1. Innledning m.v.
1.1 Sammendrag
I St.prp. nr. 54 (1997-1998) (proposisjonen) gjennomgår Regjeringen anbefalingene fra Grønn skattekommisjon ( NOU 1996:9 ), og fremmer forslag om bruk av grønne skatter på nye områder.
Regjeringen ser en omlegging av skattesystemet med økt vekt på grønne skatter som et langsiktig strategisk valg. Proposisjonen representerer derfor ett viktig skritt i omleggingen av skatte- og avgiftssystemet.
Forslagene til CO2-avgift går noe lengre enn Grønn skattekommisjon foreslo. Dette skyldes ikke minst at det nå er forhandlet fram en klimaavtale, som gjør at land som er parter i avtalen må begrense sine utslipp. Forslagene som fremmes er et viktig skritt på veien mot å oppfylle Kyotoforpliktelsen og å gi Norge en mer kostnadseffektiv klimapolitikk. Det vises til St.meld. nr. 29 (1997-1998) Norges oppfølging av Kyotoprotokollen. Samtidig blir det lagt vekt på at de omstillingene som må komme som følge av økt bruk av miljøavgifter, ikke blir for raske og smertefulle. Av den grunn legges det bl.a. fram forslag til omfattende kompensasjonsordninger for CO2-avgiften overfor de mest utsatte næringene.
Forslagene som fremmes er holdt innenfor en provenynøytral ramme. Forslaget om kompensasjon for CO2-avgiften for de virksomhetene som blir sterkest berørt av omleggingene, begrenser muligheten til reduksjoner i beskatningen av arbeidskraft på kort sikt. Det foreslås imidlertid at kompensasjonsordningene blir trappet ned over tid. I et lengre perspektiv vil Regjeringen fortsette omleggingen fra « røde » til « grønne » skatter. Proposisjonen beskriver en rekke forslag til grønne skatter som er under forberedelse eller utredning, og som vil komme tilbake til dette i forbindelse med de årlige statsbudsjettene.
Regjeringen foreslår at omleggingene blir iverksatt fra 1. januar 1999. Administrative og praktiske grunner gjør det nødvendig med en viss tid fra Stortinget fatter sine vedtak til de kan iverksettes. Av den grunn blir det fremmet ulike forslag til vedtak som følge av omleggingene allerede i St.prp. nr. 54 (1997-1998). Det fremmes også forslag om de ulike kompensasjonsordningene. Som følge av at vedtakene først vil få betydning for statens inntekter og utgifter fra og med 1999-budsjettet, er det i proposisjonen ikke tatt inn forslag til endrede bevilgninger under de respektive kapitler og poster. Regjeringen vil innarbeide budsjettvirkningene av omleggingen i sitt forslag til statsbudsjett for 1999.
Størrelsen på den « grønne » skatteomleggingen som foreslås er på kort sikt forholdsvis moderat. Mulighetene vil være større på lengre sikt, dvs. etter hvert som forslagene som nå utredes kan bli innført, og etter hvert som det er behov for å forsterke innsatsen for å oppfylle Kyotoforpliktelsen. Dette vil også gi grunnlag for en gradvis reduksjon i beskatningen av arbeidskraft. Regjeringen ser derfor en grønn skattereform som en kontinuerlig og langsiktig prosess.
1.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Ranveig Frøiland, Trond Giske, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm, lederen Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S Sørfonn, fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Senterpartiet, Jørgen Holte, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal og fra Venstre, Terje Johansen, viser til at vi står overfor omfattende miljøutfordringer både internasjonalt og lokalt. Internasjonale miljøutfordringer krever internasjonale løsninger. Samtidig krever internasjonale løsninger nasjonale tiltak. Kyotoavtalen representerer et avgjørende gjennombrudd for forpliktende samarbeid mellom land for å løse globale klimaspørsmål. Flertallet viser til at avtalen innebærer:
| - | en bindende avtale med tallfestede utslippsreduksjoner som innebærer at industrilandene skal redusere sine utslipp av klimagasser med minst 5 % sett i forhold til 1990-nivå innen perioden 2008-2012, |
| - | at klimautslippene skal reduseres gjennom byrdefordeling, dvs. at det er tatt utgangspunkt i landenes ulike muligheter for å redusere utslippene gjennom differensierte utslippsforpliktelser, |
| - | at avtalen omfatter alle de viktigste klimagassene (CO2, CH4, N2O, HFK, PFK og SF6), |
| - | at det gis adgang til felles gjennomføring og internasjonal handel med utslippskvoter, |
| - | at det tas hensyn til skogens binding av CO2. |
Flertallet viser til at avtalens innretning, bl.a. byrdefordeling og mulighetene for felles gjennomføring og internasjonal kvotehandel, bidro til å øke omfanget av utslippsreduksjoner sammenlignet med en situasjon der en f.eks. skulle basere seg på like prosentvise reduksjoner for hvert enkelt land. Flertallet mener avtalen gir et godt grunnlag for gjennomføring av tiltak som kan redusere utslipp i henhold til de forpliktelser Norge har påtatt seg.
Flertallet viser til at Kyotoavtalen innebærer en samfunnsøkonomisk kostnad for Norge som nasjon, der gevinsten er knyttet til de miljøforbedringer som vi i fellesskap med andre land kan klare å oppnå. Flertallet viser til at de samlede samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til utslippsreduksjoner (forutsatt kostnadseffektiv og fleksibel gjennomføring) på usikkert grunnlag er beregnet til 2 mrd. kroner pr. år i år 2010. I tillegg vil redusert oljepris innebære kostnader for Norge. Flertallet viser til at det beregningsmessig lagt til grunn at prisen på råolje vil reduseres med 15-20 % i 2010, mens gassprisen holdes uendret. Et slikt oljeprisfall vil tilsvare et fall i årlig realdisponibel inntekt for Norge i størrelsesorden 15-20 mrd. kroner i 2010.
Flertallet viser til at Kyotoavtalen innebærer at Norge må redusere sine klimautslipp med 12,3 mill. tonn CO2-ekvivalenter i 2010 i forhold til en angitt referansebane. Dette inkluderer utslippene fra de to planlagte gasskraftverkene på Kårstø og Kollsnes (2,1 mill. tonn CO2-utslipp). De utslippskrav Kyotoavtalen krever innebærer at det er behov for betydelige tiltak i årene framover. Flertallet er enig i at en del av våre utslippsreduksjoner bør tas ved bruk av internasjonal kvotehandel og felles gjennomføring.
