Komiteen viser til at meldingen bygger på at alle barn og unge skal ha en likeverdig opplæring, uavhengig av foreldrenes økonomi, bosted, etniske opprinnelse og religion.

Komiteen understreker at dette innebærer at alle barn skal ha like muligheter til å utvikle seg etter egne evner, utviklingsnivå og behov. Opplæringen skal ta utgangspunkt i og tilpasses eleven. Opplæringen skal være individuelt tilpasset med et betydelig rom for lokalt mangfold. På bakgrunn av dette prinsipp og behandlingen av St.meld. nr. 47 (1995-96) Om elevvurdering, skolebasert vurdering og nasjonalt vurderingssystem, jf. Innst. S. nr. 96 (1996-97), gjorde Stortinget følgende vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til spørsmålet om oppbygging av et nasjonalt vurderingssystem for grunnskolen i sammenheng med sak om evaluering av Reform 97 som skal legges frem for Stortinget våren 1997.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, vil peke på at vi står midt i arbeidet med å realisere to store utdanningsreformer. Grunnskole og videregående skole har fått en felles opplæringslov og en felles generell læreplan. Enhetsskoletenkningen preger langt på vei også videregående skole. De fleste vil være under opplæring i 13 år, og opplæringen skal tilpasses elevenes evner og forutsetninger. Flertallet vil understreke at gjennomføringen av reformene krever omorganisering og nye arbeidsmåter. Skolen som institusjon må være en lærende organisasjon.

Flertallet vil peke på at endringer ikke er mulige uten et omfattende utviklingsarbeid knyttet til den enkelte skole, eller til grupper av skoler. Flertallet mener i likhet med departementet at det er viktig å se både skole/bedriftsbasert vurdering og elevvurdering i et utviklingsperspektiv. Det vil kreve kreativitet, samarbeid og ikke minst entusiasme hos de som skal utføre arbeidet. Skolens medarbeidere må både stimuleres og inspireres i arbeidet med å videreutvikle enhetsskolen som et grunnleggende element i vårt demokrati. I et slikt perspektiv vil flertallet finne det betenkelig om man velger å bruke mye tid og oppmerksomhet på å konstruere et vurderingssystem med kontroll som sitt viktigste grunnlag. Flertallet mener at målet med vurdering er læring og forbedring. Derfor skal ikke vurdering være et mål i seg selv. Debatten om vurdering må heller ikke overskygge den utfordring skolen står overfor når det gjelder å gi barn og unge kunnskap, ferdigheter, holdninger, tro på seg selv og optimisme til å være med på å tilrettelegge et godt liv for seg selv og andre, og til å bidra til en positiv utvikling av samfunnet. Debatten om vurdering må ikke ta oppmerksomheten bort fra hvordan skoler skal videreutvikles innenfra med en positiv støtte fra nærmiljø, lokale og sentrale politiske miljøer.

Elevene må i økende grad gjennom å velge arbeidsform og arbeidsmetode gis mulighet til å ta ansvar for egen læring. Å planlegge, sette opp mål og vurdere i hvilken grad man når målene, blir etter flertallets mening en viktig del av læringsarbeidet. Samtidig vil samarbeid om oppgavene bidra til å utvikle demokratiske holdninger. Lærerens oppgave er å tilrettelegge for læring, gi inspirasjon og hjelpe til i elevenes søken etter ny kunnskap. Slik blir lærerne ledere for elevenes læring. Utvikling av den demokratiske skole krever refleksjon og bevissthet om de sentrale oppgavene og om hvordan disse oppgavene kan virkeliggjøres i skolens hverdag. Men skolene trenger inspirasjon og assistanse i arbeidet.

Flertallet vil for øvrig slutte seg til det som er hovedintensjonen med meldingen, nemlig å sikre at elevene får et læringsutbytte som er i samsvar med loven og læreplanene og i størst mulig grad blir tilpasset den enkelte elevs evner og anlegg. Ikke minst må hensynet til elever med svake forutsetninger innebære at det offentlige bør ha dette under spesiell oppsikt. Det er etter flertallets mening disse som taper mest når skole eller lærer svikter. Det er videre viktig at elevenes opplevelse av læringsprosessen er positiv, også for å støtte opp under lysten til livslang læring.

Flertallet vil understreke at staten fastsetter de nasjonale mål, etterspør resultater på forskjellige områder og iverksetter nasjonal satsing, men det er opp til kommunesektoren å definere redskapene for utviklingsarbeidet.

Flertallet ser det slik at ved å skyve valget av vurderingssystem over på lokale myndigheter alene, legges også veien åpen for de lokale myndigheter som primært ønsker kontrollfunksjoner. Flertallet vil understreke at skolen må stimuleres til kontinuerlig utviklingsarbeid, ikke til overvåking uten et konstruktivt formål.

Flertallet er opptatt av at det fortsatt må være øremerket ressurser til kompetanseutviklingsformål i skolen over statsbudsjettet, som stimulans til forsøks- og utviklingsarbeid og etterutdanning i kommunene. Oppfølging av intensjonene i meldingen stiller sterkere krav enn før til både det statlige nivå og kommunenivået når det gjelder veiledningskompetanse og ressurser til utviklingsformål. Flertallet viser til Moe-utvalgets understrekning av kommunenes ansvar på dette området og forutsetter at dette følges opp gjennom prioritering og hensiktsmessig organisering lokalt.

Flertallet vil understreke at undersøkelser og forskning viser at viktige faktorer bak skoleprestasjoner ligger utenfor skolen, og de ulike faktorene som er avgjørende for læring, er både kompliserte og til dels også ukjente. De eksterne faktorene fungerer under hele utdanningsprosessen, og det er neppe mulig å få et korrekt bilde av det skolen tilfører alene. For skolens erklærte målsetting er derfor forhold ved selve prosessen like viktige som de "resultater" vi kan måle. Etter flertallets mening kan vi ikke "kvalitetssikre" resultater, bare visse sider ved opplæringen.

Videre understreker flertallet at forskning knyttet opp til den totale læringssituasjonen er viktig. Men forskningen må ikke snevres inn til bare didaktisk forskning, når det som foreligger av forskningsresultater peker i retning av at også andre forhold er viktige i skolesammenheng. Flertallet mener at det skal stimuleres til mer generell forskningsbasert forsøksvirksomhet. Her bør matematikkundervisningens nåværende former også vurderes kritisk.

Flertallet vil vise til at det er viktig å følge opp internasjonale organisasjoners arbeid med utdanningsspørsmål. Men dette må ikke få som konsekvens at det innføres alternative læreplaner til våre nasjonale planer.

Flertallet viser til at meldingen legger til grunn en del sentrale overordnede premisser for vurderings- og kvalitetsarbeidet. Det fremheves bl.a. at arbeidet skal:

• – fremme utvikling, ikke fokusere på kontroll og rangering,

• – relateres til gjeldende lov- og læreplanverk,

• – sikre god kommunikasjon mellom involverte grupper og nivåer,

• – motvirke byråkrati,

• – sikre at innhentet informasjon er tilstrekkelig og har praktisk nytteverdi, og

• – stimulere til utviklings- og nyskapingsarbeid.

Flertallet vil understreke at det i utformingen av en nasjonal strategi for vurdering og kvalitetsutvikling både må tas hensyn til nasjonale mål og til de kunnskaper og erfaringer som allerede er ervervet i skole og lærebedrift. Flertallet mener det er viktig at de forskjellige former for tiltak på området blir sett i sammenheng og videreutviklet, og at de bygger på rapportering fra lokale ledd. Det overordnede ansvar for dette må ligge i departementet.

Flertallet slutter seg til disse prinsippene og vil presisere at de må forstås som forpliktende for arbeidet både på skolenivå, kommunenivå og statlig nivå.

Flertallet har merket seg at meldingen fastslår at det i løpet av de siste årene er blitt gjort mye godt vurderingsarbeid i skole og lærebedrift. Med utgangspunkt i forskrift om skolebasert vurdering har mange skoler utviklet interessante og gode modeller for å vurdere og forbedre egen praksis innenfor bl.a. læringsresultat, arbeidsformer, kompetansebehov, lederskap og strategisk planlegging.

Flertallet mener at det må utvikles et system for nasjonal rapportering basert på begrensede og sammenlignbare nøkkeltall. Kvalitative data som skal rapporteres, eksempelvis om likestilling og miljøspørsmål, må gjenspeile nasjonalt prioriterte satsnings-områder for kvalitetsutvikling. På denne måten får en sammenlignbar informasjon som gir bakgrunn for å foreta nødvendige politiske prioriteringer. Flertallet minner om at skolene opplever en tiltakende rapporteringsplikt. Det er derfor avgjørende at de ulike nivåer samarbeider om rutiner og utvikling av nøkkeldata som trengs for å vurdere tilstand og utviklingsbehov, slik at en unngår unødvendig byråkrati og frustrasjon på skole- og kommune/fylkeskommunenivå. Flertallet ber departementet legge til rette for dette.

