Vedlegg: Brev fra Finans- og tolldepartementet til finanskomiteen, datert 6. november 1998.
Det vises til brev fra Finanskomiteen av 19. oktober 1998 om forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Djupedal og Kristin Halvorsen om tiltak mot valuta-spekulasjon.
Følgende forslag fremmes i dokumentet:
«1. Stortinget ber Regjeringen om å sette ned et offentlig utvalg for å utrede en innføring av en Tobin-avgift på valutahandel med sikte på å begrense kortsiktig, spekulativ valutahandel. Utvalget må vurdere konsekvensene ved innføring av en slik avgift på henholdsvis nasjonal, regional og internasjonal basis.
2. Stortinget ber Regjeringen utrede regler som legger begrensninger på norske bedrifters mulighet til å spekulere mot krona.
3. Stortinget ber Regjeringen arbeide for et FN-toppmøte i 1999 om global økonomisk styring. Et økonomisk sikkerhetsråd som bl.a. legger opp retningslinjene for Pengefondet og Verdensbankens virksomhet og tiltak mot valutaspekulasjon bør være hovedtemaer.»
Forslagene fra stortingsrepresentantene Halvorsen og Djupedal omhandles etter tur.
Den liberalisering av handel og investeringer over landegrensene som har funnet sted de siste 20 årene har vært en viktig drivkraft bak den økonomiske utviklingen i store deler av verden. Liberaliseringen av kapitalbevegelser og integrasjonen av finansmarkedene har bidratt til økt dynamikk i den økonomiske utviklingen i mange land, ikke minst blant en del utviklingsland. En av konsekvensene har vært en sterk vekst i omfanget av valutatransaksjoner. Denne utviklingen har primært vært drevet fram av politiske vedtak, og godt hjulpet av den raske utviklingen i kommunikasjonsteknologi og nye finansielle instrumenter.
Den betydelige turbulensen i internasjonale finansielle markeder og den svake veksten i verdensøkonomien det siste året har fått mange til å stille spørsmål ved om liberaliseringen av kapitalbevegelser og integrasjon av finansmarkedene har kommet ut av kontroll. Finanskrisen som begynte i Asia har særlig rammet de nye markedsøkonomiene. Flere har stilt spørsmål ved om også vekst og stabilitet i den vestlige verden kan trues som følge av at markedsaktørene kan ha overreagert og om det nå er en tendens til for stor tilbakeholdenhet med hensyn til engasjementer i risikofylte markeder.
For å få et bedre grunnlag for å vurdere hvilke faktorer som påvirker stabiliteten i de internasjonale finansmarkedene vil Regjeringen utrede disse spørsmålene nærmere. Regjeringen legger opp til på bred basis å vurdere betydningen av frie kapitalbevegelser og muligheten for og ønskeligheten av å regulere og begrense disse.
I utredningen vil det gis en oversikt over hovedtrekk ved det regelverk på området som benyttes internasjonalt. Videre vil muligheter til å forebygge internasjonale finansielle kriser, herunder spekulasjoner mot enkeltvalutaer, bli vurdert i en slik utredning. Ved siden av en vurdering av ulike sider ved en såkalt «Tobin-avgift», vil det også bli gitt en oversikt over og drøfting av ulike forhold som har betydning for finansiell stabilitet som for eksempel informasjon, et effektivt tilsyn, et godt kapitaldekningsregelverk og gode kreditt- og risikovurderingssystemer i bankene. Som nevnt nedenfor er det i mange kriserammede land svakheter på disse områdene. Det vil i denne sammenhengen også vises til det arbeidet på området som skjer i blant annet Det internasjonale valutafondet (IMF).
Mange av de problemene som har oppstått de siste årene, blant annet i Asia, synes å være konsekvenser av reelle ubalanser i de enkelte lands nasjonale økonomier, snarere enn av internasjonale kapitalstrømmer alene. Svakheter ved kontroll og tilsyn med banker og finansinstitusjoner har i mange av disse landene forsterket krisene som har oppstått. Dette er elementer som i den senere tid har blitt vektlagt av blant annet IMF. En drøfting av om internasjonale kapitalbevegelser kan og bør reguleres må også ta hensyn til slike aspekter.
Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget i Revidert nasjonalbudsjett 1999 med en redegjørelse om disse spørsmålene.
Regjeringen finner forslaget om å legge begrensninger på norske bedrifters handel med valuta som lite aktuelt. Norske bedrifter må behandles på lik linje med øvrige aktører som handler i valutamarkedet. Norske finansinstitusjoner utfører valutatransaksjoner for kunder. Mange har i tillegg en viss egenhandel. Kundene består for en stor del av bedrifter som har inntekter og/eller utgifter i utenlandsk valuta. Restriksjoner på norske bedrifter spesielt vil være en ulempe for dem som har betydelig handel med utlandet. Som en åpen økonomi vil det gjelde mange virksomheter i Norge. Et slikt tiltak vil blant annet forskjellsbehandle nasjonale og flernasjonale selskaper ved at de flernasjonale selskapene lett kan omgå eventuelle reguleringer ved å bruke sine utenlandsavdelinger til å gjøre forretninger som er regulert i hjemlandet. Eventuelle særnorske reguleringer vil således også kunne føre til at norske bedrifter vil velge å flytte til utlandet.
Det kan også stilles spørsmål ved om restriksjoner på norske bedrifters muligheter til å handle i valutamarkedet vil være forenlig med de internasjonale avtaler Norge har sluttet seg til, som IMFs statutter, EØS-avtalen og OECDs kapitalkode. IMFs statutter forplikter medlemslandene til ikke å ha restriksjoner på løpende betalinger for varer og tjenester. Videre kan innføringen av en avgift på særskilte valutatransaksjoner bli ansett å være et flervalutakurssystem, som vil være i strid med Norges forpliktelser i henhold til IMFs regelverk. I henhold til regelverket i EØS-avtalen er Norge forpliktet til ikke å ha restriksjoner på løpende betalinger og overføring av kapital mellom EØS-landene. Eventuell innføring av permanente, kvantitative restriksjoner på alle eller noen valutatransaksjoner vil kunne være i strid med avtalen. Landene kan bare innføre valutarestriksjoner på midlertidig basis i forbindelse med alvorlige problemer med betalingsbalansen. Gjennom tilslutning til Kapitalkoden og Tjenestekoden i OECD har Norge forpliktet seg til ikke å innføre nye, permanente restriksjoner på kapitalbevegelser eller handel med visse finansielle tjenester.
En av de viktigste utfordringene i internasjonal økonomi nå er å mobilisere ny politisk vilje og et lederskap til å styrke det internasjonale samarbeidet for å avhjelpe de negative og styrke de positive sidene ved den økonomiske integrasjonen på globalt plan. De globale institusjonene som FN, Det internasjonale valutafondet (IMF) og Verdensbanken (IBRD) bør videreutvikles med ressurser og handlekraft til bedre å kunne håndtere de internasjonale økonomiske kreftene. Verdens handelsorganisasjon (WTO) må på sin side utvik-le et godt multilateralt regelverk for handel med varer og tjenester. Under årsmøtet i Valutafondet og Verdensbanken i oktober 1998 ble det således lansert en rekke ideer for å stabilisere den globale økonomiske situasjon og reformere det internasjonale finansielle systemet. Frankrike har lagt fram en 12-punkts plan med forslag til en styrket rolle for Valutafondet og Verdensbanken, utvidet internasjonalt samarbeid og bedre politisk styring. Storbritannia har foreslått tiltak for større åpenhet, innsyn og overvåkning av finansmarkedene. USA har fremmet forslag om en ny utlånsordning i Valutafondet. I fondet pågår det et omfattende utredningsarbeid om en ny internasjonal finansiell arkitektur med sikte på blant annet å involvere og ansvarliggjøre privat sektor i større grad. Et viktig siktemål er også å redusere flokkmentaliteten i kapitalmarkedene. Mange av disse forslagene ble fulgt opp under møtet i G-7 i månedsskiftet oktober/november. Det kan synes som om det er større forståelse for betydningen av felles handling enn tidligere.
