4. Markedsutfordringen
En økende internasjonalisering av handelen med fisk og globaliseringen av markedene har skjerpet konkurransen. For å være konkurransedyktig må markedets krav til produktene innarbeides i hele verdikjeden. Ambisjonen er å nå høyt betalende kundegrupper med markedstilpassede produkter.
De viktigste eksportmarkedene i hvitfiskmarkedet her er EU og USA. Situasjonen i hvitfisksektoren er endret i løpet av 1990-tallet. Den norske torsken som råstoff i filetproduksjon konkurrerer med billigere fiskeslag.
Konkurransesituasjonen er ikke tilsvarende hard i saltfisk- og klippfisknæringen.
Når det gjelder pelagisk fisk er hovedutfordringer på produkt- og markedssiden å styrke identiteten til norsk pelagisk råstoff i hovedmarkedene, gjennom profilering, kvalitetsutvikling og merkeutvikling og å nå nye konsumenter og markeder.
Etterspørselen i det internasjonale markedet etter fiskemel er økende, mens tilgangen på råstoff er begrenset. For å utnytte råstoffet og bidra til verdiskaping må det satses på produksjon av høyverdi-produkter. Trender i konsumentmarkedet mht. kosthold og helse gir nye muligheter innenfor helsekost- og næringsmiddelmarkedet.
Rekeeksportørene har opplevd økt konkurranse i markedet som følge av økt tilførsel av kaldtvannsreker og en økning i oppdrett av varmtvannsreker. De viktigste markedene for norske reker er Sverige, Storbritannia, Japan og Finland.
Utfordringen her er å utvikle nye produkter og anvendelser som kan øke verdiskapingen og styrke markedsposisjonen for norske reker.
Norge eksporterte i 1997 laks til en verdi av 7,7 mrd. kroner. Det viktigste markedet for norsk laks er EU, med Danmark og Frankrike som de største enkeltmarkedene.
Hovedutfordringen for de norske myndighetene er derfor å arbeide videre for at eksport av norsk laks gis rimelige og like konkurransevilkår på de internasjonale markedene.
Prognoser fra FAO viser at det globale uttaket av villfiskressurser neppe vil øke. Selv om bedre utnytting av fangstene og økt oppdrett vil øke kvantum som tilbys på verdensmarkedet, vil befolkningsveksten medføre et økende underskudd av fisk.
Kvaliteten på fisk og fiskevarer er avhengig av et tilfredsstillende regelverk og tilsyn, og at det skjer en kvalitetssikring i alle leddene i matvarekjeden «fra fjord til bord».
Effektive logistikkløsninger i hele verdikjeden er av stor betydning for å redusere kostnader og sikre at kvaliteten på produktet opprettholdes frem til mottaker.
Handel med matvarer er et av de mest beskyttede vareområder i verdenshandelen, og handel med fisk og fiskeprodukter er underlagt handelshindringer i form av toll- og avgiftssatser og importforbud for enkelte fiskeslag.
Tendensen i internasjonal handel går i retning av reduserte tariffære handelshindre.
WTO-avtalen begrenser muligheten til å bruke handelshindrende tiltak når disse ikke kan grunngis ut fra helse- og kvalitetsmessige vurderinger og på vitenskapelig grunnlag.
For norsk fiskerinæring som eksporterer over 90 pst. av produksjonen, er den første utfordringen å komme inn på markedene, dernest å arbeide for gunstige vilkår for å operere der. Regjeringen vil gjennom WTO arbeide for utvikling av internasjonale kjøreregler som gir forutsigbare vilkår for handel og ikke-diskriminerende markedsadgang.
Nye forhandlinger vil starte i WTO i år 2000.
Det har vært en positiv utvikling i fiskeeksporten til EU. Dette er et resultat av geografisk og kulturell nærhet, god utvikling i fiskebestandene og reduksjon i EUs egenforsyning av fisk. Eksportverdien til EU var 14,5 mrd. kroner i 1997, med Danmark og Frankrike som de største enkeltmarkeder.
Tollregimet for fisk og fiskeprodukter til EU er fastlagt gjennom EØS-avtalen som trådte i kraft i 1994 og Fiskebrevet av 1973. For produkter med høyere bearbeidingsgrad utgjør tollsatsene fremdeles en konkurranseulempe.
EUs regler for grensekontroll er ikke omfattet av EØS-avtalen. Norske myndigheter har forhandlet en avtale med EU-kommisjonen om revisjon av EØS-avtalen til også å omfatte veterinær grensekontroll. Det er ikke fastsatt når avtalen trer i kraft.