Flertallet vil understreke at med en hensiktsmessig arbeidsdeling mellom skole og lærebedrift, kommune/fylkeskommune og stat vil de foreslåtte tiltak sammen føre til en kvalitetsheving av opplæringen.

Flertallet mener at alle skoler skal definere sin pedagogiske og utdanningspolitiske plattform innenfor rammer som lover, læreplaner og politiske vedtak gir rom for. Dette er viktig for å skape økt bevissthet om skolens prioriteringer og i arbeidet med den skolebaserte vurdering. De ulike parter i skolen skal delta i arbeidet som skal være en del av skolens utviklings- og vurderingsarbeid. Det er viktig at det foregår en systematisk egenvurdering hos lærere og instruktører, i skolene og bedriftene.

Flertallet mener at omfattende bruk av tradisjonelle tester og prøver er lite egnet til å måle kvaliteten på læringen og læring i en vid betydning. Det er derfor viktig at skolene, i arbeidet med kvalitative målsettinger, planer og vurdering utvikler metoder som fanger opp alle deler av læringsarbeidet. Skolene må være opptatt av å finne fram til nøkkelinformasjon og kjennetegn som kan etterprøves når en skal vurdere hvordan ulike sider av læring og læringsmiljøet utvikler seg.

Skoleleder har en viktig rolle i å gjøre vurderings- og utviklingsarbeid til et felles ansvar for alle tilsatte. Flertallet viser til de muligheter og oppfordringer til elevmedvirkning som ligger i opplæringsloven og L 97, og vil understreke betydningen av at det blir lagt til rette for at målene kan realiseres. Det er en særlig utfordring å få elevrådsarbeidet til å fungere, både fordi det gir opplæring i grunnleggende demokratiske prinsipper og praksis, og fordi det gir elevene reell innflytelse på egen situasjon og spørsmål som angår skole og nærmiljø. Elevmedvirkning oppmuntrer til å ta ansvar og motvirker likegyldighet. Flertallet ser blant annet at kampanjen "Vi bryr oss" kan bidra til å realisere målene på dette området. I samarbeidet med hjemmene må foreldre-/foresatte sees på som en ressurs som skal trekkes aktivt med i arbeidet med å planlegge, kvalitetsutvikle og vurdere opplæringen.

Når det gjelder videregående opplæring, vil flertallet understreke betydningen av at partene i arbeidslivet trekkes aktivt med i den opplæringen som har tilknytning til bedrift.

Elevvurdering må etter flertallets mening utvikles som et redskap som skal hjelpe den enkelte elev til god læring og gjennom dette utvikle den enkeltes viten. Elevvurderingen skal bygge på dialog og på egenvurdering. Flertallet er positiv til lokale forsøk med vurdering uten bruk av karakterer på ungdomstrinnet.

Komiteens medlem fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at individuell vurdering ved hjelp av karakterer på ungdomstrinnet på sikt bør utgå. Disse medlemmer ser forslaget om lokale forsøk uten bruk av karakterer på ungdomstrinnet som steg i den retning. Disse medlemmer mener at bruk av karakterer er uheldig fordi de fører til ensidig fokusering på deler av læreplanene og i tillegg blir mindre aktuelle når alle elever har rett til videregående opplæring. Disse medlemmer mener dessuten at individuelle karakterer, som vurderingsform, i for stor grad styrer valg av opplæringsmetode. Skal skolene utvikles mot læreplanenes mål om å utvikle det samarbeidende, det skapende og det integrerte mennesket, må en i vurderingsarbeidet vri fokus bort fra enkeltkarakterer og over til vurdering av læringsmiljø og læringsarbeid.

Disse medlemmer mener dessuten at bruk av karakterer som vurderingsform er med på å øke presset på den enkelte elev. Elever som ikke oppnår gode fagkarakterer, vil lett oppfatte skoletiden som mislykket og bli stemplet som skoletapere. Disse medlemmer mener at mistrivsel ofte er et uttrykk for at en gjennom karakterer blir minnet om at en ikke har lykkes i å reprodusere faktakunnskaper.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at forsøkene med en karakterfri skole bør utvides og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om å intensivere forsøkene med karakterfrihet på grunnskolens ungdomstrinn.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at elever og foreldre ofte vurderer skoler som gode og dårlige på grunnlag av karakterstatistikk. Dette er med på å fremme konkurranse mellom skolene med karakterstatistikken som konkurransegrunnlag. Dette medlem mener dette er en uheldig utvikling og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem en plan for å avvikle ordningen med bruk av karakterer som vurderingsform på grunnskolens ungdomstrinn.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener det sentrale elementet i en vurderingsstrategi/system må være skole og bedriftsbasert vurdering. Det er viktig med åpenhet omkring skolens virksomhet. Derfor må eksterne veiledere kunne engasjeres når skolen vil det, til drøfting av undervisningspraksis og til veiledning i den skolebaserte vurdering. Samtidig som det er nødvendig med et system for kvalitetssikring må det legges vekt på lov, ressurstilgang, datainnsamling og annen statistikk. Mål og prinsipper nedfelt i loven og lovens intensjon må være grunnlaget for hva som skal vurderes.

Flertallet mener det er behov for et mer koordinert grep om norsk utdanning i skole og lærebedrift, knyttet til nasjonal "innsikt" og vurdering. Det er derfor nødvendig å systematisere den nasjonale strategien. Det er bl.a. nødvendig å få avklart ansvarsdelingen mellom institusjoner og nivåer. Dette vil gjøre skolens kvaliteter synlige.

En sterk satsing på utviklingsarbeid lokalt og sentralt initiert vil stimulere både den enkelte skole og en samfunnsdebatt som vi sårt trenger til.

Flertallet vil understreke betydningen av at skoler og lærebedrifter utnytter samarbeidet med eksterne instanser og miljø.

Flertallet støtter meldingens forslag om 3-årige forsøk med eksterne samtalepartnere/"kritiske venner".

Flertallet går inn for opprettelse av et nasjonalt utviklingssenter. Flertallet vil understreke viktigheten av at ressurser og kompetanse i forhold til utviklingsoppgavene samles og koordineres bedre enn i dag. Flertallet er enig i at dette vil bidra til en mer helhetlig oversikt og samlet kompetanse på områder som har sammenheng med hverandre, og til å ivareta sentrale utviklings- og informasjonsoppgaver.

Senteret skal primært ha evaluerings- og utviklingsfunksjoner. Flertallet vil understreke at utviklingsoppgavene må settes i fokus og at eventuelle forvaltningsoppgaver må begrenses til det som er nødvendig for å utføre utviklingsarbeid og forsøk.

Flertallet ser positivt på at Utviklingssenteret får et eget styre. Styret må være bredt sammensatt og ha representanter for forskning og utdanning. Departementet som etatstyrer skal fastsette rammer for virksomheten ved senteret, og instruks for styret. Flertallet vil understreke at en slik styringsmodell gjør det mulig for departementet å delegere oppgaver, samtidig som det ivaretar det politiske styringsansvaret.

Flertallet mener at sentrale oppgaver vil være pedagogiske og faglige utviklingstiltak. Senteret skal initiere og iverksette tiltak og formidle resultater fra forskning og lokalt initierte prosjekter. Flertallet mener det er spesielt viktig å ta vare på og stimulere kommuner/fylkeskommuner og skoler til lokalt å initiere utviklingsprosjekter. Flertallet vil understreke at senteret skal ha et nært samarbeid med ulike forskningsmiljøer og være bindeleddet mellom disse miljøene og den enkelte skole/kommune. En viktig oppgave blir derfor i samarbeid med forskningsmiljøene å formidle til skolene/kommunene nye forskningsresultater.

Utviklingssenteret skal være et koordinerende ledd innenfor utviklingsarbeid for grunnskolen og videregående skole og være den sentrale premissleverandør i arbeidet med å utvikle læreplanene og i arbeidet med etter- og videreutdanning. Senteret skal i samarbeid med departementet og Statens utdanningskontorer bidra til å utvikle skole og opplæring på alle nivåer.

Flertallet mener at etablering av et sentralt utviklingssenter må få konsekvenser for utdanningskontorenes ansvar og arbeidsoppgaver. Utdanningskontorene er i dag tillagt oppgaver både i forhold til kommunene og fylkeskommunene når det gjelder å se til at overordnede mål nås, samt forhold som gjelder tilsyn, kontroll, veiledning og etterutdanning av lærere.

Meldingen sier imidlertid lite om Statens utdanningskontorer i forhold til Utviklingssenteret, og om Utviklingssenterets rolle i forhold til kommunene.

Flertallet vil understreke at det er viktig å velge en organisasjonsstruktur som ikke skaper unødvendig byråkrati. Det er derfor viktig at en ved opprettelsen av Utviklingssenteret finner fram til en rollefordeling mellom de ulike aktørene. Flertallet vil derfor be departementet komme tilbake til Stortinget med en avklaring av disse forhold.

