Innstilling fra næringskomiteen om samordning og delvis utlokalisering av den sentrale forvaltningen av de landbrukspolitiske virkemidler.
Dette dokument
- Innst. S. nr. 89 (1998-99)
- Kildedok: St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 6 (1998-99) Del I.
- Dato: 11.02.1999
- Utgiver: Næringskomiteen
- Sidetall: 8
Tilhører sak
Alt om
Innhold
- 1. Sammendrag
- 2. Komiteen merknader
- 3. Forslag fra mindretall
- 4. Komiteens tilråding
Til Stortinget.
I proposisjonens Del I inviteres Stortinget til å gjøre vedtak om hovedmodell for organiseringen av den sentrale forvaltningen av de landbrukspolitiske virkemidler, samtidig som det settes krav til lokaliseringssted ved utlokalisering.
Formålet med samordningen er dels behovet for å effektivisere den statlige styringen av viktige virkemidler i landbrukspolitikken, dels medvirke til en mer rasjonell og effektiv ressursbruk. Den sentrale forvaltning det her gjelder er virksomhetene Statens Kornforretning, Statens Landbruksbank, Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt. Samtidig med samordningen har en også vurdert utlokalisering av hele eller deler av forvaltningen.
Regjeringen legger i denne proposisjonen, med basis i utredningene og høringsuttalelsene, fram forslag til framtidig organisering m.v. den sentrale forvaltningen av de landbrukspolitiske virkemidlene. I proposisjonen redegjøres det også for hvilke krav som må stilles til lokaliseringssted. Stedsvalg utover det som fremkommer i de fire alternativene, som Regjeringen har skissert, behandles ikke i denne proposisjonen. Departementet tar sikte på å komme tilbake til stedsvalget i løpet av vårsesjonen 1999.
Ut fra en helhetsvurdering finner departementet å tilrå en organisering i to atskilte virksomheter hvor tilskuddsenheten utlokaliseres mens markedsenheten blir i Oslo.
Statens Landbruksbank er opprettet ved lov av 5. februar 1965, og er en forvaltningsinstitusjon under Landbruksdepartementet. Virksomheten er departementets sentrale organ for iverksetting av arbeid med næringsutvikling innen og i tilknytning til landbruket og utviklingstiltak knyttet til kulturlandskap og miljø.
I Statens Landbruksbank er det pr. 1. august 1998 tilsatt til sammen 112 personer, hvorav 39 ved avdelingskontorene i Bergen, Trondheim og Tromsø. De tilsatte er statlige tjenestemenn.
Statens Kornforretning ble opprettet ved lov av 22. juni 1928 nr. 27 om landets kornforsyning. Dagens hovedoppgaver i Statens Kornforretning omfatter administrasjon av:
– Markedsordningen for korn.
– Det tollbaserte importvernet for alle jordbruksvarer (jf. WTO).
– Tilskuddsordninger.
– Produksjonstillegg og velferdsordninger.
– Katastrofeordningene i planteproduksjon m.v.
– Beredskapslagring for korn.
– Omleggingstilskudd til økologisk jordbruk.
Statens Kornforretning er en forvaltningsbedrift underlagt Landbruksdepartementet. Departementet har instruksjonsmyndighet innenfor alle områder der virksomheten har fått delegert myndighet.
Pr. 1. august 1998 er det 103 tilsatte i virksomheten, hvorav 17 er plassert ved laboratoriene i Moss, Melsomvik, Hamar og Stjørdal.
De tilsatte er ikke statlige tjenestemenn. Arbeidsmiljøloven av 4. februar 1997 nr. 4 regulerer de tilsattes rettigheter.
Omsetningsrådets virksomhet er regulert gjennom omsetningsloven av 10. juli 1936. Loven gir Kongen i statsråd fullmakt til å legge omsetningsavgift på produsentenes salgsproduksjon for å finansiere tiltak for å fremme omsetningen av landbruksvarer. Videre fastsetter loven anvendelsen av avgiftsmidlene.
Omsetningsrådet er et frittstående offentlig organ som styres av et partssammensatt råd på 15 medlemmer og et arbeidsutvalg på 5 medlemmer. Bondeorganisasjonene og samvirkeorganisasjonene har flertall i rådet.
Departementet har også delegert forvaltningen av en rekke tilskuddsordninger og forvaltningsoppgaver til rådets sekretariat. Dette gjelder bl.a.:
– Prisutjevningsordningen for melk.
– Sekretariat for kvoteordningen for melk.
– Tilskuddsordninger innenfor melk-, egg- og grøntsektoren.
Pr. 1. august 1998 er det 29 tilsatte i sekretariatet. Omsetningsrådet har også arbeidsgiveransvar for 5 tilsatte i Landbrukets Priscentral og 6 tilsatte i Opplysningskontoret for frukt og grønnsaker.
De tilsatte i Omsetningsrådet er ikke statlige tjenestemenn. Arbeidsmiljøloven regulerer de tilsattes rettigheter.
Fraktkontoret for slakt administrerer på vegne av Landbruksdepartementet en rekke tilskudds- og avgiftsordninger i forbindelse med slakterienes omsetning av kjøtt og ull, etter forskrifter gitt av departementet.