I løpet av få år har pelagisk sektor i norsk fiskerinæring utviklet nye markeder i Øst-Europa og Russland. Fra å være uten betydning for norsk fiskerinæring i eksportsammenheng er markedene i disse landene i ferd med å bli blant våre viktigste.
Asia er verdens mest folkerike kontinent og et tyngdepunkt i verdensøkonomien. Potensialet for økt fiskeeksport til disse markedene vurderes som stort. Disse markedene krever imidlertid et langsiktig perspektiv.
Det viktigste markedet for norsk sjømat utenom EU er Japan.
Brasil er det klart største importlandet for norsk fisk i Latin-Amerika. Handelshindringene her er knyttet til ikke-tariffære forhold.
De tollmessige hindringene for eksport av fisk til USA er gjennomgående lave. Unntaket for Norges vedkommende er straffetoll på rund fersk laks som ble innført i 1991.
Internasjonale og nasjonale handels- og miljøprosesser vil ventelig endre rammebetingelsene for fiskerinæringen betydelig i de kommende årene. Gjennom ulike prosesser i regi av FN, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og regionale handelsavtaler som EØS, legges det nye rammeverk for handel og miljø. I tillegg er det en klar tendens til at marine fiskearter blir satt i fokus i miljø- og handelsavtaler.
Forbrukerkravene til mer miljøvennlige produkter og produksjon øker. For en rekke produkter har dette gitt seg utslag i at man har etablert systemer med merking av varer som er fremstilt slik at de oppfyller bestemte miljøkrav. Så langt er ikke fisk omfattet av slike merkeprogrammer.
Kompetanse innen produkt- og markedsutvikling er en forutsetning for å bidra til høyere verdiskaping. Dette krever at bedriftene er attraktive som arbeidsplass, slik at de kan trekke til seg personer med høy kompetanse. Næringen må også fremstå som pålitelige markedsaktorer i forhold til kvalitet og oppfyllelse av langsiktige avtaler.
Eksportutvalget for fisk er rådgivende organ i spørsmål som angår eksport eller omsetning og produksjon i sammenheng med eksport. Eksportutvalget er næringens fellesorgan og har et styre sammensatt av representanter for næringen.
Virksomheten til Eksportutvalget er finansiert med en årsavgift og en avgift som ilegges all utførsel av norsk fisk og fiskeprodukter.
Som følge av endringene i eksportloven er det etablert mange fiskeeksportører i Norge, ca. 500 ved årsskiftet 1996/97.
Regjeringen vil søke å få til en best mulig samordning av den offentlige innsatsen i forhold til fiskeeksporten gjennom Norges forskningsråd og SND, og av det markedsarbeidet som utføres av Eksportutvalget for fisk og næringen for øvrig. Det legges til rette for samordning av innsatsen i markedslandene, ved at virksomheten til utenrikstjenesten, Norges eksportråd, industriattacheene, NORTRA og Eksportutvalget for fisk koordineres.
Norge i seg sjølv utgjer ein liten marknad. Komiteen meiner innsatsen for å sikra marknadsadgang er avgjerande for å få avsetnad for fisken vår. EU er den viktigaste marknaden vår både for fangst og oppdrettsfisk. Også Aust-Europa er ein viktig marknad for norsk fisk. Arbeidet med å halda vedlike og vidareutvikla innhaldet i EØS-avtalen må ha høg prioritet. Særleg etter ei utviding av EU, der fleire av våre frihandelspartnarar vert medlem i EU. Komiteen understrekar at arbeidet med å ivareta og utvikla innhaldet i EØS- avtalen må ha høg prioritet.
Komiteen meiner det i samband med EU sitt krav om framhald av medverknad til finansiering av EU sine utjamningsfond må vurderast om det er mogeleg å få norsk lakseeksport inn under same konkurransevilkår som EU har, underlagt ESA sine reglar.
Komiteen vil understreke at arbeidet med å vedlikehalde, vidareutvikla og skape nye marknader må intensiverast.
Sett i lys av den vanskelege situasjonen i Russland meiner komiteen at garantiordningar for eksport av fisk (GIEK) må styrkjast.
Komiteen meiner at ettersom fiskerinæringa i hovudsak er eksportbasert, må det norske systemet for kvalitetskontroll av fisk og fiskevarer gje grunnlag for tiltru og tilfredsstilla krava til kvalitetssikring frå viktige eksportland. Arbeidet med miljømerking må ut-viklast saman med dei andre nordiske landa og EU slik at det er styresmaktene og næringa som styrer utviklinga på dette området.
