4.1 Sammendrag
Regjeringen er enig med Grønn skattekommisjon i at både høy sysselsetting og økt miljøkvalitet er sentrale mål i en langsiktig politikk for å sikre bærekraftig utvikling. Det er derfor viktig for Regjeringen at det føres en økonomisk politikk som legger forholdene til rette for en fortsatt høy sysselsetting i Norge.
Norsk økonomi har endret seg i positiv retning siden Grønn skattekommisjon la fram sin rapport, og har gjennom flere år vært inne i en sterk oppgangskonjunktur. Sysselsettingen har økt kraftig og arbeidsledigheten er lavere enn på mange år, noe som har medført at det nå er mangel på kvalifisert arbeidskraft i flere sektorer.
På grunn av det sterke presset i arbeidsmarkedet, er det etter Regjeringens syn på nåværende tidspunkt ikke hensiktsmessig å stimulere til ytterligere press i arbeidsmarkedet gjennom å foreslå vesentlige lettelser i beskatningen av arbeidskraft som en del av de foreslåtte omleggingene. Regjeringen har videre lagt vekt på at de mulige omstillingsproblemene ved en grønn skatteomlegging kan være betydelige, jf. kap. 1 i proposisjonen. Blant annet på bakgrunn av at det er mer enn 10 år til første periode med utslippsforpliktelse i henhold til Kyotoprotokollen, har Regjeringen derfor valgt å bruke en betydelig andel av inntektene fra grønne skatter til å kompensere bl.a. de mest utsatte delene av konkurranseutsatt næringsliv. Regjeringen foreslår på denne bakgrunn lettelser i arbeidskraftbeskatningen på om lag 1.350 mill. kroner, fordelt på nedsatt arbeidsgiveravgift og økt minstefradrag for personlige skattytere.
Regjeringen har lagt til grunn at det i den nåværende konjunktursituasjonen med press på arbeidsmarkedet ikke er tilrådelig å gi betydelige lettelser i arbeidsgiveravgiften. På denne bakgrunn foreslår Regjeringen en begrenset reduksjon i arbeidsgiveravgiften på 0,1 prosentpoeng i arbeidsgiveravgiftssonene 1-4. Dette gir en samlet lettelse på i underkant av 500 mill. kroner.
Regjeringen foreslår videre å gi lettelser på om lag 850 mill. kroner i personbeskatningen, noe som antas å kunne ha en viss, om enn begrenset, positiv effekt på tilbudet av arbeidskraft. Regjeringen har lagt vekt på å gi det meste av skattelettelsen til personer med lave lønnsinntekter. Det foreslås derfor at 850 mill. kroner benyttes til å øke satsen i minstefradraget fra 20 til 21 % og til å øke øvre grense i minstefradraget med om lag 800 kroner i 1999 utover det som følger av en ordinær oppjustering av øvre grense fra 1998 til 1999 i tråd med anslått lønnsvekst. Forslaget til økning i minstefradraget gir en lønnstaker med 150.000 kroner i personinntekt en skattelette på om lag 420 kroner årlig i forhold til 1998-reglene, mens en lønnstaker med 120.000 i personinntekt får en skattelette på om lag 330 kroner årlig, mens alle lønnstakere med over 163.000 kroner i personinntekt får en skattelettelse på om lag 225 kroner årlig.
Departementet vil fremme forslag om disse endringene i minstefradraget i forbindelse med den ordinære budsjettbehandlingen til høsten.
Disse omleggingene er et første skritt på veien til å legge økt vekt på grønne skatter. Videre legger Regjeringen opp til at kompensasjonsordningene skal bygges ned over tid. Regjeringen tar derfor sikte på at inntektene fra en nedbygging av kompensasjonsordningene og inntektene som følger fra eventuelle framtidige økte grønne skatter skal motsvares av reduksjoner i de skattene som virker mest uheldig på ressursbruken i samfunnet. I den forbindelse vil det være særlig aktuelt å vurdere ytterligere reduksjoner i beskatningen av arbeidskraft.
