6. Verdiskapingen fra skogbaserte næringer skal økes
Skogarealet domineres av gran, furu og lauvtrær. Fordelingen har ikke endret seg vesentlig siden 1920-årene.
Det stående volumet er mer enn fordoblet siden 1920. Skogreising har bidratt til vel en firedobling av det stående volumet på Vestlandet, mens volumet i Nord-Norge er omtrent fordoblet.
I meldingen legger Regjeringen til grunn at skogpolitikken fortsatt skal et høyt ambisjonsnivå når det gjelder å vedlikeholde og utvikle skogressursene med sikte på et variert råstofftilbud og trevirke av høy kvalitet.
Regjeringen legger til grunn at det på nasjonal basis er mulig å øke avvirkningen ut over dagens nivå, innenfor rammene av et bærekraftig skogbruk.
Økt skogpolitisk måloppnåelse krever en mer planmessig tilnærming til utfordringene. Departementet setter krav om utarbeidelse av fylkesvise skogpolitiske strategier.
Departementet forutsetter at de kommunale landbruksplaner og skogpolitiske strategier integreres i den kommunale planleggingen. Det er videre et mål å ut-vikle skogbruksplanleggingen for de enkelte eiendommer, slik at planene blir mer tjenlige verktøy for den enkelte skogeier.
Investeringer i skogkultur er grunnleggende for de fremtidige avvirkningsmulighetene og kvaliteten på det trevirket som blir produsert.
Nedgangen i investeringer har skjedd over hele landet de siste årene.
Det er etter departementets mening nødvendig med et fortsatt statlig engasjement i de langsiktige investeringene som er forbundet med en aktiv skogkultur. Departementet vil legge stor vekt på at skogkultur og skogskjøtsel fremmer et variert råstofftilbud og produksjon av trevirke med høy kvalitet. Departementet vil videreføre oppbyggingen av kvalitetsskog i skogreisningsstrøkene innenfor miljømessig forsvarlige rammer. I samarbeid med næringen vil departementet styrke veiledningen og kontrollen omkring skogkultur for aktuelle eiergrupper.
Skogsveiene er et vilkår for lønnsomhet i skogsektoren. Samtidig er skogsveibygging omdiskutert ut fra miljøhensyn.
For å imøtekomme skogbrukets behov for en tilfredsstillende infrastruktur må det fortsatt bygges et betydelig antall kilometer nye skogsbilveier i Norge. Gjennom virkemiddelbruken vil departementet prioritere utbyggingen av veier på arealer som klart gir grunnlag for en langsiktig, bærekraftig skogproduksjon.
Virkemidlene på området omfatter tilskudd, skattefordel ved bruk av skogavgift og direkte utgiftsføring av utgifter til skogsveier.
Det er et mål å legge til rette for at transporten fra skog til industri skal kunne foregå på en kostnads- og miljøeffektiv måte. Viktig i dette er kjøretøybestemmelser, standarden på veinettet og utbedring av flaskehalser. Med sikte på en effektiv virketransport er det nødvendig å vurdere behovet for å endre kjøretøybestemmelsene. Stadig flere arealer blir uinteressante for økonomisk skogbruk og en konsentrasjon av aktivitetsnivået omkring industrinære og høyproduktive arealer. Dette er en stor utfordring for skogsektoren. Departementet vil aktivt bidra til at det etableres troverdig og fyldig dokumentasjon om den norske skogsektoren, slik at skogsektoren så langt mulig ikke blir gjenstand for unødvendige handelshindringer som følge av mangelfull eller feiltolket informasjon.
Regjeringen legger vekt på at det offentlige virkemiddelapparatet skal bidra til å fremme samarbeid mellom de ulike produksjonsledd. Retningslinjene for dette skal legges til rette for økt samarbeid mellom bedrifter og økte koblinger i verdikjeden med hensyn til råstofflevering og -mottak.