Landbruksdepartementet har faglig instruksjonsmyndighet overfor tilskuddsforvaltningen som er delegert Fraktkontoret for slakt.
Ved kontoret er det pr. 1. august 1998 tilsatt 7 medarbeidere. De tilsatte er ikke statlige tjenestemenn. Norsk Kjøttsamvirke har det formelle arbeidsgiveransvaret.
Utredningen om samordningen har vært gjort på grunnlag av fire alternativer. Tre av disse alternativene innebærer lokalisering helt eller delvis utenfor Oslo.
Ut fra erfaringene fra andre flytteprosesser, bl.a. Direktoratet for statens skoger og Norsk Polarinstitutt, er det lagt til grunn at svært få vil flytte med om hele eller deler av dagens forvaltning i Statens Landbruksbank, Statens Kornforretning, Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt flytter ut.
Erfaringer fra Polarinstituttet viser at telefon og e-post brukes i utstrakt grad etter flyttingen. Møtevirksomheten er videre blitt mer styrt og planlagt etter flytting, bl.a. gjennomfører en flere møter pr. reise.
Erfaringer fra tidligere utflyttingsprosjekter tilsier at utflytting medfører stor grad av nyrekruttering. Når det gjelder Polarinstituttet, gikk rekrutteringen mye lettere enn forutsatt.
Avgang av personell ved utflytting kan skape problemer for driften i en periode før, under og etter flytting. I en institusjon med mye løpende oppgaver er en avhengig av at institusjonen kan fungere uavbrutt. En slik situasjon vil det være aktuelt å møte med en periode hvor en har tilsatte både i den eksisterende og i den utflyttete institusjonen (dublering).
Regjeringen har lagt til grunn at utredning av samordningen av den sentrale forvaltning av de landbrukspolitiske virkemidlene skal legges opp på grunnlag av 4 alternativer. Alternativene er:
1. Markedsforvaltning og tilskuddsforvaltning samordnes i én institusjon i Oslo.
2. Markedsforvaltning og tilskuddsforvaltning samordnes i én institusjon utenfor Oslo.
3. Virksomheten samordnes i to institusjoner, markedsenheten lokaliseres i Oslo og tilskuddsenheten utenfor Oslo.
4. Virksomheten samordnes i to institusjoner som begge lokaliseres utenfor Oslo.
Modellene er basert på et skille mellom tilskuddsforvaltning og markedsforvaltning. Tilskuddsforvaltning er den delen av forvaltningen som er rettet inn mot fylkesmannen/fylkesmannens landbruksavdeling. Markedsforvaltning er forvaltningen som rettes mot markedsaktører (samvirkeorganisasjoner, næringsmiddel-industri, bransjeorganisasjoner m.v.).
Grunnen til at markedsenheten i alternativ 3 foreslås beholdt i Oslo mens tilskuddsenheten flyttes ut, ligger i at markedsenheten arbeider mot aktører og samarbeidsparter som i hovedsak befinner seg i Oslo. Tilskuddsenheten arbeider i hovedsak mot det regionale og lokale forvaltningsapparat.
Ved deling i to institusjoner vil tilskuddsinstitusjonen bestå av Statens Landbruksbank og den delen i Statens Kornforretning som forvalter produksjons-/arealtilskuddene og velferdsordningene for bønder. Markedsinstitusjonen vil i hovedsak bestå av resten av Statens Kornforretning, Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt.
Statskonsult har på oppdrag fra Landbruksdepartementet gjennomført en kost/nyttevurdering av de fire modellene for samordning/utlokalisering. Vurderingene av modellene er gjort i forhold til:
– Hensynet til forenklet styringslinje mellom departementet; en/to samordnede institusjoner og 18 fylkesmenn.
– Hensynet til effektiv bruk av ressurser.
– Hensynet til brukerne.
– Kostnader ved samordning til basisalternativet (én enhet i Oslo) sammenliknet med kostnader ved flytting.
Videre har Statskonsult vurdert hvor egnet institusjonen(e) er for flytting, hva flytting vil innebære for den/de nye institusjonen(e)s muligheter til å fungere samt hva flytting innebærer for de tilsatte. Statskonsult har også på oppdrag fra Landbruksdepartementet vurdert krav til eventuelle utlokaliseringssteder.
Statskonsult mener at én samlet institusjon vil kunne romme fleksibilitet og evne til omstilling når nye ordninger oppstår og andre faller bort gjennom de årlige jordbruksforhandlingene.
Statskonsults beregninger tilsier at det totale antall årsverk kan reduseres fra dagens 235 til om lag 180 dersom en modell med én virksomhet velges og ut fra dagens arbeidsoppgaver.
Statskonsult mener at hensynet til de tilsatte og Regjeringens ønske om å flytte ut statsinstitusjoner står i direkte motsetningsforhold til hverandre.
Statskonsults konklusjon er at Statens Landbruksbank, Statens Kornforretning, Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt bør samordnes til én institusjon. Statskonsult trekker ingen klar konklusjon med hensyn til en eventuell utflytting, men sier at institusjonen kan lokaliseres utenfor Oslo.
