3.1 Sikkerhetspolitiske målsettinger og Norges strategiske situasjon

       De overordnede mål for norsk sikkerhetspolitikk er:

-	å forebygge krig og medvirke til stabilitet og fredelig utvikling,

-	å beskytte norsk handlefrihet overfor politisk og militært press, og ivareta norske rettigheter og interesser,

-	å trygge norsk suverenitet.

       Under den kalde krigen var Norge i en utsatt strategisk posisjon i øt-vest-sammenheng. Den politiske og militære situasjon er nå grunnleggende endret. Forholdet til Russland preges av kontakt og samarbeid, samtidig som den politiske situasjon i landet er usikker og lite forutsigbar. Det er ikke så mange år siden avslutningen av den kalde krigen, men Norges strategiske situasjon vil fortsatt være helt avhengig av forholdet mellom Russland og de vestlige land.

       Samtidig som konfliktpotensialet i Europa er fundamentalt endret, og den sikkerhetspolitiske situasjonen er betydelig bedret, er faren for væpnede konflikter på ingen måte forsvunnet. Det er av overordnet betydning for Norge at NATO forblir en effektiv kollektiv forsvarsallianse som også er i stand til å bistå medlemslandene i en krisesituasjon og ivareta deres territorielle sikkerhet.

3.2 Status

       I pkt. 3.2 beskrives meldingen på sidene 14-23 nåværende sikkerhetspolitiske rammebetingelser med bakgrunn i de endringer som har skjedd siden framleggelsen av forrige langtidsmelding.

3.3 Framtidige utfordringer

       På sidene 23-37 beskriver meldingen en del utfordringer i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk som kan oppstå på sikt. Det pekes på at militære forhold i våre nærområder fortsatt vil legge føringer på våre egne disposisjoner, samtidig som vi må forvente at alliert interesse for og deltakelse i militært samarbeid spesifikt knyttet til våre områder vil kunne avta.

       Det pekes på at NATO-medlemskapet vil være en helt sentral del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk i overskuelig framtid, og at Regjeringen forutsetter at NATO vil forbli den sentrale sikkerhetspolitiske aktør i Europa. Andre organisasjoner, som OSSE, EU og VEU, kan utfylle denne rollen, men ikke erstatte den.

       Regjeringen vil legge vekt på å styrke det sikkerhetspolitiske samarbeidet med vår viktigste allierte, USA. Et overordnet mål i denne sammenheng er å ivareta de bilaterale militære avtalene i en tid preget av militær nedbygging og betydelig usikkerhet med hensyn til den internasjonale utvikling.

       Det pekes også på at Regjeringen i tiden framover vil arbeide for at den sikkerhetspolitiske dialogen med våre nordiske naboland styrkes og utdypes ytterligere. Det er også en målsetting å bidra til fortsatt balansert, konvensjonell rustningskontroll i Europa.

3.4 Hovedlinjer i framtidig norsk sikkerhetspolitikk

       Den strategiske situasjonen i Europa er fundamentalt endret etter avslutningen av den kalde krigen, og den sikkerhetspolitiske situasjon i våre nærområder er i dag positiv. Regjeringen vil arbeide aktivt for at denne situasjonen forbedres ytterligere, ikke minst ved å bidra til internasjonal fred og stabilitet i vid forstand. Sikkerhetspolitikken tar utgangspunkt i to grunnleggende dimensjoner: risikodimensjonen og alliansedimensjonen. Risikodimensjonen omfatter spekteret av sikkerhetsutfordringer og gjelder alt fra faren for krenking av norsk suverenitet til kriser, militære anslag eller angrep.

       I alliansedimensjonen ligger det at Norge fortsatt vil være avhengig av NATO-samarbeidet for å kunne håndtere større kriser og militære angrep, og vår forsvarsplanlegging vil fortsatt være basert på medlemskapet i alliansen. Forsvaret er grunnpilaren i sikkerhetspolitikken og skal i siste instans kunne forsvare hele landet mot angrep. Den nasjonale evnen til invasjonsforsvar er imidlertid begrenset til en landsdel om gangen. På grunn av den betydelige usikkerhet som er knyttet til en rekke sikkerhetspolitiske spørsmål, er det nødvendig å opprettholde en effektiv og troverdig etterretningstjeneste. Forsvarets deltakelse i internasjonale militære operasjoner vil i årene framover kunne bli et enda viktigere sikkerhetspolitisk virkemiddel.

