2. Komiteens merknader
2.1 Verdigrunnlag og mål
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at en av de største utfordringene vi står overfor i skolen er å realisere tilpasset opplæring for alle. Hovedfokus må være innrettet mot det som skjer innenfor vanlig skole og barnehage. Det er derfor viktig at det faglige hjelpe- og støtteapparatet vurderes i lys av dette. Flertallet slutter seg til meldingens vurdering av at det faglige rettledningsarbeidet som skal støtte opp om barn, unge og voksne med særlige behov, er rettet mot det behovet elevene har for individuelt tilpasset opplæring i skolehverdagen og mot systemrettet arbeid.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at funksjonshemmedes rettigheter til såvel nærskole som spesialpedagogisk hjelp må være udiskutable, og viser derfor til forslag til endringer av § 8-1 i opplæringsloven, jf. Innst.O.nr.70 (1997-1998).
Komiteen sine medlemer frå Framstegspartiet og Høgre viser til merknader nedanfor og fremjer følgjande forslag:
« Stortinget ber Regjeringa legge fram ei melding som set den spesialpedagogiske tiltakskjeda inn i ein større samanheng. Meldinga må m.a. ta opp forholdet til habiliteringstenesta og andre tilbod som overlappar tiltakskjeda, og tiltak som kan virke førebyggande og redusere behovet for tradisjonell spesialundervisning. »
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til opplæringsloven § 1-2 femte ledd hvor det står: « Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven og lærlingen ». Her formuleres det grunnleggende prinsipp ved all undervisning som omfattes av loven. Disse medlemmer oppfatter denne retten til å gjelde alle barn og unge, i tillegg skal barn, unge og vaksne med særskilte behov gis en ekstra trygghet. Disse medlemmer viser i den anledning til opplæringslovens kap. 5, hvor det blir presisert at: « Elevar som ikkje har eller ikkje kan få tilfredsstillande utbytte av det ordinære opplæringstilbodet, har rett til spesialundervisning. » Disse medlemmer er i prinsippet enige med komiteens flertall i, at alle barn og unge skal ha like gode muligheter for å tilegne seg nødvendige faglige kunnskaper og til en personlig utvikling.
Imidlertid er disse medlemmer av det syn at den generelle regelen om integrering av alle barn og unge i den offentlige skole må være feilslått politikk. Barn er, etter disse medlemmers syn, meget bevisste på hva som er « normalen » for grupper og enkeltindivider. Det viser seg med stor tydelighet både i undersøkelser, og ikke minst i skolegården.
Disse medlemmer vil påpeke at blant små barn er det forholdsvis enkelt å integrere for eksempel barn med Downs syndrom, mens de samme barna ofte blir svært isolert på ungdomsskoletrinnet. Det kan ramses opp en lang rekke eksempler, men disse medlemmer antar at flertallet er på det rene med forholdet uten en slik oppramsing.
Disse medlemmer viser til det syn som ble lagt til grunn ved behandlingen av St.meld. nr. 54 (1989-1990), jf. Innst.S.nr.160 (1990-1991) om spesialskoler, på bakgrunn av de erfaringer som er høstet med integrering i samfunnet av psykiatriske pasienter og det sørgelige faktum at HVPU-reformen, med et urealistisk håp om en total integrering i samfunnet av alle de forskjellige gruppene som denne reformen omhandler, ikke kan sees å være en reell forbedring for flere av gruppene. Disse medlemmer vil påpeke at de letteste klientene på mange måter har fått høynet sin livskvalitet ved en integrering, men disse medlemmer er usikre på om de virkelig er integrert eller om de står litt utenfor i nærmiljøet. Når det gjelder de svakeste, klienter med multihandikap og ofte uten språk, kan en vanskelig se at disse kan ansees å være integrert. Disse medlemmer vil påpeke at en mer korrekt beskrivelse er at de oppholder seg i lokalsamfunnet, men å hevde at de er integrert, er etter disse medlemmers syn en overdrivelse.
Disse medlemmer ønsker å peke på at livskvalitet er et viktig begrep i denne sammenhengen og at livskvalitet har med nærhet til likesinnede og kameratskap å gjøre.
Integrering er alltid vanskelig å utføre på en god måte etter disse medlemmers syn. Trivsel og livskvalitet er imidlertid viktig for alle uansett om man har behov for tilrettelagt undervisning eller ei, og disse medlemmer er av det grunnleggende syn at de av oss som ikke kan forventes å bli i stand til å forsørge oss selv, bør få et tilbud som gir livskvalitet og trivsel uten at dette forringer andre menneskers muligheter. Dette vil si at man også innenfor spesialundervisningen må ha mangfold og ikke se integrering som eneste rette vei.
Disse medlemmer må vise til at foreldrene fatter bestemmelser på barnas vegne også på de funksjonshemmede barnas vegne, og dersom foreldrene ønsker en utvikling av sitt barn via integrering i offentlig skole, må samfunnet så langt råd er oppfylle ønske om integrering. Likeså må samfunnet, så langt råd er, sørge for at integrering ikke skjer på bekostning av andre barns egenutvikling. Disse medlemmer er av den oppfatning at det allerede i dag skjer en reell skjevfordeling innenfor det offentlige skolesystem, idet vi aldri noen gang har hørt om spesialundervisning for å utvikle enere ut fra unike muligheter i enkelte barn.
Det som etter disse medlemmers syn ofte skjer, er at faglig sterke elever med gode personlige forutsetninger ikke får tilfredsstilt sine behov og som en konsekvens finner skoledagen kjedelig og lite givende. Det synes å være klart at det blant disse barna er en relativt stor hyppighet av atferdsproblemer, og disse problemene synes like klart å ha en relativt høy smitteeffekt blant svakere elever. Etter disse medlemmers syn må vi kunne trekke en konklusjon om at det synes umulig innenfor de rammer skolen arbeider å tilgodese alle barn ut fra evner, forutsetninger og behov.
