Vedlegg: Brev fra Miljøverndepartementet v/statsråden til energi- og miljøkomiteen, datert 25. november 1998.
Det vises til Energi- og miljøkomiteens brev av 14.10.98, der komiteen oversender til departementet for utredning og uttalelse Dok. 8:115 Forslag fra stortingsrepresentantene Bjørn Hernæs, Trond Helleland og Ivar Kristiansen om endring av viltloven slik at det igjen blir anledning til å felle skadedyr «under fare for direkte angrep på bufe og tamrein».
Stortingsrepresentantene Bjørn Hernæs, Trond Helleland og Ivar Kristiansen har fremmet følgende forslag: «Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endring av viltlovens § 11 slik at vilt kan felles uten hensyn til fredning når felling må anses påkrevet for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person og under fare for direkte angrep på bufe og tamrein. Felling må straks meldes til viltnemnda.»
«Vilt kan felles uten hensyn til fredning når felling må anses påkrevet for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person.
På samme måte kan eieren, eller noen som opptrer på eiernes vegne, felle vilt under direkte angrep på bufe og tamrein.
Kongen kan bestemme at bestemmelsen i annet ledd ikke skal gjelde for spesielt truede arter eller spesielt truede bestander av enkelte arter.
Felling eller forsøk på felling i henhold til første og annet ledd skal straks meldes til kommunen.»
Viltloven § 11 ble endret 11.6.93, jf Stortingets behandling av Ot.prp nr 54 (1992-93). Fram til dette tidspunktet hadde § 11 følgende ordlyd:
«Vilt kan felles uten hensyn til fredning når felling må anses påkrevet for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person og under fare for direkte angrep på bufe og tamrein.
Felling i henhold til første ledd må straks meldes til viltnemnda.»
Før lovendringen i 1993 var ordlyden i § 11 oppfattet som uklar. Det var også en tendens til økende antall fellinger med utgangspunkt i bestemmelsen.
Spørsmål omkring viltlovens § 11 ble omtalt i St.meld. nr 27 (1991-92) Om forvaltning av bjørn, jerv, ulv og gaupe (Rovviltmeldingen). Departementet pekte her på behovet for en innstramning og presisering av hjemmelen til å felle rovvilt til forsvar av bufe og tamrein. Det ble fastslått at lovens § 11 har mye til felles med straffelovens regler om nødrett og nødverge. Videre ble det vist til at det er reist tvil om hvor langt adgangen etter lovens § 11 til å avlive vilt for å avverge skade på bufe og tramrein strekker seg. Det ble også nevnt at det er reist tvil om loven på dette punkt er i overensstemmelse med Bernkonvensjonens intensjoner. Det ble pekt på at en vid tolkning av adgangen til å felle rovvilt etter § 11 vil kunne reise spørsmål omkring enkelte arters reelle fredningsstatus. Det ble også bemerket at man hadde sett en økning i antallet fellinger med utgangspunkt i viltlovens § 11. I meldingen s. 38 heter det videre: «Ved felling av vilt etter viltlovens § 11 gis ikke forvaltningsmyndighetene mulighet for å foreta noen avveining av hensynet til bestanden i forhold til behovet for å redusere skaden. Departementets oppfatning er at bestemmelsene i § 11 må komme til anvendelse utelukkende i situasjoner av akutt karakter og at tilstedeværelse av rovdyr i et område der bufe eller tamrein beiter ikke er tilstrekkelig grunnlag for å kunne benytte adgangen til felling etter viltlovens § 11.» På denne bakgrunn mente departementet at det var nødvendig å presisere innholdet i § 11.
Forslag om endring av viltlovens § 11 ble fremmet i Ot.prp. nr 54 (1992-93) Om lov om endringer i viltloven. Det vises til proposisjonen s. 11-15, 24-25 og 29. Forslaget omfattet blant annet at adgangen til å felle vilt til forsvar av bufe eller tamrein begrenses til å gjelde ved direkte angrep. I proposisjonen heter det: «Bakgrunnen for forslaget er at flere rettsavgjørelser har lagt til grunn at bestemmelsen er uklar, ...». «Det er derfor nødvendig å presisere innholdet i bestemmelsen slik at fellingsadgangen bare omfatter tilfeller av akutt karakter, og slik at tilstedeværelsen av rovdyr i et område der bufe eller tamrein beiter, ikke er tilstrekkelig til å felle rovvilt. Det ble vist til at ved fortolkningen av kriteriet «under fare for direkte angrep» er det et problem at tilstedeværelsen av ethvert individ av de store rovviltartene innebærer en potensiell fare for angrep. Den foreslåtte bestemmelse er klarere og vil gi de truede rovviltartene et bedre vern enn etter gjeldende rett. Felling av fredet rovvilt uten fellingstillatelse vil i mindre grad kunne berettiges utfra bestemmelsen om felling til forsvar av bufe og tamrein og vil vær straffbart, jf viltlovens § 56.»