Når det gjelder Norges engasjement for å oppnå felles nordiske løsninger for å redusere utslipp vises det til brev av 20. mai 1998 fra Finansministeren der det heter:
| « Spørsmålet om samordning av virkemiddelbruken i miljøpolitikken har vært tatt opp i Nordisk ministerråd ved en rekke anledninger. På finansministermøtet i juni 1997 var det enighet om behovet for å drøfte spørsmålet om mulighetene for større grad av koordinering av miljøavgifter innen Norden. På denne bakgrunn gjennomføres det nå på oppdrag miljø- og økonomigruppen under Nordisk ministerråd en utredning som bl.a. går gjennom dagens avgiftssystemer, og vurderer områder hvor det kan være hensiktsmessig med en tilnærming av avgiftssystemene mellom landene. Utredningen skal etter planen sluttføres i 1998. |
| De nordiske energiministre har ved flere anledninger drøftet spørsmålet om en eventuell samordning av beskatningen på det nordiske elektrisitetsmarkedet. Det ble på de nordiske energiminstrenes møte den 27. juni 1995 nedsatt en arbeidsgruppe som skulle vurdere mulighetene og problemene ved en samordning av miljø- og energiavgiftene på elektrisitet i Norden. I den forbindelse fikk gruppen utført beregninger av effekten ved forskjellige alternativer for en samordnet beskatning på det nordiske elektrisitetsmarkedet. |
| Arbeidsgruppen konkluderte i sin rapport, som ble lagt fram for energiministrene i 1997, blant annet med at en eventuell samordning av avgiftene på elektrisitetsområdet ikke kan vurderes uavhengig av andre energipolitiske spørsmål. Dette gjelder blant annet spørsmålet om utviklingen av det nordiske gassmarkedet og avviklingen av svensk kjernekraft. EU/EØS-samarbeidet om utvikingen av det indre markedet for elektrisitet og om samordning av energi- og miljøavgiftene, har også en avgjørende betydning. Samspillet med elektrisitetsprodusenter på det øvrige nordeuropeiske markedet, spesielt Tyskland og de øvrige Østersjølandene vil få stigende betydning for det nordiske elektrisitetsmarkedet. |
| Regjeringen vil arbeide aktivt videre med spørsmålet innenfor rammen av Nordisk ministerråd. » |
Flertallet understreker viktigheten av at man innenfor det nordiske el-marked kommer fram til hensiktsmessige kjøreregler også i forhold til miljø.
Flertallet viser til at dagens system gir preferanse til import av den til enhver tid billigste elektrisitet uansett forurensningsgrad.
Flertallet mener at en harmonisert avgiftslegging av miljøulempene ved produksjon av elektrisitet i utgangspunktet innen regionen Norden vil bedre atferden i det nordiske el-marked og redusere forurensningen.
Flertallet viser til at en miljøavgift på det mest forurensende og billigste el-alternativ også vil bedre økonomien i en videreutvikling av fornybare og mindre forurensende el-systemer.
Flertallet støtter med dette innføringen av et felles miljøregnskap i Norden, jf. vedtak Nordisk Råd.
Flertallet gir videre sin støtte til det arbeid som pågår i Nordisk Ministerråd for harmoniserte differensierte avgifter på produksjon av elektrisitet og varme.
Flertallet viser i denne sammenheng til at en ordning for kvotehandel, avhengig av utforming, kan gi en tilsvarende mulighet for markedstilpasning, der miljø blir tillagt vekt.
Flertallet mener at en grønn skatteomlegging vil være viktig for å klare en omlegging av produksjons- og forbruksmønstrene i bærekraftig retning. Flertallet viser til at det kan være mulig å oppnå såkalte doble gevinster gjennom en grønn skatteomlegging, dvs. at en gjennom økt skatt på forurensing og redusert skatt på arbeid både kan oppnå bedre miljø og økt sysselsetting. Flertallet viser til at beregninger foretatt av Grønn skattekommisjon ( NOU 1996:9 ) viste at det på mellomlang sikt var mulig å oppnå slike doble gevinster for Norge. Flertallet legger til grunn at som et ledd i en grønn skatteomlegging bør økte statlige inntekter (avgifter og kvoter) fra miljøtiltak brukes til å redusere skatten på arbeid. Flertallet legger til grunn at det både må legges vekt på effektivitetshensyn og fordelingshensyn ved innrettingen av skattetiltakene. Tiltakene må også tidsmessig tilpasses konjunktursituasjonen i norsk økonomi.
Flertallet viser til at det på 90-tallet er tatt viktige skritt i retning av en grønn skatteomlegging. Følgende tabell viser økningen i inntekter fra miljøavgifter og avgifter som har innvirkning på miljøet fra 1990 til 1995 og 1998 (anslag):
Proveny fra miljøavgifter og avgifter som har innvirkning på miljøet. Mill. 1995-kroner
| 1990 | 1995 | 1998 |
|---|
| Miljøavgifter | |||
| Bensinavgift | 7.747 | 9.941 | 11.124 |
| Autodieselavgift | - | 2.706 | 3.491 |
| Mineraloljeavgift | 1.205 | 1.400 | 2.034 |
| Avgift på utslipp av CO2 i petroleumsvirksomheten | |||
| på sokkelen | - | 2.559 | 2.913 |
| Avgift på smøreolje | 37 | 60 | 64 |
| Avgift på kull og koks | - | 9 | 8 |
| Emballasjeavgift på brus m.m | 110 | 15 | 10 |
| Emballasjeavgift på saft m.m | 61 | 28 | 37 |
| Emballasjeavgift på vin og brennevin | 54 | 51 | 67 |
| Emballasjeavgift på øl | 23 | 14 | 14 |
| Grunnavgift på engangsemballasje | - | 100 | 174 |
| Avgift på kunstgjødsel | 89 | 167 | 155 |
| Avgift på plantevernmidler | 20 | 19 | 21 |
| Vektårsavgift | - | 293 | 201 |
| Sum | 9.346 | 17.362 | 20.313 |
| Avgifter som kan påvirke miljøet | |||
| Forbruksavgifter | 3.748 | 2.890 | 3.707 |
| Produksjonsavgift på elektrisk kraft | - | 1.519 | - |
| Engangsavgift for motorvogner | 3.968 | 7.575 | 9.490 |
| Årsavgift | 2.379 | 3.225 | 3.935 |
| Omregistreringsavgift | 1.031 | 1.100 | 1.333 |
| Flypassasjeravgift (seteavgift fra 1998) | 146 | 421 | 876 |
| Avgift på båtmotorer | 29 | 57 | 86 |
| Sum | 11.301 | 16.787 | 19.427 |
| Andre skatter og avgifter på sokkelen | |||
| Produksjonsavgift på utvinning av petroleum | 9.300 | 5.884 | 4.698 |
| Særskatt på oljeinntekter | 5.447 | 10.789 | 11.651 |
Tabellen viser bl.a. at miljøavgiftene har økt med 117 % fra 1990 til 1998. Innføringen av CO2-avgifter fra 1991 har gitt viktige bidrag til økningen i miljøavgiftene.