I denne sammenheng vil disse medlemmer vise til undersøkelse om elevatferd og læringsmiljø i grunnskolen, foretatt av professor Terje Ogden, som bl.a. sier at:
| « mer enn halvparten av lærerne opplevde udramatiske problemer knyttet til atferd som forstyrrer undervisningen og elevenes læringsaktiviteter i klassen, mens bare et fåtall på 10 % opplevde alvorlige norm- og regelbrudd. Mindre alvorlige atferdsproblemer kan imidlertid virke gjensidig forsterkende slik at man får en negativ kumulativ effekt på klasse- og skolemiljøet. Det vanligste problemet i skolemiljøet var manglende hensyn og omtanke for andre. |
| Alvorlige atferdsproblemer forekommer i skolen, men resultatene gir ikke grunnlag for å hevde at alvorlige atferdsproblemer er et utbredt problem i skolen. Forstyrrende og utagerende atferd var vanligst på barnetrinnet mens skulk og alvorlig norm- og regelbrudd var vanligere på ungdomstrinnet. |
| Motivasjons- og disiplinproblemene i form av manglende arbeidsro toppet listen over de mest alvorlige elevproblemene i skolen. Deretter fulgte mobbing/plaging og lave faglige prestasjoner. » |
Det konkluderes videre med at:
| « Den klare sammenhengen mellom problematferd i klassen og i skolemiljøet understreker behovet for en skoleomfattende policy og handlingsplan for å forebygge og løse atferdsproblemer. Tiltakene i denne bør ta sikte på å forebygge udramatiske og høyfrekvente atferdsproblemer, for eksempel som tiltak for å styrke lærernes kompetanse i klasseledelse. » |
Disse medlemmer vil videre påpeke at det synes å være tilnærmet umulig å definere hvor meget vi bevilger og bruker av ressurser til tilpasset opplæring i dagens samfunn. Det er tiltak etter enkeltvedtak, kommunale tiltak, fylkeskommunale tiltak og statlig tiltakskjede. Det er besynderlig etter disse medlemmers syn at på tross av at den norske skole koster milliarder av kroner, er det en stadig voksende gruppe foreldre og elever som ikke finner sin plass i dette miljøet. Dette er et utbredt fenomen på verdensbasis, og disse medlemmer viser til det eksplosivt økende antallet av f.eks. hjemmeundervisere i USA.
I tillegg finner disse medlemmer å ville henvise til Møreforsknings kartlegging fra 1994 av undervisning for barn og unge i grunnskolen med særskilte behov, der det framgår at skolene bare har samarbeid med foreldrene til 57 % av elevene. Ut fra opplysninger som foreligger, finner disse medlemmer til sin overraskelse at Habiliteringstjenesten, som det ikke blir referert til i meldingen overhodet, oppgis å være et godt tilbud ut fra disse foreldrenes synspunkt, mens PP-tjenesten og kompetansesentrene ikke blir omtalt like positivt. Disse medlemmer trekker derfor den konklusjon at barn med store funksjonshemminger ikke får den hjelp de har behov for, verken i nærmiljøet eller ved kompetansesentrene. Disse medlemmer synes denne mangelen på hjelp fra det spesialpedagogiske miljø er betenkelig.
Disse medlemmer vil påpeke at det synes å være foreldrenes oppgave å holde seg orientert om hvilke tilbud som finnes på dette markedet, og at det synes å mangle et koordinerende ledd. Disse medlemmer er av den oppfatning at dette også synes å være tilfelle når det gjelder meldingen, fordi den ikke ser hele tiltakskjeden i sammenheng og ut fra en overordnet vurdering gir klare og velbegrunnede konklusjoner.
Disse medlemmer er derfor av den prinsipielle oppfatning at det ut fra de foreliggende opplysninger ikke er grunnlag for å legge ned/redusere kapasiteten ved kompetansesentrene. Den foreslåtte tiltakspakken er etter disse medlemmers syn heller et forsøk på å sette enhetsskolen i fokus og derigjennom foreta en styrking av PP-tjenesten for å kunne inkludere alle barn i et enhetlig miljø.
Disse medlemmer vil igjen peke på at ulikhetene blant barn som trenger særskilt opplæring, antageligvis er enda større enn blant andre barn og unge. Derfor finner disse medlemmer det umulig å forholde seg til en nedlegging/reduksjon av bemanningen ved kompetansesentrene og fremmer eget forslag om dette.
I tillegg anser ikke disse medlemmer at en økning av PP-tjenesten med 300 stillinger vil bety noen virkelig forbedring av denne tjenestens behov, idet det ikke foreligger nok informasjon som sannsynliggjør at kompetansen til hver enkelt ansatt ved sentrene som blir overflødig ved en reduksjon, vil være den ønskede tilgang til PP-tjenesten. Disse medlemmer ønsker å minne om at spisskompetansen i realiteten ligger i det tverrfaglige miljø mer enn hos enkeltindividet. På bakgrunn av disse forhold ber disse medlemmer om en forsvarlig utredning av behov og ikke minst en mer veldokumentert plan for en eventuell opprustning av PP-tjenesten.
Videre må disse medlemmer presisere at det er absolutt nødvendig å få vurdert behovet for tiltak helhetlig. Disse medlemmer mener habiliteringstjenesten, kompetansesentrene og PP-tjenesten må vurderes i sammenheng, og påpeker at det er sagt at en melding om habiliteringstjenesten skal fremmes for Sosialkomiteen til høsten.