Komiteen meiner arbeidet med å skaffa fram mark-nadskunnskap, samt marknadsbearbeiding må førast vidare og intensiverast. Informasjonsarbeidet knytt til norsk fisk er av stor betydning. Eksportrådet for fisk er ein viktig aktør i så måte. Dei offisielle utekontora med ambassadar i spissen må nyttast i eit slikt arbeid.
Komiteen syner til at i avstand er Norge lokalisert langt frå store marknader for sjømat. Veksten i folketalet og den økonomiske utviklinga i verda fører til at stadig nye fjerntliggjande marknader utviklar seg. Marknaden for fisk er blitt ein global arena der leveringsdugleik og kvalitet er to viktige krav. Andre viktige utviklingstrekk er maktkonsentrasjonen som skjer i detaljistleddet ved kjededanning, den omfattande bruken av informasjonsteknologi i internasjonal handel, samt kundane sin reduksjon av eige lager og derved krav til hyppig leveringsfrekvens.
Komiteen meiner det er ei hovudutfordring for norsk fiskerinæring å møta kundane sine behov og preferansar med jamn tilførsel av kvalitetsvarer som kan konkurrera med alternative varer.
Komiteen syner til at Norge i dag, først og fremst er råvareleverandør. Dette gjeld også på områder som utan forringing av kvaliteten på sluttproduktet, kunne vore foredla i Norge. Målsetnaden må vera at Norge i størst mogeleg grad vert leverandør av høgforedla produkt som samsvarar med kundane sine ynskjer.
Komiteen meiner det er først og fremst innhaldet i EØS- avtalen som styrer kva som er råd å få til når det gjeld eksport til EU. Det må likevel leggjast til at det ligg eit stort potensiale i å satsa på nytenking og tilpassing til EU-marknaden i tillegg til meir tradisjonell produksjon. Pelagiske fiskeslag som sild og makrell vert stort sett eksportert som frosen fisk, med Aust-Europa som hovudmarknad. Japan er også ein stor marknad for makrell. Komiteen er samd i at det vil vera gunstig å foredla denne fisken i større grad enn det som vert gjort i dag, særleg til marknader med 0-toll for bearbeida produkt.
Komiteen syner til at EØS-avtalen og Fiskebrevet dannar rammeverket for Norge sin marknadstilgang til EU. Innanfor dette rammeverket bør det likevel vere eit realistisk mål å gjere marknadsadgangen betre på enkelte avgrensa område.
Komiteen meiner dei ordningane som regulerer marknadstilgangen til EU og andre eksportmarknader står fram som eit komplisert system av ulike tollsatsar, GATT-kvotar, autonome kvotar, bilaterale ordningar og opprinnelsesreglar. Dette fører til at eksportarbeidet blir komplisert og arbeidskrevjande for mange enkeltbedrifter. Komiteen meiner norske styresmakter må arbeide aktivt for å betre og forenkle marknadsbetingelsene for fiskerinæringa. Dette kan m.a. gjerast gjennom å prioritere auka frihandel med fiskeprodukt i dei komande WTO-forhandlingane. Det bør leggjast særleg vekt på å avvikle eller innskrenke bruken av antidumpingbestemmelsene i WTO-avtalen og redusere ikkje tariffære handelshindringar til eit minimum,
Komiteen viser til at den framforhandla veterinæravtalen mellom Norge og EU er på plass frå 1.januar 1999. Komiteen strekar under at den noverande EØS-avtalen ikkje dekkjer fiskerinæringa sitt behov. Behovet for ei reforhandling av EØS-avtalen vert aktualisert av den planlagde utvidinga av EU austover. Ved ei austutviding vil fleire av fiskerinæringa sine sterkast veksande marknader bli integrerte i EU. Komiteen viser til at tollen på norske fiskeprodukt gjennomgåande er lågare til austeuropeiske land enn til EU-marknaden. Det er difor fare for at ei EU-utviding vil svekkje marknadstilhøva for norske fiskeprodukt.
Medlemene i komiteen frå Høgre meiner Norge i eventuelle handsamingar om ein kompensasjonsavtale bør prioritere lågare tollsatsar til heile EU-området framanfor statiske, tollfrie kvotar for dei berørte fiskeslaga.
