2.1 Generelt

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Sylvia Brustad, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Leif Lund og Signe Øye, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, fra Kristelig Folkeparti, Olaf Gjedrem og Ivar Østberg, fra Høyre, Sverre J. Hoddevik og Erna Solberg, fra Senterpartiet, Morten Lund og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til at meldingen om Den Norske Stats Husbank 1996-97 beskriver virksomheten på en god og oversiktlig måte. Meldingen er omfattende, men bygget opp på en slik måte at den store boligvirksomhet og aktivitet i Husbanken for årene 1996 og 1997 kommer godt frem.

Komiteen mener meldingen godt illustrerer bankens funksjon når det gjelder å være statens viktigste virkemiddel i boligpolitikken. Husbankens rolle i oppstarten og gjennomføringa av handlingsplanen for eldreomsorgen har ifølge meldingen gått etter planen, og det er betryggende at samarbeidet med kommunene er bra og at Husbanken vurderer den videre framdriften i programperioden som god.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at Husbanken har fulgt opp målsettingene til det politiske flertallet som mener at banken skal stimulere til produksjon av nye, rimelige boliger av nøktern standard og god kvalitet. Av meldingen går det fram at etterspørselen etter boliger steg kraftig i 1996, særlig fordi renta var lav og sysselsettingssituasjonen bedret seg. Prisene på brukte boliger steg, privatfinansierte boliger økte, og etterspørsel av lån i Husbanken ble mindre. Husbanken deltok i finansieringa av 9 600 i 1996 og 10 100 i 1997, av totalt igangsatt bygging av henholdsvis 19 000 og 21 000 boliger. Den sosiale profilen på bankens virksomhet kan etter komiteens mening utvikles enda bedre slik at en er viss på at en treffer de prioriterte målgruppene. Det gjelder særlig bostøtte-ordningene og etableringstilskuddet.

Flertallet vil vise til merknader fra Innst. S. nr. 223 (1997-98) Habitat II der flertallet, alle unntatt Høyre og Fremskrittspartiet, mente at Husbanken fortsatt skal være en allmenn bank og et effektivt styringsredskap i boligpolitikken som raskt kan omsette boligpolitiske mål til effektiv tjenesteyting. Det samme flertallet mente også at Husbankens lånerammer, lånevilkår og tilskuddsmidler må vurderes økt for at Husbanken skal kunne brukes aktivt i den sosiale boligpolitikken.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at Husbanken bidrar til finansiering av rundt halvparten av alle boliger som bygges i Norge.

Disse medlemmer viser for øvrig til partiets generelle syn på statsbankene der privatisering av statsbankene er en sentral målsetting. Dette vil fremme konkurransen og sikre alle brukere lik behandling og like tilbud.

Disse medlemmer mener det var positivt at Husbanken i 1996 la om sin rentepolitikk fra å være preget av subsidiering av lånerenten til å basere seg på et rentenivå som i større grad styres av utviklingen i markedet.

Disse medlemmer viser til at Husbanken har monopol på å formidle all statlig støtte til boligformål. Husbanken er med andre ord satt til både å forvalte og fordele det som er igjen av den sosiale boligpolitikken.

Disse medlemmer mener dette monopolet bør avvikles og at statlig støtte til låneopptak til boligformål som Husbanken i dag har enerett på også bør kunne forvaltes og formidles av de ordinære forretnings- og sparebankene.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på at mens de største utfordringene på boligmarkedet er knyttet til ungdom og vanskeligstilte i byene som har vanskeligheter med å etablere seg i boligmarkedet har Husbanken gjennom sin generelle boligfinansieringsordning først og fremst preg av å være en bank for boligbygging utenfor pressområder. Disse medlemmer viser til at før Husbankens hovedfokus legges om til å være førstehjemsbank som er personrettet, ikke boligrettet, og som likestiller kjøp av brukt bolig med finansiering av nybygging, vil ikke Husbanken være et målrettet virkemiddel for å avhjelpe unge og andre førstegangsetablerere.