Sett i forhold til flere land med langt mindre skogressurser utnytter og foredler Norge trevirke i liten grad. Både næringene og myndighetene har gjennom de senere årene lagt økt vekt på verdikjedeperspektivet, spesielt potensialet for økt verdiskaping i foredlingsleddene.
Regjeringen vil sette i verk et 5-årig verdiskapingsprogram for bruk og foredling av trevirke. Siktemålet er høyere verdiskaping gjennom foredling innenlands og økt anvendelse av trevirke. Iverksetting av et slikt program forutsetter både medvirkning og medfinansiering fra skogbruket og skogindustrien.
Det legges ikke opp til særordninger for skogbasert industri innenfor SND-systemet. Regjeringen vil likevel peke på at skogbasert næringsvirksomhet spiller en viktig rolle når det gjelder nyskaping og næringsutvikling i distriktene.
Bevilgningen av BU-midler til området skog, tre og utmark har økt de senere år. En evaluering i 1998 viste at midler til skogprosjekter ga stor sysselsettingseffekt, relativt høy inntjening, og hadde stor overlevelsesevne.
Skogarealene og utmarksressursene representerer betydelige verdier, og kan i større grad enn i dag gi grunnlag for et variert tilbud av varer og tjenester. En mer profesjonell forvaltning og utnytting av ressursene krever bedre organisering blant grunneiere, videreutvikling av lov- og regelverk og forbedring av den offentlige kontroll- og tilretteleggingsfunksjonen.
Hovedutfordringen i den videre utviklingen av naturbasert næring knyttet til f.eks. jakt, fiske og opplevelser er at de av tradisjon i for liten grad er orientert mot kunder, markeder og økonomisk effektivitet. Markedsorientering og en gjennomtenkt holdning til å tilfredsstille kundegruppene er en forutsetning for stabil lønnsomhet.
Skogbruket er en langsiktig næring. Det bør derfor legges opp til et høyt ambisjonsnivå når det gjelder å vedlikeholde og utvikle skogressursene med sikte på et variert råstofftilbud og trevirke av høy kvalitet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke viktigheten av å ivareta hensynet til kommende generasjoner gjennom en aktiv og målrettet skogkultur, innenfor miljømessig forsvarlige rammer. Dette er nødvendig fordi skogen er betydningsfull for økologi og klima, og fordi produksjon, høsting og bruk av trevirke innvirker på sysselsettingen og bosettingen i distriktene, og representerer et stort verdiskapingspotensial som det er viktig å utnytte aktivt.
Flertallet har merket seg at departementet fremhever at en stor andel av de avvirkede feltene ikke er tilrettelagt for foryngelse, og at det i arbeidet med en ny skogbrukslov vil bli lagt vekt på å understreke skogeiers ansvar for en tilfredsstillende foryngelsesinnsats. Flertallet er enig i at en situasjon med et for lavt investeringsnivå og aktivitet i skogkultur ikke kan vedvare.
Både i miljøsammenheng, og for å bygge opp ressursene for framtidige generasjoner, mener flertallet at skogbruksinvesteringene bør økes. Dette forutsetter også bruk av positive virkemidler for å skape samsvar mellom privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet.
Flertallet er enig i at for å motivere skogeierne til å investere i skogkultur og aktivt gjøre kvalitetsfremmende tiltak, er det nødvendig med et relativt høyt og stabilt tilskuddsnivå.
Flertallet peker på at tilskuddsordningen i henhold til forskrift om tilskudd til skogkultur skal gjelde alle eiendomskategorier, med unntak av eiendommer i skogstrøkene i østlandsfylkene og Aust-Agder, som har et nyttbart balansekvantum på over 3 000 m3 i vedkommende kommune etter skogbruksplanen. Flertallet ber om at departementet vurderer å innføre tilskuddsordningen også for disse unntakene.
Flertallet ber departementet følge utviklingen nøye, og forventer rapporter til Stortinget om dette forholdet i de årlige budsjettene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til egne merknader i kap. 8 - prissetting av skogeiedommer.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at investeringsnivået i skogbruksnæringen har falt betraktelig de siste år. Disse medlemmer mener derfor at det må legges til rette for en politikk som kan bidra til økte investeringer i næringen totalt sett. Dette vil bidra til økt verdiskaping, økt avvirkning og større sysselsetting i en typisk distriktsbasert næring.
