Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Mimmi Bæivi, Bjarne Håkon Hanssen, Kjell Opseth, Torstein Rudihagen, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Rita Tveiten, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Terje Knudsen, fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan og Anita Apelthun Sæle, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen og Ivar Kristiansen, fra Senterpartiet, lederen Odd Roger Enoksen og fra Venstre, Leif Helge Kongshaug har merket seg at Regjeringen i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 6 (1998-99) har foreslått å samordne virksomheten til Statens Landbruksbank, Statens Kornforretning, Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt. Formålet med samordningen er dels behovet for å effektivisere den statlige styringen av viktige virkemidler i landbrukspolitikken, dels medvirke til mer effektiv ressursbruk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, har videre merket seg at Regjeringen i tilknytning til den nye organiseringen har vurdert muligheten av å flytte statlige arbeidsplasser ut av Oslo. Regjeringen viser i så måte til Voksenåsenerklæringen, der utflytting av statlige arbeidsplasser til distriktene framholdes som et mål for Regjeringen. Flertallet har merket seg at Regjeringen foreslår en samordning av de fire omtalte virksomhetene, men at den nye enheten skal deles i to, en tilskuddsenhet og en markedsenhet. Markedsenheten skal lokaliseres i Oslo og tilskuddsenheten utenfor Oslo. Antallet arbeidsplasser i den nye tilskuddsenheten er anslått til 65.

Flertallet er enig i at det er riktig å foreta en samordning av det arbeidet som skjer med forvaltning av virkemidler i landbrukspolitikken. En slik samordning er viktig både fordi det vil forenkle systemet og gjøre det mer oversiktlig. Samtidig er det grunn til å tro at en slik samordning vil bidra til kostnadseffektiv drift.

Flertallet mener også at det er aktuelt å bruke utflytting av statlige arbeidsplasser som et distriktspolitisk virkemiddel der det ligger til rette for det. I denne aktuelle saken vil imidlertid flertallet gå inn for en annen modell for samordning av statens virkemidler i forhold til landbruksforvaltningen enn den Regjeringen har valgt.

Flertallet mener at det forslag til samordning og utflytting som Regjeringen fremmer i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 6 (1998-99) vil binde opp strukturen på landbruksforvaltningen i mange år. Regjeringen har derfor satt dagsorden for en bred vurdering av hvordan de landbrukspolitiske virkemidlene skal forvaltes i årene som kommer.

Flertallet viser til etableringen av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) i 1993. Staten ønsket en omorganisering og forenkling av store deler av det næringsrettede virkemiddelapparatet innen finansiering. Derfor ble Distriktenes Utbyggingsfond, Industribanken, Industrifondet og Småbedriftsfondet slått sammen til SND. Senere er en rekke ulike finansieringsordninger lagt til SND. Statens Fiskarbank ble fra 1. januar 1997 lagt til SND. SND har etter etableringen i 1993 utviklet en desentralisert organisasjon og har nå distriktskontor i alle landets fylker.

Flertallet mener at det er viktig at landbruksnæringen ses i sammenheng med øvrig næringsliv. Levende bygdesamfunn avhenger av en helhetlig utvikling, der landbruk og annet næringsliv i sum gir tilstrekkelige levegrunnlag. I mange bygdesamfunn ser en at landbruk og annet næringsliv er uløselig knyttet sammen. Det er derfor på mange måter kunstig at det offentlige finansielle virkemiddelapparat ikke er samlet i en organisasjon. Ikke minst har skillet mellom Statens Landbruksbank og SND blitt unaturlig etterhvert som satsingen på tilleggsnæringer til landbruket er blitt forsterket gjennom bygdeutviklingsmidlene.