2.2 Omlegging av Husbankens rentesystem

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre, viser til at det framgår av meldingen at erfaringene med omleggingen av rentesystem og subsidebruk har vært gode. Systemet for fastsettelsen av renten har gitt Husbanken et stabilt og rimelig rentenivå, slik ønsket var ved omleggingen av behandlingen av St.meld. nr. 34 (1994-95).

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til omleggingen som ble foretatt av Husbankens låne- og subsidieordninger i 1996 som innebærer at en i dag har et markedsorientert system. Dette har fungert tilfredsstillende i en periode med lav rente. I og med at rentejusteringer i Husbanken skjer flere måneder etter at det skjer svingninger i markedsrenten, har Husbanken også kunnet tilby en svært gunstig rente i en periode da markedsrenten har skutt i været. Dette har ført til at Husbanken igjen framstår som en attraktiv og etterspurt boligbank.

Disse medlemmer viser til departementets presisering av at Husbankrenten, i perioder med synkende markedsrenter, vil kunne bli liggende over markedsrenten. Dette vil ikke være noe stort problem dersom markedsrenten befinner seg på et relativt lavt nivå. Mer problematisk vil det bli dersom markedsrenten over lengre tid blir liggende på et høyt nivå.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil understreke at det kan være nødvendig og ønskelig, for en periode, å gripe inn i den markedsbaserte renten og fastsette Husbankrenten politisk dersom en slik situasjon inntreffer.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Husbankens rolle gjennom de siste års politikk er blitt svekket. Myndighetene har minsket sitt ansvar for den sosiale boligpolitikken gjennom innføringen av markedsstyrt rente, reduksjon i beløpene til tilskudd og lån. En politisk styrt rente i Husbanken og i Statens lånekasse for utdanning, er nødvendige redskap for å dempe de voldsomme utgiftsøkningene spesielt folk i etableringsfasen nå risikerer. Stabilitet i så store og viktige utgiftsposter knyttet til bolig og utdanning er helt avgjørende for den enkeltes trygghet og for å sikre samfunnsinteresser.

2.3 Boligpolitikk i byregionene

Komiteen har merket seg Husbankens vurdering av sin rolle i byregionene og det blir påpekt at Husbankens finansiering av nye boliger i de større byene er blitt mindre de siste årene. I 1997 ga Husbanken f.eks. tilsagn til 78 boliger i Oslo, fordelt på mindre prosjekt. Selv om Husbanken ikke skal se det som sin oppgave å finansiere de mest kostbare boligene i de store byområdene, mener komiteen det er positivt og nødvendig at Husbanken nå er trukket inn i finansieringen av enkelte større prosjekter som er under arbeid i Oslo. Det er slik det blir påpekt i meldinga særlig viktig at det blir bygd nøkterne familieboliger, som igjen kan frigi mindre og rimeligere boliger for unge og vanskeligstilte i hovedstadsområdet.

Komiteen viser til at meldinga gir særskilt vurdering av problemene i Oslo og peker på at problemene på boligmarkedet i Oslo må gis langt større oppmerksomhet i Husbankens rolle. Komiteen understreker betydningen av at de store byene som Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø, Stavanger, Kristiansand og Drammen har egne bostøtteordninger. Det blir videre påpekt at det er behov for større ressurser i storbyene for å oppnå samme standard i boligmassen som i andre landsdeler/kommuner.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til at Husbanken har en liten rolle i de store byene først og fremst fordi hovedfokuset i den generelle låneordningen er knyttet til nybygging, samtidig er tomte- og byggekostnader i pressområdene svært høye. Husbankens nedre arealnorm passer også dårlig til å tilrettelegge for rimelige boliger som møter førstegangsetablerere, spesielt enpersonshusholdninger. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader og forslag i St.meld. nr. 49 (1997-98).