Fra 1989 til 1995 ble arbeidsgiveravgiften redusert med til sammen 3,1 % poeng i sone 1 til 4. Disse tallene viser at det på 90-tallet er foretatt betydelige økninger i miljøavgiftene. Samtidig er det gjennomført betydelige lettelser i arbeidsgiveravgiften. Norge har med andre ord på ensidig basis langt på vei gjennomført en grønn skatteomlegging på 90-tallet. Sett i lys av de tiltak som allerede er gjennomført er proposisjonens forslag svært begrenset.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at de virksomheter som i dag ikke er pålagt CO2-avgift på sine utslipp gjennomgående er svært konkurranseutsatt. Begrunnelsen for fritakene har bl.a. vært fare for utflytting av virksomhet til land med mindre miljøvennlig teknologi, og urimelige fordelingsvirkninger og omstillingskostnader spesielt på ensidige industristeder i distrikts-Norge. Særnorske kostnader for disse virksomhetene ville få alvorlige konsekvenser for sysselsetting og distriktene der virksomhetene er lokalisert, uten at miljøet nødvendigvis ville bli bedre. Hensynet til å unngå lekkasje av miljøproblemer til utlandet må stå sentralt også i den videre utformingen av tiltak overfor norske konkurranseutsatte virksomheter. Dagens norske CO2-avgifter dekker om lag 60 % av de totale CO2-utslippene.
Flertallet viser til at det i proposisjonen foreslås å ilegge industrien CO2-avgift, men det foreslås ikke lik CO2-avgift for alle. Industrien skal betale 100 kroner pr. tonn, mens andre sektorer skal betale nærmere 400 kroner pr. tonn. Andre klimagasser enn CO2 skal fritas for avgift. I tillegg foreslår Regjeringen å benytte frivillige avtaler og utslippstillatelser fastsatt etter forurensningsloven for industrielle virksomheter, selv om disse også ilegges CO2-avgift. En del sektorer foreslås kompensert for CO2-avgiften. Samlet sett mener flertallet at dette gir en uoversiktlig, uforutsigbar og lite kostnadseffektiv virkemiddelbruk.
Flertallet viser til at Kyotoavtalen åpner for internasjonal handel med kvoter og felles gjennomføring. Disse muligheten innebærer store fordeler for Norge. Det må antas at det i løpet av få år vil være et velfungerende internasjonalt marked for kjøp og salg av utslippskvoter. Flertallet ser store muligheter for kostnadseffektive løsninger på tvers av land dersom markedet blir så åpent som mulig, dvs. at både myndigheter, bedrifter og enkeltpersoner kan være aktører på markedet. Dersom Norge relativt raskt etablerer et nasjonalt system for kvoter for viktige konkurranseutsatte sektorer vil vi kunne være aktivt deltaker i det internasjonale kvotebytte på et tidlig tidspunkt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, mener at proposisjonen i for liten grad angir hvordan våre nasjonale utslippsforpliktelser skal oppfylles. Det vises til at det i proposisjonen bare er angitt hvordan i underkant av halvparten av Norges utslippsforpliktelser skal nås. Regjeringen viser til at den senere vil foreslå ytterligere tiltak, men flertallet mener at det allerede nå er nødvendig å angi større reduksjoner i utslippene av klimagasser. Jo raskere vi kommer i gang med å begrense utslippene, jo lengere tid vil virksomhetene ha til å gjennomføre de nødvendige tiltak innen de tidsfrister Kyotoavtalen setter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Høyre viser til at forslagene i proposisjonen er begrunnet ut fra hvordan vi skal nå de mål som følger av våre internasjonale forpliktelser i henhold til Kyotoavtalen. Når det gjelder innretting og omfang av tiltakene er imidlertid det internasjonale perspektivet nesten fraværende. Disse medlemmer legger avgjørende vekt på at tiltak som gjennomføres i Norge skal bidra til å redusere utslipp av klimagasser. Ingen deler av norsk økonomi bør være fritatt fra å gi sitt bidrag til å begrense de norske utslippene. Prosessindustrien har stor betydning for arbeidsplasser og bosetting i distriktene. Avgifter som fører til at denne industrien flytter til andre land uten at de totale utslippene reduseres er derfor både dårlig miljøpolitikk og dårlig distrikts- og sysselsettingspolitikk. Disse medlemmer vil derfor understreke at det ved utformingene av tiltak må tas hensyn til at utslippsreduksjoner i Norge ikke må føre til at forurensende virksomhet i Norge flytter til land som har en mindre miljøvennlig produksjonsvirksomhet. Dette innebærer at det vil være grenser for hvilke særnorske tiltak som kan iverksettes, særlig overfor konkurranseutsatt virksomhet, uten at dette har negative virkninger for norsk økonomi og uten at det globale miljøet bedres. Disse medlemmer legger til grunn at Norge fortsatt skal ha en pådriverrolle i det internasjonale miljøvernarbeidet. Av hensyn til miljøet kan imidlertid ikke pådriverrollen være uavhengig av hva som gjøres i andre land. Kyotoavtalen legger nye rammebetingelser for utformingen av Norges videre pådriverrolle. Disse medlemmer mener at felles tiltak med andre land, herunder harmonisering av tiltak f.eks. regionalt, vil være sentrale elementer i videre norske markeringer. Disse medlemmer legger stor vekt på at Norge aktivt søker å oppnå felles nordiske løsninger der dette er mulig.
Disse medlemmer viser til at CO2-avgifter har vært og er et sentralt virkemiddel i norsk klimapolitikk. Disse medlemmer viser til at Norge er et av de få land som har innført CO2-avgifter, og at nivåene på avgiftene er gjennomgående høyere enn i andre land, jf. tabell 2.3 i proposisjonen.
Disse medlemmer mener at de norske CO2-avgiftene bør opprettholdes på et høyt nivå.
Disse medlemmer legger vekt på en kostnadseffektiv virkemiddelbruk på tvers av sektorer, klimagasser og land. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at i utgangspunktet bør alle sektorer bære kostnader knyttet til utslippsreduksjoner. Disse medlemmer legger imidlertid avgjørende vekt på at virkemiddelbruken må innrettes slik at det gir best mulig effekt for miljøet. Disse medlemmer mener at utslippskvoter vil være et bedre virkemiddel enn proposisjonens forslag om CO2-avgift for de mest konkurranseutsatte og karbonintensive sektorer som i dag ikke betaler avgift. Disse medlemmer viser til at proposisjonens forslag til CO2-avgift for industrien anslås å gi en reduksjon i utslippene av CO2 med bare 0,5 mill. tonn. Dette er bare knapt 1/24 av det Norge har forpliktet seg til i henhold til Kyotoavtalen. Disse medlemmer mener at det med et kvotesystem vil være mulig å oppnå større reduksjoner i utslippene fra industrien.
