5. Nærmare om tilbod ved landsdekkjande senter og institusjonar
I tillegg til spesialisert rehabilitering på fylkeskommunalt og regionalt nivå, blir det gitt eit omfattande tilbod om rehabilitering og opptrening ved særskilde institusjonar og senter. I hovudsak orienterer desse seg mot landet som heilskap. Dette gjeld mellom anna enkelte statleg eigde institusjonar, mellom dei barnesjukehusa. Det er også oppretta spesielle kompetansesenter for små og mindre kjende grupper av funksjonshemma, og ei rad statlege spesialpedagogiske kompe-tansesenter for ulike målgrupper. Dei spesielle helseinstitusjonane, medrekna helsesportsentra, opptreningsinstitusjonane og dei særskilde behandlingsreisene til utlandet for visse pasientgrupper, er også å rekne som landsdekkjande tilbod.
Det blir i meldinga skissert ei omlegging av finansieringsordninga for opptreningsinstitusjonane. Sosial- og helsedepartementet vil leggje om til ein kombinasjon av eit aktivitetsuavhengig tilskot til fylkeskommunane og eit aktivitetsavhengig tilskot til den enkelte institusjonen. Når det gjeld midlane til fylkeskommunane, tek ein sikte på ein gradvis overgang til fordeling etter objektive kriterium. Det blir sett vilkår om at fylkeskommunane skal bruke midlane til kjøp av tenester frå institusjonane.
Når det gjeld behandlingsreiser til utlandet blir det uttala at det ikkje ligg føre dokumentasjon av nytteverdien av klimabehandling for andre grupper enn dei som har tilbod i dag. Departementet vil elles ta initiativ til ei heilskapleg vurdering av tilbodet om behandlingsreiser til utlandet og setje ned eit utval for å greie ut spørsmålet.
I omtalen av ulike spesialiserte institusjonstilbod og landsdekkjande tilbod seier departementet at desse gir eit svært godt og passande tilbod til mange innanfor sine brukargrupper. Det er likevel enkelte forhold som departementet ikkje finn tilfredsstillande, til dømes at få av tilboda er tilstrekkeleg planmessig etablerte i forhold til ein heilskapleg strategi. Departementet ser eit behov for ein samla strategi og ei nærmare vurdering av kva plass institusjonane og sentra skal ha, og kva rolle dei skal spele. Særleg gjeld dette forholdet til andre tilbod innanfor dei spesialiserte helsetenestene, og behovet for å knyte tilbod og kompetanse nærmare inn i tiltakskjeda for den enkelte brukar. Departementet vil ikkje ta stilling til søknader om å etablere nye institusjonar eller kompetansesenterfunksjonar på rehabiliteringsfeltet før det er gjort ein slik gjennomgang og ei slik vurdering. Kompetansesentra for små og mindre kjende diagnosegrupper vil ikkje bli omfatta av denne gjennomgangen. Dei skal vurderast kontinuerleg av Etat for rådssekretariat og enkelte helse- og sosialfaglege oppgaver m.v. Sosial- og helsedepartementet vil gjennomføre evalueringar av verksemda ved dei spesielle helseinstitusjonane og i samarbeid med institusjonane utvikle eit tilfredsstillande mål- og resultatstyringssystem, med basis i økonomireglementet i staten. Vidare vil departementet medverke til at sjukehusa etablerer lærings- og meistringssenter, basert på erfaringar frå forsøk.
Komiteen viser til det i dag er 40 godkjente opptreningsinstitusjoner i landet og at disse utgjør et godt og omfattende rehabiliteringstilbud for befolkninga. Komiteen ser opptreningsinstitusjonene som en meget viktig del av det helhetlige rehabiliteringstilbudet som må være på plass for å kunne gi brukerne de tilbud de har krav på .
Komiteen finner det naturlig at fylkeskommuner og kommuner tar hensyn til opptreningsinstitusjonenes behandlingstilbud ved planlegging og dimensjonering av egne rehabiliteringstilbud, og komiteen ser det som viktig at pasienter som behandles ved private opptreningsinstitusjoner, tas med i de fylkeskommunale statistikker for rehabilitering.
