3. Rehabilitering på lokalt nivå - ein planlagt og koordinert prosess med brukar i sentrum
Når det gjeld rehabilitering i kommunane, vil Sosial- og helsedepartementet:
– tydeleggjere krava til rehabiliteringsverksemda i kommunane gjennom forskrift til kommunehelsetenestelova, der det mellom anna blir stilt krav om å syte for ein samordningsfunksjon i rehabiliteringsarbeidet
– leggje til rette for utarbeiding av kommunale planar for rehabilitering som inngår i dei heilskaplege kommunale planprosessane
– setje i gang metodisk og organisatorisk forsøks- og utviklingsarbeid på lokalt nivå som også vil omfatte interkommunale tiltak og modellar
– samarbeide med partane i arbeidslivet om å utvikle ordninga med funksjonsassistentar for å finne fram til korleis ordninga best kan organiserast og finansierast i framtida
– fremme lovforslag om at kommunane skal påleggjast plikt til å etablere ordninga med personleg assistent på same måten som andre sosiale tenester
– vurdere rehabilitering i sjukeheim i samanheng med ei generell utgreiing om kva funksjonar sjukeheimar skal ha
Som strategiar for å skape eit samordna tilbod blir det nemnd at Sosial- og helsedepartementet vil
– komme attende til innhaldet i individuelle planar og avgrensing av målgruppa i ei eiga forskrift med heimel i lov om helsetenesta i kommunane og i lov om spesialisthelsetenesta,
– vurdere plikta til tverretatleg samarbeid i ulike særlover i tilknyting til utarbeiding og gjennomføring av planar for den enkelte, basert på brukarmedverknad,
– sikre utvikling og formidling av faglege reiskapar for individuell planlegging, både generelt og på rehabiliteringsfeltet meir spesielt.
For å utvikle og forbetre forholdet mellom forvaltninga og brukarane av forvaltninga vil Sosial- og helsedepartementet vidareutvikle samarbeidet rundt den enkelte i basisgruppene og setje i verk eit forsøk med brukarkontor. Regjeringa vil arbeide for at alle statlege etatar går ut med serviceerklæringar til brukarane sine i løpet av år 2000.
Regjeringa ser det som viktig å sikre samordna signal frå sentralt hald, og å etablere eit system for dette som kan verke over tid. Sosial- og helsedepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet og andre departement vil innføre offentlige servicekontor som ei generell ordning basert på lokalt initiativ, og evaluere og vidareutvikle samarbeidsforum på leiarnivå i kommunane for å fremme samstemt planlegging og felles innsats. Desse departementa vil òg gå gjennom ulike sektorvise målsetjingar og resultatindikatorar og syte for samstemte og avtala mål og signal frå statleg hald når det gjeld samarbeid mellom etatar omkring felles brukargrupper.
Som brubyggingstiltak mellom helse, trygd og arbeid blir det nemnd at Sosial- og helsedepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet vil
– i forskrift til lov om helsetenesta i kommunane om rehabilitering gjere ansvaret til kommunen tydelegare for å sikre at det blir utvikla motivasjons-, meistrings- og læringstiltak som førebuing til attføring og arbeid,
– vidareutvikle arbeidsmarknadsetaten sitt rettleiingstilbod til menneske med samansette lidingar,
– nærmare vurdere om det er behov for å utvikle nye typar av tiltak i arbeidsmarknadsetaten i forhold til personar med kroniske lidingar som varierer over tid,
– sikre at arbeidsmarknadsetaten og trygdeetaten lokalt samarbeider om og medverkar med kompetansen sin for å utvikle kommunale arenaer for motivasjon og meistring på vegen mot arbeid,
– mellom anna gjennom etterutdanningstilbod syte for at tilsette i kommunale og statlege etatar får samkøyrde kunnskapar om motivasjons- og meistringsproblematikken.
