Bostedsregistrering i Norge og skatteplikt til Norge - behov for lovendring

Skattedirektoratet har i sakens anledning utarbeidet et notat der spørsmålet om behovet for endringer i gjeldende regelverk er reist.

Vi anmoder departementet om å ta initiativ til et lovendringsarbeid på dette område.

Folkeregisterforskriften § 1 nr. 1 første ledd - bostedsregistrering i Norge Skattelovens § 17 annet ledd - skatteplikt til Norge

1. Innledning

Foranlediget to saker som har vært behandlet det siste året, er det grunn til å se nærmere på det materielle innhold i de to bestemmelser.

Problemstillingen er om reglene er tidsmessige.

Da de to bestemmelser innholdsmessig er like, hvilket også er tilsiktet fra lovgivers side, blir de her behandlet under ett.

2. Rettsgrunnlaget

Etter § 1 nr. 1 første ledd skal opphold i Norge ved innflytting anses som bosetting i to alternative situasjoner.

2.1

Første punktum omfatter de tilfeller hvor opphold i Norge finner sted på ubestemt tid, men hvor de ikke er sammenhengende. Hvorvidt dette har karakter av bosetting eller ikke, må det tas standpunkt til etter en objektivisert vurdering av klagers hensikter.

Generelt gjelder at det foreligger lite teori og praksis som nærmere omtaler forståelsen av begrepene opphold og bosetting. Når vi ser ordlyden i første og annet punktum i sammenheng må uttrykket "tatt opphold her og har til hensikt å bli her ikke bare midlertidig" være synonymt med begrepet "bosetting", dvs. har sitt faste tilknytningspunkt til landet. Bestemmelsen har imidlertid ikke noen legaldefinisjoner; det er derfor ikke unaturlig å ta utgangspunkt i Justisdepartementets rettledning om lovteknikk p.k.t. 3.3.3., hvorfra følgende siteres:

«Dersom det er behov for å nevne at en person skal ha en forholdsvis varig/fast tilknytning til landet, eventuelt et område, bør en bruke uttrykket "bopel"/"bosted" eller "heimsted". Som regel vil det da kreves at personen har sitt faste tilknytningspunkt til landet eller områder. Adjektivene "fast" eller "vanlig" er derfor overflødige ved disse begrepene. Dersom en ikke ønsker å kreve noen bestemt tilknytning - annet enn at vedkommende person er der - brukes "opphold". Som en mellomgruppe kan en bruke "fast opphold".

Slik vi forstår dette, må det i uttrykket "tatt opphold her og har til hensikt å bli her ikke bare midlertidig" ligge at de disposisjoner vedkommende har foretatt må være av en slik karakter at de tilkjennegir at hensikten virkelig har vært å ta varig opphold i Norge, dvs. at vedkommende har domisil (hjemstavn) i Norge. Med den dynamikk det er i dagens samfunn er det problematisk å forholde seg til hjemstavnsbegrepet.

Visse forhold står imidlertid sentralt ved vurderingen av om bosettelse foreligger. Disposisjonsrett over bolig, hyppigheten i oppholdene, skjer oppholdene vanligvis i utlandet eller Norge, familietilknytning, arbeidssted, sted for næringsinteresser, statsborgerskap, m.v.

2.2

Annet punktum legger ikke vekt på om oppholdet er midlertidig eller ikke, men oppholdets faktiske varighet. Oppholdet må vare sammenhengende i seks måneder, likevel slik at kortere avbrudd kan finne sted i ferier m.v.

Tolkningsmessig er denne bestemmelse uproblematisk. Kontrollmessig er det ikke enkelt da vi normalt må basere oss på de opplysninger borgerne gir.

3. Bevisbyrde

Når det gjelder spørsmålet om hvem som har bevisbyrden for faktum, gir ikke § 1 nr. 1 første ledd noen klar anvisning.

Generelt vil gjelde at folkeregistermyndigheten i stor utstrekning er avhengig av å bygge på det faktum som personen frembringer. Vi vil i begrenset grad kunne kontrollere faktum ved innhenting av kontrollopplysninger. Av denne grunn er folkeregistreringsloven generelt innrettet slik at personer har en grunnleggende opplysningsplikt. Vi viser her til lovens kap. II. Av preventive hensyn er det slått fast i lovens § 16 at det er straffbart å gi uriktige opplysninger til folkeregisteret.

Ved vurderingen av spørsmålet om innflytting vil visse objektive forhold danne grunnlaget for avgjørelsen, selv om disse forhold bare delvis indikerer hvilket omfang det faktiske opphold har i Norge. Folkeregistermyndigheten er en sivil etat og er ikke organisert for å drive etterforskning. At man ofte bistår påtalemyndigheten i forbindelse med en anmeldelse, er en annen sak.

Når det er folkeregisteret som fremmer krav om innflytting, er det folkeregisteret som har da den subjektive bevisbyrde for at klagers fremstilling av saken skal settes til side. Vurderingen må foretas etter prinsippet om fri bevisbedømmelse.

Reglene her står i motsetning til de regler som gjelder ved utflytting (folkeforskr. § 1 nr. 8 første ledd og skatteloven § 17 tredje ledd) hvor det er utflytter som har den subjektive bevisbyrde for sin påstand om at han har tatt varig opphold i utflyttingslandet. Kort sagt, det er lettere å nekte utflytting enn å etablere innflytting.

4. Avsluttende merknader

Spørsmålet om rekkevidden av de to bestemmelser har etter det vi vet ikke vært gjenstand for rettslig prøving i forhold utenlandsbosatte norske borgere oppvokst i Norge, og som driver næringsvirksomhet med betydelige opphold i landet. Det kan ikke ses bort fra at en domstol vil kunne legge vekt på at andre forhold enn fast bolig og døgnhvile i en totalvurdering av om innflytting må anses å ha funnet sted. Alternativt at en domstol i en totalvurdering vil kunne anse fast bolig å foreligge i kraft av identifikasjon med hans norske selskap. Internasjonaliseringen av norsk næringsliv innebærer at problemstillingen må antas å få større og større aktualitet.

4.1

Et alternativ er derfor å vurdere om rekkevidden av bestemmelsen skal avklares ved en restriktiv holdning fra lignings- og folkeregistermyndigheten med mulig påfølgende rettslig prøving.

Denne fremgangsmåte er diskutert med skatteavdelingen og man har vurdert det slik at det vil være vanskelig å vinne frem.

4.2

Alternativet må derfor være å kontakte Finansdepartementet med sikte på en lovendring i den retning at utvandrete nordmenn stadig under sitt utenlandsopphold må godtgjøre at vilkårene for utvandring er til stede og at utvandringen kan omgjøres når et eller flere kriterier ikke lenger er oppfylt, i.e. oppholdet viste seg ikke å være varig. Kontrollhensyn skulle også tale for en slik ordning da folkeregistermyndigheten ofte vil være henvist til å legge til grunn de opplysninger utflytteren deklarerer.