Flertallet mener at det ikke vil være riktig å samordne Statens Landbruksbank med Statens Kornforretning, Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt. Flertallet mener i stedet at det vil være riktig å samordne Statens Landbruksbank med SND. Dette vil i praksis føre til at alt næringsliv vil finne sine offentlige finansielle virkemidler i SND. Flertallet går altså inn for at Statens Landbruksbank avvikles som egen institusjon, og at de økonomiske virkemidler som banken i dag disponerer knyttet til nye næringer og lån og tilskudd til tradisjonelt landbruk, overføres til SND. Flertallet vil understreke at dette også gjelder bygdeutviklingsmidlene. Flertallet er kjent med at Statens Landbruksbank i dag også utfører noen forvaltningsoppgaver på vegne av Landbruksdepartementet. Det er ikke naturlig at disse overføres til SND. Regjeringen må derfor komme tilbake til Stortinget med en nærmere vurdering av hvordan fordelingen av Statens Landbruksbanks oppgaver skal gjennomføres i detalj. Denne fordelingen må likevel legge til grunn de hovedprinsipper flertallet trekker opp i denne innstillingen.

Statens Landbruksbank har i dag tre avdelingskontorer, i Bergen, Trondheim og Tromsø. I tillegg utfører ansatte ved fylkesmennenes landbruksavdelinger en rekke oppgaver for Statens Landbruksbank. Når Statens Landbruksbank overføres til SND mener flertallet at SNDs distriktskontorer må overta de oppgavene som er knyttet til de økonomiske virkemidlene ved Landbruksbankens avdelingskontorer og ved fylkesmennenes landbruksavdelinger. I de fleste fylker er SNDs distriktsorganisasjon lokalisert på samme plass som fylkesmennenes landbruksavdelinger. En slik overføring av ansatte og oppgaver bør derfor ikke medføre særlig store praktiske problemer. I enkelte fylker er derimot SND og fylkesmennene lokalisert på forskjellige plasser. Flertallet forutsetter at en kan finne praktiske og fornuftige løsninger i forhold til sammenslåingen også i disse fylkene. Det er viktig at en legger vekt på lokale forhold og forholdet til de ansatte i så måte.

Flertallet vil understreke at en avvikling av Statens Landbruksbank ikke innebærer en avvikling av de ordninger som banken har. Flertallet viser til at SND også i dag administrerer en rekke forskjellige låne- og tilskuddsordninger. Videre viser flertallet til at SND tildeles økonomiske ressurser via budsjettet til både Nærings- og handelsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Fiskeridepartementet. Samtidig får SND viktige politiske styringssignaler fra disse departementene og fra Stortinget. Når Statens Landbruksbank innlemmes i SND vil også Landbruksdepartementet i tilknytning til St.prp. nr. 1 måtte foreslå bevilgninger til SND. På samme måte må Regjeringen gjennom Landbruksdepartementet og Stortinget legge på plass viktige styringssignaler til SND i forhold til landbruksnæringen.

Flertallet er klar over at bygdeutviklingsmidlene er en del av jordbruksavtalen mellom staten og Norges Bondelag og Norges Bonde- og småbrukarlag. Det forhandles årlig om beløpets størrelse, og fordeling mellom investeringer i tradisjonelt landbruk og nye næringer. Flertallet mener at dette må fortsette, men forutsetter at organisasjonene ikke kan bestemme hvordan staten ønsker å organisere det apparat staten må ha for å behandle søknader og foreta tildelinger.

Flertallet er kjent med at det er en forskjell i vedtaksfullmaktene til de lokale BU-styrene og SND-styrene. Flertallet er opptatt av at den regionale innflytelse over BU-midlene ikke blir svekket gjennom overføringen av Statens Landbruksbank til SND. I det videre arbeid med den praktiske tilretteleggingen av sammenslåingen må derfor denne forskjellen i vedtaksfullmakt gjennomgås.

Flertallet vil videre understreke at man er klar over den spesielle profil bygdeutviklingsmidlene har hatt i forhold til å utvikle tilleggsnæringer til landbruket. Gjennom bygdeutviklingsmidlene har en særlig prioritert kvinnerettede tiltak og småskala produksjon. Denne profil skal videreføres. Overføringen av Statens landbruksbank til SND er også en stor utfordring for SND. Landbruksnæringen er en langsiktig næring. Utviklingen av tilleggsnæringer er krevende. Dette må SND ta hensyn til, og flertallet vil understreke at en forventer en gjensidig læringsprosess i den nye organisasjonen. Landbruket har noe å lære av øvrig næringsliv. Øvrig næringsliv har noe å lære av norsk landbruk.