Vidare vil Regjeringa setje ned eit offentleg utval for å analysere årsakene til auken i sjukefråveret og tilgangen til uførepensjon, kartleggje dei sosiale og samfunnsøkonomiske sidene av dette, og drøfte og føreslå tiltak for å snu denne utviklinga.
For å gjera trygdeetaten betre i stand til å fylle si rolle vil Sosial- og helsedepartementet
– syte for tettare og kvalitativt betre oppfølging av sjukmelde, og for auka bruk av aktive verkemiddel i trygdeetaten, særleg aktiv sjukmelding,
– medverke til å auke brukarorienteringa i trygdeetaten,
– få utarbeidd kriterium for meir målretta tilbod retta mot personar med gjentekne sjukefråvere og mot spesielle diagnosegrupper,
– medverke til eit betre og meir målretta samarbeid mellom trygdeetaten, arbeidsgivar og behandlande lege, tilpassa situasjonen til den enkelte,
– greie ut ordningar som sikrar brukarar service og reparasjon på hjelpemiddel ved akutte behov i nærmare bestemte situasjonar utanom kontortid,
– tilby kommunane å leige hjelpemiddel frå hjelpemiddelsentralane til personar med mellombels behov.
Det blir understreka at eit etablert samarbeid mellom nivåa i helsetenesta i svært mange tilfelle vil vere ein føresetnad for eit godt rehabiliteringstilbod til den enkelte. Etter departementet si vurdering er det vanskeleg å leggje opp til ei heilt presis ansvars- og oppgåvefordeling mellom fylkeskommunar og kommunar frå sentralt nivå. Det konkrete samarbeidet vil måtte variere avhengig av individuelle behov og lokale føresetnader.
Departementet vil i samband med det spesielle stimuleringstilskotet til rehabilitering i fylkeskommunane setje som vilkår at det blir utarbeidd lokale avtaler om samarbeid mellom fylkeskommunane og kommunane. Departementet vil vidare med heimel i lov om helsetenesta i kommunane komme med forskrift om betalingsplikt for ferdigbehandla pasientar, og gjennom forskrifter klargjere kva funksjonar som høyrer med til det kommunale ansvaret for rehabilitering, og kva for funksjonskrav som skal stillast til fylkeskommunen sitt ansvar, på ein slik måte at dei utfyller kvarandre og samstundes understrekar krava til samarbeid.
Komiteen viser til at rehabilitering mangler en fast organisatorisk form og struktur, og etter komiteens oppfatning er dette mye av årsaken til de store forskjellene med hensyn til dimensjonering og kompetanse i det lokale rehabiliteringstilbudet.
Komiteen ser positivt på at det skal utarbeides forskrifter som presiserer kommunene sitt ansvar for rehabilitering. Komiteen vil bemerke at slike forskrifter må inneholde konkrete anbefalinger om hvordan kommunene kan organisere rehabiliteringsvirksomheten.
Komiteen ser det som meget viktig at den kommunale organiseringa legger opp til helhetlige tilbud og tverrfaglig samarbeid og at brukermedvirkningen blir reell. Komiteen ser nødvendigheten av at rehabilitering etableres som en egen enhet i kommunene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det også kan være en løsning at kommunene oppnevner en egen koordinator for rehabilitering, og flertallet vil påpeke viktigheten av at dette er en stilling som både har tyngde og kapasitet til å utføre dette viktige arbeidet. Flertallet vil påpeke at en koordinerende virksomhet på dette området vil gi en bedret organisering og tjeneste, samt at ressursene vil kunne utnyttes på en bedre måte.
Komiteen mener at det er nødvendig å ha gode rehabiliteringstilbud der folk bor, og komiteen ser det derfor som naturlig at kommunen må ha en helt sentral rolle i rehabiliteringsarbeidet. Komiteen vil bemerke at dersom kommunene skal kunne gi sine innbyggere gode rehabiliteringstilbud, så setter dette store krav til en god planlegging. Komiteen mener på denne bakgrunn at det må vurderes et pålegg til kommunen om å utarbeide plan for rehabilitering.