Disse medlemmer mener det må satses på skogkultur og oppbygging av realverdier for tiden etter oljealderen. Slike langsiktige investeringer fremstår nødvendigvis ikke som lønnsomme for den nåværende eier, men er klart lønnsomme sett på lang sikt. Tilskudd til skogkultur må kanaliseres der disse totalt sett gir den beste effekt. Som en viktig del av satsingen på skogkultur, må skogavgiftsordningen bedres. Etter disse medlemmers mening er det viktig at en økende andel av skogkulturen er basert på riktig grunnmateriale.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke betydningen av at skogbruksvirksomheten skjer på en planmessig måte som fanger opp både skogfaglige og miljømessige hensyn. Det er etter hvert etablert et omfattende strategi- og plansystem knyttet til skogbruk. Dette opplegget bør utvikles videre med sikte på en best mulig lokal tilpasning og en mest mulig kostnadseffektiv bruk av de midler som går til dette. Flertallet vil også understreke at denne planleggingen ikke må bidra til unødig byråkratisering men heller virke som et fundament for samhandling mellom næringen og myndighetene.
Komiteen viser til at kystskogbruket er fortsatt i en oppbyggingsfase. Komiteen vil slå fast at det fortsatt vil være behov for en statlig innsats for å vedlikeholde og utvikle skogressursene i kyststrøkene. Enkelte regioner har en uforholdsmessig stor import av trematerialer sett i forhold til de rike lokale mulighetene for produksjon av nyttbart virke. Det er et mål å gjøre disse områdene mer selvforsynte med trevirke. Utnyttingen av kulturskogen er god mange steder. Avkastningen for den enkelte eier av de investeringene som er gjort så langt, og verdiskapingen knyttet til utnyttingen av virket, må etter komiteen mening synliggjøres bedre dersom det skal være mulig å motivere til et høyere aktivitetsnivå enn i dag.
Komiteen er kjent med at kystskogbruket har vært gjenstand for omfattende diskusjon og kritikk. Det er bl.a. reist tvil om skogreisingen kan sies å være i tråd med konvensjonen om biologisk mangfold. Miljøinteressenes innvendinger mot skogreisingen har trolig bidratt til et lavere aktivitetsnivå enn forventet. Styrking av skogforskningen, spesielt om forhold i Nord-Norge og Vestlandet kan bidra til å dempe konflikter og øke aktiviteten. Komiteen mener det er viktig å få bedre dokumentasjon omkring de næringsmessige, miljømessige og samfunnsøkonomiske sidene ved skogbruket i disse områdene. Komiteen ber departementet legge vekt på at den varslede gjennomgangen av skogsektorens utfordringer i skogreisingsstrøk får bred deltagelse.
Komiteens kontakt med skogsektoren i forbindelse med behandlingen av denne meldingen viser klart at mange av aktørene savner mer konkrete ambisjoner og mål for avvirkningen enn det Regjeringen gir. Komiteen vil vise til at spørsmålet investerings- og avvirkningsmål også ble tatt opp i forbindelse med drøfting av St.meld. nr. 18 (1984-85). Stortinget understreket den gang at avvirkningen må ses i sammenheng med markedsutviklingen og markedsbehovet. Det er skogeierne som ut fra egne forutsetninger og personlig økonomi må treffe beslutninger om avvirkning. Komiteen slutter seg til Regjeringen i synet på at det er mulig og ønskelig å øke avvirkningen ut over dagens nivå. Komiteen vil samtidig minne om at aktivitetsnivået i skogbruket for en stor del bestemmes av pris- og kostnadsforholdene i markedet og at det derfor ikke er aktuelt å treffe politiske vedtak om omfanget av avvirkningen det enkelte år.