Flertallet mener, slik meldingen sier, at det er nødvendig nøye å følge utviklingen av kommunenes økonomiske rammevilkår i årene framover. Flertallet er urolig for en utvikling der enkelte kommuner har problemer med å oppfylle lovens minstekrav. Flertallet mener at systemene for overføringer til kommunene samlet sett må sikre et forsvarlig ressursnivå til skoleformål.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at departementet i meldingen uttrykker bekymring for enhetsskolen. Det er store variasjoner mellom kommunene når det gjelder ressursinnsats som utgift pr. elev. Situasjonen de siste årene har vært stabil og meldingen konkluderer med at det likeverdige skoletilbudet sett under ett ikke er i fare.

Prinsipielt mener disse medlemmer at det må iverksettes tiltak før situasjonen blir så kritisk at det er fare for at systemet bryter sammen. Et av de grunnleggende prinsippene ved enhetsskolen er individuelt tilpassede opplæringstilbud. Slike opplegg forutsetter at det innenfor en klassesituasjon er rom for individuelle opplegg og undervisning i mindre grupper. Barn som tilhører samme årsklasse har ulik utviklingstakt (modning), og de utvikler dessuten ulike evner og anlegg. Individuelle opplæringstilbud betyr å ta hensyn til disse forskjellene.

Disse medlemmer minner om at ressursinnsatsen til en skole (målt som bevilgning pr. elev) er et uttrykk for hvilke muligheter skolen har til gruppedeling og til individuelle tilbud. I kommuner med lav ressursinnsats pr. elev vil det være lite rom for at klasser kan deles i mindre grupper i forskjellige fag som tar hensyn til elevenes modenhetsnivå. Dette legger også begrensninger på valg av pedagogiske opplegg. En skole med liten ressursinnsats vil i større grad måtte drive tradisjonell klasseromsundervisning. Disse medlemmer mener derfor at i kommuner med lav ressursinnsats vil læreplanenes krav til ulike arbeidsformer ikke kunne realiseres. Det må være sammenheng mellom læreplanenes mål til arbeidsformer og samfunnets vilje til å satse ressurser på skolen og utdanning.

Disse medlemmer merker seg at departementet ikke mener det er entydige sammenhenger mellom læringsutbytte hos elevene og rammefaktorer som klassestørrelse og ressursinnsats. Konklusjonen bygger blant annet på undersøkelse av matematikkunnskaper og leseundersøkelse på 2. og 9. klassetrinn. Slike undersøkelser dekker kun deler av målene i læreplanene. I tillegg til de rene faktakunnskaper som slik undersøkelser måler, har læreplanene mål for arbeidsformer og andre ferdigheter. Disse medlemmer viser til at utgifter pr. elev i kommuner i 1996 varierte mellom 29 500 og 115 000 kroner. Disse medlemmer er enig med meldingen i at dette er ytterpunkter som skyldes helt spesielle forhold. Det som gir grunn til større bekymring er at i mer enn 60 pst. av kommunene ligger utgiftene pr. elev mellom 30 000 og 50 000 kroner. Kommuner med høyest utgift pr. elev ligger 66,6 pst. over kommuner med lavest utgift innenfor 60 pst. intervallet. 40 pst. av kommunene er ikke omfattet av dette intervallet - det innebærer at i disse kommunene er utgiften pr. elev enten høyere enn 50 000 eller lavere enn 30 000 kroner. Disse medlemmer mener at dette er forskjeller i ressursinnsats som må gi et tilbud som ikke er likeverdig. Det er også stor sannsynlighet for at skolene har ulike forutsetninger for å nå målene i læreplanene. En del av forskjellene mellom kommunene kan forklares ut fra skolestruktur og befolkningens alderssammensetning. Det kan likevel ikke være tvil om at det er store forskjeller også mellom kommuner som i store trekk har en sammenlignbar befolkningssammensetning og skolestruktur.

Disse medlemmer vil peke på at overgangen til nytt inntektssystem fikk konsekvenser for skolen. Disse medlemmer mener at utjevningseffekten av øremerkede midler til grunnskolen ble redusert da øremerkingen forsvant, i tillegg til at det åpner for at kommunepolitikerne i en presset økonomisk situasjon må bruke av skolens og elevenes midler for å dekke andre gode formål. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til de nyere undersøkelsene som er lagt frem av blant annet Norsk Lærerlag, som viser en reduksjon innen blant annet spesialundervisning og delingstimer, i tillegg til at foreldrebetalingen til skolefritidsordningen har økt kraftig mange steder som resultat av redusert statstilskudd. Med dette, i tillegg til andre negative trender, har staten angitt en mindre offensiv retning overfor kommunene.

Disse medlemmer vil understreke at for målet om et likeverdig skoletilbud landet over er dette et tilbakeslag, og etter disse medlemmers oppfatning haster det med å finne botemidler. Meldingen tar dette opp på en lite grundig måte når den drøfter det kommunale overføringssystemet som en ikke ser noen grunn til å endre, og verst er at meldingen dekker over behovet for felles standarder på helt sentrale områder.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til meldingens gjennomgang av ressurssituasjonen i grunnskolen, der det fremgår at kommunene i hovedsak oppfyller de minstekrav til ressursinnsats som er fastsatt i lov og regelverk, og at det likeverdige skoletilbudet i den forstand ikke er truet. Samtidig dokumenteres til dels store forskjeller fra kommune til kommune, ikke minst som følge av lokale ulikheter i økonomisk evne og handlefrihet.

Disse medlemmer er opptatt av å videreutvikle en kvalitetsbevisst, god og tidsmessig offentlig skole i alle kommuner. Det forutsetter systematisk innsats og prioritering på en rekke områder, pedagogisk, organisatorisk og økonomisk. Disse medlemmer registrerer at presset mot kommuneøkonomien i økende grad rammer skolen, både som følge av generell økonomisk innstramming og redusert lokal handlefrihet på grunn av øremerking av ressurser på andre innsatsområder.

Samtidig er disse medlemmer enige i at det er behov for å utvikle enda bedre og mer pålitelig kunnskap om forhold og sammenhenger mellom økonomi og kvaliteten på opplæringen. Disse medlemmer viser her til omtalen i meldingen om at Kommunal- og regionaldepartementet har sendt en rapport på høring som vurderer nye bosettingskriterier i inntektssystemet.

Regjeringen foreslår i meldingen forsøk med alternative modeller for ressurstildeling på ungdomsskoletrinnet. Disse medlemmer ser positivt på og støtter dette forslaget, som vil kunne gi erfaringer med mer fleksible måter å bruke tildelte ressurser på. Ett mål med slike forsøk må være å øke voksentettheten i de største klassene.

Som ledd i en likeverdig utdanning er det viktig at elevene totalt sett har et godt læringsmiljø både faglig, fysisk og psykososialt, og at lover og forskrifter samlet sett sikrer elevene et godt lærings- og arbeidsmiljø. Disse medlemmer viser til det arbeid som pågår i kommunene på dette feltet. Det er i denne sammenheng også av betydning at elevene er medvirkende i beslutninger som handler om eget arbeidsmiljø.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det, for å sikre det likeverdige utdanningstilbud og som forsvar av enhetsskolen, må lovfestes minstestandarder. Slike bestemmelser må inntas i opplæringsloven. Dette medlem mener at hver skole skal sikres en minimumsressurs som beregnes på grunnlag av klassetallet og antall elever i hver klasse.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for år 2000 fremme forslag om minste timeressurs til hver klasse i grunnskolen. Ressursen skal beregnes som en basisressurs til hver klasse som er lik klassens ordinære undervisningstimetal fastsatt i læreplanen og i rundskriv fra departementet, og en tilleggsressurs beregnet på grunnlag av antall elever i klassen. Bestemmelsen om minste timetall inntas i opplæringsloven."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, vil påpeke at egenbetaling bryter med grunnleggende prinsipper for den offentlige skole, og vil derfor presisere at departementet gjennom tilsynet følger opp komiteens merknad i Innst. O. nr. 70 (1997-98), der det ble understreket at elever og deres foreldre ikke må utsettes for et økonomisk press.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at et forholdsvis stort antall kommuner krever egenbetaling av elevene. Egenbetalingen omfatter både undervisningsmateriell som skrive- og kladdebøker og utstyr til sløyd og forming. I 80 pst. av kommunene betaler elevene for ekskursjoner og for leirskoler.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen gjennomgå og fremme sak om bruken av egenbetaling i skolen.»