Disse medlemmer fremmer på bakgrunn av ovenstående følgende forslag:
« Kompetansesentrene opprettholdes på dagens nivå, for å ivareta de store utfordringene som ligger i begrepet tilpasset opplæring for alle barn, unge og voksne med særskilte behov. » « Regjeringen anmodes om å fremme sak om forebyggende tiltak for å styrke lærernes kompetanse i klasseledelse og pedagogiske opplegg for å fremme elevenes sosiale kompetanse på den enkelte skole. jf. professor T Ogdens undersøkelse. »
Disse medlemmer har merket seg at det hevdes at PP-tjenesten ikke er godt nok utbygd mange steder. Disse medlemmer kan ikke se at det gis en veldokumentert vurdering av hvorfor tjenesten ikke fungerer godt nok. Konklusjonen om mangel på fagfolk virker tilforlatelig, men er neppe eneste grunn til at PP-tjenesten ikke fungerer like godt over alt i landet.
Disse medlemmer kan ikke slutte seg til departementets ønske om å gjennomføre en tilpasning av det statlige kompetansesystemet til de lokale behov. Disse medlemmer viser i den anledning til erfaring fra tidligere nedbygginger innen psykiatri og HVPU.
Disse medlemmer anser at et samarbeid mellom kompetansesentrene og universitet/høyskole er en naturlig utvikling der et slikt samarbeid ikke allerede finnes. Disse medlemmer er imidlertid meget skeptiske til en øket byråkratisering for å få dette til. Det er viktig for disse medlemmer å presisere at midlene som bevilges kommer klientene til gode og ikke forsvinner i en oppbygging av administrativt nettverk. Videre er det vanskelig for disse medlemmer å akseptere at sentrene skal pålegges forskningsoppgaver innenfor sine knappe rammer, og spesielt med tanke på det stadig økende antallet barn og unge som har behov for sentrenes spisskompetanse.
Disse medlemmer viser til at det primære arbeidsfeltet må utformes rundt barnets, foreldrenes og den enkelte skoles daglige behov og ikke i første rekke styrke kontakten mellom spesialpedagogisk forskning/undervisning og utfordringene i barnehage og skole.
Komiteen sine medlemer frå Høgre vil understreke det grunnleggjande prinsippet om den einskilde sin rett til opplæring tilpassa eigne evner og føresetnader. Denne retten må vere eit sjølvsagt utgangspunkt også når ein drøftar opplæring for barn, unge og vaksne med særskilde behov. Desse medlemene vil difor peike på at dei som ikkje har, eller kan få, tilfredsstillande utbytte av ordinære undervisningstilbod, har rett til spesialundervisning tilpassa eigne mulegheiter for utvikling.
Desse medlemene ser det difor som overordna at dei som har spesielle opplæringsbehov, skal få eit tilbod likeverdig med det som blir gitt til andre elevgrupper i norsk utdanning og opplæring. Etter desse medlemene sitt syn er prinsippa for opplegg og organisering av ei slik opplæring svært godt uttrykte av ein samla komité i Innst.S.nr.160 (1990-1991), der det mellom anna heiter:
| « Komiteen støtter hovedsynspunktene i begge stortingsmeldingene om at alle barn, unge og voksne har rett til å få tilbud om tilrettelagt opplæring i sitt eget oppvekstmiljø, og er enig i at integrering, normalisering og likeverd er viktige prinsipper i norsk utdanningspolitikk. Det er viktig å bygge opp gode lokale tilbud i elevenes hjemmemiljøer. » |
Etter desse medlemene si oppfatning er det også grunn til å legge vekt på det som komiteen seier vidare som direkte framhald:
| « Samtidig mener komiteen at det må være valgmuligheter. Elever som etter foresattes vurdering i samråd med den lokale ekspertisen åpenbart har behov for tilbud på skoler for spesialundervisning, må fortsatt kunne få et slikt tilbud. » |
Desse medlemene er ikkje i tvil om at integreringa for dei aller fleste har vore svært positiv, men har samtidig eit klart inntrykk av at komiteen si understreking av mulegheitene til å kunne velje blir tillagt stadig mindre vekt, og at det etter kvart er blitt slik at berre den opplæringa som vert gitt i nærmiljøet, vert sett på som ideell og ønskeleg. Desse medlemene vil halde fast på at det viktigaste må vere omsynet til den einskilde elev, og at ein må legge vekt på å velje den løysinga som gir eleven best høve til utvikling anten dette skjer gjennom integrering i nærskulen eller gjennom tilbod i ein spesialinstitusjon, dersom denne kan gi eleven eit betre og tryggare tilbod enn det eleven kan få i ein vanleg skule.
Desse medlemene viser som døme til forskingsrapportar frå Senter for barneforskning ved NTNU som viser at psykisk funksjonshemma elevar som går i vanlege skular ofte blir einsame og har få venner, medan trivselen aukar etter at dei tek til på spesialskulen (referert i Adresseavisen 2. juli 1997). Dette eksemplet viser, etter desse medlemene si meining, at slike saker kan ha fleire sider og at det neppe finst ein optimal standardmodell for organisering av opplæringa for elevar med spesielle behov.
Desse medlemene viser også til hyppige rapportar om alvorlege åtferdsproblem i skulen. Det gir grunn til uro at mykje tyder på at denne typen problem er i ferd med å auke, samtidig som denne åtferda i mange tilfelle er meir valdeleg enn tidlegare. Det ser også ut som problema, som tidlegare var mest vanlege på ungdomstrinnet, no også gjer seg meir gjeldande i dei lågare klassetrinna. Desse medlemene meiner at ein ikkje kan akseptere at ein obligatorisk skule ikkje kan gi elevar og lærarar tryggleik mot vald. Det kan heller ikkje aksepterast at ein eller nokre få elevar skal kunne øydeleggje undervisninga og skulemiljøet for det store fleirtalet. Desse medlemene meiner det er naudsynt at kommunane i større grad enn i dag opprettar alternative tilbod for elevar med alvorlege åtferdsproblem, og viser m.a. til at fleire studiar av alternative skular har positive konklusjonar (jf. Norsk Skoleblad nr. 11/1998).