2.4 Boligkvalitet og bærekraft

Komiteen har merket seg at dagens marked ikke reflekterer det framtidige behovet for livsløpsstandard, og at slike boliger er mindre etterspurt. Samfunnsøkonomisk er det mer lønnsomt å ta slik investering i nybygg, i stedet for å utbedre brukte boliger til livsløpsstandard. Komiteen slutter seg til Husbankens vurdering at det i en variert boligstruktur, er nødvendig å se på hvordan en kan stimulere til flere slike boliger.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at det i meldingen blir påpekt at boliger finansiert i Husbanken gjennomgående har mindre areal enn privatfinansierte boliger. De miljøpolitiske bidragene i boligpolitikken blir svekket ved for små rammer i Husbanken som fører til at det blir bygget for få boliger med arealbegrensning og nøktern standard. En av de viktigste årsakene til det store og økende energiforbruket i Norge er at størrelsen på boligene har økt betydelig. Bidraget til å få ned unødvendig ressursbruk gjennom Husbanken er ikke kvantifisert i meldingen. Dette medlem vil hevde at slike virkninger må synliggjøres og vurderes politisk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at de krav som Husbanken setter vedrørende størrelse og standard på boligen er unødvendige og at enhver bolig uansett størrelse eller standard bør kunne søke om lån i Husbanken. Det bør heller ikke stimuleres til å bygge boliger med løsninger som virker fordyrende, som livsløpsstandard, da dette bare øker de økonomiske forpliktelsene nyetablerte i boligmarkedet står overfor.

2.5 Bostøtteordningene

Komiteen viser til behandlingen av Budsjett-innst. S. nr. 5 (1997-98) hvor Stortinget vedtok følgende forslag fra en samlet komité:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem sak med gjennomgang av alle offentlige bostøtteordninger, d.v.s. både statlige og kommunale, for å få vurdert hvor målrettet ordningene er, om systemet innebærer likebehandling og om det er behov for en bedre samordning mellom dem.»

Komiteen viser òg til Riksrevisjonens undersøkelse vedrørende bostøtte til barnefamilier i Dokument nr. 3:13 (1997-98) og kontroll- og konstitusjonskomiteens enstemmige innstilling i Innst. S. nr. 20 (1998-99).

Komiteen viser også til at Regjeringen har foreslått og fått Stortingets tilslutning til en heving av boutgiftstaket for barnefamiliene, og at boligavgrensningen er opphevet med hensyn til utleieboliger. Dette bidrar til å sikre at bostøtten i større grad treffer riktig målgruppe. Likevel er det komiteens oppfatning at det ennå er et stykke igjen før en kan hevde at bostøtten både er ideell og representerer en likebehandling for de som er berettiget til bostøtte.

Komiteen vil komme tilbake til spørsmålet om bostøtten når Regjeringen fremlegger en gjennomgang av de ulike offentlige bostøtteordningene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at et flertall i Stortinget ved budsjettbehandlingen for 1998 ba Regjeringen se på konsekvensene ved utbetaling av bostøtte for de minstepensjonistene som skulle få 1 000 kroner mer pr. måned. Ved trygdeoppgjøret for 1998, St.prp. nr. 76 (1997-98) og Innst. S. nr. 243 (1997-98), registrerte et flertall at økningen i særtillegget har skapt ca. 73 000 nye minstepensjonister. Flertallet mener dette gjør det enda mer berettiget å se på hvordan utbetalingen av bostøtte utvikler seg for minstepensjonistene totalt sett. Flertallet er klar over at bostøtten påvirkes først to år etter vedtaket, men mener det likevel er nødvendig å ha oversikt over utviklingen, slik at eventuelt nye tiltak kan settes i verk.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil peke på at økningen av minstepensjonen har ført til at de pensjonistene som ble berørt av denne økningen har fått en bedre økonomi. Disse medlemmer har merket seg at fordi bostøtten påvirkes først to år etter vedtaket vil ikke dette få betydning for utregning av bostøtten før etter to år. Disse medlemmer ser ikke at det er behov for en oversikt utover de som allerede utarbeides i Husbanken om utbetalingene av bostøtte.