Flertallet vil også peke på at det vil være viktig for SND at så mange som mulig av oppgavene som overføres fra Statens Landbruksbank desentraliseres til distriktskontorene. Flertallet viser i den forbindelse til sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 8 (1998-99) hvor flertallet sier følgende om SND:

"Flertallet har merket seg at SND nå er i ferd med å sluttføre oppbyggingen av SNDs regionale apparat med egne SND-kontorer i det enkelte fylke. Flertallet er enig i denne organiseringen, men vil understreke at dette også må innebære en reell desentralisering av oppgaver fra SND sentralt til de ulike distriktskontorene. Det må altså skje en nedbemanning ved SND sentralt til fordel for distriktskontorene."

Flertallet mener det er naturlig at man i tilknytning til integrering av Statens Landbruksbank i SND vurderer hvorvidt SND kan legge noen av sine samlede funksjoner ut på sine kontorer i fylkene. En utvikling i en slik retning vil ytterligere forsterke SNDs desentraliserte profil. Flertallet ber Regjeringen komme tilbake til dette i den proposisjon som flertallet ber om.

Flertallet er selvsagt kjent med at det for tiden foregår flere utredninger der arbeidsfordelingen mellom ulike instanser på fylkesnivå er til vurdering. Flertallet vil understreke at det ikke er flertallets hensikt å bryte inn i disse vurderingene, og trekke konklusjoner på forhånd. Flertallet mener overføringen av Statens Landbruksbank til SND nå kommer som følge av Regjeringens framlegg i saken. Dersom en helhetlig vurdering på et senere tidspunkt finner andre organisasjonsformer mer formålstjenlig står en selvsagt fritt til å vurdere dette.

Når det gjelder Statens Kornforretning, Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt mener flertallet at det er naturlig med en samordning mellom de tre institusjonene. Flertallet mener imidlertid at den nye enheten må holdes samlet, og at den må lokaliseres i Oslo. Flertallet slutter seg til de vurderinger Regjeringen gjør seg i forhold til behov for lovendringer osv., i så måte. De forvaltningsoppgaver som i dag utføres av Statens Landbruksbank, og som det ikke er naturlig å overføre til SND, bør vurderes lagt til denne nye virksomheten eller andre aktuelle organer.

Medlemene frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har merka seg trongen for å desentralisere statleg verksemd.

På den måten kan ein bidra til å skape kreative miljø og attraktive arbeidsplassar i distrikta.

Forvaltning av statlege verkemiddel som har breitt nedslagsfelt i distrikts-Norge bør ligge godt til rette for utflytting.

Desse medlemene meinar at Regjeringa sine framlegg til samordning av den sentrale landbruksforvaltninga til to separate institusjonar gir ei tenleg arbeidsdeling i forvaltninga i og med at ein skil mellom forvaltning av ulike verkemiddel og tilskotsordningar innan landbruksnæringa.

Desse medlemene meiner også det vil vera av stor betydning å lokalisere ein slik institusjon til ein del av landet der verdien av næringa som den skal tene er betydeleg.

Desse medlemene meiner det er viktig at dei landbrukspolitiske verkemidla vert handsama på ein einskapeleg måte rundt om i heile landet. Fylkesmennene sine landbruksavdelingar har brei kompetanse på dette området. Ved ei nyorganisering er det naturleg å dra nytte av denne kompetansen. Denne kompetansen gjeld både tradisjonell bruksutbygging, slik som bygging av driftsbygningar og investering i miljøtiltak i landbruket.

Forvaltninga av BU-midlane, som er ein del av jorbruksavtalen, krev kompetanse både på skog, jordbruk/husdyrbruk og småskala næringsutvikling.

Desse medlemene har vidare merka seg trongen til å skape nye arbeidsplassar på gardsbruka etter kvart som rasjonaliseringa har ført til mindre behov for manuell arbeidskraft. BU-midlane er å rekne som del av landbruket si inntektsrame.

Desse medlemene vil legge vekt på at Norge no er inne i ein fase der ein legg til rette for nye WTO-forhandlingar. I denne samanhengen er det særs viktig at tilleggsnæringar, slik som gardsturisme, skjelldyrking, energiproduksjon eller praktisering av eit handverksfag saman med landbruk, vert vidareført og forsterka.