På toppmøtet i Verdens handelsorganisasjon i mai kunngjorde statsminister Bondevik at Norge vil arrangere et internasjonalt symposium om globalisering i 1999. Dette vil finne sted i Oslo primo juli neste år. I dette symposiet legges det opp til deltakelse på høyt nivå fra regjeringer og internasjonalt næringsliv, forskere og internasjonale organisasjoner. Hovedtema vil være hvordan internasjonalt samarbeid kan utvikles slik at globaliseringen kan styres mer demokratisk og effektivt. Det vil bli lagt spesiell vekt på situasjonen for de minst utviklede landene og deres muligheter for å utnytte de positive sidene og gevinstene ved globaliseringen.
Et slikt uformelt høynivåmøte er ikke blitt mindre aktuelt som følge av utviklingen i den internasjonale finansielle krisen. Regjeringens siktemål er at symposiet i Oslo skal være et konstruktivt bidrag til det pågående arbeidet med å forbedre det internasjonale finansielle rammeverket og styrke global økonomisk styring. Ved å invitere ledere for utviklingslandene, nye markedsøkonomier og internasjonalt finans- og næringsliv sammen med ledende industriland til symposiet, er det regjeringens hensikt å fremme økt felles forståelse av utfordringene verdenssamfunnet står overfor og det felles ansvar alle aktører har for å bidra til stabile markeder og en bærekraftig sosial og økonomisk utvikling, slik at globaliseringen kommer et flertall, også de fattigste, til gode.
Innenfor rammen av FN ble det i 1998 avholdt to høynivåmøter om globaliseringen og den internasjonale økonomiske krisen. Det ene møtet var et fellesmøte mellom Bretton-Woods-institusjonene, dvs. Valutafondet og Verdensbanken, og FN. I 1999 er det planlagt å avholde tilsvarende høynivåmøter som ytterligere vil styrke FNs deltakelse i diskusjonen om internasjonale økonomiske spørsmål. Det kan også nevnes at FNs generalforsamling har vedtatt å avholde et internasjonalt høynivåmøte om utviklingsfinansiering, enten i form av et eget toppmøte, en internasjonal konferanse eller en spesialsesjon i generalforsamlingen, innen år 2001. Regjeringen støtter dette arbeidet for et utvidet samarbeid mellom FN og Bretton-Woods-institusjonene, og Norge har deltatt aktivt på politisk nivå i de nevnte møtene.
Forslaget om å arbeide for et nytt økonomisk sikkerhetsråd i FN som bl.a. skulle ha til oppgave å gi retningslinjer for virksomheten til Valutafondet og Verdensbanken ville innebære en vesentlig endring i avtalene om disse institusjonene, herunder fordelingen av stemmevekter, og ville ha virkninger for disse institusjonenes roller som er vanskelig å overskue. Ut fra noen synsvikler kan en stemmefordeling som i FN, dvs. ett land - en stemme, være ønskelig. En slik endring må imidlertid antas å få innvirkning på landenes vilje til å stille ressurser til disposisjon for disse institusjonene. I verste fall kunne man svekke det finansielle grunnlaget for Valutafondets og Verdensbankens virksomhet. Det er derfor neppe realistisk at et slikt forslag kan få tilstrekkelig oppslutning internasjonalt.
Etter regjeringens oppfatning er det ikke mangelen på internasjonale institusjoner som er hinderet for å finne bedre løsninger på problemene ved globaliseringen. Utfordringen er snarere å forbedre samarbeidet om internasjonal økonomi innenfor de eksisterende institusjonene. I den forbindelse er det viktig med en rasjonell og klar arbeidsdeling mellom Valutafondet og Verdensbanken, mellom FN og disse to Bretton-Woods-institusjonene, samt også mellom FN, Bretton-Woods-institusjonene og Verdens handelsorganisasjon. Norge og andre medlemsland utøver i dette arbeidet sin innflytelse gjennom deltakelse i disse organisasjonenes besluttende organer. I Valutafondet og Verdensbanken er Norge således representert gjennom felles nordisk-baltiske styremedlemmer, og det skjer en løpende drøfting av disse spørsmålene mellom de nordiske og baltiske land.
Den siste tids utvikling i internasjonal økonomi har understreket behovet for å se virksomheten til de nevnte internasjonale organisasjonene i sammenheng. Det har vært en positiv utviking i retning av økt samarbeid mellom disse organisasjonene de siste årene, og det er viktig at dette samarbeidet utvikles videre.