For statlige tjenestemenn er det i tjenestemannsloven § 12 bestemt at enhver tjenestemann har rett og plikt til å godta omorganisering av virksomheten.
De tilsatte i Statens Landbruksbank er statstjenestemenn og omfattes således av tjenestemannsloven. Det innebærer at deres individuelle rettigheter, pensjon, ansiennitet og andre ordninger opprettholdes.
Arbeidstakerens rettigheter ved overdragelse til annen eier/arbeidsgiver er regulert i arbeidsmiljøloven §§ 73 A flg. For de tilsatte i Omsetningsrådet, Statens Kornforretning og Fraktkontoret for slakt mener Landbruksdepartementet at bestemmelsene om virksomhetsoverdragelse kommer til anvendelse.
Departementet vil på et senere tidspunkt foreslå å gjøre nødvendige lovendringer slik at de tilsatte i Statens Kornforretning, Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt ved samordningen får samme rettigheter som statstjenestemenn.
Ved samordning vil de tilsatte være statlige tjenestemenn. Da vil tjenestemannsloven regulere arbeidsforholdet også for de tilsatte i Statens Kornforretning, Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt. Tjenestemannsloven gir stort sett bedre rettigheter enn arbeidsmiljøloven.
Ved flytting er utgangspunktet at de tilsatte har plikt til å følge sine arbeidsoppgaver. For statlige tjenestemenn gis det normalt flyttefritak dersom en virksomhet flytter geografisk, i praksis lenger enn dagpendleravstand.
For andre enn statlige tjenestemenn foreligger ikke en praksis for å frita fra flytteplikt. Landbruksdepartementet mener at det også her bør finne sted en likebehandling. I den grad det er aktuelt bør det lovreguleres at også de tilsatte i Omsetningsrådet, Statens Kornforretning og Fraktkontoret for slakt kan gis flyttefritak på samme vilkår som statlige tjenestemenn.
Departementet ønsker også slik lovmessig likebehandling når det gjelder fortrinnsrett til statsstilling, ventelønn og flytteavtale.
Ved samordning til én institusjon som utlokaliseres (alternativ 2) anslår Statskonsult og arbeidsgruppen i departementet merkostnader i form av overgangskostnader, driftskostnader og ventelønn på mellom 150 og vel 170 mill. kroner over en 10 års periode, avhengig av lokaliseringssted. For en delt løsning hvor halvparten av arbeidsplassene flyttes ut (alternativ 3), er tilsvarende merkostnader anslått til mellom 130 og 140 mill. kroner.
Merkostnadene ved utflytting av virksomheten til to forskjellige steder (alternativ 4) er av Statskonsult og arbeidsgruppen i departementet anslått til mellom 225 og 250 mill. kroner.
Samordning og plan for utflytting vil bli utredet nærmere etter at Stortinget har tatt stilling til hovedmodell og krav til utflyttingssted. Det er derfor i denne saken ikke foreslått budsjettmessige endringer i forhold til St.prp. nr. 1 (1998-99). Departementet vil imidlertid peke på at valg av modell får budsjettmessige konsekvenser.
Formålet med samordningen av den sentrale forvaltningen av de landbrukspolitiske virkemidler er dels å styrke forvaltningen og samordning av viktige virkemiddel i landbrukspolitikken, dels å medvirke til en mer rasjonell og effektiv ressursbruk. Reformen er primært av organisatorisk karakter. Departementet legger derfor til grunn at selve samordningen ikke skal medføre endringer i de landbrukspolitiske virkemidlene. Vurdering av de landbrukspolitiske virkemidlene gjør regjeringen i forbindelse med de årlige jordbruksoppgjørene. En mer gjennomgripende vurdering av virkemiddelsystemet vil departementet gjøre i stortingsmeldingen om landbrukspolitikken som planlegges framlagt for Stortinget i 2. halvår 1999.
For å sikre Omsetningsrådet uavhengighet, legger Landbruksdepartementet til grunn at når institusjonen betjener rådet må den være faglig uavhengig i forhold til departementet.
Statskonsult har i henhold til mandatet for sin utredning vurdert hvilke krav som bør stilles til eventuelle lokaliseringssteder ved utflytting.
Statskonsult mener kravene til tilflyttingssted vil være noenlunde like uavhengig av om én, én av to eller to institusjoner flytter ut og oppsummerer krav til lokaliseringssteder slik:
– Flyplass eller nærhet til flyplass. Togforbindelse til Oslo vil være fordelaktig hvis avstanden gjør tog til et realistisk alternativ.
– Godt utbygd arbeidsmarked eller nærhet til dette.
– Godt utbygd tjenestetilbud eller nærhet til dette.
– Utdanningsinstitusjoner eller nærhet til utdanningsinstitusjoner.
Landbruksdepartementet er enig med Statskonsult i at det ved utflytting må legges avgjørende vekt på institusjonen(e)s behov for å sikre god funksjonalitet og er enig i Statskonsults vurderinger av kriterier som bør være oppfylt.
Utredningene fra Statskonsult og arbeidsgruppen i Landbruksdepartementet ble sendt til 54 instanser for uttalelse.
Styret i Statens Kornforretning går inn for alternativ 1, markedsforvaltning og tilskuddsforvaltning samordnes til én institusjon i Oslo.