Komiteen finner det naturlig at det også gjennomføres en slik vurdering når det gjelder fylkeskommunal planlegging for rehabilitering.
Komiteen vil spesielt understreke betydningen av et styrket rehabiliteringstilbud på lokalt nivå. Komiteen støtter Regjeringens prioritering av rehabiliteringsarbeidet i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Komiteen vil understreke at det på lokalt nivå er behov for tverretatlig samarbeid slik Regjeringen påpeker, og at man kan sikre, utvikle og formidle faglige opplegg for individuell planlegging. Komiteen vil spesielt peke på at det i årene framover vil være et spesielt behov for å møte rehabiliteringsoppgavene blant den økende andelen av eldre i vårt samfunn. For å forebygge slik at dette ikke blir en ren etterbehandling etter sykdom og skader, er det viktig å ha en god "føre var"-strategi. Komiteen mener derfor det i lokale rehabiliteringsplaner må inngå et forebyggingsprogram som ikke minst retter seg mot den eldre delen av befolkningen. En slik plan må ha flere siktemål, bl.a. ulykkesforebygging og informasjon om kosthold og fysisk trening som viktige faktorer for en bedre helse. I dette arbeidet bør også de lokale helsestasjonene ha en sentral plass.
Komiteen mener en samlokalisering av sosial-, trygde-, og arbeidskontor vil bidra til enklere saksbehandling og rutiner og en bedre mulighet til å koordinere bl.a. rehabiliteringsopplegg.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser et klart behov for å utvikle tilbud i det offentlige slik at brukerne settes i sentrum. Signaler fra kommuner der man har forsøksordninger med samlokalisering av sosial-, trygd-, og arbeidskontor er positive, og brukerne slipper å bli sendt fra sted til sted og kontor til kontor. Dette gir helhetlige tilbud til brukerne, se ellers merknad i Innst. S. nr. 85 (1998-99).
Disse medlemmer går inn for slik samlokalisering, men vil samtidig påpeke at det ikke må føre til dårligere tilbud for brukerne der hvor kommuner muligens tenker sammenslåing av tilbud på tvers av kommunegrensene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener det er viktig med godt samarbeid mellom trygdekontor, sosialkontor og arbeidsmarkedsetaten. I dag er det basisgrupper i alle kommuner for å ivareta slikt samarbeid. Brukeren skal få hjelp der vedkommende først henvender seg. Disse medlemmer viser til at ordningen med offentlig servicekontor skal ivareta samlet informasjon og hjelp til brukerne. Denne ordningen er nå gjort permanent basert på lokalt initiativ. Disse medlemmer viser til St.prp. nr. 1 (1998-99) hvor det er skissert et forsøksprosjekt med brukerkontor.
Komiteen ser det som viktig at partene i arbeidslivet deltar i planlegging og iverksetting av rehabiliteringstilbud slik at arbeidstakere som har mulighet til å opprette eller gjenvinne deler av sin arbeidsevne, får en mulighet til å vende tilbake til en aktiv tilværelse gjennom arbeidstrening og deltakelse i et sosialt nettverk.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil fremme forslag om å be Regjeringen legge frem forslag for Stortinget om en ordning med økonomisk kompensasjon til arbeidsgivere, offentlige og private, som ansetter uføre eller personer med redusert arbeidsevne. Kompensasjonen trappes ned i takt med arbeidstakerens økende evne til å gjenoppta normal arbeidsinnsats.