Disse medlemmer er fornøyd med den presentasjon som foretas i meldingen av de kommunale bostøtteordningene. Dette er en oppfølging av vedtak fattet av Stortinget under behandlingen av statsbudsjettet for 1998. Gjennomgangen viser at det ikke er mange kommuner som har egne kommunale bostøtteordninger, men alle de største byene har innført slike ordninger. Enkelte av disse har et betydelig omfang.

Disse medlemmer er enig med departementet i at det er positivt at kommuner etablerer egne bostøtteordninger, og ser dette som et nyttig og ofte nødvendig supplement til statens bostøtteordning. De lokale ordningene kan i større grad ta hensyn til forskjellige lokale behov. Disse medlemmer er også enige i at det i mange tilfeller vil være bedre med kommunal bostøtte enn utstrakt bruk av økonomisk sosialhjelp til dekning av boutgifter.

Disse medlemmer har merket seg at departementet ikke tilrår at staten griper inn for å samordne kommunale bostøtteordninger med den statlige. Disse medlemmer er enig i dette. Ved å være en egen ordning, vil den kommunale ordningen bedre kunne fungere som supplement og tilpasses lokale behov.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener ordningene med bostøtte utgjør et riktig prinsipp for en sosial profil for enkelte vanskeligstilte i boligmarkedet. Bostøtte er i en del tilfeller et velegnet virkemiddel innenfor rammen av en sosial boligpolitikk. Samtidig er det grunn til å påpeke det paradoksale at offentlige skatter og avgifter gjør boligene unødvendig kostbare både å bygge, kjøpe og bo i. Dette skaper igjen et behov for ulike offentlige støtteordninger til bo- og byggekostnader for enkelte.

Disse medlemmer har forståelse for at ordningen med å garantere for etableringslån til finansiering av boligbygging på grunn av tapsrisikoen blir strengt praktisert i flere kommuner. Dagens strenge praksis på dette området medfører at ordningen i mindre grad treffer de grupper den var ment å skulle hjelpe til finansiering av egen bolig. Ordningen med etableringslån bør av disse grunner gjennomgås.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at departementets oppfølging av Stortingets vedtak om en gjennomgang av alle offentlige bostøtteordninger i hovedsak er konsentrert om særskilte bostøtteordninger. Av de kommunale utgifter som brukes på bostøtte er de rene bostøtteordningene i kommunene av langt mindre omfang enn andelen av sosialbudsjettene i kommunene som går til bostøtte.

I så måte er de faktiske resultater av undersøkelsen av liten verdi når ikke boutgiftene som dekkes over sosialbudsjettet er nærmere analysert. Utgangspunktet for å be om en slik gjennomgang var fra disse medlemmers side å ha et grunnlag å vurdere, hvordan f.eks. kostnadene ved å fjerne boligfinansieringsavgrensningen i statens boligstøtteordning ville ha motsvar i lavere utgifter i kommunene.

Disse medlemmer viser til at et viktig element i både forslaget og premissene var spørsmålet om likebehandling. Dette er ikke belyst i det materiellet som legges frem. Disse medlemmer vil for øvrig vise til merknader knyttet til bostøtteordning ved behandling av St.meld. nr. 49 (1997-98).

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at den statlige bostøtteordningen og de ulike kommunale bostøtteordningene og økonomisk sosialhjelp til sammen er med på å dekke deler av boutgiftene for de som kommer inn under regelverket. Dette medlem vil peke på nødvendigheten av å bedre bostøtteordningene for barnefamiliene. Mange kommuner gir bostøtte etter faste regler og satser, istedenfor støtte til bolig gjennom sosialhjelpa. Det kan være effektivt både fordi den enkelte ikke behøver å søke sosialhjelp hver måned, og for å unngå at dyre boligløsninger blir finansiert med sosialhjelp. Skal dette fungere godt må det etableres flere rimelige utleieboliger og lavinnskuddsboliger slik at alternativer finnes for de som trenger en rimelig, men god bolig. Dette medlem vil komme tilbake til dette under behandlingen av St.meld. nr. 49 (1997-1998).