Til Stortinget

Sammendrag

Det fremmes i dokumentet følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag som sikrer omsorgstrengende mennesker som flytter til en kommune samme adgang til sykehjemsplass eller omsorgsbolig som kommunens øvrige innbyggere."

Som bakgrunn for forslaget framholder forslagsstillerne at norske borgere skal kunne flytte fritt hvor de vil innen landets grenser, men at for mennesker med omsorgsbehov kan kommunegrensene fungere som effektive sperrer mot friheten til å flytte.

Det vises til at det i det siste har vært flere saker hvor mennesker med behov for institusjonelle tjenester ikke har kunnet flytte til nær families bostedskommune pga. rigide regelverk og manglende samarbeid mellom kommunene.

Forslagsstillerne viser til kommunehelsetjenesteloven § 2-1 og uttaler at det trolig ikke har vært Stortingets intensjon at f.eks. eldre mennesker som er avhengig av institusjonelle tjenester, skal være avskåret fra øvrige borgeres selvfølgelige rett til flyttefrihet når de selv ønsker det.

Det vises til at mange omsorgstrengende ikke vil flytte før et nytt tjenestetilbud står klart i den kommune de vil flytte til, og til at det har vist seg at regelverket blir praktisert ulikt i slike tilfeller idet fraflyttingskommunen og tilflyttingskommunen noen ganger er kommet til en ordning, og i andre tilfeller ikke.

Forslagsstillerne mener det er behov for en klargjøring av regelverket og ber Regjeringen legge fram forslag som sikrer mennesker med omsorgsbehov en reell adgang til å flytte til en ny kommune.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen, Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og Øyangen, medlemmene fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, viser til at personer med omfattende pleie- og omsorgsbehov er avhengige av at et tjenestetilbud står klart i den kommunen de ønsker å flytte til, når de ønsker å bosette seg i en ny kommune. For at disse personene skal ha en reell adgang til å flytte, er det, etter komiteens mening, en forutsetning at tilflyttingskommunen behandler søknaden om slikt tjenestebehov og fatter vedtak om tjenester før de faktisk flytter, dersom disse personene skal ha en reell adgang til å flytte.

Komiteen vil påpeke at behovene for å flytte kan være flere, men oftest er de begrunnet i å komme nærmere familie og pårørende.

Det viser seg at en del kommuner i praksis stiller krav om at søkere med omfattende pleie- og omsorgsbehov må bo eller oppholde seg innenfor kommunegrensen for å få behandlet en søknad om helse- eller sosialhjelp. Etter komiteens mening medfører dette reelt sett en begrensing i disse personenes rett til å bosette seg hvor de vil.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at Sosial- og helsedepartementet på denne bakgrunn har funnet det nødvendig å klargjøre overfor kommunene gjennom rundskriv av 8. november 1999 hvilket ansvar kommunene har for å behandle søknader og fatte vedtak om tjenester etter sosialtjenesteloven og/eller kommunehelsetjenesteloven før søkere med omfattende pleie- og omsorgsbehov har flyttet til eller tatt opphold i kommunen.

Flertallet er glad for den klargjøring og presisering som departementet her har foretatt. Flertallet er enig i den redegjørelse departementet gjør og viser til at rundskrivet bl.a. presiserer følgende forhold:

«Det fremgår av kommunehelsetjenesteloven § 1-1 at kommunen skal sørge for nødvendig helsehjelp til alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen. Etter lovens § 2-1 har enhver rett til nødvendig helsehjelp i den kommune vedkommende bor eller midlertidig oppholder seg. Etter sosialtjenesteloven § 10-1 første ledd skal sosialtjenesten yte tjenester etter loven til alle som oppholder seg i kommunen.

Lovteksten løser ikke spørsmålet om en kommune kan avslå en søknad om tjenester fordi søker ikke bor/oppholder seg i kommunen på søknadstidspunktet eller vedtakstidspunktet, når det er på det rene at vedkommende vil fylle vilkårene på det tidspunktet tjenestene skal ytes.

Forarbeidene til lovene drøfter heller ikke dette spørsmålet direkte. Det er imidlertid klart at lovgiver ikke har ønsket å begrense muligheten til å flytte for personer med omfattende pleie- og omsorgsbehov. I forarbeidene til sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven er det uttrykkelig uttalt at det ikke skal være adgang til å henvise en søker til denne bosteds- eller faste oppholdskommune.

Den enkeltes rett til å bosette seg hvor han eller hun selv ønsker, er et moment som veier tungt når kommunens ansvar skal fastsettes. For personer som har et så omfattende pleie- og omsorgsbehov for at de ikke kan flytte uten at det står et tjenestetilbud klart for dem i tilflyttingskommunen, vil det innebære en begrensning i deres rett til å bosette seg der de ønsker hvis kommunen ikke har et ansvar for å behandle søknaden og fatte vedtak om tjenester før de tar opphold i kommunen.

Departementet har på dette grunnlaget kommet til at i de tilfeller hvor muligheten til å gjennomføre flyttingen forutsetter at tilflyttingskommunen behandler søknaden og fatter vedtak før søkeren faktisk flytter, kan en kommune ikke avvise eller avslå en søknad om tjenester med den begrunnelse at vedkommende ikke bor eller oppholder seg i kommunen på søknadstidspunktet.