Styret i Statens Landbruksbank mener prinsipielt at samordning til én institusjon er den beste løsningen. Styret ser spørsmålet om utflytting som en politisk problemstilling som en derfor ikke vil gå nærmere inn på.
Omsetningsrådet viser til sine sentrale oppgaver i markedspolitikken innenfor landbruket. Det anføres at en statliggjøring av Omsetningsrådets sekretariat kan åpne for utilsiktede endringer i utøvelsen av markedspolitikken dersom en ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til Omsetningsrådets uavhengige stilling. Omsetningsrådet kan leve med både full samordning til én enhet og en todeling.
Fraktkontoret for slakt ønsker en samordning til én institusjon i Oslo.
De tilsattes organisasjoner i de berørte institusjonene er positive til samordning til én enhet, men går sterkt imot utflytting.
Markedsaktørene ønsker som hovedregel at i det minste markedsenheten plasseres i Oslo.
En rekke fylkesmenn har avgitt uttalelse. Disse mener at samordning til én enhet er det beste alternativet.
Norges Bondelag påpeker at de fire institusjonene i større og mindre grad vil kunne ivareta sine funksjoner uavhengig av lokalisering.
Norsk Bonde- og Småbrukarlag anbefaler at det nye Omsetningsrådet lokaliseres til Oslo og at tilskuddsforvaltningen lokaliseres til Nord-Norge.
Regjeringen mener staten må gå foran når det gjelder å desentralisere virksomhet og gjennom dette bidra til å skape kreative miljøer og attraktive arbeidsplasser i distriktene. Forvaltning av statlige virkemidler som har bredt nedslagsfelt i distrikts-Norge bør ligge til rette for utflytting.
Departementet går inn for at:
– Statens Landbruksbank, Statens Kornforretning, Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt samordnes i to institusjoner underlagt Landbruksdepartementet.
– Markedsenheten lokaliseres i én virksomhet i Oslo og tilskuddsenheten i en annen virksomhet utenfor Oslo.
– Ved valg av lokaliseringssted for tilskuddsenheten legges det spesielt stor vekt på god tilgjengelighet både i forhold til Oslo og fylkesmannsembetene og muligheten til å sikre god kompetanse.
– Det tas sikte på å gi tilsatte som ikke er statstjenestemenn og som berøres av flyttingen samme rettigheter som statlige tjenestemenn når det gjelder flyttefritak, fortrinnsrett til stilling i staten og eventuell ventelønn.
– Vel 30 årsverk fra Statens Landbruksbanks avdelingskontorer overføres til fylkesmannsembetene. Flesteparten av disse årsverkene overføres til fylkesmannen i de fylker avdelingskontorene er lokalisert. Den nye tilskuddsenheten vil ikke ha distriktskontorer.
En samordning av institusjonene vil kreve at det foretas flere lovendringer. Både lov om landets kornforsyning og lov om Statens Landbruksbank har bestemmelser som gjelder den organisatoriske oppbyggingen av Statens Kornforretning og Statens Landbruksbank. Det er for eksempel lovbestemt at begge virksomhetene skal ha et styre og en administrerende direktør. Videre er det bestemmelser om kompetansefordelingen mellom disse. For å gjennomføre en samordning er det derfor nødvendig å gjøre endringer i disse lovene.
Departementet vil fremme en proposisjon med nødvendige lovforslag som omfatter både forslag til endringer i rent organisatoriske lovbestemmelser og lovbestemmelser som regulerer de mer arbeidsrettslige forholdene. Proposisjonen vil fremmes slik at Stortinget kan behandle denne før samordningen iverksettes.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Mimmi Bæivi, Bjarne Håkon Hanssen, Kjell Opseth, Torstein Rudihagen, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Rita Tveiten, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Terje Knudsen, fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan og Anita Apelthun Sæle, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen og Ivar Kristiansen, fra Senterpartiet, lederen Odd Roger Enoksen og fra Venstre, Leif Helge Kongshaug har merket seg at Regjeringen i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 6 (1998-99) har foreslått å samordne virksomheten til Statens Landbruksbank, Statens Kornforretning, Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt. Formålet med samordningen er dels behovet for å effektivisere den statlige styringen av viktige virkemidler i landbrukspolitikken, dels medvirke til mer effektiv ressursbruk.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, har videre merket seg at Regjeringen i tilknytning til den nye organiseringen har vurdert muligheten av å flytte statlige arbeidsplasser ut av Oslo. Regjeringen viser i så måte til Voksenåsenerklæringen, der utflytting av statlige arbeidsplasser til distriktene framholdes som et mål for Regjeringen. Flertallet har merket seg at Regjeringen foreslår en samordning av de fire omtalte virksomhetene, men at den nye enheten skal deles i to, en tilskuddsenhet og en markedsenhet. Markedsenheten skal lokaliseres i Oslo og tilskuddsenheten utenfor Oslo. Antallet arbeidsplasser i den nye tilskuddsenheten er anslått til 65.
Flertallet er enig i at det er riktig å foreta en samordning av det arbeidet som skjer med forvaltning av virkemidler i landbrukspolitikken. En slik samordning er viktig både fordi det vil forenkle systemet og gjøre det mer oversiktlig. Samtidig er det grunn til å tro at en slik samordning vil bidra til kostnadseffektiv drift.