Desse medlemene meiner at nye arbeidsplassar som skal utviklast ofte er deltidsarbeid som skal kombinerast med vanlig arbeid i landbruket. For å lukkast innanfor desse rammene er det svært viktig med nært kjennskap til dei ressursane som landbruksbefolkninga rår over. Landbruksforvaltninga har kompetanse og erfaring i driftsøkonomi, planlegging, småskala næringsutvikling og biologisk baserte produksjonar på grunnlag i dei lokale ressursane.

Evalueringar som er gjort på bruken av BU-midlane syner at ei fagleg oppfølging av småskala næringsutvikling i samband med landbruk er viktig for om desse arbeidsplassane skal verta varige. Det vert også peika på at slik satsing har vore avgjerande for mange bruk at dei fortsatt har vore heiltids-arbeidsplassar, eller at deltidsbruk har vorte heiltids-arbeidsplass. (Syner til Senter for Egenutvikling sin rapport om BU-midlane 1998.)

Dersom næringsutviklingsarbeidet vert overført til SND-kontoret i fylket, slik fleirtalet sitt framlegg inneber, vil både kommune og landbruksbefolkninga måtte forhalda seg til to einingar for landbruk på fylkesnivå. Desse medlemene meiner at ein slik modell vil vera mindre brukarvenleg både for landbruket og kommunane enn modellen vi har i dag. Ved å gjenomføra denne overføringa fleirtalet tek til orde for, vil sjansen for å nå dei mål Stortinget set for landbrukspolitikken, verta svekka.

Desse medlemene vil også hevde at den to-pilar modellen vi har i dag ikkje er spesiell for Norge. Generelt i Vest-Europa er næringsutvikling på nye områder i landbruket ein integrert del av landbrukspolitikken og vert forvalta på ein tilsvarande måte.

Desse medlemene vil understreke at det frå norsk side vil bli lagt betydeleg vekt på det multifunksjonelle landbruket sin rolle der landbruket skal bidra med å taka vare på mellom anna ulike miljøkvalitetar og levande bygder, i tillegg til den primære rollen landbruket har som matprodusent.

Desse medlemene meiner at eit system der alle verkemiddel under jordbruksavtalen vert forvalta av institusjonar under Landbruksdepartementet og fylkesmannen gir eit betre grunnlag for heilskapleg forvaltning enn framlegget frå fleirtalet.

Desse medlemene vil peike på at BU-midlane sin plass i jorbruksavtalen tilseier at avtalepartane sine rettar vert regulert i Hovedavtalen for jordbruket. I høve er desse jordbruksorganisasjonane representert både i styret for SLB, som forvaltar dei sentrale BU-midlane og i BU-styra i fylka. Ifølge jordbruksavtalen er både innretning, bruk og løyving til BU-midlane ein avtalesak.

Desse medlemene vil peike på at overføring til SND-systemet ikkje har vore utreda av departementet. Dette betyr at avtalepartane og dei øvrige høringspartane ikkje har fått teke stilling til denne modellen. Det naturlege vil då vera at komiteen sender saka attende til departementet til vurdering i høve til landbruksmeldinga.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Regjeringens forslag til fremtidig organisering av den sentrale forvaltningen av de landbrukspolitiske virkemidlene. Disse medlemmer ser det som positivt med en samordningen av Statens Landbruksbank, Statens Kornforretning, Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt, fordi den blant annet kan medvirke til en mer rasjonell og effektiv ressursbruk. Disse medlemmer mener alternativ 1 (basis-alternativet) der markedsforvaltning og tilskuddsforvaltning samordnes til en institusjon i Oslo best ivaretar disse hensyn. Disse medlemmer vil derfor motsette seg Regjeringens forslag om en samordning og delvis utlokalisering av den sentrale forvaltningen av de landbrukspolitiske virkemidler etter alternativ 3. Dette er i tråd med Statskonsults konklusjon som i en rapport fremholder at en samordnet enhet er den klart beste løsning samtidig som en delt løsning frarådes. Statskonsult har videre konkludert med at institusjonen kan lokaliseres utenfor Oslo. Overgangskostnadene ved samordningen til en institusjon til en by på Østlandet anslås til et tosiffret millionbeløp, mens driften hevdes å kunne være mindre kostnadskrevende enn driften av basisalternativet. Disse medlemmer mener Statskonsults anslåtte kostnader ved en eventuell utflytting er betydelig undervurdert. Dette underbygges i stor grad av ECONs utredning for Omsetningsrådet. Disse medlemmer kan ikke forsvare kostnader ved utflytting i denne størrelsesorden når det ikke kan påvises noen faglig positive effekter av en eventuell utflytting. I tillegg vil en utflytting representere en stor personlig belastning for de ansatte. Disse medlemmer viser til notat 60/98 utarbeidet av ECON. Konklusjonen er at Statskonsult har regnet for lavt på overgangskostnadene for institusjonene og at det i tillegg er viktige regnskapskostnader og samfunnsøkonomiske kostnader som det ikke er regnet på. Videre understrekes det at alle tall er svært usikre. Disse medlemmer har registrert at ECON kritiserer Statskonsults konklusjon, nemlig at institusjonene kan lokaliseres utenfor Oslo og sier seg enig i dette. Disse medlemmer viser til følgende vurdering i ECONs notat:

"det er vanskelig å oppfatte denne konklusjonen som et holdbart utsagn om utflyttingens økonomi. Dersom det er et krav at en utflytting skal representere samfunnsøkonomisk effektiv ressursbruk for å kunne anbefale utflytting, kreves det et ganske annet beslutningsunderlag. Alternativt bør det konkluderes at det gjennom slike utredninger ikke er mulig å antyde i hvilken grad utflytting vil forbedre eller forverre forvaltningen av samfunnets ressurser."

Disse medlemmer har registrert at analyseinstitusjonen etterlyser anslag for samfunnsøkonomiske kostnader av en utflytting. Kostnader ved flytting av ansatte med husholdninger, midlertidig arbeidsledighet for husholdningsmedlemmer, tid til planlegging og forhandling med ansatte og reisekostnader for eksterne aktører, bør nevnes. Disse medlemmer viser til andre flyttesaker og til erfaringene med utflyttingen av Norsk Polarinstitutt til Tromsø. Overgangskostnadene ble vesentlig større enn beregnet. Miljøverndepartementet regnet med overgangskostnader på 10-15 mill. kroner, mens sluttkostnaden ble om lag 40 mill. kroner, inkludert ventelønn. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn hevde at kostnadene ved utflytting er usikre, men kan bli store. Disse medlemmer viser til høringsnotat fra Omsetningsrådet hvor det pekes på at utflytting fra Oslo-området kan bety tap av mye kompetanse ved at de tilsatte velger å finne seg annet arbeid. Dette vil føre til store kostnader med opparbeidelse av ny kompetanse. Det hevdes at Statskonsult har foretatt en betydelig undervurdering av problemene som et eventuelt tap av 95 pst. av den opparbeidede kompetansen hos medarbeiderne medfører. Videre sies det at Omsetningsrådet hvert år har minst 250 møter med institusjoner i Oslo, en kontakt som ikke kan opprettholdes på samme måte ved flytting. Disse medlemmer sier seg enig med Omsetningsrådet i ovennevnte synspunkter. Disse medlemmer har registrert at et argument for å vurdere en utflytting er av distriktspolitisk karakter. Disse medlemmer mener at det ikke er god distriktspolitikk å bygge ned eksisterende virksomheter ett sted for så å bygge opp på nytt et annet sted. Flytting av tilskuddsenheten etter alternativ 3 vil ikke gjøre institusjonen mer effektiv og rasjonell enn lokalisering i Oslo. Disse medlemmer vil videre peke på at de ansatte i de fire aktuelle institusjonene har gått sterkt imot flytting.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen gjennomføre en samordning av den sentrale forvaltningen av de landbrukspolitiske virkemidler etter følgende retningslinjer:

Statens Landbruksbank, Statens Kornforretning, Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt samordnes i en institusjon underlagt Landbruksdepartementet.

Markeds- og tilskuddsenheten lokaliseres i en virksomhet i Oslo."