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har merket seg at meldingen sier at det statlige tilsynet først og fremst skal skje gjennom dialog og rettledning, men at det ikke hindrer at tilsynet kan gi pålegg om å rette opp mangler når det er nødvendig for å følge opp krav i lov og forskrifter. Disse medlemmer mener tilsynet må kunne gi pålegg om endret praksis dersom det tas betaling for læremidler, utstyr og aktiviteter som er nødvendige for opplæringen etter læreplanverkene.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener den omfattende egenbetalingen er med på å svekke oppslutningen om den offentlige enhetsskolen. Den tiltakende egenbetalingen er med på å undergrave den offentlige skolen. Dette medlem mener det er gode grunner til å anta at det er sammenheng mellom det faktum at flere ønsker å starte privatskoler og standarden i den offentlige skolen. Dette medlem mener derfor det er nødvendig å rydde opp i jungelen av egenbetalingsordninger. I tillegg til å lovfeste minstestandarder må det i opplæringsloven presiseres at det ikke skal være tillatt å kreve egenandeler for nødvendig utstyr og aktiviteter som er pedagogisk eller på andre måter begrunnet i læreplanene.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endring i opplæringsloven slik at det ikke skal være anledning til å kreve egenbetaling for utstyr og aktiviteter som er nødvendige for å realisere læreplanene.»

Komiteen merker seg at det er store forskjeller mellom skoler og kommuner når det gjelder IKT-utstyr. På ungdomstrinnet er det gjennomsnittlig 16 elever pr. PC, på barnetrinnet er gjennomsnittet 22. Bare en liten del av maskinene i grunnskolen er knyttet til Internett.

IKT skal være et pedagogisk verktøy i undervisningen. Utviklingen i bruk av IKT på de fleste samfunnsfelt gjør det nødvendig å forsterke skolens innsats på dette området. Komiteen ser derfor positivt på at IKT nevnes som en av de prioriterte utviklingsoppgavene i meldingen.

For at en skal nå målet, er en avhengig av tilfredsstillende utstyr og at lærerne har kompetanse i bruk av utstyret. Det er etter komiteens mening behov for omfattende investeringer i utstyr og etterutdanning av lærere.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre vil understreke betydningen av å utvikle bruken av IKT som pedagogisk arbeidsverktøy i skolen. Meldingen sier at utfordringen på dette området først og fremst ligger hos kommunene, men at departementet vil vurdere hvordan staten effektivt kan medvirke til offensiv satsing på IKT i skolen. Disse medlemmer ser positivt på dette, og viser til at statsråden i utdanningspolitisk redegjørelse varslet at Regjeringen senere i år vil legge fram en revidert handlingsplan for bruk og utvikling av IKT i utdanningen. Det forventes at handlingsplanen bl.a. omhandler spørsmål både om utstyr, kompetanse og arbeidsformer.

Disse medlemmer er opptatt av å få etablert et samarbeid mellom flere parter for å møte IKT-utfordringene, og at saken sees i sammenheng med planer for kompetanseutvikling for lærere.

Komiteen erkjenner at dette kan kommunene og fylkeskommunene ikke makte innenfor de økonomiske rammer som årlig er til disposisjon. Komiteen mener derfor at det må etableres et samarbeid mellom alle aktuelle parter og fremmer følgende utkast til vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen utarbeide en landsomfattende plan for investering/behov for IKT-utstyr og etterutdanning av lærere i grunnskolen og videregående skole. Planen bør ha en tidshorisont på inntil 4 år. Som del av planen bør det legges til rette for ulike pilotprosjekter, gjerne i samarbeid med det lokale næringsliv. Oppstart av planen bør senest være skoleåret 2000-01. Planen må minst inneholde:

• – Etterutdanning/kompetanseheving av læreren innenfor generell datakompetanse og pedagogisk kompetanse med bruk av IKT i undervisningen

• – Oversikt over behov for investeringer i maskiner og programvare for å gi skolene et tilbud med tilfredsstillende tetthet av utstyr.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til departementets svar av 12. mai 1999 på spørsmål fra komiteens leder om denne meldingen innebærer et brudd med tidligere skolereformer. Disse medlemmer konstaterer at det fremgår av svaret at departementet ikke har foreslått noen konkrete endringer, som skulle tilsi et slikt brudd. Disse medlemmer understreker viktigheten av at enhetsskolen sikrer et likeverdig skoletilbud til alle elever, og at dette innebærer undervisning tilpasset den enkelte elev. Nye undervisningsformer og tilpasset opplæring er etter disse medlemmers oppfatning viktige områder som bør prioriteres.

I svaret på spørsmål skriver departementet videre at forslagene fra Regjeringen skal realiseres ved prioriteringer innenfor dagens budsjettrammer, og innenfor det ordinære økonomiske overføringssystemet. Disse medlemmer viser for øvrig til hva den sittende regjering sa i opposisjon om hva som var nødvendig innenfor skolen, og til de forslag til endringer som ble lagt fram under regjeringsdannelsen. Disse medlemmer slår fast at ingenting av dette følges opp i denne meldingen. Disse medlemmer ser at det er nødvendig med en kvalitetsheving i skolen, for å takle store og nye utfordringer i en skole der de fleste elevene går i 13 år.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti legger vekt på at enhetsskolen skal motvirke ulikheter og gi et felles grunnlag, samtidig som den skaper vekstmuligheter for den enkelte. Disse medlemmer er bekymret for at utviklingen i retning flere private grunnskoler kan undergrave enhetsskolen. I kommuner hvor oppretting av privatskoler fører til at den offentlige skolen må legges ned eller blir sterkt forringet, bør overordnede hensyn tilsi at private skoler ikke gis tilskudd. Disse medlemmer vil sterkt understreke at det viktig å følge opp at de private skolene oppfyller kravene i privatskoleloven, blant annet at undervisningsplanene er i samsvar med gjeldende læreplaner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartietmener at skolefritidsordningen er sentral for å skape trygge og gode oppvekstvilkår for barn. Disse medlemmer vil legge vekt på at ordningen må videreutvikles som en integrert del av skolens totale virksomhet, og viser til tidligere forslag om pedagogisk ledelse av skolefritidsordningen. Arbeiderpartiet vil vurdere å innføre maksimalgrenser for nivået på foreldrebetalingen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Innst. O. nr. 64 (1997-1998) om skolefritidsordningen. Sosialistisk Venstreparti fremmet der forslag om å lovfeste et tak på kr 600 for foreldrebetaling.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at en viktig forutsetning for å kunne følge opp innholdet i de nye læreplanene, er å sikre tilstrekkelige midler til læremidler. Disse medlemmer vil peke på de uheldige virkningene av at stortingsflertallet i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 1 (1998-99) avviklet de ekstraordinære tilskuddene til læremidler ett år tidligere enn det opprinnelig var lagt opp til.

I læreplan for grunnskolen står det at innenfor småskoletrinnet skal minst 60 pst. av tiden være temaorganisert opplæring eller prosjektarbeid, på mellomtrinnet er dette satt til minst 30 pst. og på ungdomstrinnet minst 20 pst. Disse medlemmer er bekymret for at dette i for liten grad følges opp på den enkelte skole. Det er viktig at skolene har mulighet for en fleksibel organisering, slik at undervisningen kan variere mellom store og små grupper. Disse medlemmer mener også at karakterene i ungdomsskolen har mistet mye av sin funksjon når alle elever har rett til videregående opplæring, og langt de fleste kommer inn på sitt førstevalg. Det bør derfor arbeides videre med alternative vurderingsformer, som på en bedre måte oppmuntrer elevene til framgang og utvikling.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at vi står overfor store utfordringer på ungdomstrinnet. Mange elever får problemer i denne alderen, og disse medlemmer ser behovet for flere voksne som kan følge opp elevene. Dette behøver ikke nødvendigvis være flere lærere alene, men også andre yrkesgrupper tilpasset den enkelte skolens behov. Disse medlemmer ønsker å få satt i gang et prøveprosjekt, der kommunene som legger planer for dette kan søke om støtte, og legger fram forslag i tråd med dette:

«Stortinget ber Regjeringen legge til rette for prøveprosjekter med å øke antall voksne medarbeidere på ungdomstrinnet.»

Disse medlemmer viser til opplysninger i meldingen om at det er store forskjeller når det gjelder oppfølging av forskriften om miljørettet helsevern i barnehager og skoler m.v. Disse medlemmer vil sterkt understreke viktigheten av et godt fysisk ute- og innemiljø som grunnlag for en god læringssituasjon. Disse medlemmer vil gjenta Arbeiderpartiets forslag under behandlingen av statsbudsjettet for 1999, jf. Budsjett-innst. S. I (1998-99), om at Regjeringen bør opprette et nasjonalt fagråd for inneklima og læringsmiljø, som kan bistå departementet i veiledning av kommuner og brukergrupper.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen opprette et nasjonalt fagråd for inneklima og læringsmiljø som kan bistå departementet i veiledning av kommuner og brukergrupper av skoler og barnehager.»

Et slikt fagråd skal ha som mål å bidra til at skoler og barnehager tilfredsstiller kravene til helse, miljø og sikkerhet, og at skoler og barnehager får en fysisk utforming som er tilrettelagt for pedagogisk virksomhet etter nasjonale rammeplaner, lover og forskrifter.