Denne løsningen gir tilflyttingskommunene tid til å planlegge tjenestene og bidrar til at kommunen slipper å stille opp med et omfattende tjenestetilbud på kort varsel.

Søknad om tjenester sendes tilfyttingskommunen og behandles på ordinær måte. Helse- og sosialtjenesten i tilflyttingskommunen må innen de rammer regelverket setter, vurdere om søkeren fyller vilkårene for rett til tjenester og tjenestenes form og omfang.

De vanlige reglene om økonomisk ansvar vil gjelde, jr. kommunehelsetjenesteloven § 5-1 og sosialtjenesteloven § 11-1 annet ledd. Etter disse reglene skal kostnadene til tjenestene dekkes av den kommunen som har ansvaret for å yte tjenestene.»

Flertallet mener departementet med dette har klargjort de rettigheter omsorgstrengende personer har til å få sikret sine omsorgsbehov ved flytting fra en kommune til en annen. Etter flertallets mening avklarer dette også den reelle adgangen disse personene skal ha til å kunne flytte fra en kommune til en annen.

Komiteen vil presisere at kommuner som har pleie- og behandlingsinstitusjoner beliggende utenfor kommunenes egne grenser har kostnadsansvaret da dette er knyttet til ansvaret for å yte tjenestene.

Komiteen minner om, selv om dette burde være unødvendig, at forvaltningslovens bestemmelser må følges uavkortet ved behandling av søknader om tildeling av slike omsorgs- og helsetjenester.

Komiteen viser i denne sammenheng til at fylkeslegene gjennom tilsynsarbeidet i 1998 registrerte brudd på disse bestemmelsene i hele 75 pst. av tilfellene. Dette er totalt uakseptabelt og går ensidig ut over tjenestesøkerne.

Komiteen viser til rundskriv av 8. november 1999 og til forslaget i Dokument nr. 8:69 (1998-1999) der omsorgstrengende mennesker er sikret rett til å flytte til en annen kommune der en skal ha samme adgang til sykehjemsplass eller omsorgsbolig som kommunens øvrige innbyggere.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at forslagsstillerne i Dokument nr. 8:69 (1998-1999) i realiteten presiserer det som burde være en selvfølge, nemlig at også omsorgstrengende og pleietrengende norske borgere må ha samme anledning til å flytte fra en kommune til en annen som andre norske borgere uten forhåndstilsagn om nødvendig helsetjenestetilbud fra tilflytningskommunen. Disse medlemmer mener at pleie- og omsorgstrengende som velger å flytte til ny kommune, må stille likt med andre innbyggere i forhold til tilbud om pleie og omsorg.

Disse medlemmer viser for øvrig til kommunehelsetjenestelovens § 2-1 hvor det fremgår at enhver har rett til nødvendig helsehjelp i den kommunen vedkommende bor eller midlertidig oppholder seg. Disse medlemmer viser til at mange kommuner i dag har venteliste for innleggelse i sykehjem, og at ventetiden for slik innleggelse kan variere fra måneder til år.

Stortinget har nylig vedtatt en pasientrettighetslov med et fritt sykehusvalg for norske borgere på samme behandlingsnivå, og disse medlemmer mener derfor at også syke og pleietrengende må ha det samme frie valg i alle landets kommuner når det gjelder pleie og omsorg basert på faglige kriterier.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at selv om departementet i sitt brev avklarer omsorgstrengendes rett til å flytte på linje med enhver annen person, så vil økonomiske uklarheter knyttet til omsorgsovertakelsen mellom fra- og tilflyttingskommunen fortsatt kunne være til hinder for at vedkommende vil kunne flytte. Den kommunen den omsorgstrengende flytter til, vil med dagens ordning unngå kostnader ved ikke å prioritere vedkommende for et omsorgstilbud i tilflyttingskommunen, idet opprinnelig hjemkommune vil måtte bære kostnadene til flyttingen rent faktisk finner sted.

For å unngå denne situasjonen, bør de økonomiske kostnader for omsorgstilbudet etter dette medlems syn bæres av den kommunen som den omsorgstrengende angir som sin valgte hjemkommune. En person må etter dette medlems syn kunne melde flytting til annen kommune før flyttingen rent fysisk finner sted, når begrunnelsen for dette er at man venter på et omsorgstilbud i denne kommunen.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen orientere Stortinget om hvordan kommunene følger opp intensjonen i Dokument nr. 8:69 (1998-1999) og presiseringene i Sosial- og helsedepartementets rundskriv av 8. november 1999. Praksis må innebære at omsorgstrengende mennesker som flytter til en kommune, sikres samme adgang til sykehjemsplass eller omsorgsbolig som kommunens øvrige innbyggere.»

Komiteens tilråding

Komiteen viser til dokumentet og det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre følgende

vedtak:

Stortinget ber Regjeringen orientere Stortinget om hvordan kommunene følger opp intensjonen i Dokument nr. 8:69 (1998-1999) og presiseringene i Sosial- og helsedepartementets rundskriv av 8. november 1999. Praksis må innebære at omsorgstrengende mennesker som flytter til en kommune, sikres samme adgang til sykehjemsplass eller omsorgsbolig som kommunens øvrige innbyggere.

Oslo, i sosialkomiteen, den 23. november 1999