Flertallet mener også at det er aktuelt å bruke utflytting av statlige arbeidsplasser som et distriktspolitisk virkemiddel der det ligger til rette for det. I denne aktuelle saken vil imidlertid flertallet gå inn for en annen modell for samordning av statens virkemidler i forhold til landbruksforvaltningen enn den Regjeringen har valgt.
Flertallet mener at det forslag til samordning og utflytting som Regjeringen fremmer i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 6 (1998-99) vil binde opp strukturen på landbruksforvaltningen i mange år. Regjeringen har derfor satt dagsorden for en bred vurdering av hvordan de landbrukspolitiske virkemidlene skal forvaltes i årene som kommer.
Flertallet viser til etableringen av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) i 1993. Staten ønsket en omorganisering og forenkling av store deler av det næringsrettede virkemiddelapparatet innen finansiering. Derfor ble Distriktenes Utbyggingsfond, Industribanken, Industrifondet og Småbedriftsfondet slått sammen til SND. Senere er en rekke ulike finansieringsordninger lagt til SND. Statens Fiskarbank ble fra 1. januar 1997 lagt til SND. SND har etter etableringen i 1993 utviklet en desentralisert organisasjon og har nå distriktskontor i alle landets fylker.
Flertallet mener at det er viktig at landbruksnæringen ses i sammenheng med øvrig næringsliv. Levende bygdesamfunn avhenger av en helhetlig utvikling, der landbruk og annet næringsliv i sum gir tilstrekkelige levegrunnlag. I mange bygdesamfunn ser en at landbruk og annet næringsliv er uløselig knyttet sammen. Det er derfor på mange måter kunstig at det offentlige finansielle virkemiddelapparat ikke er samlet i en organisasjon. Ikke minst har skillet mellom Statens Landbruksbank og SND blitt unaturlig etterhvert som satsingen på tilleggsnæringer til landbruket er blitt forsterket gjennom bygdeutviklingsmidlene.
Flertallet mener at det ikke vil være riktig å samordne Statens Landbruksbank med Statens Kornforretning, Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt. Flertallet mener i stedet at det vil være riktig å samordne Statens Landbruksbank med SND. Dette vil i praksis føre til at alt næringsliv vil finne sine offentlige finansielle virkemidler i SND. Flertallet går altså inn for at Statens Landbruksbank avvikles som egen institusjon, og at de økonomiske virkemidler som banken i dag disponerer knyttet til nye næringer og lån og tilskudd til tradisjonelt landbruk, overføres til SND. Flertallet vil understreke at dette også gjelder bygdeutviklingsmidlene. Flertallet er kjent med at Statens Landbruksbank i dag også utfører noen forvaltningsoppgaver på vegne av Landbruksdepartementet. Det er ikke naturlig at disse overføres til SND. Regjeringen må derfor komme tilbake til Stortinget med en nærmere vurdering av hvordan fordelingen av Statens Landbruksbanks oppgaver skal gjennomføres i detalj. Denne fordelingen må likevel legge til grunn de hovedprinsipper flertallet trekker opp i denne innstillingen.
Statens Landbruksbank har i dag tre avdelingskontorer, i Bergen, Trondheim og Tromsø. I tillegg utfører ansatte ved fylkesmennenes landbruksavdelinger en rekke oppgaver for Statens Landbruksbank. Når Statens Landbruksbank overføres til SND mener flertallet at SNDs distriktskontorer må overta de oppgavene som er knyttet til de økonomiske virkemidlene ved Landbruksbankens avdelingskontorer og ved fylkesmennenes landbruksavdelinger. I de fleste fylker er SNDs distriktsorganisasjon lokalisert på samme plass som fylkesmennenes landbruksavdelinger. En slik overføring av ansatte og oppgaver bør derfor ikke medføre særlig store praktiske problemer. I enkelte fylker er derimot SND og fylkesmennene lokalisert på forskjellige plasser. Flertallet forutsetter at en kan finne praktiske og fornuftige løsninger i forhold til sammenslåingen også i disse fylkene. Det er viktig at en legger vekt på lokale forhold og forholdet til de ansatte i så måte.
Flertallet vil understreke at en avvikling av Statens Landbruksbank ikke innebærer en avvikling av de ordninger som banken har. Flertallet viser til at SND også i dag administrerer en rekke forskjellige låne- og tilskuddsordninger. Videre viser flertallet til at SND tildeles økonomiske ressurser via budsjettet til både Nærings- og handelsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Fiskeridepartementet. Samtidig får SND viktige politiske styringssignaler fra disse departementene og fra Stortinget. Når Statens Landbruksbank innlemmes i SND vil også Landbruksdepartementet i tilknytning til St.prp. nr. 1 måtte foreslå bevilgninger til SND. På samme måte må Regjeringen gjennom Landbruksdepartementet og Stortinget legge på plass viktige styringssignaler til SND i forhold til landbruksnæringen.