Komiteen mener at den finansieringsordning som skal legges på plass, må fungere slik at det stimulerer opptrenings/rehabiliteringsinstitusjonene til videre drift og utvikling. Komiteen er opptatt av at den framtidige finansieringsordningen skal bli minst mulig byråkratisk og komplisert, slik at det offentlige bidrag utnyttes på den best mulige måten for brukerne. Komiteen mener at dette best kan oppnås gjennom en forbedring av dagens ordning hvor folketrygden står for utbetaling av den vesentligste delen av den offentlige andelen. Komiteen synes i denne sammenheng at det ville være av interesse å få vurdert om man også for opptrenings/rehabiliteringsinstitusjonene kunne innføre et klassifikasjonssystem som grupperer pasienten i kostnadsgrupper på tilsvarende måte som man nå klassifiserer rehabilitering i sykehus. Komiteen ser det som naturlig at alle typer opptrenings/rehabiliteringsinstitusjoner blir sett i sammenheng ved en slik vurdering.
Komiteen er også opptatt av at brukerne i hovedsak fritt skal kunne velge hvilken opptrenings/rehabiliteringsinstitusjon de vil benytte.
Komiteen mener at skissa til finansieringsordning som framgår av meldinga, vil bli komplisert og uoversiktlig, og komiteen mener det må gjøres endringer i denne for å sikre opptrenings/rehabiliteringsinstitusjonene som en viktig del av rehabiliteringstjenesten. Komiteen ber derfor Regjeringa komme tilbake med et forslag til finansieringsordning som tar hensyn til de signaler som er gitt i denne innstillinga. Komiteen ser det som viktig at både brukernes organisasjoner og representanter for opptrenings/rehabiliteringsinstitusjonene trekkes med i utarbeidingen av nye retningslinjer for denne finansieringsordningen.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til finansieringsordning som sikrer framtidig drift og god kvalitet ved opptrenings/rehabiliteringsinstitusjonene.»
Komiteen støtter departementets ønske om å knytte opptrenings/rehabiliteringsinstitusjonene nærmere opp til en helhetlig behandlingskjede i vårt helsevesen. Det er et stort behov for også å koble opptrenings/rehabiliteringsinstitusjonenes tilbud og kompetanse nærmere inn i tiltakskjeden for den enkelte bruker.
Komiteen mener det derfor er nødvendig, slik også departementet påpeker, å arbeide fram en samlet strategi for dette området der en får en nærmere vurdering av hvilken plass og funksjon de enkelte institusjonene og sentra skal ha. Det overordnede målet i et slikt arbeid må være å opprettholde og sikre tilbudet til den enkelte pasient og pasientgruppe.
I denne sammenheng mener komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet det er av avgjørende betydning at man får en henvisnings- og finansieringsordning som ivaretar interessene og behovet fra pasientene som kommer både fra primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
Disse medlemmer støtter derfor Regjeringen i at det er behov for en ny finansieringsordning for institusjonene. Et slik ordning må sikre tilbudet til pasientene gjennom en god og framtidsrettet drift og organisering. Det vil derfor være ønskelig å se dette i sammenheng med hvilket tilbud som gis i forhold til behandlingskategori og kvalitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ser det som svært viktig at fylkeskommuner og kommuner benytter og tar med i sin planlegging og dimensjonering av behandlingstilbud de private tilbud som finnes på området. Disse medlemmerser det som unødvendig at det bygges opp nye fylkeskommunale/kommunale tilbud dersom kapasiteten i det private tilbudet er tilstrekkelig. En slik utvikling ville etter disse medlemmers mening kunne føre til nedleggelse av plasser og tap av etablerte tilbud i mange av våre opptreningsinstitusjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at fylkene i dag mottar 50 pst. innsatsbasert finansiering for rehabiliteringstjenester, noe som kan gjøre det fristende for fylkene å bygge opp et fylkeskommunalt tilbud på bekostning av allerede etablerte tilbud. Etter disse medlemmers mening bør opptreningsinstitusjonene finansieres tilnærmelsesvis lik finansieringen i sykehus når pasienten henvises til rehabilitering i disse institusjonene. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen gjennomføre samme finansieringsordning for rehabilitering ved opptreningsinstitusjonene som er gjort gjeldende for offentlige sykehus når pasienten er henvist fra lege eller sykehus.»