Disse medlemmer vil også be Regjeringen lage en oversikt over kostnadene med å ruste opp offentlige skolebygg, slik at de oppfyller kravene i forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler. Disse medlemmer mener det er riktig å gå systematisk igjennom alle ordninger som i dag gjelder for elevmedvirkning, med sikte på å styrke dem, og viser i denne forbindelse til ønskeligheten av egen arbeids- og miljølov for elever. I tråd med dette arbeidet ønsker disse medlemmer også å støtte "Vi bryr oss"- kampanjen, som er i tråd med forslagene fra Barneombudet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen gjennomgå alle eksisterende ordninger for elevmedvirkning og fremme lovforslag med sikte på å styrke elevmedvirkningen.»

«Stortinget ber Regjeringen lage en oversikt over kostnadene med å ruste opp offentlige skolebygg slik at de oppfyller kravene i forskriften om miljøretta helsevern i barnehager og skoler som ble iverksatt 1. januar 1996. Oversikten må inneholde en plan for hvorledes en skal oppfylle kravene og hvilken statlig finansieringsmedvirkning som er aktuell.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ser, etter at alle ungdommer mellom 16 og 19 år har fått en lovfestet rett til treårig videregående opplæring, at den videregående skolen mer og mer blir en skole for alle. Den bør være gratis, og disse medlemmer ønsker derfor å få etablert en utlånsordning for skolebøker knyttet til den enkelte videregående skole, som skal utvikles over tid.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen innføre en utlånsordning av skolebøker i den videregående skolen og sette i gang en opptrappingsplan for gratis utlån av skolebøker i videregående skole.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Sosialistisk Venstrepartis forslag i Innst. O. nr. 70 (1997-1998) om å lovfeste retten til gratis skole, herunder gratis skolebøker og annet obligatorisk undervisningsmateriell i videregående skole. I Budsjett-innst. S. nr. 12 (1998-1999) foreslo Sosialistisk Venstreparti å bevilge 310 mill. kroner til en utlånsordning, eventuelt som bokstipend.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at meldingen legger opp til en videreføring av ideen om enhetsskolen som skal motvirke ulikheter blant barn og unge, samtidig med at departementet i meldingen vektlegger at det er nødvendig med utstrakte forsøk og utvikling av fremtidens skole. Disse medlemmer har med undring merket seg at departementet har valgt å gå bort fra begrepet "nasjonalt vurderingssystem" for grunnskolen, og dermed overføre ansvaret for vurderingen til fylkeskommunen og kommunen som skoleeiere. I tillegg har disse medlemmerogså merket seg at det fortsatt finnes politiske partier som ikke synes å erkjenne at det aldri har blitt innført et prinsipp om skoleplikt i Norge. Imidlertid vil disse medlemmerpåpeke at det ikke er fattet formelt vedtak om innføring av 13-årig "einskapsskule". Det nærmeste man kommer en slik skoleform, er etter disse medlemmers oppfatning, det faktum at opplæringsloven omhandler bl.a. både grunnskole og videregående opplæring, jf. Moe-utvalget og Budsjett-innst. S. nr. 12 (1998-99).

Disse medlemmer finner det på bakgrunn av ovenstående riktig å referere Stortingets vedtak ved behandlingen av utdanningspolitisk redegjørelse den 5. juni 1997:

«Stortinget ber Regjeringen foreta en analyse av grunnskoletilbudet for å få kartlagt om elevene får et likeverdig skoletilbud i tråd med enhetsskolens prinsipper. Analysen må inneholde en vurdering av hva årsakene til forskjellene i skoletilbudet skyldes. Økonomiske betingelser og endringer i lovverket for grunnskolen og kommunen er elementer som må vurderes i denne sammenheng. Saken legges frem for Stortinget som melding.»

I tillegg til ovennevnte finner disse medlemmer det riktig å henvise til opplæringslovens § 2-1 som fastsetter:

«Barn og unge har plikt til grunnskoleopplæring, og rett til ein offentleg grunnskoleopplæring i samsvar med denne lova og tilhøyrande forskrifter … .»

Disse medlemmer viser til at loven gir klare minstestandarder i forhold til undervisningstid og klare regler om fagutvalg, men loven gir ingen minstestandarder med tanke på det enkelte barns faglige utbytte. Disse medlemmer finner i den anledning at det er bekymringsfullt når en andel tilsynelatende funksjonsfriske barn kan oppfylle opplæringsplikten over tid, men likevel fremstå som funksjonelle analfabeter. Videre er disse medlemmer av den grunnleggende oppfatning at individets rettssikkerhet må ivaretas, både når det gjelder brukere av en tjeneste og de ansatte.

Disse medlemmer har med undring merket seg at departementet har valgt å gå bort fra begrepet "nasjonalt vurderingssystem" som har vært et vedtatt mål i tidligere dokumenter, og i stedet velger å bruke begrep som "ein samla nasjonal strategi for vurdering og kvalitetsvurdering". Det handler med andre ord ikke om å etablere et felles nasjonalt vurderings- og kvalitetsutviklingssystem som skal brukes på alle nivå i opplæringen. Med tanke på det store antall barn og unge som befinner seg i det offentlige opplæringssystemet, finner disse medlemmer dette meget betenkelig. Det forhold at meldingen viser til at det er til dels store forskjeller mellom skoler, kommuner og fylker på landsbasis kan aksepteres, da forskjeller i økonomisk forbruk ikke gir indikasjoner om tilsvarende kvalitetsforskjeller.

Disse medlemmer gjør oppmerksom på at dette partiet en rekke ganger har fremmet forslag om endring av skolestruktur, skoleledelse og finansiering. Disse forslagene har et betydelig element av kvalitetsutvikling og kvalitetssikring innebygget. Innføring av brukerstyring og stykkpris vil medføre en fortløpende evaluering av den enkelte skole, utført av brukerne, basert på brukernes egendefinerte behov og vurdering av kvalitet.

Etter disse medlemmers vurdering er hensikten med et kvalitetsutviklings- og vurderingssystem å heve kvaliteten i alle ledd i den offentlige utdanning. I tillegg må det foregå en kontinuerlig vurdering og sikring av at kvalitetsnivået virkelig opprettholdes på det ønskede nivå. Dette arbeid må skje på basis av åpenhet. Dagens skole ansees av mange for å være et lukket system hvor det er vanskelig for utenforstående og brukere å få både ønskelig og nødvendig innsyn. Tiltakene er i regi av den enkelte skole og lærebedrift, skoleeier eller staten som nasjonalt ansvarlig for all opplæring. Disse tiltakene kan være basert på kompetanseutvikling, veiledning, utvikling av kriterier for kvalitet og bruk av for eksempel nye hjelpemidler. I tillegg finner disse medlemmer det nødvendig å påpeke at det må være en selvfølge at elever og foreldre deltar aktivt i arbeidet.

Disse medlemmer finner det formålstjenlig å påpeke at innsamling av statistikk bør vurderes utført på ett ansvarlig sted, for eksempel Statistisk sentralbyrå eller annet egnet sted. Det vises til meldingens klare informasjon om manglende ensartethet i det rapporterte materialet. Derfor anser disse medlemmer det som en klar forutsetning at det blir definert kvalitetsstandarder som alle skal rapportere, fordi det statistiske grunnlagsmaterialet vil bli definert ensartet og behandlet likt. I tillegg vil det være vanskeligere å rapportere samme opplysninger til flere innsamlere. Systematisk vurderingsarbeid skal gi nyttig informasjon om hvordan praksis i skoler og lærebedrifter samsvarer med mål og prinsipper i den nasjonale politikken. Det skal derfor legges vekt på både nasjonal og lokal skole- og bedriftsbasert vurdering.

Disse medlemmer finner det nødvendig å påpeke at koblingen til arbeidslivet ved næringslivets organisasjoner ikke er kommet med i meldingen.

Disse medlemmer viser til at St.meld. nr. 33 (1991-92) Om visse sider ved videregående opplæring sier bl.a.:

«... evalueringssystemet må i størst mulig grad fange opp hele bredden i kunnskapsbegrepet selv om enkelte sider ved den samlede kompetansen er vanskeligere å måle enn andre. Når det gjelder fagopplæringen i arbeidslivet, trekkes partene inn som medaktører i vurderingsarbeidet.»

Disse medlemmer finner det helt nødvendig at skole- og bedriftsvurdering forankres både i den enkelte skole og lærebedrift. Næringslivet er etter Reform 94 en betydelig leverandør av kunnskapsformidling i forhold til den videregående skolen. Det synes derfor å være nødvendig med en nærmere gjennomgang av videregående skole for å sikre og utvikle kvalitet i opplæringen spesielt innen yrkesfagene med trepartssammensatte opplæringsråd, med prøveforskrifter og nemnder med et særlig ansvar for å sikre en likeverdighet i denne opplæringen.

