bruk av antibiotika i fôr hvor bare sinkbacitracin er unntatt. Det er imidlertid et krav i henhold til fôrvareforskriften at tilsetningstoffer i fôr skal være godkjent for å kunne brukes. Sinkbacitracin er et godkjent antibiotisk tilsetningstoff i fôr i henhold til denne forskriften. Tidligere var flere antibiotiske stoffer godkjent som tilsetningsstoff. Disse er senere på bakgrunn av mistanke om resistensutvikling, blitt strøket fra listen over godkjente stoffer ett etter ett, sist Virginiamycin som er midlertidig forbudt.

Når det gjelder våre vurderinger av forslaget i Dokument nr. 8:72 og begrunnelser for Regjeringens forslag om å forby all fôrantibiotika (kfr. St.prp. nr. 1 (1999-2000), side 11 og 45 nederst) skal følgende anføres:

• – Landbruksdepartementet har i lengere tid vurdert innføring av et generelt forbud mot antibiotika i fôr uten mulighet for å søke om unntak fra forbudet. I Innstilling nr 272 (1996 – 1997) om Matkvalitet og matsikkerhet, har Stortinget bedt regjeringen foreta en vurdering av konsekvensene ved et eventuelt forbud mot bruk av fôrantibiotika i Norge. I den forbindelse vil jeg også minne om at det i "Voksenåsenerklæringen" heter: "Regjeringen vil ha forbud mot tilsetning av antibiotika i dyrefôr".

• – Fôrantibiotika er antibiotika tilsatt fôr i doser som er tilstrekkelig til å forebygge bakterielle sykdommer og bidra til å øke tilveksten hos produksjonsdyr. Effekt er avhengig av hygiene og driftsforhold. Bruk av antibiotika som tilsetning i fôr vil på lang sikt kunne bidra til utvikling av resistente bakterier. Antibiotikaresistens kan overføres fra en bakterie til en annen. Dette kan skape problemer ved bruk av antibiotika til behandling av infeksjonssykdommer, både i veterinær- og humanmedisin.

• – Selv om det ikke er rapportert om funn av bakterier som er resistente overfor sinkbacitracin, har spesielle studier, ifølge Veterinærinstituttet og Norges veterinær-høgskole, vist at det hos enkelte bakterier finnes resistensmekanismer mot bacitracin.

• – Regjeringens restriktive holdning har støtte i uttalelser både fra WHO og fra EU.

• – Regjeringens forslag er ikke begrunnet med "føre-var prinsippet" slik det er nedfelt i SPS-avtalen og det er heller ikke begrunnet med de endringer EU har gjort slik det framkommer i forslaget (Dok 8:72).

• – Norge har unntak fra EØS-avtalen når det gjelder antibiotika i fôr. Dette unntaket gjør at vi ikke er bundet av EU`s forbud. Det at Norge fortsatt tillater å bruke stoffer i fôr som er forbudt i EU, må imidlertid tillegges en viss vekt. Norge har generelt hatt en god dyrehelse og en restriktiv bruk av legemidler i fôr. Dersom Regjeringens forslag ikke følges opp, vil EU ha en mer restriktiv holdning på dette området enn Norge.

• – Jeg vil også henlede oppmerksomheten på at når det gjelder de rettslige skritt som produsentene av sinkbacitracin og virginiamycin har tatt mot EU, fikk disse ikke medhold av EF-domstolen om at EU’s forbud skulle utsettes inntil en rettslig avgjørelse forelå. Begrunnelsen var bla at hensynet til folkehelsen måtte gå foran økonomiske vurderinger i en slik viktig sak. Det er usikkert når en eventuell dom vil foreligge.

• – Jeg vil også vise til at landbruksorganisasjonene utøver et selvpålagt forbud mot bruk av fôrantibiotika. I 1997 ble det brukt kun 27 kg og i 1998 ble det ikke brukt antibiotika som fôrtilsetningsmiddel i det hele tatt. Et totalt forbud får derfor ingen konsekvenser for landbruket. For industrien kan det i verste fall medføre et tap av inntil 200 arbeidsplasser og bortfall av inntekter fordi et eksportmarked kan bli redusert.

• – Et forbud mot bruk av antibiotika som tilsetning til fôr, er imidlertid ikke til hinder for at antibiotika kan benyttes etter forskrivning av veterinær, da brukt som medisinfôr. Det enkelte stoffet vil i så tilfelle måtte godkjennes under legemiddelloven og benyttes når det er symptomer på sjukdom i besetningen. Det kan utskrives et WTO sertifikat om slik godkjenning. Dette alternativet er forelagt Alpharma som ikke har funnet dette tilfredsstillende.