Flertallet er klar over at bygdeutviklingsmidlene er en del av jordbruksavtalen mellom staten og Norges Bondelag og Norges Bonde- og småbrukarlag. Det forhandles årlig om beløpets størrelse, og fordeling mellom investeringer i tradisjonelt landbruk og nye næringer. Flertallet mener at dette må fortsette, men forutsetter at organisasjonene ikke kan bestemme hvordan staten ønsker å organisere det apparat staten må ha for å behandle søknader og foreta tildelinger.
Flertallet er kjent med at det er en forskjell i vedtaksfullmaktene til de lokale BU-styrene og SND-styrene. Flertallet er opptatt av at den regionale innflytelse over BU-midlene ikke blir svekket gjennom overføringen av Statens Landbruksbank til SND. I det videre arbeid med den praktiske tilretteleggingen av sammenslåingen må derfor denne forskjellen i vedtaksfullmakt gjennomgås.
Flertallet vil videre understreke at man er klar over den spesielle profil bygdeutviklingsmidlene har hatt i forhold til å utvikle tilleggsnæringer til landbruket. Gjennom bygdeutviklingsmidlene har en særlig prioritert kvinnerettede tiltak og småskala produksjon. Denne profil skal videreføres. Overføringen av Statens landbruksbank til SND er også en stor utfordring for SND. Landbruksnæringen er en langsiktig næring. Utviklingen av tilleggsnæringer er krevende. Dette må SND ta hensyn til, og flertallet vil understreke at en forventer en gjensidig læringsprosess i den nye organisasjonen. Landbruket har noe å lære av øvrig næringsliv. Øvrig næringsliv har noe å lære av norsk landbruk.
Flertallet vil også peke på at det vil være viktig for SND at så mange som mulig av oppgavene som overføres fra Statens Landbruksbank desentraliseres til distriktskontorene. Flertallet viser i den forbindelse til sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 8 (1998-99) hvor flertallet sier følgende om SND:
"Flertallet har merket seg at SND nå er i ferd med å sluttføre oppbyggingen av SNDs regionale apparat med egne SND-kontorer i det enkelte fylke. Flertallet er enig i denne organiseringen, men vil understreke at dette også må innebære en reell desentralisering av oppgaver fra SND sentralt til de ulike distriktskontorene. Det må altså skje en nedbemanning ved SND sentralt til fordel for distriktskontorene."
Flertallet mener det er naturlig at man i tilknytning til integrering av Statens Landbruksbank i SND vurderer hvorvidt SND kan legge noen av sine samlede funksjoner ut på sine kontorer i fylkene. En utvikling i en slik retning vil ytterligere forsterke SNDs desentraliserte profil. Flertallet ber Regjeringen komme tilbake til dette i den proposisjon som flertallet ber om.
Flertallet er selvsagt kjent med at det for tiden foregår flere utredninger der arbeidsfordelingen mellom ulike instanser på fylkesnivå er til vurdering. Flertallet vil understreke at det ikke er flertallets hensikt å bryte inn i disse vurderingene, og trekke konklusjoner på forhånd. Flertallet mener overføringen av Statens Landbruksbank til SND nå kommer som følge av Regjeringens framlegg i saken. Dersom en helhetlig vurdering på et senere tidspunkt finner andre organisasjonsformer mer formålstjenlig står en selvsagt fritt til å vurdere dette.
Når det gjelder Statens Kornforretning, Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt mener flertallet at det er naturlig med en samordning mellom de tre institusjonene. Flertallet mener imidlertid at den nye enheten må holdes samlet, og at den må lokaliseres i Oslo. Flertallet slutter seg til de vurderinger Regjeringen gjør seg i forhold til behov for lovendringer osv., i så måte. De forvaltningsoppgaver som i dag utføres av Statens Landbruksbank, og som det ikke er naturlig å overføre til SND, bør vurderes lagt til denne nye virksomheten eller andre aktuelle organer.
Medlemene frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har merka seg trongen for å desentralisere statleg verksemd.
På den måten kan ein bidra til å skape kreative miljø og attraktive arbeidsplassar i distrikta.
Forvaltning av statlege verkemiddel som har breitt nedslagsfelt i distrikts-Norge bør ligge godt til rette for utflytting.
Desse medlemene meinar at Regjeringa sine framlegg til samordning av den sentrale landbruksforvaltninga til to separate institusjonar gir ei tenleg arbeidsdeling i forvaltninga i og med at ein skil mellom forvaltning av ulike verkemiddel og tilskotsordningar innan landbruksnæringa.
Desse medlemene meiner også det vil vera av stor betydning å lokalisere ein slik institusjon til ein del av landet der verdien av næringa som den skal tene er betydeleg.
Desse medlemene meiner det er viktig at dei landbrukspolitiske verkemidla vert handsama på ein einskapeleg måte rundt om i heile landet. Fylkesmennene sine landbruksavdelingar har brei kompetanse på dette området. Ved ei nyorganisering er det naturleg å dra nytte av denne kompetansen. Denne kompetansen gjeld både tradisjonell bruksutbygging, slik som bygging av driftsbygningar og investering i miljøtiltak i landbruket.
Forvaltninga av BU-midlane, som er ein del av jorbruksavtalen, krev kompetanse både på skog, jordbruk/husdyrbruk og småskala næringsutvikling.