I straffesak i Nord-Østerdalen i 1998 som ble anket til Høyesterett, uttrykte Høyesterett at «det er noe uklart hva som ligger i lovens ordlyd - under fare for direkte angrep på bufe», jf RT 1989-1306. På bakgrunn av dette og uttalelser fra Riksadvokaten, framholder Miljøverndepartementet i Ot.prp. nr 54 (1992-93) at bestemmelsen ikke i tilstrekkelig grad gir domstolene anvisning på et tolkningsresultat som er i overensstemmelse med Norges internasjonale forpliktelser.
Endringen i 1993 omfattet også en adgang til å unnta spesielt truede arter eller spesielt truede bestander av enkelte arter fra bestemmelsen om felling av vilt til forsvar av bufe og tamrein. I St.meld. nr 27 (1991-92) pekte departementet på at den skadevoldende arts bestandssituasjon bør tillegges vesentlig vekt når det vurderes om felling til forsvar av bufe eller tamrein kan skje. Dette forholdet er spesielt aktuelt for ulv.
Stortinget behandlet St.meld. nr 35 (1996-97) Om rovviltforvaltning i juni 1997. Stortinget gikk da inn for at det skal være en målsetting for rovviltforvaltningen å sikre levedyktige bestander av alle de fire store rovviltartene i Norge. Samtidig skal det sikres et aktivt jordbruk med muligheter til å utnytte beiteressursene i utmark til sau og rein. Målsettingen er i tråd med de forpliktelser Norge har påtatt seg gjennom internasjonale avtaler, jf Konvensjonen om biologisk mangfold og Bern-konvensjonen. I viltloven heter det i § 1 at viltet og viltets leveområder skal forvaltes slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Lovens § 3 angir ett av hovedprinsippene i viltforvaltningen, som går ut på at alt vilt i utgangspunktet er fredet. Videre er det forbudt å fange, jage, drepe eller skade fredet vilt.
Felling av fredet rovvilt er straffbart etter viltlovens § 56. Fredet rovvilt som gjør skade, kan likevel felles på to grunnlag. Som hovedregel skal felling av rovvilt som gjør skade på bufe og tamrein, skje etter en søknad om fellingstillatelse og forutsetter en avveining av vilt- og landbrukshensyn, jf viltlovens § 12. Nærmere regler om fellingstillatelse på rovvilt som gjør skade, er gitt i forskrift av 9.7.93 om forvaltning av bjørn, jerv, ulv og gaupe. Av forskriftens § 3 går det fram at det må dreie seg om betydelig skade på bufe eller tamrein dersom det skal kunne gis tillatelse til felling. Ved avgjørelsen skal en ta hensyn til størrelse og sammensetning av vedkommende rovviltbestand, områdets betydning som beitemark og skadenes omfang og utvikling. Før fellingstillatelse blir gitt, skal det vurderes om det i stedet kan gjennomføres forebyggende tiltak for å begrense skadene. I tråd med Stortingets behandling av St.meld. nr 35 (1996-97) legges det til grunn at begrepet «betydelig skade» i forskriften gis en strengere tolkning innenfor et kjerneområde for rovdyr.
Adgangen til felling til forsvar av bufe og tamrein, jf viltlovens § 11, har stor betydning for det reelle innholdet i vernet for rovvilt som er fredet. Her gis mulighet til å felle rovvilt som gjør skade, uten først å søke om fellingstillatelse.
Jeg vil peke på at dersom felling av store rovdyr i medhold av viltlovens § 11 skulle få et stort omfang, ville det for flere av artene og bestandene bli vanskelig å innfri både nasjonale mål og internasjonale forpliktelser. For en direkte truet art som ulv vil et relativt begrenset antall av slike fellinger kunne utrydde arten i Skandinavia, og dermed være i strid med viltlovens § 1.
Av merknadene i Ot.prp. nr 54 (1992-93) framgår mer konkret hvordan gjeldende § 11 i viltloven er å forstå: Bestemmelsens første ledd innebærer ingen realitetsendring i forhold til tidligere. Bestemmelsens andre ledd medfører at adgangen til å felle rovvilt til forsvar for bufe og tamrein er skjerpet i forhold til tidligere bestemmelse med tilhørende praksis. Felling kan etter ordlyden bare skje mens rovviltet jager eller angriper bufeet eller tamreinen. Dette innebærer at felling bare kan skje dersom rovviltet er i ferd med å angripe eller angriper bufe/tamreinen.