Disse medlemmer viser til at det i proposisjonen foreslås å kompensere prosessindustrien fullt ut for den økte belastningen av CO2-avgiften. Disse medlemmer konstaterer at dette er en erkjennelse om at det ikke er hensiktsmessig å pålegge særnorske kostnader for den mest konkurranseutsatte delen av industrien. Disse medlemmer viser imidlertid til at kompensasjonen skal trappes ned når Kyotoavtalen trer i kraft og senest være avviklet i 2010. Disse medlemmer mener at både hensynet til miljøet og hensynet til viktige norske industrimiljøer tilsier at det vil være grenser for hvor høye særnorske kostnader som kan pålegges denne delen av industrien, og at en må følge den internasjonale utviklingen nøye. Disse medlemmer mener at kvoter vil være et bedre virkemiddel enn CO2-avgifter overfor denne delen av industrien. Kvoter vil sikre den nødvendig fleksibilitet i gjennomføringen av tiltak både for virksomhetene og for myndighetene. Kvoter vil samtidig gi sikkerhet mht. å nå fastsatte utslippsmål. Det vises til omtalen nedenfor for en samlet oversikt over argumentene for bruk av kvoter framfor avgifter for den mest konkurranseutsatte delen av industrien.
Disse medlemmer viser til at avgifter og kvoter i prinsippet har sterke likhetstrekk. Dersom miljøavgiftene gjenspeiler de marginale kostnadene knyttet til miljøskadelig virksomhet, vil alternativt kvoteprisen i et velfungerende kvotemarked tendere til å være lik avgiftssatsen. Både avgifter og kvoter kan derfor være like kostnadseffektive og de ivaretar prinsippet om at forurenser skal betale. De kan i prinsippet gi samme inntekter til det offentlige, og dermed gi samme bidrag til en grønn skatteomlegging. Disse medlemmer mener likevel at kvoter er et bedre virkemiddel overfor virksomheter som i dag ikke betaler CO2-avgift ut fra følgende begrunnelse:
| - | Et kvotesystem gir større sikkerhet mht. å nå fastsatte utslippsmål. |
| - | Et kvotesystem bør omfatte klimagasser i henhold til Kyoto-avtalen, ikke bare CO2, og vil dermed gi større fleksibilitet for virksomhetene i gjennomføringen av utslippsreduksjoner. I tillegg gir det økt kostnadseffektivitet og innebærer at prinsippet om at forurenser skal betale i større grad følges opp enn et system med avgift bare på CO2. |
| - | Mulighet for å spare kvoter fra et år til et annet vil også gi større fleksibilitet i gjennomføringen av reduksjonene. |
| - | Et kvotesystem gir mer forutsigbare rammer for industrien mht. å planlegge investeringer. Ikke minst kan dette gi større sikkerhet for at kostnadene norske virksomheter stilles overfor blir om lag på linje med det virksomhetene i andre land møter, enn forslaget om å kombinere CO2-avgift og bruk av utslippskonsesjoner. |
| - | Et kvotesystem gir mulighet for større fleksibilitet mht. å iverksette kompenserende tiltak for å hindre utslippslekkasje til utlandet sammenlignet med et avgiftssystem der virksomhetene samtidig blir kompensert for kostnadene ved avgiftene. Kompenserende tiltak gjennom kvotesystemet vil skje gjennom prisfastsettingen av kvotene. Gjennom tildelingen og prisfastsettingen på kvotene kan en sikre konkurransedyktige betingelser, samtidig som myndighetene har kontroll over utslippsnivået. |
| - | Gjennom prisfastsettingen på kvoter kan en sikre fordelingshensyn, samtidig som virksomhetene på marginen stilles overfor samme kostnad, og dermed har samme motiv for å redusere sine utslipp. |
| - | I et velfungerende kvotemarked vil prisen i kvotemarkedet til enhver tid gjenspeile knappheten. Dermed vil kostnaden ved utslipp regulere seg selv. I et avgiftssystem vil det være nødvendig med avgiftsjusteringer for å sikre en riktig pris på utslipp. |
| - | Kyotoavtalen gir mulighet for felles gjennomføring og handel med kvoter. Et nasjonalt system for kvotehandel vil lett kunne kobles opp mot internasjonale markeder for kvotehandel. |
Disse medlemmer viser til at begrunnelsen for å foretrekke kvoter framfor avgifter dels er generelle argumenter, og ikke særskilt knyttet til de sektorer som i dag ikke betaler CO2-avgift. Dette kan aktualisere spørsmålet om en bør inkludere sektorer som i dag betaler CO2-avgift i et kvotesystem. Et eventuelt inntektstap for staten kan kompenseres gjennom blant annet prisfastsetting. Disse medlemmer viser til at det i dag er svært uklart hvilke tiltak andre land vil iverksette for å redusere sine klimautslipp. Disse medlemmer mener derfor at en ikke nå bør foreta endringer i etablerte ordninger. I lys av utviklingen internasjonalt kan det både være aktuelt å utvide miljøavgiftenes virkeområde, f.eks. som et ledd i en nordisk eller internasjonal avgiftsharmonisering, eller utvide kvoteordningens virkeområde utover det som foreslås i denne innstillingen. Disse medlemmer viser for øvrig til de særskilte hensyn som må tas overfor konkurranseutsatt virksomhet for å hindre utslippslekkasje til andre land ved flytting av virksomhet, og de konsekvenser dette vil ha for sysselsetting og distrikter i Norge. For å ivareta dette er kvoter bedre enn avgifter, jf. omtalen ovenfor.
Disse medlemmer viser til at 2-3 mill. tonn CO2-ekvivalenter skal tas gjennom konsesjonsbehandling etter forurensningsloven. Disse medlemmer mener at betydelige deler av dette bør kunne gjennomføres ved bruk av kvoter. Dette vil øke kostnadseffektiviteten og dermed over tid muliggjøre større utslippsreduksjoner. I tillegg vil kvoter gi betydelig større forutsigbarhet for virksomhetene.
Disse medlemmer viser til avtalen som er inngått mellom Miljøverndepartementet og aluminiumsindustrien om å begrense utslippene av klimagasser med 0,9 mill. tonn CO2-ekvivalenter. Dette er den første avtalen om direkte utslippsbegrensende tiltak som norske miljøvernmyndigheter har inngått. Ved innføring av et kvotesystem vil imidlertid dette virkemiddelet bli overflødig. Disse medlemmer mener at kvotesystemet vil være et like forpliktende og effektivt virkemiddel som avtaler. Disse medlemmer legger til grunn at avtalen bør opprettholdes fram til overgangen til kvotehandel. Avtalen vil være et fortrinn for aluminiumsindustrien, hvor denne bransjen på et tidlig tidspunkt har gjennomført de nødvendige omstillingene.