• – Landbruksdepartementet har videre gjennom Landbrukstilsynet bedt Veterinærinstituttet om å avgi en rapport om andre tilsettingsstoffer med antibakteriell virkning (koksidiostatika) innen utgangen av 1999. Rapporten er oversendt departementet 4.11.99.

Vedlagt følger en oppsummering av uttalelsene fra høringsinstansene. [Ikke lagt ved innstillingen.] Etter henstilling fra komiteen vedlegges uttalelsen fra Veterinærinstituttet i sin helhet. Når det gjelder denne uttalelsen, fremgår det, slik jeg ga uttrykk for under høringen, at Veterinærinstituttet generelt har en kritisk holdning til bruk av fôrantibiotika, da ut fra faren for utvikling av resistente bakterier. Begrunnelsen for dette er utdypet i første del av uttalelsen fra Veterinærinstituttet. Under høringen ble det fra min side likeledes referert til at Veterinærinstituttet fra litteraturen ikke kjente til at sinkbacitracin under praktisk bruk hadde utviklet resistens. Jeg refererte videre til uttalelse fra Norges veterinærhøgskole som ut fra genetiske studier hos bakterier som utsettes for bacitracin mener det er grunn til å tro at resistens mot bacitracin kan utvikles på linje med resistens mot andre antibiotika. Veterinærinstituttet peker i sin uttalelse også på at det er beskrevet resistensmekanismer overfor bacitracin og at andre arbeider indikerer at resistens kan utvikles hos visse bakterier.

Når Veterinærinstituttet i sin konklusjon er skeptiske til et generelt forbud mot fôrantibiotika i Norge, har de etter min vurdering lagt vekt på at et eventuelt forbud også vil ramme flere av de midlene som i dag nyttes mot koksidier. Departementet er innforstått med denne problemstillingen og innser at dette vil representere en utfordring for næringen. Dersom forbud blir satt i verk vil næringen måtte satse mer på forebyggende tiltak, og bruk av koksidiostatika som ikke har antibiotisk virkning slik Veterinærinstituttet peker på. Likeledes vil det være mulig å søke om å få godkjent aktuelle stoffer til bruk på indikasjon slik det for øvrig praktiseres i Sverige.

Jeg antar ovennevnte gir svar på Deres henvendelse. Ønskes ytterligere kommentarer bes De ta kontakt på nytt.

Undervedlegg: Brev fra Veterinærinstituttet til Landbruksdepartementet, datert 26. april 1999

Høring av forslag om forbud mot all bruk av antibiotika i fôrvarer hjemlet i fôrvareloven

Veterinærinstituttet har hatt, og har, generelt en kritisk holdning til bruk av fôrantibiotika, vesentlig ut fra faren for utvikling av resistente bakterier i human- og veterinærmedisinen. En har her i landet stort sett vært enige i, og fulgt Swannkomiteens anbefalinger (1996) om krav til fôrantibiotika, noe som bl.a. innebærer at en som fôrantibiotika ikke skal benytte antibiotika som:

• 1. brukes terapeutisk i human- og /eller veterinærmedisinen

• 2. gir kryssresistens med antibiotika som benyttes i human- og/eller veterinærmedisinen eller

• 3. der resistensegenskaper overfor vedkommende stoff overføres mellom bakterier.

Ut fra dette ga Veterinærinstituttet på forespørsel fra Landbrukstilsynet i 1995 råd om å forby avoparcin som fôrantibiotikum på bakgrunn av oppdaget kryssresistens mellom avoparcin og vankomycin, og tilsvarende råd i 1997 om å forby virginiamycin ut fra sannsynlig kryssresistens mellom dette antibiotikumet og andre streptograminer. Antibiotika innenfor sistnevnte gruppe er (kan bli) aktuelle bl.a. i forbindelse med behandlingen av vankomycinresistente enterokokker (quinopristin/dalfopristin (Synercid)).

Et fôrantibiotikum er et antibiotikum som tilsettes i små mengder i fôret for å øke tilveksten og bedre fôrutnyttelsen. Erfaringer har vist at disse stoffer også i varierende grad har en sykdomsforebyggende virkning. Definisjonen på et antibiotikum og et fôrantibiotikum er imidlertid ikke helt entydig.