Disse medlemmer vil på bakgrunn av ovenstående fremme følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om en skole- og bedriftsbasert evaluering. Evalueringen skal ivareta den enkelte skole og lærebedrifts kvalitetssikring når det gjelder å utdanne fullverdige utøvere av yrker.»

Disse medlemmer vil vise til at det pågår et betydelig internasjonalt arbeid når det gjelder å tilpasse utdanning og opplæring til internasjonale krav for å styrke mobilitet og overførbarhet mellom landene av kunnskaper og arbeidskraft.

Disse medlemmer har det syn at lokal vurdering bør bygge på premissene om den systematiske vurdering av den enkelte lærer, instruktør og bedrifts arbeid. Dette arbeidet bør inngå i et vedtatt kvalitetssikringsprogram for enheten. Videre bør den skole- og bedriftsbaserte vurdering være et felles ansvar og naturlig integrert i kvalitetssikringssystemet som blir brukt. Elevene skal også delta; det forutsettes en klar progressiv elevdeltagelse. Hovedansvarlig vil til enhver tid være leder eller styre. En ytterligere lokal vurderingsfaktor er foreldrene og det mangfold disse representerer. Denne ressursen må utnyttes av skolen som en lokal ekstern vurderer spesielt i grunnskolen.

Disse medlemmer viser til at skole- og lærebedriftsbasert vurdering lokalt bør vektlegge følgende premisser:

• – Lærebedriftens kvalitetssikringssystem.

• – Systematisk vurdering hos hver enkelt lærer og instruktør i sitt arbeid.

• – Skole- og bedriftsbasert vurdering prioriteres og gjøres til et felles ansvar for alle ansatte slik at egenevalueringen også ivaretas.

• – Elever og foreldre/foresatte skal trekkes aktivt med i det fortløpende utviklings- og vurderingsarbeidet. Foreldrenes rolle vurderes i forhold til elevens alder og grunnskolen peker seg spesielt ut som foreldrearena.

  Når det gjelder ansvars- og myndighetsforhold ved den skolebaserte vurdering og utvikling, vil disse medlemmer påpeke følgende:

• – Skoleleder/skolens styre må ha kunnskap, myndighet og ansvar til å gjennomføre kvalitetsutvikling og vurdering på den enkelte skole,

• – Skoleeier er ansvarlig for å etablere effektive administrative system,

• – Skoleeier skal se til at hver skole følger opp de pålegg som blir gitt for et felles nasjonalt vurderings- og kvalitetsutviklingsarbeid,

• – Statens utdanningskontor har det formelle ansvar og skal fungere som veiledende og koordinerende instans,

• – Avgjørelsesmyndighet i ankesaker som vedrører skole og bruker, eller mellom skoleeiere, fristilles i forhold til den rådgivende og veiledende funksjon.

Disse medlemmer vil på bakgrunn av siste strekpunkt over fremme følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om opprettelse av et uavhengig klageorgan for undervisningssektoren med tilhørende mandat, organisering og styringsfunksjon.»

Når det gjelder den overordnede nasjonale kvalitetsutvikling av skolen, må det særlig legges vekt på disse momenter:

• – Lærernes, instruktørenes og bedriftenes ansvars- og arbeidsfelt, faglig egnethet, fagkunnskap, tilrettelegging av tilstrekkelig etter- og videreutdanning. I tillegg skal de engasjere, motivere, veilede og utfordre elever og lærlinger både faglig og etisk. Gi opplæring tilpasset individuelle forutsetninger, utover et minste nivå for å kunne mestre et liv i et samfunn i hurtig forandring. Gi elever og lærlinger faglig kunnskap og innsikt, utvikle læringskompetanse og bli i stand til raskt og effektivt å kunne omsette sin kunnskap til positiv handling. I tillegg skal det i samarbeid med hjemmet utvikles evne til etiske og verdiforankret tanke og handling. Det etiske og verdiforankrede må ta utgangspunkt i familien.

• – Brukerne, ved foreldre og elever, må delta i en kontinuerlige utviklings- og vurderingsprosess. Foreldrene er ansvarlige for den etiske og moralske oppdragelse av egne barn.

• – Kvalitet i skolen baserer seg på et lærings- og utviklingsperspektiv hvor indre motivasjon er nøkkelen til god læring, og at kvalitet i opplæringen i stor grad handler om velutviklede mellommenneskelige relasjoner. Kvalitet knyttes opp mot tilpasset opplæring, fokus på læringsprosessen, samt skolens evne til å smelte sammen elevens hverdagskunnskaper med skolens innhold og organisering av læringsarbeidet.

Disse medlemmer finner det derfor naturlig å fremme forslag om:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag basert på selvstyrte offentlige skoler hvor styret, med brukere i flertall, har et selvstendig evalueringsansvar.»

Videre har disse medlemmer merket seg at departementet har lagt vekt på at det skal satses på FoU som knyttes opp mot systematisk vurderings- og kvalitetsarbeid i skolen. Det skal etter disse medlemmers oppfatning utvikles eget handlingsprogram for arbeidet sammen med KS, lærerorganisasjonene og Foreldreutvalget for Grunnskolen (FUG). En kvalitetsheving og sikring av kvalitet i skolen vil etter disse medlemmers oppfatning være avhengig av systematiske og fleksible etter- og videreutdanningstilbud til alle lærekreftene i skolen.

Disse medlemmer ser at det helt klart er behov for at det opprettes en uavhengig instans som skal ivareta kvalitetssikring av både skoler og lærebedrifter. Etter disse medlemmers oppfatning må en slik instans ha som hovedoppgave å bidra til å forbedre kvaliteten på undervisningen ved å gjennomføre uavhengige inspeksjoner. Hovedmålet må være å sikre at den enkelte skole og lærebedrift opprettholder et fullverdig kvalitetsnivå.

Disse medlemmer vil peke på at en slik uavhengig ekstern evaluering er nødvendig for å sikre at alle skoler og lærebedrifter blir vurdert ut fra det samme utgangspunktet. I en slik vurdering må følgende momenter vektlegges:

• – hvor mye kunnskap eleven/elevene har,

• – hvordan skolen ligger an i forhold til andre skoler,

• – hvor god undervisningen er,

• – hvor godt skolen er drevet,

• – hvor god skolens økonomistyring er.

Disse medlemmer viser til forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre om å legge frem en sak om opprettelse av et uavhengig skoletilsyn med forslag til organisering og mandat.

Disse medlemmer vil videre vise til at i en slik evalueringsprosess kan det være en fordel å utnytte den samme systematikken og tilnærming til styring av kvalitet som ligger i internasjonale standarder. ISO 9000 er for eksempel benyttet i land som departementet har trukket frem i meldingen. Videre er den brukt av skoler i Norge.

Disse medlemmer er av den oppfatning at en slik uavhengig kontrollinstans må organiseres etter en direktoratsmodell, med eget styre og egen direktør. En slik organisering vil bidra til at strukturen blir oversiktlig og at ansvarslinjene blir klare og entydige. En slik organisering vil bidra til at organet får nødvendig selvstendighet i forhold til det politiske flertall og forvaltningen, får autoritet i forhold til sine ansvarsområder og derved troverdighet. Etter disse medlemmers syn må det vurderes om direktoratet via samlokalisering skal tillegges andre oppgaver enn vurdering, slik at det foretas en rasjonalisering og effektivisering av den statlige organiseringen av støttefunksjoner for utdanning.

Etter disse medlemmers syn synes tankene om å forbedre rapporteringssystemene å være positive. Disse medlemmer vil i denne sammenheng påpeke at når det gjelder effektivitet i informasjonsrapportering er det av største viktighet at det defineres og vedtas standardiserte kvalitetspunkter.

En rapportering av standardiserte kvalitetspunkter kan etter disse medlemmers syn kvitteres og overføres elektronisk via for eksempel internett fra den enkelte lærer eller den enkelte skole til en sentral mottakerstasjon. Mottaker og bearbeider av informasjon bør ved elektronisk registrering og overføring være et nasjonalt senter. Senteret må ha de nødvendige kunnskaper og erfaring med mottak og behandling av store mengder informasjon. Som eksempel kan nevnes SSB. Slik kan hele rapporteringsprosessen gjøres rasjonell og kostnadseffektiv.

På bakgrunn av ovenstående vil disse medlemmer fremme forslag om:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om elektroniske systemløsninger som kan ivareta en effektiv rapportering av standardiserte data. Det utarbeides kravspesifikasjon med tanke på program og overføringsenheter.»