Disse medlemmer viser til at 2,1 mill. tonn CO2 er knyttet til de to planlagte gasskraftverkene på Kårstø og Kollsnes. Det vises til at det nylig er lagt fram planer for ny teknologi som kan gi en betydelig reduksjon i utslipp av CO2. Ved bruk av ulike renseteknologier og deponi kan CO2-utslippene reduseres vesentlig. Disse medlemmer viser til at slike teknologiforbedringer kan gi betydelige bidrag for å nå våre reduksjonsmål. Disse medlemmer viser til at eierne av de to planlagte gasskraftverkene har utsatt prosjektene i påvente av nærmere avklaringer av muligheten for å ta i bruk ny teknologi.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det kunne vært hensiktsmessig å se en speilvending av merverdiavgiften på tjenester i sammenheng med en grønn skatteomlegging. Dette kunne gi økt skatt på forbruk, som igjen hadde gitt muligheter til en større grønn skatteomlegging. Disse medlemmer legger til grunn at Regjeringen kommer tilbake til spørsmålet om en speilvending av merverdiavgiften på tjenester, og forutsetter at en vurderer muligheten for en ytterligere omlegging i retning av lavere skatt på arbeid i denne sammenhengen.
Komiteens medlemmer fra Høyre tar ikke standpunkt til en speilvending av merverdiavgiften på tjenester nå. Disse medlemmer avventer et eventuelt framlegg fra Regjeringen.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre legg vekt på at Stortinget gjennom handsaminga av Grøne skattar har eit historisk høve til å drøfte dei prinsipp som bør ligge til grunn for ein ny skattepolitikk som støttar opp under eit sektoromgripande arbeid for å skape ein samfunnsøkonomi som verkar i samsvar med kravet om ei berekraftig utvikling. Denne skattepolitikken legg samstundes til rette for eit næringsliv som trygger velferdssamfunnet gjennom arbeidsplassar basert på kompetanse, nyskaping og teknologiutvikling. For desse medlemene er det viktig at skattepolitikken fremmer den nyskapinga som skal gje arbeidsplassar til neste generasjon. Det er oppslutnad i Noreg om at landet skal ha ei pådrivarrolle i miljøpolitikken. I høve til dette er det viktig at Noreg ligg i fremste rekke når det gjeld å bruke økonomiske verkemiddel i miljøpolitikken. Om Noreg er tidleg ute i denne prosessen vil næringslivet samstundes få eit konkurransefortrinn når verdsøkonomien i stadig større grad må tilpasse seg dei store miljøutfordringane gjennom pålegg frå nasjonale og internasjonale styresmakter.
Desse medlemene merkar seg at St.prp. nr. 54 (1997-1998) om Grøne skattar og St.meld. nr. 29 (1997-1998) om oppfølging av Kyotoprotokollen vart lagde fram samstundes. Desse medlemene meiner at Kyotoprotokollen illustrerer dei grunnleggjande tilhøve som ligg bak ynsket om ei omlegging til grøne skattar: Fordi bruk av naturressursar og belastning av miljøet i liten grad har vore omfatta av prissettinga, har det ført til ei produksjonstilpassing som overbelastar naturmiljøet. Det fører til ei uønska svekking av fellesgode som rein luft, rein jord og reint vatn, eller fare for klimaendring. Kyotoprotokollen representerar eit gjennombrot for å internalisere desse kostnadene i marknadsprisar, fordi avtalelanda med denne etablerer ein forpliktande avtale som set tak på klimautslepp, og som dermed gjer utslepp av klimagassar til ein avgrensa ressurs i produksjon og forbruk. Kyotoprotokollen er såleis eit argument for at det er nødvendig å sette pris på miljøet, slik proposisjonen tek til orde for. Gjennom tilslutninga til Kyotoprotokollen har Noreg teke på seg store kostnader av omsynet til miljøet. Eit viktig spørsmål etter Kyoto er difor korleis denne kostnaden skal fordelast i det norske samfunn, om nokre sektorar skal bere større byrder enn andre.
For nærare omtale av korleis Noreg bør fylgje opp Kyotoprotokollen vil desse medlemene vise til handsaminga av St.meld. nr. 29 (1997-1998). Desse medlemene merkar seg såleis at nasjonal oppfølging av Kyotoprotokollen og innføring av grøne skattar kvar for seg er store viktige linjeval i arbeidet mot ei bærekraftig utvikling.
Desse medlemene vil peike på at spørsmålet om innføring av grøne skattar går inn i ein brei diskusjon om verkemiddel i miljøpolitikken. Ein inngang til denne diskusjonen finnest i ein fellesmerknad i Innst.S.nr.150 (1997-1998) om miljøvernpolitikk for en berekraftig utvikling, dugnad for framtida. Der heiter det (s. 4):
| « Komiteen viser til at en viktig forutsetning for å stimulere til privat og folkelig engasjement i miljøkampen, er at det lønner seg å opptre miljøvennlig. Bruk av miljøavgifter for å inkorporere miljøskade i prisene på varer og handlinger er derfor viktig. » |
I den same innstillinga legg eit fleirtal (alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet) til grunn eit anna retningsgivande prinsipp. Det heiter (s. 11):
| « Flertallet vil peke på at prinsippet om kostnadseffektivitet må legges til grunn for en klimastrategi på tvers av sektorer i Norge. For å oppnå kostnadseffektivitet er det viktig at alle som slipper ut klimagasser stilles overfor de samme kostnadene knyttet til sine marginale utslipp. » |
Desse medlemene vil framheve at bruk av marknadsmekanismar, slik fleirtalet i desse merknadene går inn for, vil vere eit viktig supplement til tradisjonell verkemiddelbruk i miljøpolitikken, som reguleringar og løyvingar over ulike budsjettpostar.
Desse medlemene vil streke under at proposisjonen med sine framlegg tek viktige steg i retning av ein slik klimastrategi som det er uttrykt fleirtal for i Stortinget.