Desse medlemene har vidare merka seg trongen til å skape nye arbeidsplassar på gardsbruka etter kvart som rasjonaliseringa har ført til mindre behov for manuell arbeidskraft. BU-midlane er å rekne som del av landbruket si inntektsrame.
Desse medlemene vil legge vekt på at Norge no er inne i ein fase der ein legg til rette for nye WTO-forhandlingar. I denne samanhengen er det særs viktig at tilleggsnæringar, slik som gardsturisme, skjelldyrking, energiproduksjon eller praktisering av eit handverksfag saman med landbruk, vert vidareført og forsterka.
Desse medlemene meiner at nye arbeidsplassar som skal utviklast ofte er deltidsarbeid som skal kombinerast med vanlig arbeid i landbruket. For å lukkast innanfor desse rammene er det svært viktig med nært kjennskap til dei ressursane som landbruksbefolkninga rår over. Landbruksforvaltninga har kompetanse og erfaring i driftsøkonomi, planlegging, småskala næringsutvikling og biologisk baserte produksjonar på grunnlag i dei lokale ressursane.
Evalueringar som er gjort på bruken av BU-midlane syner at ei fagleg oppfølging av småskala næringsutvikling i samband med landbruk er viktig for om desse arbeidsplassane skal verta varige. Det vert også peika på at slik satsing har vore avgjerande for mange bruk at dei fortsatt har vore heiltids-arbeidsplassar, eller at deltidsbruk har vorte heiltids-arbeidsplass. (Syner til Senter for Egenutvikling sin rapport om BU-midlane 1998.)
Dersom næringsutviklingsarbeidet vert overført til SND-kontoret i fylket, slik fleirtalet sitt framlegg inneber, vil både kommune og landbruksbefolkninga måtte forhalda seg til to einingar for landbruk på fylkesnivå. Desse medlemene meiner at ein slik modell vil vera mindre brukarvenleg både for landbruket og kommunane enn modellen vi har i dag. Ved å gjenomføra denne overføringa fleirtalet tek til orde for, vil sjansen for å nå dei mål Stortinget set for landbrukspolitikken, verta svekka.
Desse medlemene vil også hevde at den to-pilar modellen vi har i dag ikkje er spesiell for Norge. Generelt i Vest-Europa er næringsutvikling på nye områder i landbruket ein integrert del av landbrukspolitikken og vert forvalta på ein tilsvarande måte.
Desse medlemene vil understreke at det frå norsk side vil bli lagt betydeleg vekt på det multifunksjonelle landbruket sin rolle der landbruket skal bidra med å taka vare på mellom anna ulike miljøkvalitetar og levande bygder, i tillegg til den primære rollen landbruket har som matprodusent.
Desse medlemene meiner at eit system der alle verkemiddel under jordbruksavtalen vert forvalta av institusjonar under Landbruksdepartementet og fylkesmannen gir eit betre grunnlag for heilskapleg forvaltning enn framlegget frå fleirtalet.
Desse medlemene vil peike på at BU-midlane sin plass i jorbruksavtalen tilseier at avtalepartane sine rettar vert regulert i Hovedavtalen for jordbruket. I høve er desse jordbruksorganisasjonane representert både i styret for SLB, som forvaltar dei sentrale BU-midlane og i BU-styra i fylka. Ifølge jordbruksavtalen er både innretning, bruk og løyving til BU-midlane ein avtalesak.
Desse medlemene vil peike på at overføring til SND-systemet ikkje har vore utreda av departementet. Dette betyr at avtalepartane og dei øvrige høringspartane ikkje har fått teke stilling til denne modellen. Det naturlege vil då vera at komiteen sender saka attende til departementet til vurdering i høve til landbruksmeldinga.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Regjeringens forslag til fremtidig organisering av den sentrale forvaltningen av de landbrukspolitiske virkemidlene. Disse medlemmer ser det som positivt med en samordningen av Statens Landbruksbank, Statens Kornforretning, Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt, fordi den blant annet kan medvirke til en mer rasjonell og effektiv ressursbruk. Disse medlemmer mener alternativ 1 (basis-alternativet) der markedsforvaltning og tilskuddsforvaltning samordnes til en institusjon i Oslo best ivaretar disse hensyn. Disse medlemmer vil derfor motsette seg Regjeringens forslag om en samordning og delvis utlokalisering av den sentrale forvaltningen av de landbrukspolitiske virkemidler etter alternativ 3. Dette er i tråd med Statskonsults konklusjon som i en rapport fremholder at en samordnet enhet er den klart beste løsning samtidig som en delt løsning frarådes. Statskonsult har videre konkludert med at institusjonen kan lokaliseres utenfor Oslo. Overgangskostnadene ved samordningen til en institusjon til en by på Østlandet anslås til et tosiffret millionbeløp, mens driften hevdes å kunne være mindre kostnadskrevende enn driften av basisalternativet. Disse medlemmer mener Statskonsults anslåtte kostnader ved en eventuell utflytting er betydelig undervurdert. Dette underbygges i stor grad av ECONs utredning for Omsetningsrådet. Disse medlemmer kan ikke forsvare kostnader ved utflytting i denne størrelsesorden når det ikke kan påvises noen faglig positive effekter av en eventuell utflytting. I tillegg vil en utflytting representere en stor personlig belastning for de ansatte. Disse medlemmer viser til notat 60/98 utarbeidet av ECON. Konklusjonen er at Statskonsult har regnet for lavt på overgangskostnadene for institusjonene og at det i tillegg er viktige regnskapskostnader og samfunnsøkonomiske kostnader som det ikke er regnet på. Videre understrekes det at alle tall er svært usikre. Disse medlemmer har registrert at ECON kritiserer Statskonsults konklusjon, nemlig at institusjonene kan lokaliseres utenfor Oslo og sier seg enig i dette. Disse medlemmer viser til følgende vurdering i ECONs notat:
"det er vanskelig å oppfatte denne konklusjonen som et holdbart utsagn om utflyttingens økonomi. Dersom det er et krav at en utflytting skal representere samfunnsøkonomisk effektiv ressursbruk for å kunne anbefale utflytting, kreves det et ganske annet beslutningsunderlag. Alternativt bør det konkluderes at det gjennom slike utredninger ikke er mulig å antyde i hvilken grad utflytting vil forbedre eller forverre forvaltningen av samfunnets ressurser."