3.5 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til de overordnede sikkerhetspolitiske mål slik de er nedfelt i St.meld. nr. 22 (1997-1998). De forsvars- og sikkerhetspolitiske prioriteringer må ha som siktemål å bidra til en stabil og fredelig utvikling, som samtidig ivaretar norsk suverenitet og norske interesser.

       Berlinmurens fall symboliserte slutten på den kalde krigen, og todelingen av Europa. Vi står nå i en brytningstid hvor NATO utvides til de sentraleuropeiske stater, og hvor økonomisk omstrukturering og politisk demokratisering preger en rekke land. Dette er etter komiteens mening en grunnleggende positiv utvikling. Men denne utviklingen inneholder også utfordringer. I et sikkerhetspolitisk perspektiv innebærer denne brytningstid på mange måter en mindre grad av sikkerhet om hvordan utviklingen vil fortsette, samtidig som vi ser en oppblomstring av mer regionale og lokale konflikter. Parallelt med en positiv og fredsbyggende utvikling på tvers av gamle skillelinjer, har vi opplevd en rekke lokale militære konflikter, som den i det tidligere Jugoslavia og i Albania. Det bør, etter komiteens mening, være en integrert del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk å bidra til å forebygge slike konflikter, og delta i fredsbevarende og fredsskapende operasjoner når slike konflikter oppstår.

       I europeisk sammenheng opplever vi en dynamisk utvikling mot et stadig mer omfattende og institusjonalisert samarbeid. Dette preger nå utviklingen i OSSE, NATO, EU og VEU. Norge har - som et lite land med en åpen økonomi - vital interesse av et bredt europeisk samarbeid, og av at internasjonale rettsprinsipper opprettholdes i samkvemet mellom land. Dette understreker etter komiteens mening viktigheten av de institusjonene som opprettholder disse viktige prinsippene.

       NATO er etter komiteens mening den mest sentrale av disse institusjonene i en sikkerhetspolitisk sammenheng. NATO-medlemskapet skal fortsatt være en grunnpilar i norsk sikkerhetspolitikk, og det å bidra til samhold i alliansen må i seg selv være et prioritert område for norsk sikkerhetspolitikk. Norge må derfor ikke bare være beredt til å delta i forsvaret av alliansens territorium, men også bidra til at alliansen forblir det sentrale instrumentet i europeisk sikkerhetspolitikk. Den transatlantiske solidaritet er en bærebjelke i denne sammenheng og komiteen vil understreke verdien av bilaterale og allierte avtaler om forhåndslagring og felles innsats.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil peke på at de sikkerhetspolitiske forutsetninger bygger på en videre positiv utvikling med hensyn til demokratiutvikling i Russland. Disse medlemmer viser til den grunnleggende forutsetning om at den sikkerhetspolitiske utvikling fortsatt er usikker og at Norge gjennom sin forsvars- og sikkerhetspolitikk må ta hensyn til de utfordringer dette medfører. Slike utfordringer omfatter alt fra faren for krenking av norsk suverenitet til kriser og militære angrep på norsk territorium. Videre utfordringer kan være trusler som oppstår på grunn av spredning av masseødeleggelsesvåpen, terroranslag, miljøkatastrofer samt internasjonale kriser og kriger.

       Disse medlemmer viser til den helt spesielle rollen som USA har spilt og spiller i europeisk historie, for sikkerheten i Europa generelt og Norges sikkerhet helt spesielt. bl.a. gjennom avtaler om forhåndslagring for en marineinfanteribrigade (NALMEB), NATO Composite Force, Invictus og COB-arrangementene. Disse medlemmer peker derfor på verdien av det transatlantiske samarbeidet som en ekstra sikkerhetsgaranti, og vil peke på den avgjørende betydning en videreføring av disse avtalene har for norsk sikkerhet og forsvar.

       Disse medlemmer vil påpeke viktigheten av at man ikke foretar disposisjoner som vil øke USAs tap av menneskeliv ved en eventuell unnsetningsoperasjon i Norge spesielt og i skarpe fredsoperasjoner generelt. Disse medlemmer vil i denne sammenheng ta avstand fra måten minesaken har vært håndtert på.