Komiteen har merket seg at det er store forskjeller i kvalitet og innhold ved opptreningsinstitusjonene, og komiteen mener at det må gjennomføres en løpende og god kontroll for å sikre at tilbudene som blir gitt, har et faglig godt innhold, og at det gir et akseptabelt utbytte for brukeren.
Komiteen har også merket seg at opptreningsinstitusjonene er svært skeivt fordelt geografisk, og komiteen mener at det må legges stor vekt på slike forhold ved godkjenning av nye tilbud av denne type.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, er kjent med at det en del opptreningsinstitusjoner mangler godkjenning for en del av sin reelle kapasitet, samtidig som etterspørselen etter tilbudene er meget stor. Flertallet ser det som viktig at opptreningsinstitusjoner som fyller kriteriene for godkjenning, og som har etterspørsel etter sine rehabiliteringstilbud, snarest får godkjenning slik at de kan utnytte sine lokaler, utstyr og kapasitet maksimalt.
Komiteen viser til sykehusenes behov for å skrive ut pasienter raskest mulig etter behandling for å makte sine forpliktelser overfor andre pasienter som venter på behandling. Komiteen er i forbindelse med høringer gjort kjent med at rehabiliteringsinstitusjonene ofte mottar pasienter fra sykehusene så tidlig etter operasjoner og lignende at de må tilbake til sykehuset pga. for liten grad av selvhjulpenhet.
Komiteen ser klart at rehabiliteringsinstitusjonene ikke kan gi en omfattende pleie innenfor de gjeldende økonomiske rammer. Komiteen mener derfor at det bør vurderes en ordning der opptreningsinstitusjonene kan øremerke en del plasser til pasienter som trenger noe mer hjelp og pleie i den innledende fasen av rehabiliteringen enn det de vanlige kurpengesatsene tar høyde for. Komiteen vil understreke at en slik ordning må sikre et forsvarlig og godt tilbud til pasientene og ikke medføre økte kostnader i form av egenandeler.
Komiteen har merket seg at meldinga legger opp til en harmonisering av egenandelsatsene, men at det ikke foreligger konkrete forslag til nytt egenandelsystem. Komiteen viser til at mange personer med kroniske lidelser må benytte tilbudene i opptreningsinstitusjonene forholdsvis ofte for å kunne fungere i sitt daglige virke. Komiteen er kjent med at det høye nivået på egenbetaling i opptreningsinstitusjonene er et hinder for at mange med kroniske lidelser kan benytte tilbudene i den grad behovet tilsier.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er derfor enig med Regjeringen i at en må få til en harmonisering av egenandelene.
Komiteen mener at tilgangen på nødvendig rehabilitering for mennesker med kroniske lidelser er av meget stor betydning for den det gjelder og vedkommendes familie, men det er også en god investering for samfunnet. Komiteen anser det som helt uakseptabelt at mennesker som har behov for rehabilitering ikke kan få dette på grunn av begrensninger i privat økonomi.
Komiteen har også registrert at det oppfattes som urettferdig at personer med én type sykdom blir fritatt for egenbetaling, mens en person med en annen sykdom blir belastet for egenandeler til tross for at denne er mer invalidiserende.