Desse medlemene er samd med Regjeringa i at auka vekt på grøne skattar er eit langsiktig strategisk val. Desse medlemene sluttar seg til den prinsipielle tilnærminga til ei grøn skatteomlegging i proposisjonen. Desse medlemene vil framheve fylgjande overordna målsetjingar som grunnlag for framlegga i proposisjonen, som har eit breiare siktemål enn å vere ein del av den nasjonale oppfølginga av Kyotoprotokollen:
| 1. | Skatteveksling for miljøvenleg næringsutvikling |
| Framlegga til skatteendringar er inntektsnøytrale for staten. Målet er ei skatteveksling som ikkje aukar det samla skattetrykket, men endrar skattebelastninga på dei ulike delane av økonomien. Ved å redusere skatt på arbeidskraft vert denne innsatsfaktoren meir attraktiv i produksjonen. Dette er viktig i ei tid då det er innan arbeidsintensiv og kompetansebasert verksemd at viktig nyskaping skjer. Når samstundes skattetrykket aukar på innsatsfaktorar som skaper forureining og utslepp av klimagassar, vil det skape eit press for å minke bruken av desse. I sum gjev dette impulsar til eit meir miljøvenleg næringsliv gjennom teknologiutvikling og kunnskapvekst for betre ressursutnytting. |
| 2. | Skatteveksling for effektiv økonomi |
| Delvis uavhengig av omsynet til ein meir miljøvennleg produksjon, vil denne skattevekslinga betre effektiviteten i økonomien. Ved å utvide skattegrunnlaget, er det mogleg å senke skattesatsane. Etter økonomisk teori er det ein fordel fordi effektivitetstapet ved skattlegging aukar meir enn proporsjonalt med skattesatsen. Denne skattevekslinga skaper òg ein meir effektiv økonomi i den meining at tilpassinga av produksjon og forbruk vil gje større nytteverdi i høve til at folk rimelegvis ynskjer at resultatet av den økonomiske verksemda ikkje berre skal tilfredsstille inntekst-, vare- og tenestebehov, men òg oppretthalde verdien av naturkapitalen, både som produksjonsgrunnlag og for rekreasjonsformål. |
| 3. | Næringsnøytralitet for rettferdig fordeling |
| I proposisjonen foreslår Regjeringa å innføre CO2-avgift på sektorar som i dag har unntak. Dette er eit viktig steg mot ein næringsnøytral verkemiddelbruk, og dersom ein politisk ønskjer å støtte ei næring, må dette gjerast på ein annan måte enn å la næringa forureine. Diskusjonen om grøne skattar har vist at eit kjernespørsmål er korleis ein knapp produksjonsressurs som løyve til utslepp av klimagassar skal fordelast på ulike sektorar i samfunnet. Næringsnøytralitet er eit rettferdig prinsipp som bør følgast når ikkje andre viktige politiske omsyn talar mot det. Ved sidan av å vere rettferdig er det eit prinsipp som fylgjer naturleg av det prinsippet som har blitt felleseige i miljøpolitikken: at den som forureinar skal betale for seg. Retten til å bruke av det samla « utsleppsløyvet » som Norge disponerer, vinn den einskilde aktør ved å betale for seg, ikkje ved å vere privilegert. |
| 4. | Næringsnøytralitet for meir velferd |
| Ei grunnleggjande erkjenning i økonomien er at ressursane er knappe. Det prinsipielt viktige med Kyotoprotokollen er at også klimagassutslepp no er å sjå på som ein knapp ressurs, medan atmosfæren tidlegare kunne oppfattast som eit grenselaust gratisdeponi. Ved næringsnøytralitet i verkemiddelbruken sikrar ein at dei verksemder som best veit å utnytte knappe ressursar får tilgang på desse. Slik sikrar ein at samfunnet får mest mogeleg ressursar til fordeling for velferdsformål. I Norge er òg arbeid vurdert som eit velferdsgode i seg sjølv. Næringsnøytralitet sikrar størst mogeleg tilgang på dette godet. |
Desse medlemene vil vise til at resultatet av ulike endringar i skatte- og avgiftspolitikken på 90-tallet har ført til ei markant endring av skattlegginga i den retning som proposisjonen om Grøne skattar tek til orde for. Desse medlemene viser til den gunstige nasjonaløkonomiske utviklinga som har vore i Norge på 90-tallet. Denne skattepolitikken har såleis medverka til at det er skapt fleire hundre tusen nye arbeidsplassar.
Desse medlemene vil peike på at Kyotoprotokollen gjer det endå viktigare å gå vidare i denne retninga, slik at også konkurranseutsette industriverksemder kjem inn under eit slikt skatteregime. Det vil gje ei meir rettferdig fordeling av skattebyrdene. Det vil og bidra til at verksemder i Noreg får rammevilkår som er tilpassa dei krav som industrien vil møte i framtida.
Desse medlemene ser det som viktig at det samla skatteopplegget tek omsyn til faren for klimalekkasje, og til at viktige norske industriverksemder må få høve til å tilpasse seg eit nytt skatteregime. Desse medlemene sluttar difor opp om dei kompensasjonsordningar Regjeringa legg opp til for å ta desse omsyna.
Desse medlemene sluttar opp om framlegget om gjennomgåande CO2-avgift for industrien på bakgrunn av dei prinsipp det er gjort greie for ovanfor. Når det gjeld vurderinga av kvotar som eit alternativ til CO2-avgift, vil desse medlemene peike på at det synest å vere to oppfatningar som særleg ligg til grunn for kvote-alternativet: det eine er frykt for at Norge skal gjennomføre nasjonale tiltak som ikkje er tilpassa ein internasjonal konkurransesituasjon. Etter Kyotoavtalen er dette svært lite sannsynleg. Det er meir sannsynleg at det vil gje konkurransefortrinn å kome tidleg i gang med ei omlegging til ein situasjon der Kyotoavtalen vert implementert i verdsøkonomien med til dels kraftige virkemiddel. Det andre er at kvotar vert antatt å vere eit betre verkemiddel for ta spesielle politiske omsyn til særleg konkurranseutsett industri. Desse medlemene deler den oppfatninga at det er nødvendig å ta slike omsyn, men meiner at ei kompensasjonsordning vil vere ei fullgod løysing på dette problemet. Det ivaretek andre prinsipp som er viktige: at det vert etablert eit gjennomgåande grønt skatteregime, og at eventuelle unntak frå dette i størst mogleg grad vert synleggjort som ein samfunnskostnad gjennom overføring på statsbudsjettet.
Når det gjeld ei vurdering av ei kvoteordning som alternativ til avgift, vil desse medlemene kommentere fylgjande:
| - | Eit kvotesystem vil måtte etablerast på eit seinare tidspunkt enn eit avgiftssystem som kan iverksettast allereie frå budsjettåret 1999. Ei sein implentering av verkemiddel for å fylgje opp Kyoto-protokollen frå norsk side kan truleg vere med og påverke tempoet i den internasjonale implementeringa av Kyoto-protokollen. Eit avgiftssystem vil kunne tre i kraft allereie frå årsskiftet 1998-99 og såleis vere eit positivt bidrag frå Noreg til ei rask internasjonal oppfylgjing av Kyoto-protokollen. |
| - | Eit kvotesystem utan fritt omsettelege kvoter vil verte mindre kostnadseffektivt. Det vil såleis vere vanskeleg å innføre eit kvotesystem som tar opp i seg særlege politiske omsyn, t.d. gjennom rabattprising til einskilde sektorar, utan at det går utover kostnadseffektiviteten. Gjennomgåande avgift med kompensasjonsordning er ei effektiv ordning for å ta politiske omsyn, og synleggjer dei politiske omsyna gjennom direkte overføringar i statsbudsjettet. |
| - | Styringseffektiviteten til eit kvotesystem er avhengig av korleis ordninga skal kontrollerast, og kva sanksjonsmidlar som skal brukast mot for høge utslepp. Utan ei avklaring av dette, er det usikkert kor styringseffektivt eit kvotesystem er. |
| - | Eit av dei prinsippielle problema ved eit kvotesystem er kva kriterier som skal ligge til grunn for tildeling av kvoter. Dersom eit kvotesystem faktisk skal skattlegge bruken av utslepp i industrien, og dersom ein vil innføre eit system der alle aktørar - ut frå betalingsvilje - skal kunne konkurrere om kvoter i eit omsetteleg system, vil det på mange måtar vere likeverdig med eit avgiftssystem. Det vil og vere tilfredsstillande i høve til prinsippet om at forureinar skal betale. |
| - | Sjølv med høve til å spare kvoter frå eit år til eit anna, vil ikkje eit kvotesystem fungere meir fleksibelt for den einskilde verksemda enn eit avgiftssystem. |
| - | Det vil ikkje vere vesentlege skilnader mellom korleis eit nasjonalt avgiftssystem eller eit nasjonalt kvotesystem etterkvart skal koblast til internasjonale marknader for kvotehandel. |
Desse medlemene syner elles til merknad i Innst.S.nr.233 (1997-1998), jf. St.meld. nr. 29 (1997-1998) der føresetnader for ei utgreiing om kvoter vert omtala.