Komiteen viser til at pris- og kostnadsforholdene i markedene er sentrale faktorer for den norske skogsektorens konkurranseevne. Utviklingen i skogindustrien mot økt internasjonalisering og større konkurranse i produktmarkedene har ført til fallende realpriser. Uten kostnadsreduksjoner eller uendret nivå på tømmeruttak og -anvendelse vil verdiskapingen falle i takt med produktprisene. Samtidig medfører dette at stadig større arealer blir mindre interessante for økonomisk skogbruk, med mindre man kan komme fram til produkter fra disse områdene som gir en høyere betalingsevne. Dette vil i sin tur føre til en økt skogbruksaktivitet på de høyproduktive og industrinære områder. Her er imidlertid aktiviteten allerede høy, og sammen med krav om miljø- og flerbrukshensyn i befolkningstette områder vil avvirkning og derved verdiskaping knyttet til skog fortsette å falle. Dette kan få store konsekvenser for flere distrikter med lange transportavstander til industri. Komiteen vil peke på at dette er en viktig næringspolitisk og distriktspolitisk utfordring.
Komiteen mener det er nødvendig å støtte opp om produktutvikling og høyere foredlingsgrad. Lokal foredling av trevirke har en rekke fordeler som kan utnyttes som grunnlag for inntekter og sysselsetting i flere distrikter, og det er sentralt å utvikle nettverk og kompetansemiljøer for å gi småskala bedrifter mulighet til å tilegne seg økt kunnskap og markedsinnsikt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at Statens nærings- og distriktsutviklingsfond må brukes aktivt i utviklingen av en konkurransedyktig og variert skogindustri.
Komiteen vil spesielt rette oppmerksomheten mot den store ressursen som lauvtre representerer. Komiteen mener det må være et mål at lauvskogressursene utnyttes og utvikles på en optimal måte for å oppnå høy kvalitet og stor verdiskaping. Dette krever bevisstgjøring i alle ledd i verdikjeden. Her vil informasjon til brukere av lauvtreprodukter være betydningsfull. Et nasjonalt informasjonssenter for lauvtreprodukter bør etter komiteens oppfatning vurderes.
Komiteen mener det bør være et mål at forbruket av norsk lauvtre økes betydelig innen trevare-, møbel-, og bygningsbransjen.
Utviklingen av trearbeidende virksomheter som kan utnytte slikt råstoff, er viktig. Vesentlige momenter her er utnytting av lokalt råstoff, variert produksjon, arbeidsintensiv foredling og potensiale for god lønnsomhet.
Komiteen mener også det bør utvikles nettverk mellom ulike kompetanse- og utdanningsmiljøer, både nasjonalt og internasjonalt. Nettverk-/kompetanseoppbygging på tvers av fagsektorer vil være et viktig bidrag til å spre kunnskap om trevirkets muligheter. I denne forbindelse ser komiteen meget positivt på arbeidet med etableringen av et internasjonalt tresenter i Trondheim. Dette vil kunne bli en møteplass for kompetanse og utvikling som vil ha stor betydning for hele skogsektoren.
Komiteen har merket seg forslaget om et fem-årig verdiskapingsprogram for bruk og foredling av trevirke. Dette programmet skal fokusere på høyere foredling og økt bruk av trevirke samt bedre koblinger mellom skog og marked. I en første fase av programmet skal det etableres en arbeidsgruppe for å utrede strategi, gjennomføring og finansieringsbehov.
Komiteen stiller seg meget positiv til et slikt verdiskapningsprogram. Det er viktig at utredningen fører til konstruktive og konkrete tiltak. En satsing på økt bruk av trevirke vil også samsvare med målsettinger om bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre. Det er viktig at skog og treprodukter integreres i kommunenes arbeid med Lokal Agenda 21.
Komiteen mener at en i et slikt program må prioritere mellom innsatsområder.