Komiteen viser til at behandling i opptreningsinstitusjonene ikke omfattes av dagens egenandelstak. Komiteen mener at det må vurderes å innføre et system med tak for egenbetaling også for rehabilitering, og at dette blir sett i sammenheng med brukernes utgifter til egenandeler for andre nødvendige varer og tjenester som har sammenheng med helsesituasjonen. Komiteen viser i denne forbindelse til Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1999 hvor Regjeringen ble bedt om å vurdere et avgiftstak 2 for utgifter funksjonshemmede og kronisk syke har utover det som dekkes av frikortordningen.
Komiteen ber om at brukernes organisasjoner trekkes aktivt med i utformingen av de nye reglene for egenbetaling.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag til regler for egenbetaling i forbindelse med rehabilitering utenfor sykehus. Forslaget må innebære at alle kan sikres tilgang på nødvendig rehabilitering, uavhengig av inntekt, bosted og sykdomskategori.
Forslaget forelegges Stortinget i forbindelse med neste års budsjett.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er oppmerksom på at kronisk syke og rehabiliteringstrengende pasienter har store ekstrautgifter til legekonsultasjoner, medisiner og ulike former for helsehjelp. Disse utgiftene overstiger som regel egenandelstaket og kan dreie seg om opp til 40000 kroner i året.
Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen innføre et tak 2 i forbindelse med egenbetaling for kronisk syke.»
Komiteen er kjent med den store betydning som behandlingsreiser til utlandet har for pasientgrupper med bestemte kroniske sykdommer og lidelser. Komiteen støtter at det blir satt ned et utvalg for å gjennomføre en helhetlig vurdering av tilbudet om behandlingsreiser til utlandet.
Komiteen vil minne om at den i Budsjett-Innst. S. nr. 11 (1995-96) slo fast at tilbudet om behandlingsreiser til utlandet "gjøres permanent etter utløpet av 1996". Komiteen viser også til stortingsvedtaket av 14.desember 1998 om å sende en prøvegruppe med muskelsyke til opptreningsopphold i Syden for å evaluere kort- og langtidseffekten av behandlingsreiser til utlandet.
Komiteen vil understreke at det så vel for de kronikergrupper som i dag er omfattet av ordningen med behandlingsreiser til utlandet, som for eventuelt nye grupper ikke kan forventes at klimabehandlingen skal føre til varig forbedring eller ha kurativ effekt. Spørsmålet som må evalueres, er hvorvidt opptreningsbehandling i varmere strøk har samme eller bedre effekt enn tilsvarende behandling i Norge på vinterstid.
Komiteen viser til den store betydning Beitostølen og Valnesfjord helsesportssenter har for å gi tilbud om rehabilitering etter helsesportprinsippet til flere målgrupper av funksjonshemmede. Komiteen er kjent med at det er signalisert behov for slike helsesportssenter også fra andre deler av landet, og komiteen viser i den forbindelse til at det foreligger konkrete planer for et slikt senter på Stord og at det er et stort engasjement for å få Røde Kors Haugland Rehabiliteringssenter i Fjaler plassert i denne kategori. Komiteen mener at behovet for flere helsesportssenter må vurderes, og at geografisk beliggenhet blir tatt med i vurderingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti er kjent med at Hauglandsenteret i Sogn og Fjordane har etablert et behandlingsopplegg for rehabilitering av kreftpasienter. Behandlingsopplegget er utarbeidet etter modell fra Montebellosenteret og har høy faglig standard og gode, differensierte rehabiliteringstilbud. Disse medlemmer er imidlertid også kjent med at rehabiliteringsopplegget ved Hauglandsenteret foreløpig ikke har fått en godkjent finansiering og derfor står i fare for å måtte avvikle tilbudet av økonomiske grunner. Disse medlemmer viser til at rehabiliteringstilbudet ved Hauglandsenteret er det eneste tilbudet for kreftpasienter på Vestlandet. Disse medlemmer mener derfor at staten må gå inn med et finansieringsopplegg som sikrer videre drift ved Hauglandsenteret.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen godkjenne rehabiliteringstilbudet for kreftpasienter ved Hauglandsenteret og komme tilbake til Stortinget med et forslag om finansiering som sikrer driften av senteret.»