4.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, viser til at proposisjonens forslag til grønn skatteomlegging har et omfang på 1,3 mrd. kroner. Forslaget om å redusere arbeidsgiveravgiften med 0,1 prosentpoeng blir langt på vei opphevet av forslaget i Revidert nasjonalbudsjett 1998 om en avsetningsordning for næringslivet som skal utgjøre 2 % av lønn og annen godtgjørelse til arbeidskraft.
Flertallet viser til B.innst.S.nr.II (1997-1998) der det framgår at komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalgte, går imot denne avsetningsordningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i at det bør videreføres en grønn skatteomlegging i tilknytning til miljøtiltak som gir økte inntekter til staten, jf. merknader i avsnitt 1.2 og 2.12. Disse medlemmer mener at en både bør legge vekt på effektivitets- og fordelingshensyn ved utformingen av lettelser i beskatningen. Disse medlemmer viser til at dagens arbeidsmarked er preget av mangel på arbeidskraft innenfor en rekke sektorer, og at det er viktig å utforme skattetiltakene slik at de mobiliserer arbeidskraftreserver. Disse medlemmer mener at det ut fra dagens situasjon på arbeidsmarkedet både vil gi bedre effektivitetsvirkninger og bedre fordelingsvirkninger om hele lettelsen i beskatningen ble lagt på personer med lave inntekter. Det vises til at effektivitetstapet knyttet til skatt på arbeid er særlig stort for den gruppen arbeidstakere som har lite å vinne på en overgang fra yrkespassivitet til yrkesaktivitet eller som jobber lite og har lite å vinne på å jobbe mer. Samtidig vil det i seg selv være fordelingsmessig gunstig å gi lettelser på lave inntekter. Disse medlemmer går på denne bakgrunn imot forslaget om redusert arbeidsgiveravgift og mener hele lettelsen bør knyttes til økt minstefradrag. Disse medlemmer mener at økningen bør foretas gjennom en kombinasjon av ytterligere økning i sats og øvre grense sammenlignet med det som er foreslått i proposisjonen. Disse medlemmer viser til Finansministerens brev av 20. mai 1998 der det heter:
|
« Den isolerte provenyvirkningen av å heve satsen i minstefradraget med 1 prosentpoeng i 1999 utgjør vel 450 mill. kroner i helårsvirkning. Dette innebærer at en kan heve minstefradraget med om lag 1,1 prosentpoeng innenfor en samlet kostnadsramme på 500 mill. kroner på årsbasis og om lag 400 mill. kroner i budsjettvirkning for 1999. |
|
Den isolerte provenyvirkningen av å heve øvre grense i minstefradraget med 1.000 kroner i 1999, utover det som følger av en ordinær oppjustering av øvre grense fra 1998 til 1999 i tråd med anslått lønnsvekst, utgjør om lag 460 mill. kroner på årsbasis. Budsjettvirkningen for 1999 vil utgjøre anslagsvis 370 mill. kroner |
|
Anslagene er bl.a. basert på et utvalg selvangivelser og er derfor usikre. » |
Som et ledd i gjennomføringen av en grønn skatteomlegging for inntektsåret 1999 fremmer disse medlemmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om økning i sats og øvre grense i minstefradraget for inntektsåret 1999 som provenymessig tilsvarer de avgiftsøkninger som følger av forslagene i denne innstilling. »
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte vil peke på at det høye, norske skatte- og avgiftsnivået i seg selv bidrar til et betydelig effektivitetstap, uansett hvilke gunstige strukturendringer som gjennomføres. Disse medlemmer mener derfor at strukturendringer i skattesystemet ikke er nok. Det er også nødvendig med reduksjoner i det generelle skatte- og avgiftsnivået.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre sluttar seg til framlegga i proposisjonen om
| - |
reduksjon i arbeidsgivaravgift med 0,1 %, |
| - |
auka sats i minstefrådrag frå 20 til 21 %, og |
| - |
auka øvre grense i minstefrådraget med 800 kroner i 1999 utover det som fylgjer av ordinær oppjustering av øvre grense frå 1998 til 1999 i tråd med kalkulert lønsvekst. |
Desse medlemene merkar seg at dette er eit første skritt på vegen til å legge auka vekt på grøne skattar, og at omfanget av omlegginga er tilpassa den økonomiske situasjonen. Desse medlemene merkar seg at Regjeringa legg opp til at kompensasjonsordningane skal byggast ned over tid, og at dei auka inntektene som fylgjer av eventuelle auka grøne skattar skal motsvarast av reduksjonar i skattar som verkar mest uheldig på ressursbruken i samfunnet. Desse medlemene merkar seg at det er særleg aktuelt for skattlegginga av arbeidskraft. Desse medlemene sluttar seg til framlegga frå Regjeringa.