En forstår det slik at et eventuelt generelt forbud mot bruk av fôrantibiotika i Norge i praksis i dag vil innebære forbud bare mot zinkbacitracin, i det dette er det eneste stoffet som klassifiseres som fôrantibiotikum som nå er tillatt brukt til visse dyrearter i Norge. Zinkbacitracin tilfredsstiller i store trekk Swannkomiteens kriterier. Stoffet benyttes imidlertid både i human- og veterinærmedisin, men bare til lokal applikasjon.

Veterinærinstituttet er noe betenkt over et generelt forbud mot fôrantibiotika, bl.a. ut fra følgende forhold:

• 1. Det er ikke enhetlig hva som defineres som et fôrantibiotikum og hva som defineres f.eks. som et koksidiostatikum. Mange koksidiostatiske stoffer har også bakteriehemmende effekt, og de kunne derfor klassifiseres som antibiotika slik det gjøres i enkelte land. Dette er tilfelle for stoffer som narasin, monensin og lasalocid som i dag benyttes i Norge. Det vil således, etter Veterinærinstituttets syn, også være problematisk å forsvare bruk av disse stoffer etter et eventuelt generelt forbud mot fôrantibiotika med de følger det eventuelt vil få. Riktignok vil fjørfenæringen satse på å erstatte bruk av koksidiostatiske stoffer med alternative profylaktiske tiltak, men dette har et lengre perspektiv.

• 2. Et generelt forbud mot bruk av fôrantibiotika bør vurderes opp mot de følger som oppstår ved forbudet. Det er grunn til å anta at et forbud, så vel mot fôrantibiotika som mot de såkalte koksidiostatika (også antibiotika), kan resultere i behov for bruk av terapeutiske stoffer. Ut får vår nåværende viten kan slik bruk av enkelte terapeutiske stoffer være mer betenkelig, både pga. resistensproblematikken og også ut fra restkonsentrasjonsproblematikken. Det synes allerede å være eksempler på at antibiotika benyttes ved behandling av nekrotiserende enteritt hos kylling som følge av at en sluttet å benytte fôrantibiotika.

Spesielt når det gjelder zinkbacitracin vil en anføre:

• a) Zinkbacitracin har vært benyttet i mange land i utstrakt grad i mange år. Det synes pr. i dag ikke å ha ført til uheldige konsekvenser. Det er gjort relativt omfattende undersøkelser over resistensforholdene, men det foreligger foreløpig, så vidt vites, ikke noen resultater av dette som gir grunn til spesielle bekymringer. Det må i denne forbindelse bemerkes at bacitracin i humanmedisinen bare benyttes til lokal behandling.

  Det er beskrevet resistensmekanismer overfor bacitracin, bl.a. i den bakterie som produserer stoffet (Bacillus licheniformis). Det er også indikasjoner på at resistens overfor stoffet utvikles hos visse Gram positive bakterier, bl.a. hos enterokokker, og at seleksjon kan skje ved bruk av bacitracin. Det er således i alle fall viktig å overvåke resistenssituasjonen mot dette antibiotikum, så vel som overfor andre antibiotika og andre bakteriehemmende stoffer, som benyttes. Resistenssituasjonen overfor bakterier når det gjelde koksidistatika, f.eks. ionoforer, vet en svært lite om.

• b) Næringen har pålagt seg selv forbud mot bruk av antibiotika i fôr, og de følger dette opp ved ikke å benytte zinkbacitracin i det hele tatt (intet forbruk i 1998 i Norge). Et forbud vil såledels ikke få praktiske konsekvenser nasjonalt under dagens situasjon.

Det kan ellers generelt bemerkes at antibiotikabruken i norsk husdyrhold er relativt lav, og at næringen har iverksatt tiltak for å redusere bruken. På enkelte områder synes forbruket av antibiotika likevel å være for høyt. Veterinærinstituttet mener at oppmerksomheten i større grad bør rettes mot ulike forebyggende tiltak, slik at forbruket av antibiotika til behandling kan reduseres ytterligere. I denne forbindelse er det naturlig å henvise til fiskeoppdrettsnæringen der antibiotikabruken nå er meget lav.

Konklusjon

På grunnlag av de argumenter som er anført ovenfor anser en at det ikke er faglig grunnlag for et generelt forbud mot fôrantibiotika i Norge. Et forbud vil kunne få uheldige konsekvenser. Veterinærinstituttet mener at det er mer forsvarlig at en på faglig grunnlag foretar vurderinger over hvilke stoffer som skal forbys og hvilke som eventuelt kan tillates. I disse vurderinger bør også behovet for bruk av stoffet, samt følgene av et eventuelt forbud, nøye vurderes. Samtidig må en kontinuerlig overvåke bruken av all antibiotika som benyttes til dyr samt resistenssituasjonen.