Desse medlemene har merka seg at Regjeringa vil overføre ressursar frå kompetansesentra til den kommunale PP-tenesta, men at dei seier svært lite om korleis sjølve kompetansen som er bygd opp over fleire år, skal takast vare på og overførast. Desse medlemene fryktar at ei nedbygging av dei tilboda som kompetansesentra gir i dag, vil føre til at tilbod om kompetent hjelp på ein del område ikkje vil bli flytta nærare elevane, men forsvinne. Dette vil kunne gjere det vanskelegare for skulen og PP-tenesta å gi eit tilfredsstillande tilbod i nærmiljøet. Desse medlemene finn det elles vanskeleg å tenkje seg ein situasjon der kompetansesentra ikkje spelar ei sentral rolle i tiltakskjeda.
Desse medlemene meiner difor at det nå bør setjast i gang arbeid med ei brei utgreiing om alle forhold kring spesialopplæringa. Denne bør m.a. omfatte ei kartlegging av erfaringane i perioden etter at den gamle spesialskulelova vart integrert i grunnskulelova, og erfaringane med overgangen frå spesialskular til kompetansesentra. Desse medlemene meiner også at det vil vere svært verdfullt å få skikkeleg kartlagt korleis integreringa skjer i praksis og i kva grad kommunane makter å oppfylle den einskilde sin rett til tilpassa opplæring. Fleire rettssaker kan tyde på at det enno er langt att før situasjonen på dette området er tilfredsstillande. Desse medlemene vil også peike på at då Stortinget vedtok å opprette tilbodet med kompetansesenter frå 1. august 1992, var dette nettopp for å sikre at naudsynt kompetanse skulle vere tilgjengeleg utan omsyn til kor i landet eleven får opplæringa si. Kompetansesentra skulle såleis styrke den lokale PP-tenesta og også vere ein statleg garanti for eit likeverdig tilbod over heile landet.
Det er, etter desse medlemene sitt syn, naudsyn for å få klarlagt om PP-tenesta i kommunane løyser oppgåvene sine på ein tilfredsstillande måte, og i kva grad og på kva måte PP-tenesta er avhengig av bistand frå kompetansesenter og annan ekstern kompetanse. Ein må også vurdere nærare overlappinga av tilbod t.d. mellom kompetansesentra og den fylkeskommunale habiliteringstenesta.
Desse medlemene vil ta opp følgjande forslag:
« Stortinget ber Regjeringa oppnemne eit utval til å foreta ei brei vurdering av opplæringa for barn, unge og vaksne med spesielle behov, på bakgrunn av utviklinga etter at spesialskulelova vart integrert i grunnskulelova i 1975. I mellomtida skal det ikkje takast ressursar frå kompetansesentra. »
Desse medlemene vil difor ikkje no ta stilling til Regjeringa sitt forslag om nedbygging av kompetansesentra. Ei slik nedbygging må i alle fall vente til utgreiinga er ferdig og utviklinga så langt er evaluert. Det same gjeld forslaga om å leggje ned Nord-Norge-programmet og forslaga om endra styringsordning og felles administrasjon for fleire senter.
Desse medlemene viser til at ein i departementet er oppteken av at barnehagen, skulen og vaksenopplæringa skal få styrka føresetnadene sine for å utvikle eit tilpassa og inkluderande læringsmiljø, og at auka kompetanse vil kunne verke positivt førebyggande og redusere behovet for meir tradisjonell og segregerande spesialundervisning etter einskildvedtak. Desse medlemene er samde i dette og ser det som gledeleg at ein stadig større del av lærarane har spesialpedagogisk kompetanse. Desse medlemene vil peike på at spesialundervisning og vanleg undervisning hittil ikkje er blitt drøfta på same tid i politiske dokument. Ei slik drøfting, der ein ser spesielt på relasjonane mellom spesialundervisning og anna undervisning, bør difor leggjast fram for Stortinget.
Komiteen viser til at det kan være vanskelig å orientere seg i rettighetene og hjelpeapparatet for funksjonshemmede, og ber på denne bakgrunn om at det må utarbeides en kort og oversiktlig brosjyre hvor det redegjøres for den hjelp og de rettigheter som finnes.
2.2 Den spesialpedagogiske tiltakskjeden. Brukergrupper, ressurser og tjenesteyting på ulike forvaltningsnivå
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at det i 1998 vil bli brukt omkring 6 mrd. kroner til spesialundervisning etter enkeltvedtak og spesialpedagogiske tiltak på ulike forvaltningsnivå. I tillegg kommer utgifter til annen tilpasset undervisning. Tallene viser at det blir brukt omtrent like mange årsverk i de statlige spesialpedagogiske kompetansesentrene som i den samlede PP-tjenesten i kommuner og fylkeskommuner. Flertallet mener derfor det er riktig å foreta en viss omfordeling av ressurser fra statlig til kommunalt nivå. Flertallet mener det er viktig å styrke den lokale kompetansen og bringe mer av ressursene nærmere brukerne.
2.3 Vurdering av den spesialpedagogiske tiltakskjeden. Videre drift og endringer
Av meldingen går det fram at den største utfordringen i dag er å gi elevene tilpasset opplæring i praksis. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i det.
Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, har merket seg at PP-tjenesten mange steder ikke er godt nok utbygd. Denne tjenesten skal gi sakkyndige vurderinger av høy kvalitet og stå for praktisk faglig rådgivning til de tilsatte i skolen og foreldrene. Der PP-tjenesten fungerer godt, er den nær brukerne, har god lokalkunnskap og en innarbeidet posisjon som sakkyndig og rådgivende organ. Dette flertallet mener at meldingen gir god faglig argumentasjon for å styrke PP-tjenesten. Det vil kunne medvirke til å bedre det pedagogiske tilbudet til barn, unge og voksne med særlige opplæringsbehov innenfor det kommunale og fylkeskommunale opplæringssystemet.