Desse medlemene fremjer følgjande forslag:
E.
Om fastsetting av arbeidsgiveravgift for 1999
Med hjemmel i folketrygdloven § 23-2 fastsettes:
For året 1999 svares arbeidsgiveravgift etter følgende satser:
§ 1.
| a) |
Når arbeidstakeren i inntektsåret 1999 er skattepliktig etter skatteloven § 24 til en kommune i sone V: 0,0 %. Denne sonen omfatter: |
| - |
i Finnmark fylke, alle kommuner, |
| - |
i Troms fylke, kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord. |
Samme satsen skal benyttes for arbeidsgiveravgift av inntekt som blir skattlagt etter lov av 19. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard.
| b) |
Når arbeidstakeren i inntektsåret 1999 er skattepliktig etter skatteloven § 24 til en kommune i sone IV: 5,0 %. Denne sonen omfatter: |
| - |
i Troms fylke, de kommuner som ikke er blant de nevnte i a første ledd, |
| - |
i Nordland fylke, alle kommuner, |
| - |
i Nord-Trøndelag fylke, kommunene Flatanger, Fosnes, Grong, Høylandet, Leka, Lierne, Namdalseid, Namsskogan, Namsos, Nærøy, Overhalla, Røyrvik og Vikna. |
| c) |
Når arbeidstakeren i inntektsåret 1999 er skattepliktig etter skatteloven § 24 til en kommune i sone III: 6,3 %. Denne sonen omfatter: |
| - |
i Sør-Trøndelag fylke, kommunene Frøya, Hitra, Osen, Roan og Åfjord, |
| - |
i Møre og Romsdal fylke, kommunen Smøla. |
| d) |
Når arbeidstakeren i inntektsåret 1999 er skattepliktig etter skatteloven § 24 til en kommune i sone II: 10,5 %. Denne sonen omfatter: |
| - |
i Nord-Trøndelag fylke, kommunene Frosta, Leksvik, Meråker, Mosvik, Snåsa og Verran, |
| - |
i Sør-Trøndelag fylke, kommunene Agdenes, Bjugn, Hemne, Holtålen, Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Rissa, Røros, Selbu, Snillfjord, Tydal og Ørland, |
| - |
i Møre og Romsdal fylke, kommunene Aukra, Aure, Eide, Gjemnes, Halsa, Haram, Herøy, Midsund, Nesset, Norddal, Rauma, Rindal, Sande, Sandøy, Stordal, Stranda, Sunndal, Surnadal, Tingvoll, Tustna, Vanylven, Volda og Ørsta, |
| - |
i Sogn og Fjordane fylke, alle kommuner, |
| - |
i Hordaland fylke, kommunene Austevoll, Austrheim, Bømlo, Eidfjord, Etne, Fedje, Fusa, Granvin, Jondal, Kvam, Kvinnherad, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Odda, Osterøy, Radøy, Samnanger, Tysnes, Ullensvang, Ulvik, Vaksdal og Ølen, |
| - |
i Rogaland fylke, kommunene Bokn, Finnøy, Forsand, Hjelmeland, Kvitsøy, Sauda, Suldal, Vindafjord og Utsira, |
| - |
i Vest-Agder fylke, kommunene Audnedal, Hægebostad, Sirdal og Åseral, |
| - |
i Aust-Agder fylke, kommunene Bygland, Bykle, Evje og Hornnes, Gjerstad, Iveland, Valle, Vegårshei og Åmli, |
| - |
i Telemark fylke, kommunene Drangedal, Fyresdal, Hjartdal, Kviteseid, Nissedal, Nome, Notodden, Seljord, Tinn, Tokke og Vinje, |
| - |
i Buskerud fylke, kommunene Flå, Gol, Hemsedal, Hol, Nes, Nore og Uvdal, Rollag og Ål, |