Komiteen vil peke på at gjennomføringen av et aktivt verdiskapningsprogram vil kreve god landsdekkende informasjon til beslutningstakerne. Det norske Skogselskap med sin informasjonskompetanse kan være en aktiv aktør i denne sammenheng.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, legger spesielt stor vekt på å utvikle mulighetene for skogbruket i distriktene, og legger til grunn at verdiskapingsprogrammet primært bør rettes mot å skape nye produkter og avsetningsmuligheter. Flertallet forventer at programmet følges opp gjennom de årlige budsjettframlegg og at satsingen forutsetter medvirkning og medfinansiering fra skogbruket og skogindustrien. Flertallet vil for øvrig understreke utviklingspotensialet i treforedlings- og trelastindustrien og ser det som viktig at disse gis rammevilkår som gir rom for en fleksibel tilpasning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre støtter forslaget om å etablere et verdiskapingsprogram. Disse medlemmer vil likevel understreke at verdiskaping er næringens eget ansvar. Det forutsettes derfor en betydelig medvirkning og medfinansiering fra skogbruket og skogindustrien. Myndighetenes rolle må innebære en prioritering av bidrag i form av generelle rammebetingelser. Eksempler på myndighetsbasert innsats kan, etter disse medlemmers mening, være utvidet adgang til bruk av skogavgiftsmidler, skattepolitikk som motiverer til avvirkning, bedrede forhold for tømmertrans-porten samt åpne for økt ressursutnyttelse gjennom en liberalisering av konsesjonslovgivningen m.v.
Komiteen har merket seg skogsektorens transportutfordringer. Utbedring av flaskehalser i veinettet vil også komme andre sektorer til gode.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, legger til grunn at slik utbedring primært er et spørsmål om ansvarlige veimyndigheters prioritering av disponible midler, og vil understreke betydningen av at dette følges opp lokalt. Det er også et ansvar for staten å følge opp med bevilgninger som gjør lokalnivået i stand til å gjøre dette.
Komiteen er kjent med at Kommunal- og regionaldepartementet og Landbruksdepartementet har tatt initiativ til en mer konkret gjennomgang av disse spørsmålene i kontakt med aktørene i skogsektoren. Komiteen regner med at dette arbeidet vil munne ut i en konkretisert oversikt over situasjonen, som gir grunnlag for vurdering og prioritering av tiltak ut over Regjeringens behandling av dette i Skogmeldingen. Komiteen ber derfor Regjeringen komme tilbake til disse spørsmålene. Komiteen er enig i meldingens vurderinger når det gjelder skogsveienes betydning for skogbruket, og behovet for fortsatt utbygging og opprustning. Komiteen vil samtidig peke på at saksbehandlingsrutiner og planleggingsprosesser må vektlegge miljøaspektet ved ytterligere vegbygging.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil advare mot å pålegge kommunene å gjennomføre hovedplan for utbygging av skogsbilveier. Disse medlemmer tror ikke at alle kommunene har tilstrekkelig kapasitet til å kunne gjennomføre denne planleggingen innen år 2001, og et slikt forslag vil derfor kunne virke negativt på aktiviteten i skogbruket.
Disse medlemmer mener at en fortsatt utbygging av skogsbilveier er nødvendig for utvikling av næringen. Disse medlemmer mener at det i spesiell grad må stimuleres til bygging av fellesveier på tvers av eiendomsgrenser, når det er mest hensiktsmessig.
Disse medlemmer mener at en hensiktsmessig bygging av skogsbilveier har betydning for å opprettholde eller øke arealer som er økonomisk drivverdige over tid.
Disse medlemmer vil hevde at myndighetene må legge forholdene til rette slik at skogbruket kan gjennomføre veibygging uten at det påføres økt offentlig styring og økt byråkrati. Disse medlemmer mener videre at det er viktigere for skogeierne å få anledning til å bygge de veiene som er privatøkonomisk lønnsomme enn å få tilskudd.