Dette flertallet har merket seg at departementet vil gjennomføre en tilpasning av det statlige kompetansesystemet til behovene lokalt. Dette flertallet slutter seg til forslaget om en modell som styrker den lokale kompetansen, men der en samtidig viderefører en nasjonal spisskompetanse innen avgrensede områder. Dette flertallet vil imidlertid understreke nødvendigheten av at kompetansesentrene innehar høy og variert kompetanse.
Komiteen vil understreke nødvendigheten av en nærmere tilknytning mellom kompetansesentrene og høgskole/universitets- og forskningsmiljøene for å sikre at kompetansen skal ivaretas og videreutvikles. Det vil styrke bindeleddet mellom forskning og utdanning på den ene siden og praksisfeltet på den andre siden. Hvordan en slik tilknytning skal organiseres, må utredes nærmere.
Komiteen fremmer følgende utkast til vedtak:
« Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at hvert kompetansesenter får en faglig tilknytning til en høgskole/et universitet. »
Komiteen vil understreke at alle de spesialpedagogiske kompetansesentrene primært skal ha en brukervennlig profil og bistå med kunnskap og innsikt som kan komme den enkelte elev, foresatte og barnehage/skole til nytte i hverdagen. Intensjonen med å knytte sterkere faglige forbindelser mellom sentrene og høgskoler/universitet skal være å styrke kontakten mellom spesialpedagogisk forskning/undervisning og utfordringene i barnehage og skole. Hensikten med en styrket kontakt med høgskoler og universiteter er at kompetansesentrenes primæroppgaver skal bli bedre ivaretatt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, ser det som viktig at de spesielle sterke fagområdene som de ulike sentrene allerede har utviklet, ivaretas på beste måte, og venter at departementet har en løpende dialog med sentrene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det mellom senteret og høgskolen/universitetet skal etableres samarbeidsorgan med representanter for begge institusjonene. På denne måten mener disse medlemmer at det vil bli lettere å utveksle kunnskap og erfaringer både fra forskningsmiljøet til brukerne og fra brukerne til forskningsmiljøene. Et slikt formalisert samarbeid vil dessuten kunne virke avklarende når det gjelder rolleforståelse.
Disse medlemmer vil understreke de statlige utdanningskontorenes ansvar for å stimulere til samarbeid mellom ulike fagmiljøer. Ansvaret gjelder også å påse at det blir formalisert rutiner og samarbeidsorganer mellom sentrene og forskningsmiljøer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ber departementet vurdere hvorvidt denne organiseringen overflødiggjør et eget landsomfattende styre på sikt.
Med en slik modell mener komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti at hvert senter administrativt skal være en egen enhet.
Dette medlem mener det er lite å tjene økonomisk på å legge inn et eller flere sentre som underavdelinger av andre. Med en formalisert tilknytning til et sterkt fagmiljø på høgskole-/universitetsnivå, mener dette medlem at det heller ikke er faglige grunner til å legge et senter inn som filial av et annet.
Kompetansesenter for syn
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at departementet går inn for at de to synssentrene Huseby og Tambartun blir slått administrativt sammen under felles ledelse fra 1. august 1999.
Flertallet merker seg at det i dag ikke er noen heltidselever tilbake på noen av de to synssentrene. Flertallet mener det er viktig å sørge for en framtidig organisering som letter koordinering av aktivitetene og tjenestetilbudet på synssentrene. Flertallet støtter på denne bakgrunn departementets forslag om felles ledelse av de to synssentrene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser i den forbindelse til den kompetansen som finnes ved Tambartun, og at senteret samarbeider både med Høgskolen i Sør-Trøndelag og NTNU. Tambartun er med på å utvikle et faglig tyngdepunkt i Trøndelag sammen med Ekne og Møller. Det er derfor viktig at disse fagmiljøene beholdes der.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det synes enklere å integrere synshemmede eller blinde elever enn for eksempel døve elever ut fra et språklig synspunkt.
På tross av ovenstående ønsker ikke disse medlemmer en reduksjon av bemanningen eller en felles ledelse da det ikke fremkommer hvilke besparelser dette gir. Disse medlemmer viser til egne forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under pkt. 2.1.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sitt prinsipielle standpunkt om at hvert senter skal ha sin egen administrative enhet.
Kompetansesenter for hørsel
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, har merket seg at departementet vil opprettholde ressursnivået innenfor hørselssektoren, men vil be de aktuelle styrene om å utrede spørsmålet om å avvikle tilbudet ved Nedre Gausen og omfordele ressurser til etablering av et hørselssenter i Nord-Norge. Flertallet er enig i at de aktuelle styrene foretar en gjennomgang av ressurssituasjonen i hørselsomsorgen. Flertallet har merket seg at flere høringsinstanser, deriblant Norges Døveforbund og Hørselshemmedes Landsforbund, har gått imot nedlegging av Nedre Gausen. Flertallet vil også fremheve den innsats Nedre Gausen gjør i lokalskolene. Flertallet kan ikke uten videre slutte seg til at Nedre Gausen legges ned, og viser til at det pr. i dag ikke foreligger elevtallprognoser eller alternative tilbud til brukerne. Den totale gjennomgangen av hørselssektoren må derfor vurdere andre løsninger enn nedlegging av Nedre Gausen.
Komiteen sine medlemer frå Fremskrittspartiet og Høgre viser til merknadene sine under pkt. 2.1, og vil subsidiært slutte seg til merknadene frå fleirtalet når det gjeld kompetansesenter for høyrsel.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil presisere at hørselshemmede er i en spesiell situasjon når det gjelder integrering på grunn av manglende evne til kommunikasjon. Evnen til kommunikasjon må læres, og disse medlemmer kan ikke se noen annen måte å få en slik opplæring på enn på kompetansesentrene for hørsel.
