7. Kunnskap og kompetanseutvikling
Kartlegging som departementet har gjennomført, tyder på at det er store kunnskaps- og kompetansemanglar på rehabiliteringsfeltet. Departementet tek sikte på å redusere problema gjennom ei langsiktig satsing på kompetanseutvikling, gjennom utdanning, forsking, rettleiing og forsøksverksemd, og løpande ved å vurdere studiekapasiteten for viktige personellgrupper.
Departementet ser eit stort behov for å halde fram med forsøksverksemd i kommunesektoren, som i samarbeid med frivillig sektor og regionale og statlege instansar kan prøve ut ulike organisasjonsmodellar og metodar for brukarmedverknad og individuell planlegging.
For å sikre vidare kompetanse- og kunnskapsutvikling vil Sosial- og helsedepartementet etablere eit statleg kompetansesenter for heilskapleg rehabilitering som kan vere pådrivar og nettverksbyggjar i kompetanseutvikling og -formidling. Departementet vil òg trappe opp støtta til forskings- og utviklingsaktivitetar og stø rehabiliteringsrelevant forsking under Noregs forskingsråd.
For å skape ein felles kunnskapsplattform og ei harmonisert kompetanseoppbygging vil Sosial- og helsedepartementet delvis i samarbeid med Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet
– vidareføre arbeidet med faglege rettleiarar,
– vidareføre tverrfaglege etterutdanningsopplegg,
– evaluere forsøk med vidareutdanning i rehabilitering, og vurdere innhaldet av rehabilitering i ulike grunnutdanningar med sikte på å lage ein rammeplan for yrkesgrupper med treårige høgskoleutdanningar,
– søkje å harmonisere innhaldet i vidareutdanningar i rehabilitering på høgskolenivå med innhaldet i spesialistutdanningar for legar og psykologar,
– prøve ut læreplan innanfor vidareutdanning i rehabilitering for helse- og sosialpersonell med vidaregåande opplæring.
Meldinga drøfter studiekapasiteten for visse personellgrupper som er involverte i rehabiliteringsorienterte oppgåver. Departementet har mellom anna merka seg at trass i aukande studiekapasitet har mange små og mindre kommunar framleis problem med å rekruttere fysioterapeutar og ergoterapeutar, og at fleire fylkeskommunar har problem med å rekruttere legar til habiliterings- og rehabiliteringsverksemda. For å sikre ei best mogleg dimensjonering av studiekapasiteten vil Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet i samarbeid med Sosial- og helsedepartementet vurdere utdanningskapasiteten innanfor fysioterapi- og ergoterapiutdanningane og gjennomføre ei kartlegging for å betre dokumentasjonen av tilbod og etterspørsel etter spesialpedagogar. Sosial- og helsedepartementet vil etter at behovet for nye legestillingar i samband med fastlegereforma er klarlagt, vurdere nye utdanningsstillingar innanfor rehabiliteringsorienterte legespesialitetar.
Komiteen har merket seg at kartlegging som er foretatt, viser at det fortsatt er store kunnskaps- og kompetansemangler knyttet til rehabiliteringsfeltet, og etter komiteens mening er mye av rekrutteringsproblemene knyttet til dette faktum.
Komiteen mener at funksjonshemning, habilitering og rehabilitering må få innpass i de akademiske disiplinene både ved universiteter og høgskoler, og komiteen ser det som ønskelig at det blir større grad av forskning på området. Komiteen er av den oppfatning at en slik satsing vil bidra til sterk bedring av kompetansen, og at det vil høyne status og interesse for dette fagfeltet. Komiteen mener også at brukererfaring må tillegges større vekt som kilde til kunnskaps- og kompetanseutvikling, blant annet ved at funksjonshemmedes organisasjoner trekkes aktivt med i utformingen av opplæring for personell og i utviklingen av forskningsarbeidet.
Komiteen ser positivt på det tverrfaglige etterutdanningsopplegget som er etablert, og støtter en videreføring av dette i alle deler av landet. Komiteen har merket seg at det er vanskelig å endre holdningene om at rehabilitering primært er en oppgave for helsetjenesten. Komiteen er enig i at det må gjennomføres en planmessig rekruttering til kursene om rehabilitering slik at bl.a. ansatte i skolen, trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten m.v. får tilført den nødvendige kunnskapen om alle sider ved rehabiliteringsfeltet.
Komiteen ser det som nødvendig for den framtidige tilgangen på kompetanse og for rekruttering av fagfolk at det blir utarbeidet en nasjonal plan for rehabilitering, og at de regionale helseplaner også tar med rehabilitering som et viktig helsetilbud.
Komiteen tror at en slik overordnet plan bl.a. vil skape den forutsigbarhet som er nødvendig i arbeidet for å gi fagfeltet status, øke kompetansen, bedre rekrutteringen og øke interessen for forskning på området.