Disse medlemmer viser til det planlagte helsesportssenteret på Stord, Sævarhagen, som er bygget opp etter modell av Beitostølen. Disse medlemmer vil også peke på at tilsvarende helsesportssenter ikke finnes i vestlandsfylkene Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Disse medlemmer vil anbefale at helsesportssenteret på Stord blir godkjent og finansiert på linje med Beitostølen og Valnesfjord.
Komiteen viser til at lungesykdommer er et økende problem og at det på dette området er mangel på behandlingstilbud. Komiteen viser til den store kompetansen som er opparbeidet på dette området ved Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke (LHL) sin klinikk i Nittedal - Glittreklinikken. Komiteen har fått opplysninger om at Glittreklinikkens kompetanse ligger i fremste rekke internasjonalt, og komiteen mener at det må vurderes å utvikle Glittreklinikken til et nasjonalt kompetansesenter for lungerehabilitering.
Komiteen viser til det arbeid LHL i samarbeid med Røros kommune har lagt ned for å få etablert et regionalt/nasjonalt kompetansesenter for hjerterehabilitering. Komiteen ber om at dette tiltaket vurderes med sikte på tilsvarende refusjonsordning som for Glittreklinikken.
Komiteen har merket seg at det er bred faglig enighet om at kunnskap om egen sykdom blant kronikergruppene bidrar til en bedret livssituasjon, færre sykehusinnleggelser og mindre sykefravær. Komiteen ser det som et mål at pasienter som er kronikere blir i stand til å ta større ansvar for egen sykdom, og fungere bedre gjennom det å øke sin egen kompetanse i forhold til sykdommen. Komiteen viser i den forbindelse til de gode resultater som er oppnådd med astmaskolene som er et opplegg i regi av Norges Astma- og Allergiforbund. Komiteen mener at det må stimuleres til en bedre utbredelse av dette viktige tilbudet, og at dette blir inkludert i det offentlige helsetilbudet.
Komiteen viser til at det er igangsatt et kompetansesenter for mennesker med revmatiske lidelser ved Diakonhjemmets sykehus i Oslo. Komiteen ber om at slike tiltak også blir vurdert etablert ved sykehus i andre deler av landet.
Komiteen ser det som viktig at kompetansesenteret ved Diakonhjemmets sykehus har en "motor"-funksjon i dette arbeidet, og at en spesielt bygger opp kompetansen for sjeldne tilstander ved dette senteret.
Komiteen viser til at Conrad Svendsen senter på Nordstrand har 80 plasser og gir tilbud til en marginal målgruppe som består av døve med andre funksjonshemninger i tillegg. Komiteen er kjent med at mange av de som benytter dette senteret, kunne ha brukt andre rehabiliteringstilbud, men på grunn av kommunikasjonsproblemer får de best utbytte ved å få tjenesten ved dette senteret. Komiteen ser det som viktig at det snarest blir foretatt en avklaring vedrørende den videre drift av dette senteret.
Komiteen ber om at det blir vurdert å etablere en sentral kompetanseenhet med regionale konsulenter som kan gi kommunene nødvendig bistand i rehabiliteringsarbeidet for personer som har mistet hørselen.
Komiteen viser i denne forbindelse til en rapport utarbeidet av Astrid Marie Sund og Solfrid Langmark på oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet, som omhandler hvilke konsekvenser det får for personer som mister hørselen på ulike alderstrinn.
Komiteen er klar over at hørselstapet virker inn på alle områder i livet, som kommunikasjon, sosial situasjon, situasjoner i samfunnet og forholdet til arbeidslivet.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere i forbindelse med plan om helhetlig hørselsomsorg i henhold til Handlingsplan for funksjonshemmede å etablere en sentral kompetanseenhet med regionale konsulenter som kan gi kommunene bistand i rehabiliteringsarbeidet for personer som har mistet hørselen."