Desse medlemene viser til at Kyotoavtala opnar for internasjonal handel med kvotar. Desse medlemene vil framheve at det er usikkert både korleis eit internasjonalt system for handel med kvotar skal verte utforma, og kor tidleg det vil kunne vere operativt. Desse medlemene vil understreke at det likevel vil vere uproblematisk å kombinere eit nasjonalt avgiftssystem med eit internasjonalt kvotesystem.
Desse medlemene vil peike på at når det gjeld omfanget av klimagassreduksjonar som skal omfattast av eit kvotesystem så er det slik at dersom eit kvotesystem « skal ta » ein stor del av dei utsleppa som Regjeringa tenker seg å redusere gjennom konsesjonsbehandling etter forureiningslova, så vil det gjennom sjølve tildelingsprosessen av kvotar vere ei byråkratisk handtering av fordelinga som i liten grad vil skilje seg frå ei konsesjonshandsaming ved at det vert sett tak på utslepp.
Når det gjeld den førebelse utsetjinga av dei planlagde gasskraftprosjekta på Kårstø og Kolsnes, vil desse medlemene peike på at dette viser at det skjer både produksjonstilpassing og teknologiutvikling som fylgje av at industrien står overfor - eller ventar å stå overfor - eit skatteregime der miljøkostnaden vert ein del av verksemdene sine kostnader.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre merkar seg at framlegga frå Regjeringa er tilpassa den økonomiske situasjonen ved at skatteomlegginga er forsiktig og tek omsyn til at det er lite ledig arbeidskraft i økonomien. Ei kraftig nedprising av arbeidskraft vil kunne få uheldige konsekvensar med omsyn til den samla etterspørselen etter arbeidskraft. Det er òg teke omsyn til at næringslivet må få høve til å tilpasse seg eit nytt skatteregime, særleg gjeld det konkurranseutsette verksemder. Desse medlemene seier seg nøgde med at Regjeringa i denne omgang har lagt vekt på å etablere den rette prinsipielle tilnærminga og at Regjeringa tek sikte på ei større skatteomlegging på lengre sikt. Desse medlemene sluttar seg til Regjeringa si oppfatninga av at ein grøn skattereform er ein kontinuerleg og langsiktig prosess.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen vil påpeke at nøkkelland som Japan, Australia og spesielt USA, tidligere har sagt at man helt eksplisitt tar avstand fra avgifter som virkemiddel i klimapolitikken. Det er derfor ikke noe, pr. dags dato, som tyder på at det er aktuell politikk å innføre generelle CO2-avgifter i noen av de ovennevnte landene.
Disse medlemmer mener ut fra ovennevnte at det er svært lite hensiktsmessig å basere en norsk pådriverrolle på å gå foran med å innføre avgifter på utslipp på de fleste innenlandske kilder for å overbevise andre land som om dette er det eneste riktige. Det er etter disse medlemmers syn klart at en slik strategi vil påføre Norge store omstillingskostnader og ha begrensede effekter på globale utslipp på grunn av betydelige lekkasjer.
Disse medlemmer viser til Brendemoen et.al. (1995) som konkluderer med at en bør være varsom med å tolke resultatene fra empiriske studier av doble gevinster i en situasjon hvor skattesystemet i utgangspunktet ikke er optimalt. Når en tar i betraktning at selv dramatiske økninger i karbonavgiften bare gir grunnlag for moderate endringer i arbeidsgiveravgiften dersom skatteomleggingen skal være provenynøytral, bør hensynet til doble gevinster ikke tillegges alt for stor vekt i vurderingene av karbonavgiftenes rolle.
Disse medlemmer tar avstand fra at man skal benytte CO2-avgifter som hovedvirkemiddel for Norges oppfølging av Kyotoprotokollen. Disse medlemmer vil vise til fraksjonens forslag til vedtak, jf. St.meld. nr. 29 (1997-1998) Norges oppfølging av Kyotoprotokollen.
Disse medlemmer tror at et norsk sololøp på avgiftsområdet med store kostnader for Norge og nedlegging av industri, trolig vil ha motsatt virkning av det som tilsiktes med pådriverargumentet, ved at dette vil overbevise andre land om at dette ikke er veien og gå.
Disse medlemmer vil påpeke at det i mange land er vanlig, særlig i forbindelse med nyetableringer, at det stilles krav til Best Tilgjengelig Teknologi (BAT). Samt at man benytter seg av avtaler mellom myndighetene og industrien om utslippsreduksjoner.
Disse medlemmer mener at disse virkemidlene, samt at man går over til et system som baserer seg på omsettbare kvoter, bør være Norges hovedvirkemiddel for å oppfylle Kyotoprotokollen.
Disse medlemmer vil for øvrig vise til fraksjonens merknader i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 29 (1997-1998) Norges oppfølging av Kyotoprotokollen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at skattesystemet er et viktig virkemiddel for å legge om produksjons- og forbruksmønsteret i bærekraftig retning. Sosialistisk Venstreparti har lenge kjempet for en omlegging av skattesystemet fra skatt på arbeid til skatt på forbruk av knappe naturressurser, ressurssløsing og forurensning. I budsjettforliket med Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti i 1993 fikk Sosialistisk Venstreparti gjennomslag for å sette ned en grønn skattekommisjon til å utrede spørsmålet. Det er dette som er bakgrunnen for proposisjonen om grønn skatt. Det er beklagelig at alliansen fra den gang er brutt, slik at Arbeiderpartiet i denne innstillingen i hovedsakene har gått over til Høyre og dels Fremskrittspartiet.
