Vedlegg 4: Brev fra justisminister Aud-Inger Aure til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, datert 24. november 1998.
Jeg viser til brev av 17.11.98.
1. Det framgår at komiteen ikke kan se at det er tilstrekkelig redegjort for et konkret hjemmelsgrunnlag for innvilgelse av de to tillatelsene. I brev 11.11.98 har jeg redegjort for at jeg kom til at utlendingsloven § 8 annet ledd ga tilstrekkelig hjemmel for vedtaket. Jeg la særlig vekt på hensynet til barna som jeg utdyper nærmere nedenfor under pkt. 3
Som jeg nevnt i mitt brev av 11.11.1998, er det vanskelig å fastlegge de ytre rammer for utlendingsloven § 8 annet ledd med sikkerhet. Når det gjelder denne lovbestemmelsen - som henviser til allmennmenneskelige vurderinger - må det legges til grunn at den gir et vidt spillerom for skjønnsutøvelse. Dette er også understreket i forarbeidene til utlendingsloven § 8, Ot prp nr 46, (1986-87) side 194:
"Det vil være behov for å kunne gi tillatelse selv om vilkårene ikke er oppfylt. Deler av dette området vil eventuelt kunne reguleres nærmere ved forskrift, jfr. annet pkt., men meget il måtte overlates til myndighetenes skjønn i slike tilfeller. Rammen for reglene og skjønnet foreslås lovfestet ved de kriterier som er angitt i første pkt.»
På denne bakgrunn fant jeg - om enn under tvil - at det forelå tilstrekkelig hjemmel for vedtaket.
Når det gjelder spørsmålet om presedens i forhold til andre saker av samme kategori, viser jeg også til mitt tidligere svar til komiteen. Det er et grunnleggende prinsipp at like saker skal behandles likt.
Tatt i betraktning den tvil som kan foreligge med hensyn til lovgrunnlaget - og de oppfatninger som kommer til uttrykk i brevet fra kontroll- og konstitusjonskomiteen - er jeg innstilt på å stille eventuelle nye saker i bero inntil arbeidet med den nye forskriften er avsluttet. Det kan opplyses at det for tiden ikke er tilsvarende saker til behandling i departementet.
2. Komiteen ber om en redegjørelse for om Regjeringen har vurdert å framlegge den nye forskriften for Stortinget.
Etter utlendingsloven § 5 første ledd er det Stortinget som godkjenner hovedprinsippene for regulering av innvandringen, mens Kongen gir forskrift om regulering av innvandringen, jf annet ledd.
Fremmedlovutvalgets forslag (NOU 1983:47) til ny § 5 innebar at Stortinget skulle godkjenne prinsippene for regulering av innvandringen og de alminnelige forskrifter som ble gitt i medhold av loven. Særlige viktige endringer i forskrifter og retningslinjer skulle også forelegges Stortinget. Utvalgets mindretall gikk inn for at det ikke burde oppstilles noe krav om at prinsippene for regulering av innvandringen og de alminnelige forskriftene skulle godkjennes av Stortinget.
Fremmedlovutvalgets flertallsforslag ble ikke fulgt. I Ot prp nr 46 (1986-87) side 51 flg og 190 redegjøres det nærmere for begrunnelsen. Som det framgår av forarbeidene skulle Stortinget fastsette hovedprinsippene for reguleringen av innvandringen, og ikke detaljreguleringen.
Stortinget har, bl a gjennom behandlingen av stortingsmeldinger, fastlagt hovedprinsippene for innvandringsreguleringen. Når en forskriftsbestemmelse ligger innenfor de hovedretningslinjer som Stortinget har trukket opp, innebærer det at forskriften ikke må forelegges Stortinget. Heller ikke forskriftsendringer i medhold av den tidligere fremmedloven ble forelagt Stortinget.
Det vises her til Ot prp nr 46 (1986-87) side 52, der det fremgår at
"Heller ikke forskrifter som gjelder innvandringsregulering har vært forelagt for Stortinget. Innholdet er i store trekk i samsvar med det Stortinget har uttalt ved behandlingen av de foran nevnte stortingsmeldingene. Departementet anser dette som en hensiktsmessig ordning også i fremtiden og foreslår at det sies uttrykkelig at Kongen gir forskrifter om regulering av innvandringen, jf lovutkastet § 5 annet ledd. Disse må selvsagt holde seg innenfor de retningslinjene som er fastlagt av Stortinget.»