Komiteen syner til at laks er eit hovudprodukt på eksportsida. Naturgjevne føresetnader gjer at Norge har eit svært stort produsjonspotensiale. For ei konkurranseutsatt næring som oppdrettsnæringa er det to klare hovudmål. Det eine er å ivareta næringa si konkurranseevne, det andre er å sikra næringa sin mark-nadsadgang. Begge er like viktige for å bidra til auka verdiskaping og lønnsemd. Det er grunn til å peika på at den norske marknadsandelen for laks på EU-marknaden er redusert i tidsrommet 1995-97.
Komiteen er kjend med at marknadsadgangen for norsk laks er i stor grad innskrenka i hovudmarknadene. Dumpingsaka i USA i 1991, med innføring av 26,4pst. dumpingavgift, førte med seg at norsk laks så å sie vart kasta ut av den amerikanske marknaden over natta. EU-oppdrettarane har sidan 1989 reist dumpingsak mot Norge 3 gongar. EU innførte tidleg eit tolltariffregime som vernar den europeiske vidareforedlingsindustrien og som diskriminerer norsk eksport av vidareforedla produkt av laks. Produksjonsbegrensingane knytt til EU sine krav om minstepris og maksimal auke på 10 pst. årleg, samt trugsmål om antidumping- tiltak, er medverkande til at norsk oppdrettsnæring taper marknadsdel. Komiteen meiner det er uråd for Norge å styra prisutviklinga for laks på verdsmarknaden. Det er grunn til å hugsa at oppdrettsnæringa er ung og at fall i produksjonskostnadene er ei naturleg utvikling ettersom næringa vert eldre.
Komiteen vil understreka at oppdrettsnæringa ikkje lenger er ei attåtnæring, men ei eiga næring som skil seg vesentleg frå fangst og må reknast som biologisk produksjon.
Komiteen meiner at laks og ørret, og nye artar som kveite, torsk, steinbit, hummer og skjell i oppdrett, gjev nye moglegheiter for variert og sikker leveranse av sjømat frå Norge.
Komiteen har merka seg at skjellnæringa er i utvikling, med oppdrett av både kamskjell og blåskjell. Også her er potensialet stort og prisane i marknaden er høge. Det er alt no etablert samarbeid med store aktørar på fiskeeksportørsida og det er løyvd pengar til å få på plass ei kontrollordning for skjell. Dette må følgjast aktivt opp, med sikte på å få eit kontrollverk med kapasitet og kompetanse som gjer ei rask utvikling i næringa mogeleg.
Komiteen meiner det må utarbeidast ein langsiktig nasjonal strategi og handlingsplan for havbruksnæringa, der formålet er å sikra næringspolitiske rammevilkår slik at næringa sin konkurranseevne vert best mogeleg ivareteken og slik at det er råd å oppnå best mogeleg marknadstilgong i USA, EU, og Fjerne austen og slik at det kan forhindras at nye handelshindringar oppstår i desse marknadene. Det må forhandlast med USA med sikte på å få avvikla dumpingtollen mot norsk laks.
Komiteen vil på denne bakgrunn gjere følgjande framlegg:
«Stortinget ber Regjeringa utarbeide langsiktige nasjonale strategiar for norsk oppdrettsnæring, der formålet er å sikra dei næringspolitiske rammevilkåra næringa treng for å kunne utvikle seg i Norge. Det må særleg leggjast vekt på å betre marknadstilgangen for norsk oppdrettsfisk i dei ulike marknadene.»
Komiteen vil streke under at Stortinget må haldast orientert om havbruksnæringa si konkurranseevne og marknadsutfordringar i dei årlege budsjettproposisjonane frå departementet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil i utgangspunktet oppheve de næringsmessige konsesjonsordningene for oppdrettsnæringen. Med unntak av helse-, miljø- og kompetansekrav bør det ikke legges begrensninger på etableringsfriheten i havbruksnæringen. Antidumping-trusselen og lakseavtalen med EU, gjør det imidlertid nødvendig å begrense veksten i matfiskproduksjon. Produksjonen begrenses i dag gjennom fôrkvoteordningen. Fôrkvotene fordeles på grunnlag av tildelte matfiskkonsesjoner, og setter klare grenser for den enkelte oppdretters produksjon. Inntil lakseavtalen med EU er avviklet, mener disse medlemmer at konsesjonsbegrensningene bør opprettholdes. Fôrkvoteordningen bør avvikles parallelt med en bedre markedsadgang til EU for norsk matfisk. Innenfor oppdrett av smolt og annen produksjon (marin fisk, skjell og annen anadrom fisk) bør det herske full etableringsfrihet.