Disse medlemmer stiller seg avvisende til å opprette et nasjonalt utviklingssenter ved å slå sammen Nasjonalt læremiddelsenter med Eksamenssekretariatet og å overføre oppgaver fra departementet, med et styre etter samme modell som NLS har i dag. Erfaringene med denne styre- og ansvarsformen er ikke entydig positive. Det skal imidlertid vises til at meldingens sterke fokusering på nødvendigheten av en fortløpende kvalitetsutvikling etter disse medlemmers syn er riktig, men på grunn av den foreslåtte styreformen ikke kan sies å være en fullstendig løsning. Disse medlemmer vil be Regjeringen foreta en utredning av et utviklingssekretariats styringsfunksjon. Ved en slik utredning vektlegges det å klargjøre ansvars- og virkeforholdene ved sekretariatet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen foreta en utredning av styreform og ansvarsområde for Utviklingssekretariatet basert på blant annet erfaringene fra Nasjonalt læremiddelsenter etter omorganiseringen av dette.»

Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at meldingen legger opp til en videreføring av de mål og prinsipper for skolepolitikken som det lenge har vært henimot full enighet om, og som også er nedfelt i den nye opplæringsloven.

Disse medlemmer minner om at det er bred enighet om at grunnskolen skal være en enhetsskole i den forstand at det er et overordnet mål å gi elevene et likeverdig opplæringstilbud uavhengig av geografi, kjønn eller sosial tilhørighet. Grunnskolen er også en enhetsskole ved at den skal gi alle elever et felles grunnlag av tradisjoner, verdier, kunnskaper og referanserammer. Disse medlemmer minner samtidig om at Høyre utallige ganger har advart mot at enhetsskolebegrepet blir en "tvangstrøye" som i praksis gjør det vanskeligere for skolen å oppfylle målet om likeverdig undervisning for alle elever. For disse medlemmer må en fornuftig tolkning av uttrykket enhetsskole innebære en situasjon der alle elever sikres muligheten til å realisere sine evner i en skole av høy kvalitet. Alle elever skal ha mulighet til likeverdige tilbud, men dette betyr ikke at tilbudet kan eller skal være likt. Tvert imot er mangfold en viktig forutsetning for at elevene skal kunne få likeverdige tilbud. Behovet for varierte tilbud øker med alderen, og dette må etter disee medlemmers oppfatning særlig få konsekvenser for organiseringen av ungdomstrinnet. Disse medlemmer har også merket seg at hensynet til enhetsskolen i den politiske debatt er blitt brukt som argument mot private skoler, og finner det søkt å oppkonstruere noen motsetning mellom foreldrenes rett til å velge skole for sine barn og samfunnets forpliktelse til å gi alle barn i den offentlige skole et likeverdig tilbud.

Disse medlemmer minner om at Høyre konsekvent har advart mot at man vurderer den videregående skole som en enhetsskole - en tendens som i noen grad har vært merkbar helt siden debatten om Steen-komiteens forslag i begynnelse av 1970-tallet. Disse medlemmer er derfor tilfreds med at Regjeringen i meldingen slår fast at begrepet enhetsskole bare omfatter grunnskolen. Samtidig heter det imidlertid at mange sider ved Reform 94 - både når det gjelder begrunnelse og praktisk utformning - har "vore forankra i einskapsskoletenking". Disse medlemmer mener at mye av problemene i dagens videregående skole kan føres tilbake nettopp til dette ønsket om gjøre også den videregående skole til en enhetsskole. Forsøk på å samordne fagplaner og undervisning i teorifag på tvers av studieretninger er etter disse medlemmers syn dømt til å mislykkes både på grunn av forskjellige faglige forutsetninger hos elevene og på grunn av at elevene har forskjellige mål og intensjoner med sine kursvalg. Disse medlemmer vil komme nærmere tilbake til disse spørsmål i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 32 (1998-99) om videregående opplæring.

Disse medlemmer støtter fullt ut målet om individuell tilpasset opplæring både i grunnskole og videregående skole, men minner om at det er lettere å formulere dette målet enn å gjennomføre det i praksis. Det er også grunn til å minne om at dette begrepet ikke representerer noe nytt og revolusjonerende i norsk skoledebatt, og at det derfor er liten grunn til å slå seg til ro med at man har løst problemene i norsk skole ved å stille opp tilpasset opplæring som mål. Et eksempel på at begrepet tilpasset opplæring også tidligere er blitt brukt som "problemløser" finner man i debatten om Mønsterplanen i 1972, da kursplansystemet ble erstattet med sammenholdte klasser. Motforestillingene mot sammenholdte klasser ble møtt med forsikringer om at den nødvendige differensiering skulle skje ved individuell tilpasning av opplegg og tempo. I ettertid er det lett å se at disse forsikringene hadde i beste fall begrenset verdi. Det er bl.a. slike erfaringer som gjør at disse medlemmer vil understreke at det må være en forutsetning at man er villig til følge opp målet om tilpasset opplæring med praktiske tiltak. Disse medlemmer vil i denne sammenheng f.eks. peke på Høyres vedvarende arbeid for å få fjernet unødvendige - og politisk begrunnede - sperrer mot at skolen/læreren selv kan velge egnede differensieringsformer og for å få gjennomført organisatoriske endringer på ungdomstrinnet med sikte på større valgfrihet og større mulighet til fordypning. Etter disse medlemmers syn må spørsmålet om den organisatoriske utformning av ungdomstrinnet finne sin løsning nasjonalt - her er det ikke godt nok med lokale "handlingsrom". Disse medlemmer tar opp følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem sak for Stortinget om omorganisering av grunnskolens ungdomstrinn, med sikte på å gi elevene gradvis større valgfrihet og større mulighet til faglig fordypning.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil også nevne spørsmålene omkring omorganiseringen av spesialundervisningen som et eksempel på et skolepolitisk område der de gode hensikter og forespeilinger ikke alltid er fulgt opp i praksis med tilfredsstillende tilbud om tilpasset opplæring. Disse medlemmer mener at meldingens sterke understrekning og vektlegging av tilpasset opplæring aktualiserer behovet for en nærmere gjennomgang av hva som faktisk er skjedd siden spesialskoleloven ble integrert i grunnskoleloven i 1975.

Disse medlemmer tar opp følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen oppnevne et utvalg til å foreta en bred vurdering av opplæring for barn, unge og voksne med spesielle behov, på bakgrunn av utviklingen etter at spesialskoleloven i 1975 ble integrert i grunnskoleloven.»

Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at det i meldingen heter at departementet ikke har grunnlag for å hevde at variasjonene i kommuneøkonomien i seg selv truer prinsippet om likeverdig opplæring sett i lys av de krav som ligger i lov og regelverk. Det heter videre at: "Det er dessutan vanskeleg å påvise klare og eintydige samanhengar mellom det generelle nivået på den økonomiske ressursinnsatsen og læringsresultat i skolen." Disse medlemmer trekker den konklusjon av departementets analyser at det ikke er grunnlag for å hevde at minstestandarder når det gjelder de viktigste innsatsfaktorene i skolen er en forutsetning for å kunne opprettholde et likeverdig skoletilbud over hele landet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er derfor villig til å akseptere forskjeller kommunene imellom, under forutsetning av de nasjonale planer og nasjonale krav til undervisningen blir oppfylt. Dette underbygger etter disse medlemmers syn behovet for et nasjonalt system for vurdering og kvalitetsutvikling i skolen.

Komiteens medlemmer fra Høyre gir full støtte til alle bestrebelser på å gjøre læringsmiljøet best mulig, men kan ikke fri seg fra følelsen av at heller ikke dette representerer noen vesentlig nyskapning i norsk skole. Det er kanskje heller ikke spesielt oppsiktsvekkende, når forskere iflg. meldingen har funnet ut at: "Den arbeidsinnsatsen elevane sjølve gjer, har mykje å seie for læringsutbytet …".

Disse medlemmer gir også full støtte til arbeidet for å få til større fleksibilitet og mangfold i organiseringen av opplæringen. Dette målet er i god overensstemmelse med Høyres politikk og de forslag Høyre har tatt opp gjennom flere år. Samtidig er det grunn til å advare mot en utvikling som bryter opp igjen den vektleggingen av større nasjonal fasthet i læreplanene som ble gjennomført i forbindelse med Reform 97. Disse medlemmer vil f.eks. advare mot forslaget om igjen å åpne for at man skal kunne se fagplanene for det enkelte år i sammenheng innenfor det enkelte hovedtrinn. Hvis dette blir gjennomført, er man fort tilbake i en situasjon som ligner situasjonen da man hadde veiledende 3-årsplaner - med den usikkerhet og forskjellig praksis dette skapte.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i meldingen har skiftet tyngdepunktet fra "et nasjonalt system for vurdering og kvalitetsutvikling" (slik Stortinget har bedt om) til "en nasjonal strategi for vurdering og kvalitetsutvikling". Disse medlemmer oppfatter det foreslåtte innholdet i den nasjonale strategi som langt mindre forpliktende enn det nasjonale system for vurdering, som disse medlemmer mener vil være helt naturlig når det gjelder den obligatoriske nasjonale grunnskole. Et tilfredsstillende vurderings- og kvalitetssikringssystem vil også avgjøre hvor langt man kan gå når det gjelder å utvide "handlingsrommet" for lokal tilpasning og variasjon.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at NHO i brev 31. mai 1999 til komiteen etterlyser konkrete forslag for kvalitetssikring av fag- og yrkesopplæringen. NHO minner også om at både Regjeringen og Stortinget ved flere anledninger har understreket viktigheten av å få på plass tilfredsstillende evalueringsmodeller også på nasjonal basis, og at utviklingen i retning av større frihet lokalt ikke kan ses isolert fra dette arbeid. I brevet fra NHO blir det også understreket at utgangspunktet for korrigerende tiltak og sikring av stabil og jevn kvalitet er gode rapporteringssystemer som leverer nøkkelinformasjon om fag- og yrkesopplæringssystemet. Disse medlemmer er enig i behovet for gode rapporteringssystemer, og understreker at dette i like høy grad gjelder grunnskolen og de øvrige deler av videregående opplæring.