Komiteen ser det som viktig at skogsektoren i Norge har om lag samme rammebetingelser for transport som de land Norge i første rekke konkurrerer med. Komiteen vil peke på at en forbedring av kjøretøybestemmelsene er et viktig tiltak for å øke lønnsomheten i skogsektoren. Komiteen har merket seg at Norge for tiden opererer med et annet regelverk enn nære naboland og konkurrenter som Sverige og Finland. Komiteen forutsetter at Regjeringen avklarer spørsmålet om endrete kjøretøybestemmelser med det første.
Komiteen vil samtidig bemerke at det vil være viktig å velge den mest miljøvennlige transportmetoden der det er mulig å velge mellom flere alternativer. Komiteen mener at meldingen med fordel kunne drøftet kostnads- og miljøeffektivitet i forhold mellom lastebil og jernbane mer grundig. Komiteen vil peke på jernbanens fortrinn i forhold til annen landtransport når det gjelder store transportmengder over lange avstander. Komiteen er kjent med at jernbanen likevel mister slike transportoppdrag. Komiteen ber Regjeringen analysere årsakene til dette, og komme med forslag til tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil vise til at 90 pst. av norsk treforedlingsindustri og 45 pst. av trelastindustriens produksjon eksporteres til land hvor konkurransen med svensk og finsk industri er meget sterk. Sverige og Finland har i mange år tillatt tyngre og lengre kjøretøyer enn Norge. Dette gjør at skognæringen i Norge i utgangspunktet har et transportkostnadshandicap i konkurransen med disse.
Disse medlemmer vil videre vise til at i Sverige er ca. 90 pst. av de offentlige veier tillatt for 60 tonn og 25,25 m lengde. I Finland er i prinsippet hele veinettet åpent for denne kombinasjonen.
Disse medlemmer har merket seg at det i Norge er 91 pst. av riks- og fylkesveinettet som er tillatt for 50 tonn totalvekt, mens ca. 54 pst. av dette nettet er tilgjengelig for tømmervogntog med 22 m lengde. Etter disse medlemmers syn bør disse veiene uten problemer kunne åpnes for samme kjøretøybestemmelser som i Sverige og Finland.
Disse medlemmer vil påpeke at en endring av norske kjøretøybestemmelser til 60 tonn totalvekt vil kunne redusere skognæringens innenlandske transportkostnader med 200 mill. kroner årlig, eller ca. 25 pst., jf. prosjekt Transport og miljø i skognæringen (Transportbrukernes fellesorganisasjon, skogavdelingen (TF/SA) 1998).
Disse medlemmer vil videre påpeke at en innføring av 60 tonns totalvekt på skogbrukets transportnett vil være en vesentlig stimulans til skognæringen i distriktene. Det vil bl.a. medføre at 100 av de 185 kommuner, som i dag ikke kan konkurrere med industriens importpriser av massevirke, vil være konkurransedyktige.
Disse medlemmer har merket seg at TF/SA har undersøkt skognæringens råvarestrømmer i de mest aktuelle skogfylker og beregnet tømmertransportens merkostnad for aktuelle fylkers- og kommunale veier som ikke tillater full kapasitetsutnyttelse av dagens tømmerbiler. Undersøkelsen viser at skognæringens merkostnader som følge av reduserte vektbestemmelser på det offentlige sekundærveinettet utgjør årlig ca. 50 mill. kroner.
Skognæringen er en internasjonal næring og det er derfor viktig at næringen får rammebetingelser på tilsvarende nivå som sine konkurrenter i et internasjonal marked. Ut fra dette faktum mener disse medlemmer at en forbedring av kjøretøybestemmelsene er det tiltak som rasket vil gi en bedring av skognæringen.
Disse medlemmer mener derfor at det for tømmertransporten i Norge vil være både naturlig og hensiktsmessig å innføre 24 m lengde for tømmervogntog, samt at man øker totalvekten til 60 tonn, noe som også vil være mer "veivennlig" enn dagens vogntog på grunn av flere hjul og større bæreflater.
Disse medlemmer mener videre at det må gjennomføres en flaskehalsanalyse av vegnettet for å avdekke hvor det er nødvendig å sette inn ekstra tiltak for å gjøre skognæringens transporter mest mulig effektive.