Disse medlemmer har registrert at analyseinstitusjonen etterlyser anslag for samfunnsøkonomiske kostnader av en utflytting. Kostnader ved flytting av ansatte med husholdninger, midlertidig arbeidsledighet for husholdningsmedlemmer, tid til planlegging og forhandling med ansatte og reisekostnader for eksterne aktører, bør nevnes. Disse medlemmer viser til andre flyttesaker og til erfaringene med utflyttingen av Norsk Polarinstitutt til Tromsø. Overgangskostnadene ble vesentlig større enn beregnet. Miljøverndepartementet regnet med overgangskostnader på 10-15 mill. kroner, mens sluttkostnaden ble om lag 40 mill. kroner, inkludert ventelønn. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn hevde at kostnadene ved utflytting er usikre, men kan bli store. Disse medlemmer viser til høringsnotat fra Omsetningsrådet hvor det pekes på at utflytting fra Oslo-området kan bety tap av mye kompetanse ved at de tilsatte velger å finne seg annet arbeid. Dette vil føre til store kostnader med opparbeidelse av ny kompetanse. Det hevdes at Statskonsult har foretatt en betydelig undervurdering av problemene som et eventuelt tap av 95 pst. av den opparbeidede kompetansen hos medarbeiderne medfører. Videre sies det at Omsetningsrådet hvert år har minst 250 møter med institusjoner i Oslo, en kontakt som ikke kan opprettholdes på samme måte ved flytting. Disse medlemmer sier seg enig med Omsetningsrådet i ovennevnte synspunkter. Disse medlemmer har registrert at et argument for å vurdere en utflytting er av distriktspolitisk karakter. Disse medlemmer mener at det ikke er god distriktspolitikk å bygge ned eksisterende virksomheter ett sted for så å bygge opp på nytt et annet sted. Flytting av tilskuddsenheten etter alternativ 3 vil ikke gjøre institusjonen mer effektiv og rasjonell enn lokalisering i Oslo. Disse medlemmer vil videre peke på at de ansatte i de fire aktuelle institusjonene har gått sterkt imot flytting.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomføre en samordning av den sentrale forvaltningen av de landbrukspolitiske virkemidler etter følgende retningslinjer:
Statens Landbruksbank, Statens Kornforretning, Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt samordnes i en institusjon underlagt Landbruksdepartementet.
Markeds- og tilskuddsenheten lokaliseres i en virksomhet i Oslo."
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Stortinget ber Regjeringen gjennomføre en samordning av den sentrale forvaltningen av de landbrukspolitiske virkemidler etter følgende retningslinjer:
Statens Landbruksbank, Statens Kornforretning, Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt samordnes i en institusjon underlagt Landbruksdepartementet.
Markeds- og tilskuddsenheten lokaliseres i en virksomhet i Oslo.
Komiteen viser til proposisjonen, det som er sagt foran, og tilrår Stortinget gjøre følgende
vedtak:
I.
Statens Landbruksbank avvikles som egen virksomhet. De økonomiske virkemidlene knyttet til finansiering av tradisjonelt landbruk, og nye næringer, som i dag ivaretas av Statens Landbruksbank og Landbrukets Utviklingsfond overføres til SND. De av oppgavene til Statens Landbruksbank som i dag ivaretas av ansatte ved Fylkesmennenes landbruksavdelinger og ved Statens Landbruksbanks avdelingskontorer overføres til SNDs distriktskontorer.
II.
Stortinget ber om å bli forelagt en egen proposisjon om sammenslåingen av Statens Landbruksbank og SND så snart som mulig. Siktemålet må være at sammenslåingen kan gjennomføres 1. januar år 2000.
III.
Statens Kornforretning, Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt samordnes til en virksomhet. Den nye virksomheten lokaliseres i sin helhet i Oslo.
Oslo, i næringskomiteen, den 11. februar 1999.
|
Odd Roger Enoksen, |
Bjarne Håkon Hanssen, |
Kjell Opseth, |
|
leder. |
ordfører. |
sekretær. |