Etter tredje ledd kan spesielt truede arter eller spesielt truede bestander av enkelte arter unntas fra bestemmelsen om felling til forsvar av bufe og tamrein. Dette gir en mulighet til å iverksette forholdsregler i situasjoner der en art eller en bestand er truet av utryddelse, og ytterligere desimering kan være av avgjørende betydning for om arten eller den lokale bestanden skal bestå. Det nevnes i denne sammenheng at bestemmelsen ikke pr dags dato er tatt i bruk.
I St. meld. nr 35 (1996-97) Om rovviltforvaltning ble viltlovens § 11 omtalt s. 26. Det ble bl.a. pekt på at «Lovendringa har medverka til å styrke rovdyra sin reelle fredningsstatus gjennom at all felling av store rovdyr som ikkje har som mål å stanse eit igangsett åtak på bufe og rein, må gjevast ei forvaltningsmessig vurdering i høve til gjeldande fredingsføresegner».
Ved Stortingets behandling av St. meld. nr 35 (1996-97) den 19. juni 1997 ble det framsatt et forslag fra Senterpartiet og Høyre som er nær identisk med foreliggende Dokument 8-forslag. Forslaget ble ikke bifalt.
I Dok. 8-forslaget som er framlagt, hevdes det at kombinasjonen av lovendringen og økte rovviltstammer har medført at store deler av de norske utmarksressursene i dag ikke kan benyttes.
Departementet har ikke opplysninger som støtter denne påstanden. Utviklingen i omfanget av sauenæringen i Norge er omtalt i St.meld. nr 35 (1996-97). Det framgår at saueholdet har økt med 10 % på landsbasis i perioden 1990-95. Flere kommuner der størstedelen av saueholdet blir drevet innenfor kjerneområder for rovvilt, har hatt en økning godt over landsgjennomsnittet i denne perioden, mens enkelte andre kommuner har hatt en reduksjon i saueholdet.
I Dok. 8-forslaget framholdes også at det er behov for å reversere endringen i viltlovens § 11 fordi behandling av fellessøknad etter § 12 tar tid, som medfører at skadegjører rekker å gjøre ubotelig skade før felling kan finne sted.
I Ot.prp. nr 54 (1992-93) ble det vist til at en tilstramning av adgangen til felling til forsvar av bufe og tamrein forutsetter en rask vurdering og behandling av søknader om fellingstillatelse etter viltlovens § 12. Departementet vil bemerke at miljøvernmyndighetene legger stor vekt på å behandle søknader om skadefelling raskt. For å bidra til dette, er det de siste årene blitt gitt betingede fellingstillatelser som kan iverksettes av fylkesmannen. Som eksempel kan nevnes erfaringene fra Hedmark sommeren 1998. Fylkesmannen i Hedmark avgjorde i sommerperioden fram til 31. august 17 søknader om fellingstillatelse på bjørn, 2 på gaupe og 4 på jerv. Før fylkesmannen tar standpunkt til en søknad om fellingstillatelse, forutsettes det at skadegjører og skadeomfang er dokumentert av fylkesmannens feltpersonell, og at det er klarlagt at skadegjøreren ikke er radiomerket. Dette vil nødvendigvis ta noe tid. Med ett unntak er likevel samtlige søknader som er behandlet av fylkesmannen, avgjort samme dag som de er innkommet, med en gjennomsnittlig behandlingstid på ca. 3 timer. Unntaket gjaldt en søknad som kom kl. 23.20, og ble besvart kl. 03.45 neste dag.
I 1998 er det iverksatt forsøk i Lierne kommune i Nord-Trøndelag der kommunalt nivå er delegert myndighet til bl.a. å effektuere betingede fellingstillatelser på bjørn. Det ble i dette området sendt inn en rekke fellingssøknader til kommunen i løpet av årets beitesesong for sau. Rapport fra Lierne kommune viser at flere av søknadene ble behandlet samme dag som de ble innlevert.
Jeg mener disse eksemplene viser at det er mulig å foreta forsvarlige viltfaglige vurderinger etter viltlovens § 12 innen rimelig tid, og at tiden det tar å behandle fellingssøknader ikke er noe argument for å endre viltloven § 11.
Miljøverndepartementet tilrår ikke endring av viltloven § 11.