       Komiteen viser til at NATOs politiske oppgaver har utviklet seg drastisk de siste åtte årene, til et hovedfokus på utvidelse østover og fredsoperasjoner « Out of Area » i tillegg til de tradisjonelle artikkel 5-oppgavene. Håndtering av ustabilitet og kriser, samt fredsbevaring og fredsoppretting vil bli blant NATOs viktigste oppgaver framover. Det har sammenheng med at dagens konflikter i økende grad er mellom motstridende politiske, etniske og/eller religiøse grupper, og ikke mellom stater.

       Komiteen mener det er viktig å forsterke det forsvarspolitiske samarbeidet med Russland og de baltiske landene. Dette sammen med et utdypet nordisk forsvarssamarbeid, har vært et viktig bidrag til økt kontakt og tillitskapende innsats på tvers av gamle skillelinjer. Med utgangspunkt i norsk sikkerhetspolitikk er utviklingen i Russland helt avgjørende. Komiteen vil særlig peke på Partnerskap for Fred (PfP), Det euro-atlantiske samarbeidsråd (EAPC), Founding Act og Det felles permanente råd (NATO/Russland) som viktige elementer i prosessen for å bygge opp gjensidig tillit og samarbeid på tvers av gamle skillelinjer. Også det bilaterale samarbeidet mellom Russland og Norge må videreutvikles. Her er ikke minst det forsvarsrelaterte miljøsamarbeidet i nordområdene et utgangspunkt for nærmere samarbeid.

       Utviklingen av det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet med de baltiske landene er etter komiteens mening en viktig del av Norges engasjement i nærområdene. I forholdet til de baltiske land er det først og fremst viktig å bygge videre på de samarbeidsordninger som ligger i « Partnerskap for fred », « Joint Task Forces » og samarbeidet mellom NORBATT og BALTBAT til bruk i fredsbevarende operasjoner. Etableringen av Baltic Security Assistance Group (BALTSEA) er et viktig bidrag til å forhindre at samarbeidet avgrenses til de land som er direkte inne i NATOs første utvidelsesrunde. Fra et sikkerhetspolitisk synspunkt er det etter komiteens mening avgjørende å bidra til utviklingen av et samarbeide som også inkluderer ikke-NATO-land i en felles europeisk sikkerhetsarkitektur. I denne sammenheng vil Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) etter komiteens mening spille en sentral rolle. OSSE utfører en viktig konfliktforebyggende og fredsskapende rolle blant annet ved å utvikle demokrati og politiske institusjoner i Øst- og Sentral-Europa og i de tidligere sovjetrepublikkene. I tillegg utfører OSSE konkrete tillits- og sikkerhetsskapende tiltak, som gjensidig rett til militære inspeksjoner og varsling av øvelser, og deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner.

       Norges engasjement i internasjonale fredsoperasjoner er etter komiteens mening en integrert del av Forsvarets virksomhet. Norge yter allerede bidrag i regi av FN og NATO, blant annet i Libanon og det tidligere Jugoslavia. Som en liten nasjon har Norge interesse av at internasjonale rettsnormer opprettholdes og at det eksisterer en vilje til å gripe inn overfor brudd på folkeretten. Internasjonale operasjoner skal blant annet beskytte og hjelpe sivilbefolkningen, som ofte lider mest i borgerkrigsliknende konflikter. Denne innsatsen fordrer mobilitet og fleksibilitet i vår nasjonale forsvarsplanlegging. Deltakelsen i fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner gir også, etter komiteens vurdering, kompetanse som er verdifull i forhold til Forsvarets oppgaver på eget territorium.

       Sikkerhetspolitikken er utvidet fra det tradisjonelle fokus på militære metoder og staters sikkerhet. Dagens sikkerhetsbegrep omfatter etter komiteens mening i tillegg til militær forsvarsevne også forhold som: miljø, konfliktforebygging, demokratisering og menneskerettigheter. Våre viktigste regionale virkemidler er her den nordiske nærområdestrategien, Barentsregionen og Østersjøområdet. Dette samarbeidet har utviklet seg til en integrert del av en sikkerhetspolitisk linje som tar utgangspunkt i et slikt utvidet sikkerhetsbegrep. Også i et nasjonalt perspektiv, vil komiteen peke på de nye sikkerhetsutfordringene som blant annet knytter seg til våre energikilder på sokkelen, det maritime miljø og de betydelige miljøutfordringene i våre nærområder.