Disse medlemmer viser til egne forslag.
Komiteen viser til at det er etablert en arbeidsgruppe som har som mandat å se nærmere på hvordan døvetolkningen i undervisningen bør organiseres på alle utdanningsnivå, og utrede administrative og økonomiske konsekvenser.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at døvetolker bør knyttes til den spesialpedagogiske tiltakskjeden, jf. Innst.O.nr.70 (1997-1998).
Komiteen har merket seg at det samlede kompetansenettverk for barn og unge med spesielle behov er uoversiktlig og har forankring i forskjellige sektorer og fagkulturer. Meldingen omtaler bl.a. grenseflatene mellom spesialpedagogiske kompetansesenter for sammensatte lærevansker og den fylkeskommunale habiliteringstjenesten.
Komiteen er enig i at det er behov for bedre samordning og kontakt mellom ulike hjelpetiltak, på tvers av forvaltningsnivå og sektorgrenser, og ber om at både departement og styre prioriterer dette i det videre arbeidet med å styrke det totale kompetansenettverk, bl.a. via avtalebasert sektorovergripende samarbeid.
Komiteen forutsetter at det i denne saken er direkte kontakt mellom berørte departementer, og at slike spørsmål blir drøftet nærmere i Sosialdepartementets forestående stortingsmelding om rehabiliteringstjenesten med utgangspunkt i de premisser som er lagt i denne innstillingen.
Cochlea-implantat på barn
Komiteen viser til at departementet har nedsatt styrings- og faggrupper omkring situasjonen for cochlea-implanterte barn. Komiteen forutsetter at foreldre til barn som kan være aktuelle for en slik operasjon, får allsidig og helhetlig informasjon. Det må innarbeides rutiner for å kunne tilby medisinsk, audiopedagogisk, sosialfaglig og psykologisk informasjon.
Komiteen er kjent med at det internasjonalt er gjort forsøk med å følge opp cochlea-implanterte barn med lydstimulans og taletrening. Det enkelte barns individuelle behov må stå i sentrum, og det må arbeides for at foreldrene får et reelt tilbud om ulike opplæringsformer for denne gruppen.
Kompetansesenter for sosiale og emosjonelle vansker
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at departementet vil ha vurdert å gi Lillegården oppgaver innenfor sektoren for sammensatte lærevansker. Det vises i denne sammenheng til at dette senteret har erfaring fra planlegging og gjennomføring av kompetanseutvikling i barnehager og skoler knyttet til arbeid med barn/unge med atferdsvansker.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknadene om at alle kompetansesentre skal være knyttet til universitet/høgskoler, og mener derfor at Lillegården bør få en faglig tilknytning til Universitetet i Oslo gjennom Institutt for spesialpedagogikk. Birkelid beholder med dette sine opprinnelige opptaksfylker.
Disse medlemmer vil peke på at undersøkelser klart viser at det er en stor sammenheng mellom barn som ikke har fullført grunnskole og den kriminelle løpebane, samt at barn er blitt « offer for en sosial arv ». Disse medlemmer viser til at det er om lag 20 % av de innsatte i norske fengsler som ikke har fullført grunnskole, (jf. Justisdepartementets undersøkelse i 1991). I tillegg viser undersøkelsen at ca 30-35 % kun har ett år i videregående skole. Dette kan ha sin årsak i at grunnskoleutdannelsen er for dårlig.
Disse medlemmer vil be departementet vurdere om det ved Lillegården i samarbeid med Universitetet i Oslo kan settes i gang en undersøkelse av hvorfor enkelte barn faller ut av skoleverket og sammenhengen med bl.a. sosial arv.
Kompetansesenter for sammensatte lærevansker
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, vil særlig peke på at Torshov kompetansesenter skal dekke et stort område med en stor andel fremmedspråklige elever. Flertallet vil derfor anbefale at nedbemanningen ved Torshov kompetansesenter får et mindre omfang enn det som vil følge av en jevn prosentvis fordeling på alle sentrene.
Flertallet fremmer følgende utkast til vedtak:
« Stortinget ber Regjeringen foreta en mindre nedbemanning av Torshov kompetansesenter enn det som vil følge av en jevn prosentvis fordeling på alle sentrene. »
Flertallet har merket seg at det foreslås en reduksjon i årsverk som innebærer en nedbemanning med gjennomsnittlig 40-50 %, men at Sandfallet vil bli mindre redusert enn de andre sentrene. Flertallet er enig i at Sandfallet må få en mindre reduksjon i antall årsverk.
Programmet for Nord-Norge
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til meldingens omtale av Programmet for Nord-Norge og støtter intensjonen om å videreføre og forsterke satsingen på lokal PP-tjeneste og et sterkt faglig desentralisert tjenestenettverk. Flertallet ser positivt på at denne modellen foreslås spredt også til resten av landet. Flertallet ser det som viktig å kunne bygge videre på de positive erfaringer landsdelen har gjort gjennom programmet; bl.a. det regionale IT-nettverk, utvikling av tjenestetilbud til samiske brukere, knutepunktkontorene og samarbeidsmodellene på tvers av forvaltningsnivå.
Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, ønsker en nærmere konsekvensanalyse av den foreslåtte avvikling av Programmet for Nord-Norge med utgangspunkt i den hjelp som gis i nærskoler og lokalmiljø, og ønsker en mer omfattende vurdering av programmet før det tas stilling til en eventuell omlegging. Dette flertallet vil be departementet, sammen med styret for PNN, legge fram en betenkning om dette som egen sak i løpet av 1999.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine generelle merknader. I tillegg vil disse medlemmer presisere at de gode resultatene fra dette prosjektet skal vurderes brukt i landet ellers hvor det er relevans.