Disse medlemmer vil vise til at det verken i Sverige eller Finland er registrert spesielle flaskehalser som hindrer bruk av 25,25 m vogntog. Forsøk og erfaringer viser at sporings- og stabilitetsegenskapene er bedre enn for 18,75 og 22 m lengder. Vegmyndigheter og transportfirmaer i begge land anser modulen for å være sikrere enn 18,75 og 22 m lengder. Innføringen har ikke medført økte offentlige veiinvesteringer og driftskostnader. Det forventes imidlertid reduserte veivedlikeholdskostnader, som følge av sterkt redusert transportarbeid.
Disse medlemmer vil peke på at en forbedring av kjøretøybestemmelsene er det tiltak som raskest vil kunne forbedre lønnsomheten i skognæringen. Mang-lende satsing på samferdsel i Norge medfører konkurranseulemper også for skognæringen. Disse medlemmer mener derfor det er viktig og nødvendig å få økt den tillate lengde på vogntog, samt legge forholdene til rette for å tillate tyngre vogntog. I denne forbindelse peker disse medlemmer på nødvendigheten av å kunne gjennomføre en flaskehalsanalyse av vegnettet for å kunne avdekke hvor det er nødvendig å sette inn ekstra tiltak for å kunne gjøre næringens transport mest mulig effektiv.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å legge til rette for innføring av kjøretøybestemmelser mht. akseltrykk og vogntoglengde som harmonerer mer med bestemmelser i våre naboland.»
Komiteen viser til at aktørene i skogsektoren i økende grad har tatt i bruk ulike former for kvalitets-sikringssystemer, med sikte på å dokumentere og forbedre egen virksomhet og for å sikre konkurransedyktighet. Spørsmålet om sertifisering av skogproduksjonen har bl.a. fått bred oppmerksom de siste årene. Komiteen mener dette arbeidet vil være viktig fremover, og at det kan gi bedre skogbruksmessige og miljømessige tilpasninger.
Komiteen har samtidig merket seg at det er ulike syn mellom skog- og miljøverninteresser på hvordan eventuell sertifisering av skogproduksjonen skal foregå, spesielt når det gjelder den organisatoriske forankringen.
Det er viktig at frivillighet og valgfrihet legges til grunn for utvikling av sertifisering. Samtidig er det klart at sertifisering kan bli et markedsmessig fortrinn for de som velger dette. Skogeiere som blir sertifisert må forholde seg både til det offentlige regelverket og til de konkrete sertifiseringsreglene. For den enkelte skogeier er det da viktig at rammeverket omkring skogbruksvirksomheten ikke blir unødvendig byråkratisk og omfattende. Det vil være en fordel om skogbruksmyndighetenes regelverk, som fanger opp alle skogeiere, direkte kan legges til grunn for sertifisering.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil i den forbindelse peke på mulighetene for å utforme forskrifter som kan bidra til standarder i et sertifiseringssystem. Regjeringen har foreslått en egen forskrift om miljøtilpasninger i skogbruket. Dersom en slik forskrift kan harmoniseres med mål og intensjoner fra ulike sertifiseringsstandarder og legges til grunn for sertifisering, vil en for de skogeiere som velger dette kunne begrense unødige parallelle bestemmelser og resultatvurderingsopplegg i det private og det offentlige. Flertallet ber departementet arbeide for en slik løsning, og viser ut over dette til de merknader de respektive partier for øvrig har til spørsmålet om en miljøforskrift.
Flertallet forutsetter for øvrig at de sertifiseringssystemene som utvikles holdes innenfor de handelspolitiske rammer og avtaler Norge har sluttet seg til.
Komiteen vil videre peke på det potensialet som finnes på områder som juletreproduksjon og pyntegrønt. Det importeres hvert år 400 000 juletrær. Det ligger et relativt stort verdiskapingspotensial hos grunneierne i å legge til rette for at det kan produseres norske juletrær og norsk pyntegrønt. Komiteen er enig i at slike muligheter bør kunne utnyttes bedre.