I de borgerliges språkbruk heter det fra rød til grønn skatt. I virkeligheten er det slik at grønn skatt forutsetter rød skatt. Grønn skatt kan ha uheldige fordelingsvirkninger. De lavlønte vil bli hardest ramma av flate avgifter. Derfor må den øvrige beskatning være rød, dvs. den må være rettferdig, dvs. den må reduseres for folk med lav inntekt og økes for de med de høyeste inntektene. Ved å innføre økte minstefradrag, økt progresjon og høyere skatt på kapitalinntekt, kombinert med omlegging til grønn skatt, vil vi få et skattesystem som utjamner sosial ulikhet og motvirker økologisk uforsvarlighet.
Dette medlem mener en omlegging til grønn skatt må forsøke å forene to viktige hensyn: Grønne avgifter er viktige for å drive fram omstilling av produksjon og forbruk. Men ei omlegging til grønn skatt må også innebære at skattebyrden flyttes fra beskatning på arbeidskraft til skatt på energiforbruk, transport, uttak- og bruk av naturressurser, avfall osv, samtidig som staten og kommunene må sikres stabile inntekter på sikt. Omlegginga må inneholde elementer av både incentiver og straff. Det vil si at investeringer i for eksempel ENØK-tiltak premieres gjennom avskrivninger i skattesystemet, samtidig som overforbruk må koste for produsenten og forbrukeren.
Innføring av et grønt skattesystem vil også kunne endre konkurransevilkåra for viktige deler av norsk økonomi. Det er derfor viktig at det kompenseres med reduksjoner i skatten på andre innsatsfaktorer som vi ønsker å stimulere til bruk av. Først og fremst arbeidskraft, gjennom en reduksjon av arbeidsgiveravgiften. En slik omlegging vil også føre til bedre rammevilkår for sysselsettingsintensiv vare- og tjenesteproduksjon.
I en omstillingsfase må det tas hensyn til konsekvensene i mange lokalsamfunn. En stor del av beskatningen må vris fra skatt på arbeidskraft over til skatt på miljøskadelig forbruk og produksjon. Sosialistisk Venstreparti vil gjøre dette ved blant annet å øke CO2-avgiften, og redusere arbeidsgiveravgiften. I tillegg skal inntektsbeskatningen reduseres for de nedre inntektsgrupper gjennom økte minstefradrag, mens skatten på forurensende produksjon og forbruk, samt uttak av naturressurser, økes. Det grønne skattesystemet skal også premiere for ønskete miljøinvesteringer. Dette medlem viser til de omlegginger av den røde del av skattesystemet som Sosialistisk Venstreparti foreslår ved hver budsjettbehandling.
Dette medlem beklager at Norges forpliktelser til å redusere klimautslippene i henhold til Kyoto-avtalen drukner i diskusjonen om virkemidler. Det avgjørende for Sosialistisk Venstreparti er resultatet. Det viktigste er å komme raskt i gang, slik at Norge kan ha en pådriverrolle internasjonalt. Noen må gå foran, og få har større økonomisk evne til å gjøre det enn Norge. Sosialistisk Venstreparti avviser ikke at kvoter kan være en fornuftig måte å redusere utslipp på, både nasjonalt og internasjonalt, men vi kan ikke la være å gjøre noe inntil et kvotesystem blir etablert. Det kan ta lang tid å etablere et velfungerende kvotesystem. Derfor må vi bruke avgift som virkemiddel nå, mens vi venter på et eventuelt bedre system. Alt annet er å skyve problemene foran seg. Gitt at Norge skal oppfylle sin del av den bindende internasjonale Kyoto-avtalen, vil omstillingskostnadene for næringslivet bli større, desto lenger vi venter med å legge om.
Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis merknader og forslag i Innst.S.nr.233 (1997-1998) til St.meld. nr. 29 (1997-1998) om Norges oppfølging av Kyoto-protokollen der partiets syn på hvordan Norge skal oppfylle Kyoto-avtalen presenteres i sin helhet.
Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte, Steinar Bastesen, er prinsipielt imot innføring av grønne skatter, og vil derfor i hovedsak ikke gå inn på å diskutere den enkelte post i forslaget, men kan likevel slutte seg til en del av det som står i innstillingen. Dette medlem mener at grønne skatter vil være en belastning for distriktene generelt. Produksjon og verdiskapning basert på høsting av naturressurser er arbeidskrevende, og maskinelt utstyr både på land og sjø er en nødvendighet for å legge grunnlaget for denne verdiskapningen. Basisen for vår velstand er at vi har naturressurser å høste av, og dette foregår allerede på den mest økonomiske og minst ressurskrevende måte, og med den beste tilgjengelige teknologi.
Dette medlem er klar over at det er foreslått refusjonsordninger, men disse skal nedtrappes over tid. Alle refusjonsordninger er tidkrevende og byråkratiske og derfor ressurskrevende i seg selv. Det kan ikke være meningen at man skal gå generelt over til hest og vogn på land og årer og seil på havet. Derfor må man bruke de ressursene som er nødvendige for å utvinne naturressurser til fordel for hele samfunnet.
Dette medlem er av den oppfatning at grønne skatter ikke er et egnet virkemiddel for å ivareta miljøhensyn, mens det derimot er et velegnet middel som ren skatteinnkreving. Dersom det er en miljøgevinst man er ute etter, burde det heller være premie for utslippsreduksjon samt reduksjon av søppel, i stedet for avgift. Da ville vi få den ønskede miljøeffekt.
Når det gjelder ekstra avgift på papiravfall og den innsamling som foregår, så vil dette medlem vise til sitt spørsmål til miljøvernministeren i Stortingets spørretime 6. mai 1998, spørsmål nr. 21, der det fremgår at papir fraktes over lange avstander med særdeles forurensende transport for til slutt å bli brent i Sverige. Dette gir gratis varme til svenskene. Det hadde vært bedre om papiret hadde blitt brent i ovnen i stuene der det blir samlet inn, for å gi varme der. I andre tilfeller blir papiret sortert og samlet for å bli lagt på samme fylling som vanlig avfall, på nytt et ressursødende tiltak og forbrukerne blir ført bak lyset.
Når det gjelder spørsmålet om global oppvarming og Kyotoavtalen, så er det et faktum at det til dags dato ikke er bevist at den menneskelige aktivitet har noen effekt på klimaet. Hele avtalen er bygget på antagelser og spådommer. Avtalen er for øvrig ikke ratifisert av bl.a. USA og derfor er det ingen hast med å sette i verk så omfattende tiltak som foreslått gjennom grønn skatt. Temperatursvingninger har vi alltid hatt gjennom historien, og dette medlem mener at eventuelle klimavariasjoner er skapt av naturen selv. Dessuten er det videre et faktum, at om vi legger ned all aktivitet i Norge så betyr det ingen ting i global klimasammenheng. Derfor blir forslagene om tiltak for selvpining å regne, noe som vi nordmenn er flinke til i tråd med vår puritanske arv.