Komiteen sine medlemer frå Høgre viser til sine merknader under pkt. 2.1 når det gjeld Programmet for Nord-Norge.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at de faglige ressursene som brukes på Nord-Norge programmet, må opprettholdes på dagens nivå. Programmet legger til grunn en desentralisert modell som er i samsvar med intensjonene i meldingen. Det vil derfor etter disse medlemmers mening være galt å svekke den faglige delen av programmet. I tillegg til at den faglige delen av programmet blir opprettholdt på dagens nivå, vil disse medlemmer understreke at kommunene i Nord-Norge skal ha sin rimelige andel av nye stillinger til PP-tjenesten.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen opprettholde de faglige ressurser som brukes på Programmet for Nord-Norge og styrke PP-tjenesten med en rimelig andel av de nye stillingene. »
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg at i Nordland fylke peker det spesialpedagogiske senteret seg ut som et faglig tyngdepunkt.
Disse medlemmer mener senteret bør videreutvikles og styrkes gjennom et tettere samarbeid med Høgskolen i Bodø og viser til den konstruktive form dette samarbeidet allerede har.
Landsdekkende styre
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, ber departementet vurdere nærmere om det vil være mer hensiktsmessig å markere overgangen fra tre til ett felles styre ved å foreta en nylokalisering av sekretariatet.
Flertallet forutsetter ellers at det i tillegg til det landsdekkende styret på regionalt nivå utvikles praktiske samarbeids- og samordningsinstanser/-modeller som kan ivareta behov for optimal kontakt og samarbeid mellom de ulike ledd i tiltakskjeden på tvers av sektor- og forvaltningsgrenser. De statlige utdanningskontorene bør ha et spesielt ansvar for å sikre at det utvikles slike ordninger.
Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil peke på at f.eks. sekretariatet i Hamar kan være velegnet til å ta over sekretariatsfunksjonen for det nye landsdekkende styret.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sine merknader foran hvor en ber departementet vurdere hvorvidt tilknytning til Statens utdanningskontor overflødiggjør et eget landsomfattende styre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine generelle merknader under pkt. 2.1.
Komiteen sine medlemer frå Høgre viser til merknadene sine under pkt. 2.1 når det gjeld landsdekkande styre. Subsidiært vil desse medlemene støtte fleirtalet sitt syn på å vurdere lokaliseringa av dette styret. Hamar peikar seg positivt ut som eit av alternativa som må vurderast.
Styrking av PP-tjenesten
For personer med særskilte opplæringsbehov er PP-tjenesten den viktigste samarbeidspartneren og den tjenesten som barnehagene, skolene og foreldrene har det mest omfattende samarbeidet med. I egenskap av den nærmeste hjelpeinstans får derfor PP-tjenesten de aller fleste henvendelsene. Derfor er komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, enig i at tjenesten må settes i stand til å yte denne hjelpen, både i forhold til bemanning og kompetanse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine generelle merknader og egne forslag.
Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, ser positivt på forslaget om eit 3-årig kompetanseutviklingsprogram for både dei tilsette i PP-sektoren og for skoleleiinga i grunnskolen og den vidaregåande skolen. Dette vil vere av avgjerande betydning for det systemretta arbeidet som skal drivast, som skal gi den einskilde lærar, klasse og elev hjelp i klassesituasjonen og skolekvardagen, og som særleg skal gi hjelp i forhold til sosiale og emosjonelle problem, lese- og skrivevanskar og samansette lærevanskar. Fleirtalet vil understreke at programmet ikkje berre må fokusere på systemretta kompetanseheving og FoU-arbeid, men også leggje vekt på å gi auka kunnskap om korleis PP-tenesta kan hjelpe einskildelevar med spesifikke vanskar. Fleirtalet meiner også at ein må sjå dette i samanheng med spesialpedagogisk kompetanseheving for lærarane, både i grunnutdanninga og i etter- og vidareutdanninga. Slik kompetanseheving for vanlege lærarar er spesielt viktig når det gjeld lese- og skrivevanskar.
Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, vil understreke betydningen av at det 3-årige kompetanseutviklingsprogrammet realiseres så snart som mulig, slik at det ikke oppstår et vakuum i fagutviklingen etter at nedtrappingen av de statlige kompetansesentrene har startet. Dette flertallet regner med at departementet sørger for at dette arbeidet prioriteres.
Dette flertallet understreker at en god PP-tjeneste er avhengig av at de ansatte dekker et faglig bredt spekter og har god faglig fordypning innenfor sine fagfelt. Dette flertallet mener derfor at det må stilles krav om at PP-tjenesten skal ha ansatte med høy kompetanse innenfor pedagogikk, psykologi og spesialpedagogikk.
Dette flertallet ser det som viktig at det blir etablert funksjonelle modeller, f.eks. interkommunale samarbeidsordninger, som sikrer alle deler av fylket og alle kommuner tilgang til spesialpedagogisk kompetanse på høyt nivå. Dette flertallet viser til de positive erfaringene fra Nord-Norge-programmet med forsterket faglige tyngdepunkt lokalisert til enkelte PP-kontor og avtalebasert samarbeid i større regioner. I dette arbeidet må høgskole og universitet inngå i samarbeidet for å sikre en fremtidsrettet utdanningskapasitet.
Vurdering av enkelte særskilte forhold
Komiteen mener at det er viktig at forskningssentrene får en brukervennlig profil, slik at den innsikt de får innenfor lese- og skrivevansker og atferdsproblematikk, kan komme den enkelte elev og skolen til nytte på en god måte.
Komiteen vil be departementet vurdere behovet for spisskompetanse på matematikkvansker/dyskalkuli da slike vansker også er et problem for mange elever.