Komiteen viser til at behovet for rehabilitering for mennesker med psykiske lidelser er stadig økende, og at det kan tyde på at det er behov for nye og utradisjonelle rehabiliteringstilbud på dette området. Komiteen mener at behovet for flere rehabiliteringstilbud for mennesker med psykiske lidelser må vurderes, og at dette gjøres i nært samarbeid med brukernes organisasjoner. Komiteen viser til at første avdeling av Cato-senteret nå er etablert på Østlandet, og at flere fylkeskommuner kjøper tjenester hos dette senteret. Komiteen mener at slike tilbud må bli vurdert for godkjenning i forhold til innhold, behov og geografisk beliggenhet.
Komiteen viser til at Sunnaas sykehus er et av de fremste sentrene i landet for medisinsk rehabilitering, og komiteen ser det som meget viktig at dette sykehuset får utvikle sin kompetanse videre. Komiteen ser det også som viktig at Sunnaas sykehus kan framstå som et landsdekkende tilbud, minst på samme nivå som hittil. Komiteen mener at det må vurderes å videreutvikle Sunnaas sykehus til et nasjonalt kompetansemiljø i medisinsk rehabilitering.
Komiteen er også kjent med at Sunnaas sykehus har opparbeidet en stor kompetanse på følgetilstander og senskader etter poliomyelitt. Komiteen mener at det må vurderes å gi Sunnaas sykehus status som kompetansesenter på dette området for helseregion 1 og 2.
Komiteen viser til at Sunnaas sykehus eies og drives av Oslo kommune, men komiteen har merket seg at bare 30 pst. av de som benytter sykehuset, kommer fra Oslo. Komiteen ser det som viktig å få utredet hvordan Sunnaas sykehus også i framtida kan inneha en landsdekkende funksjon, og hvordan et nasjonalt kompetansesenter for rehabilitering kan knyttes til sykehuset.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere hvordan Sunnaas sykehus kan opprettholde en landsdekkende funksjon, og hvordan dette sykehuset kan utvikles til et nasjonalt kompetansemiljø i medisinsk rehabilitering, samt vurdere statlig overtakelse.»
Komiteen er kjent med at Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke driver et landsdekkende tilbud i Fana - Krokeide yrkesskole. Komiteen er videre kjent med at denne skolen driver yrkesmessig attføring og er godkjent som attføringsinstitusjon, og at det i tillegg drives ulike kurs og treningsopplegg for hjertesyke. Komiteen har oppfattet at denne kombinasjonen av yrkesmessig tilbakeføring til arbeidslivet og medisinsk rehabilitering har gitt oppsiktsvekkende gode resultater for brukerne, og at mange har fulgt treningsoppleggene ved skolen også etter at de er kommet tilbake i jobb. Komiteen ber om at dette opplegget blir vurdert nærmere, og at det blir vurdert en finansieringsordning som er tilpasset denne form for rehabilitering og yrkesmessig attføring.
Komiteen er kjent med at en del bedrifter driver egne opplegg for å få yrkeshemmede tilbake til arbeidslivet, og at det her kan vises til gode resultater, bl.a. gjelder dette Statens vegvesen i Hordaland. Komiteen ser med stor interesse på slike tiltak fordi mulighet til yrkesdeltakelse bedrer livskvaliteten for den det gjelder, og fordi samfunnet har nytte av at mennesker i yrkesaktiv alder kan ha et arbeid, når dette er mulig. Komiteen ber om at det blir vurdert å iverksette stimuleringstiltak som sikrer at slike tiltak kan utvikles videre og at nye kan etableres.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er ellers gjort oppmerksom på en rekke tilbud som har helse og rehabilitering som hovedoppgave, bl.a. bruk av hest i arbeidet med å bedre fysisk, psykisk og sosial helse, og danseterapi/helsedans som et forebyggende- og rehabiliterende tilbud . Flertallet har fått opplysninger om at dette er tiltak som har gitt gode resultater, og flertallet mener at det bør vurderes om slike tiltak kan inkorporeres i et helhetlig habiliterings- og rehabiliteringstilbud.