Disse medlemmer henviser til at Fremskrittspartiet og Høyre tidligere har foreslått utredet opprettelsen av et uavhengig skoletilsyn, jf. Innst. S. nr. 96 (1996-97). For å forebygge misforståelser vil disse medlemmer understreke at forslaget om et uavhengig skoletilsyn kommer i tillegg til - og ikke i stedet for - den rekke av forskjellige tiltak som er skissert i meldingen.

Disse medlemmer viser til at det er mange spørsmål knyttet til opprettelsen av et uavhengig skoletilsyn som må vurderes nærmere, og tar opp følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om å legge frem en egen sak for Stortinget om opprettelse av et uavhengig skoletilsyn med forslag til organisering og mandat.»

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at dette skoletilsynet skal ha ansvaret for den eksterne vurderingen av skolen. Egnede oppgaver kan f.eks. være:

• – ta initiativ til forskningsbasert evaluering av særskilte områder eller fag i grunnskolen og videregående skole,

• – ha ansvaret for at det utarbeides diagnostiske og standardiserte prøver,

• – bistå skolene i å utarbeide metoder og egnede verktøy for den skolebaserte vurdering, og

• – gjennomføre inspeksjoner ved den enkelte skole som et ledd i kvalitetsvurdering og kvalitetssikring.

For å forebygge misforståelser, vil disse medlemmer understreke at hensikten med inspeksjoner og besøk ved den enkelte skole også er å bistå skolen og lærerne i kvalitetsutvikling og kvalitetssikring, ikke å være et slags "skolepoliti" som skal "avsløre" dårlige lærere. Disse medlemmer nærer ingen tvil om at det norske lærerkorps, både i grunnskole og videregående skole, i hovedsak består av engasjerte og dyktige mennesker som gjør sitt beste for å løse sine oppgaver under arbeidsforhold som ofte er meget vanskelige. På den annen side kan ikke disse medlemmer se noen grunn til at ikke lærere som de fleste andre yrkesutøvere, vil kunne dra nytte av fra tid til annen å bli "utsatt for" ekstern evaluering. Disse medlemmer mener at ekstern evaluering gjennom periodiske inspeksjoner bl.a. vil sikre:

• – Foreldrenes rett til å bli informert om kvaliteten på den skolen hvor deres barn går.

• – Lærernes rett til informasjon om effektiviteten og resultatet av eget arbeid.

• – Rektors rett til å vite hvor godt skolen gjør det.

• – Kommune- og fylkespolitikeres rett til informasjon om kvaliteten i de skoler de har ansvaret for.

• – Departementets og Stortingets behov for informasjon om resultater og eventuelle behov for endringer i utdannelsespolitikken.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har med tilfredshet merket seg at meldingen åpner for obligatorisk bruk av diagnostiske kartleggingsprøver. Dette er en verdifull tilslutning til et tiltak Høyre lenge har arbeidet for, men disse medlemmer ser ingen grunn til at man skal gå omveien om forsøk. For å få fullt utbytte av de diagnostiske prøver, bør det utarbeides faglige "minstestandarder" i lesning, skrivning og regning på alle klassetrinn. Hvis en elev ikke når den fastsatte standard, skal foreldrene varsles og eleven gis tilbud om ekstraundervisning i vedkommende fag.

Disse medlemmer tar opp følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen følge opp forslaget om obligatoriske diagnostiske prøver i grunnskolen med fastsettelse av faglige "minstestandarder" i lesning, skrivning og regning på alle klassetrinn. Hvis en elev ikke når den fastsatte standard, skal foreldrene varsles og eleven gis tilbud om ekstraundervisning.»

Disse medlemmer har også merket seg at meldingen går inn for å videreutvikle "karakter- og læringsstøttande prøver som alternativ til lokale prøver". Disse medlemmer støtter dette, men mener at dette må systematiseres bedre, slik at man får et system med standardiserte prøver i sentrale fag både på mellomtinnet og ungdomstrinnet. Prøvene omfatter et begrenset utvalg av skoler/klasser hvert år. Slike prøver vil gjøre det mulig å få oversikt over det faglige nivået og se hvorledes dette utvikler seg over tid. Resultatene av disse prøvene bør offentliggjøres, men da knyttet til utviklingen på nasjonalt plan og ikke på klasse/skole-nivå.

Disse medlemmer tar opp følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen innføre et system med standardiserte prøver i fagene norsk, matematikk, naturfag og engelsk på grunnskolens mellomtrinn og ungdomstrinn. Det trekkes ut et begrenset utvalg av skoler/klasser hvert år.»

Komiteens medlemmer fra Høyre går imot forslaget om å opprette et nasjonalt utviklingssenter ved sammenslåing av Eksamenssekretariatet og Nasjonalt læremiddelsenter. Disse medlemmer har vanskelig for å se noen spesiell gevinst ved å slå sammen to institusjoner som i dag har nokså forskjelligartede oppgaver, og er også i tvil om det er reelt behov for et nytt organ til å ivareta utviklingsoppgaver på nasjonalt plan for både grunnskole og videregående skole. Disse medlemmer henviser også til sitt forslag om opprettelse av et uavhengig skoletilsyn, som også vil få ansvaret for resultatoppfølging og nasjonal kontroll med kvalitetsutvikling i skolen. En eventuell opprettelse av et uavhengig skoletilsyn vil også måtte få konsekvenser for Statens utdanningskontorer, slik at hele den statlige utdannelsesadministrasjon må gjennomgås på nytt. Disse medlemmer minner også om at Stortinget har vedtatt en anmodning til Regjeringen om å vurdere kvalitetssikringen av norsk lærebokproduksjon med sikte på en vesentlig forenkling, eventuelt avvikling, av dagens godkjenningsordning for lærebøker. Hvis Læremiddelsenteret blir avlastet for den lite produktive og fruktbare godkjennelsesordningen, vil senteret kunne utvikle seg til en institusjon for aktivt kvalitetsfremmende arbeid når det gjelder lærebøker. Det synes derfor lite formålstjenlig å foreta større organisatoriske endringer på dette område, før spørsmålet om Læremiddelsenterets fremtidige oppgaver er nærmere avklart.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil sterkt advare mot Regjeringens forslag om å åpne for forsøk med karakterfri ungdomsskole, og minner om at flertallet så sent som høsten 1996, i Innst. S. nr. 96 (1996-97), gav uttrykk for at "Vurdering uten karakterer gjelder som på tidligere trinn, og sammen med vurdering med karakterer skal dette gi en helhetlig elevvurdering" på ungdomstrinnet. Disse medlemmer ser ingen grunn til å svekke muligheten til å gi eleven en slik helhetlig vurdering.

Når det for øvrig gjelder spørsmålet om formell vurdering med bruk av karakterer, finner disse medlemmer grunn til å gjenta deler av sin prinsipputtalelse fra Stortingets behandling av evaluerings-meldingen i januar 1997, jf. Innst. S. nr. 96 (1996-97):

«Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er enig med departementet i at elevvurderingens viktigste mål er å fremme læring og utvikling hos den enkelte elev. En viktig forutsetning for at elevvurderingen skal fremme læring, er at vurderingen er informativ og at den oppleves som rettferdig. I tillegg skal vurderingen dokumentere den enkelte elevs kompetanse - i hvilken grad målene for det enkelte fag er nådd. Med et mål- og kunnskapsrelatert vurderingssystem vil kriteriene være knyttet til graden av måloppnåelse. …

Disse medlemmer viser til at meldingen og flertallet i sine konklusjoner utvider vurderingsgrunnlaget og sidestiller vurderingen uten karakter med vurderingen med karakter. Disse medlemmer mener dette er meget uheldig av to grunner: For det første fordi en utvidelse av vurderingsgrunnlaget innebærer at skolen skal evaluere elevenes personlige egenskaper og holdninger, og dernest fordi en sidestilling av vurderingsformer reduserer objektiviteten i vurderingen. …»