Det avgjørende for spørsmålet om en forskrift skal forelegges Stortinget, er derfor om den aktuelle bestemmelsen ligger innenfor de hovedretningslinjer som Stortinget har trukket opp. I denne sammenheng påpeker jeg at det er foretatt en rekke endringer i utlendingsforskriften etter at utlendingsloven ble satt i kraft 01.01.91. Nye grupper utlendinger har gjennom endringer i forskriften §§ 4 og 4a fått rett til tillatelse i Norge. Bl a fikk grupper som skapende kunstnere, kulturformidlere, medarbeidere i humanitære eller ideelle organisasjoner og medarbeidere som er nødvendige for gjennomføring av kontrakter eller utvikling av norsk næringsliv, rett til tillatelse på visse vilkår ved forskriftsendring av 01.01.93. I 1997 ble en ny gruppe utlendinger, ansatte i utenlandske statsselskaper mv, tatt inn i utlendingsforskriften. Forutsetningen for alle disse tillatelsene er at bolig- og underholdskravet er oppfylt. Tillatelsene gis for ett år av gangen, men kan fornyes. Tillatelsene bindes til et bestemt formål og danner ikke grunnlag for bosettingstillatelse i Norge. Dette er forskriftsbe-stemmelser som gir rett til tidsbegrenset opphold i Norge. Det har ikke vært reist tvil om at det ligger innenfor fullmakten etter utlendingsloven § 5 annet ledd, jf første ledd, å gi disse bestemmelsene. De har således ikke vært forelagt Stortinget.
For helhetens skyld nevner jeg at det i medhold av utlendingsloven § 9 - reglene om familiegjenforening - også er foretatt endringer i forskriftene etter utlendingslovens iverksetting. Endringene medførte at nye grupper familiemedlemmer ble gitt rett til tillatelse på visse vilkår. Dette er tillatelser som gir grunnlag for varig opphold i Norge. Heller ikke disse forskriftsendringene er forelagt Stortinget.
3. Arbeidstillatelse til de to peruanske kvinnene ble gitt for ett år, med adgang til fornyelse. Bolig- og underholdskravet var oppfylt. Tillatelsene var knyttet til arbeidet hos familien Ugland og dannet ikke grunnlag for familiegjenforening eller bosettingstillatelse i Norge. Det var med andre ord ikke tillatelser som danner grunnlag for varig opphold i Norge. Den forskriften som er under utarbeidelse vil bli basert på denne avgrensningen. Etter min oppfatning vil en forskrift som skal sikre barn i tospråklige familier en tverrkulturell og tospråklig oppdragelse, hvor barna er sterkt knyttet til de aktuelle personer, ikke være av en slik art at den må forelegges Stortinget. Jeg viser igjen til at lignende forskriftsendringer, der nye grupper utlendinger er gitt rett til tidsbegrenset opphold i Norge på bestemte vilkår, har vært ansett for å ligge innenfor fullmakten i utlendingsloven § 5 annet ledd.
Forslaget i Dok 8:78 (1996-97), jf Innst S nr 238 (1996-97), omhandlet en annen type arbeidsforhold enn det arbeidet det ble gitt tillatelse for i de to aktuelle sakene. Det gjaldt arbeid knyttet til den alminnelige husholdningen i et privat hjem, dvs hushjelper og vaskehjelper. Tillatelsene som ble gitt til de to peruanske kvinnene, var basert på andre hensyn og formål, jf ovenfor.
Som nevnt i brev 11.11.98, siste side, vil det være nødvendig å foreta en nærmere avgrensing i den forskriften som er under utarbeidelse. Kommer det i denne forbindelse opp forhold som kan reise tvil om den konkrete detaljreguleringen ligger innenfor de hovedprinsipper Stortinget har trukket opp, herunder gjennom sin behandling av Dok 8:78 (1996-97), jf Innst S nr 238 og de typetilfeller som er omhandlet der, finner jeg det riktig å framlegge forskriften for Stortinget.