| - |
i Oppland fylke, kommunene Dovre, Etnedal, Gausdal, Lesja, Lom, Nord-Aurdal, Nord-Fron, Nordre Land, Ringebu, Sel, Skjåk, Søndre Land, Sør-Aurdal, Sør-Fron, Vestre Slidre, Vågå, Vang og Øystre Slidre, |
| - |
i Hedmark fylke, kommunene Alvdal, Eidskog, Engerdal, Folldal, Grue, Nord-Odal, Os, Rendalen, Stor-Elvdal, Tolga, Trysil, Tynset, Våler, Åmot og Åsnes. |
| e) |
Ellers skal satsen være 14,0 %. Dette øvrige området kalles sone I. Denne satsen skal legges til grunn for arbeidsgiveravgift fastsatt i kongelig resolusjon med hjemmel nedenfor i § 2, og arbeidsgiveravgift for statsforvaltningen etter reglene i folketrygdloven § 24-5 tredje ledd. |
| g) |
Når arbeidstaker nevnt under bokstav a-e fra samme arbeidsgiver mottar ytelser i 1999 på mer enn 16 ganger grunnbeløpet i folketrygden, skal det i tillegg til satsene nevnt ovenfor regnes en særlig avgift etter en sats på 10,0 % på det overskytende.
|
F.
Om økning av minstefradraget
Stortinget ber Regjeringen legge følgende forutsetninger til grunn ved utarbeidelsen av forslag til statsbudsjett for 1999:
Det resterende provenyet fra grønne skatter etter kompensasjon og reduksjon av arbeidsgiveravgiften skal benyttes til å øke satsen i minstefradraget med 1 prosentpoeng og til å øke øvre grense i minstefradraget. »
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Tverrpolitisk Folkevalgte er ikke enige i at det bør videreføres en grønn skatteomlegging i tilknytning til miljøtiltak som gir økte inntekter til staten, og viser til sine merknader, jf. avsnitt 1.2 og 2.2.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at effektivitetstapet ved beskatning avhenger av størrelsen på den såkalte skattekilen, dvs. avstanden mellom det arbeidsgiver må betale og det arbeidstager sitter igjen med etter skatt. Skattekilen er størst for høyere inntekter, som omfattes av blant annet toppskatten. Disse medlemmer mener derfor at redusert toppskatt må inngå i et skatteskifte som ledd i en grønn skattereform. Samtidig legger disse medlemmer vekt på at alle skatteytere skal få lettelser gjennom en grønn skattereform. Disse medlemmer går derfor inn for en kombinasjon av økt minstefradrag og redusert toppskatt, og fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om en kombinasjon av økt minstefradrag og redusert toppskatt som følge av vedtak om grønn skattereform i statsbudsjettet for 1999. »
Disse medlemmer støtter en provenynøytral, grønn skattereform, og vil legge dette til grunn i det videre arbeidet med skatte- og avgiftssystemet. Disse medlemmer mener imidlertid de positive effektene av en slik omlegging forsvinner når Regjeringen parallelt med denne reformen foreslår betydelige økninger i det generelle skatte- og avgiftsnivået.