Komiteen mener at en slik kombinasjon av arbeid og trygd bør kunne gjennomføres ned til 20 pst. uførhet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge frem for Stortinget sak om en ordning med økonomisk kompensasjon til arbeidsgivere som ansetter uføre eller personer med redusert arbeidsevne, basert på at kombinasjonen av arbeid og trygd kan foregå ned til 20 pst. uførhetsgrad.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet viser til at det i dag også kan ytes lønnstilskudd fra arbeidsmarkedsetaten. Arbeidsgiveren tilbys økonomisk kompensasjon for redusert arbeidsevne i startfasen av arbeidsforholdet. Tilskuddet gis med 75 pst. av utgiftene til ordinær lønn i inntil 6 måneder, deretter med 40 pst. av lønnsutgiftene i inntil til sammen to år. Disse medlemmer mener det vil være behov for mer langsiktige og permanente løsninger for dem med varige lidelser og dermed varig nedsatt arbeidsevne. Regjeringen har vært opptatt av disse forholdene, ikke minst i forhold til bedringen av levekårene for denne gruppen. Disse medlemmer ser det derfor som naturlig at en kommer tilbake til dette i forbindelse med behandlingen av meldingen om utjevning og levekårsforhold.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil anse det som en fordel at all bruk av hjelpemidler formidles gjennom hjelpemiddelsentralene. For å unngå forskjeller mellom forskjellige kommuner og fylkeskommuner når det gjelder finansieringen og tilgangen på hjelpemidler, vil flertallet fremme forslag om at utleie av hjelpemidler til kommunene skal skje vederlagsfritt og at kostnadene i sin helhet dekkes av Rikstrygdeverket.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om en ordning med statlig finansiering av utleie av hjelpemidler til kommunene fra hjelpemiddelsentralene, dekket gjennom Rikstrygdeverket.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet vil påpeke at folketrygden dekker hjelpemidler til varige behov. Regjeringen foreslår i meldingen at kommunene skal kunne leie lavfrekvente hjelpemidler ved midlertidige behov. Samtidig er det slik at kommunene allerede har tilgang på en del enklere hjelpemidler gratis, dette gjelder bl.a. rullestoler og rollatorer. En endring som også tilsier at kommunene skal ha et permanent lager av lavfrekvente hjelpemidler for midlertidige behov, vil bety en økning av behovet for hjelpemidler som i store perioder bare vil stå på lager.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, mener at det nå må gis klar prioritet til arbeidet med rehabiliteringen av unge funksjonshemmede, og at en viktig del av denne rehabiliteringen inkluderer alternative botilbud utenfor institusjon. Dagsrevyen opplyste 9. mai 1999 at det nå er ca.700 personer under 50 år som fremdeles venter på slik utflytting. Flertallet kjenner ikke de eksakte tallene, men vil understreke at prioriteringen framover må omhandle mer enn kun tilskuddet til utflyttingen; myndighetene må påse at dette faktisk også skjer. Denne problematikken er påpekt av komiteen i sammenheng med budsjettbehandling også tidligere, og flertallet understreker viktigheten av at denne gruppens behov ivaretas.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil peke på at Regjeringen i framleggingen av Revidert nasjonalbudsjett 10. mai i år har lagt fram forslag om å øke tilskuddet til kommunene som skaffer individuelle botilbud til personer som vil flytte ut av alders- og sykehjem, med 400000 kroner, fra 600000 til 1000000 kroner. Dette, sammen med forslaget om en statlig medfinansiering for spesielt ressurskrevende personer i omsorgssektoren vil, etter disse medlemmers mening, bidra til en helt annen og mer positiv situasjon for å få skaffet eget botilbud til dem som i dag bor på alders- eller sykehjem, og som ønsker å flytte ut. Pr. i dag er det registrert 160 fysisk funksjonshemmede under 67 år som ønsker egen bolig. Disse medlemmer mener det nå må kunne settes fortgang i arbeidet med dette ute i kommunene ut fra de endringer Regjeringen legger opp til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil peke på at bruk av sykehjem som rehabiliteringsinstitusjoner i dagens situasjon ikke er aktuelt. Antallet sykehjemsplasser er altfor lavt på landsbasis, slik disse medlemmer ser det, og belegget i de somatiske sykehjemmene består av pasienter som stort sett er over 80 år, som er tungt pleietrengende og lite egnet for rehabilitering.