Komiteen er kjent med at Universitetet i Oslo har særlig kompetanse på dette området.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til meldingens omtale av at det trolig er på læremiddelområdet at blinde elever i dag møter de største problemene i skolehverdagen. Læremidler i punktskrift er ofte ikke tilgjengelige når skoleåret tar til. Det er særlig et problem i de videregående skolene. Flertallet har merket seg at Nasjonalt læremiddelsenter har utarbeidet en straksplan for utvikling av læremidler for blinde og sterkt svaksynte elever som har punktskrift som skriftspråk. Flertallet mener at elever som har punktskrift som sitt skriftspråk må få en lovfestet rett til opplæring i punktskrift, jf. Innst.O.nr.70 (1997-1998) om ny opplæringslov.
Flertallet peker på at blinde og svaksynte også må kunne få tilgang på faglitteratur på lyd, og mener at Nasjonalt læremiddelsenter må ha som oppgave å gjøre denne type læremidler tilgjengelig for alle de elevene som trenger det.
Elever med lese- og skrivevansker har stort behov for særlige hjelpemidler som f.eks. lydbøker. De utgjør en stor gruppe elever som, i tillegg til blinde og svaksynte, vil kunne gjøre seg nytte av disse læremidlene og få den hjelp de trenger for å kunne ha samme mulighet til å tilegne seg kunnskap som andre. Skal disse elevene få den tilpassede opplæring de har krav på, må slike hjelpemidler foreligge slik at skolen/kommunen kan skaffe det til veie når sakkyndig vurdering om behov foreligger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til at den fylkesvise audio- og synspedagogiske tjenesten er av stor verdi for brukerne. Derfor ønsker disse medlemmer at tjenesten fortsatt opprettholdes på et minimum av dagens nivå og med samme geografiske plassering. I tillegg peker disse medlemmer på at tjenesten, for å optimalisere arbeidet og tilgjengeligheten, styrkes fra det kompetansesentret som de enkelte fylkestjenestene naturlig hører inn under og fremmer forslag i tråd med dette:
« Den fylkesvise audio- og synspedagogiske tjenesten skal fortsatt ha sin nåværende geografiske plassering. Tjenesten styres fra det kompetansesenter som fylkestjenesten naturlig hører inn under. »
Komiteen sine medlemer frå Kristeleg Folkeparti, Høgre, Senterpartiet og Venstre viser til Innst.S.nr.79 (1997-1998), om å betre situasjonen for elevar med lese- og skrivevanskar. Desse medlemene vil peike på at det på dette området er spesielt viktig å heve kompetansen hos vanlege lærarar. Nyare forsking ved Senter for leseforsking peikar på kor viktig læraren i den vanlege skulen er når det gjeld å førebyggje og gi hjelp når slike vanskar oppstår. Desse medlemene meiner at alle studentar i lærarutdanninga må få ei grunnleggande innføring på dette området. Denne bør m.a. gå inn på årsaker, førebygging, tidleg diagnostisering og tiltak for å hjelpe dei som har lese- og skrivevanskar. Problemstillingane må, etter desse medlemene sitt syn, også få ein større plass i grunnutdanninga for førskulelærarar.
Desse medlemene ser positivt på at lese- og skrivevanskar får ein sentral plass i det praksisretta kompetansehevingsprogrammet, og meiner at Senter for leseforsking må ha ei sentral fagleg rolle og stort fagleg ansvar i dette programmet.
2.4 Personellmessige, økonomiske og administrative konsekvenser
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, har merket seg at det vil bli opprettet en foreløpig personalenhet som kan håndtere praktiske oppgaver som melder seg i sammenheng med nedlegging av aktuelle kompetansesentre og etablering av nye tiltak. Flertallet mener at det er nødvendig å opprette en omstillingsenhet. Departementet peker på at mange av de overtallige har kompetanse slik at de kan tilsettes i de nyopprettede stillinger i PP-tjenesten, eller de har kompetanse slik at de har gode sjanser til annet arbeid.
Flertallet vil peke på at de overtallige er konsentrert på bestemte kompetansesentre, og at de nye PP-stillinger er fordelt ut over landet. Flytteproblemer, alder og manglende kompetanse kan medføre at noen av de overtallige går over på ventelønn.
En del arbeidstakerne som blir berørt av den foreslåtte omstruktureringen, var også berørt av omleggingen av de statlige spesialskolene i 1992. Det er derfor særdeles viktig å ivareta denne arbeidstakergruppen. Flertallet forutsetter at det i samarbeid med de ansattes organisasjoner utarbeides en gjennomføringsplan. Flertallet mener det er viktig at kompetansesentrenes geografiske plassering må klargjøres så snart som mulig. Det må videre presiseres hvilken spisskompetanse og faglige profil som skal utvikles ved det enkelte kompetansesenter, slik at også dette kan legges til grunn i den forestående omstillingsprosessen. Dette må skje både av hensyn til de ansatte og av hensyn til kompetansesentrenes mulighet til å bli funksjonsdyktige på kortest mulig tid. Flertallet forutsetter at staten følger opp sitt personalansvar i samsvar med det ansvarlige departementets veiledning og retningslinjer for « personalpolitikk ved omstillingsprosesser ».
Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti minner om at kompetansesentrene er finansiert ved trekk i rammeoverføringene til kommunesektoren. Dette er et viktig prinsipp som er en forutsetning for at sentrenes kompetanse blir benyttet av alle kommuner uavhengig av økonomisk situasjon. Disse medlemmer vil understreke at dette prinsippet fortsatt skal være gjeldende. Kommuner og fylkeskommuner skal derfor ikke betale for tjenester som ytes til enkeltelever, grupper av elever eller til et skolemiljø.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har merket seg at trinn I i omleggingen skal være gjennomført innen 1. august 1999. Hoveddelen av stillingene (anslått til 280 av 300) skal være overført/besatt innen 1. august. Denne store omstillingen skal således gjennomføres i løpet av ett år. Dette medlem er i tvil om dette lar seg gjøre. Dette medlem vil derfor antyde at omstillingsprosessen bør kunne strekke seg over en lengre periode. Dette medlem mener at en bør ha som mål at hele omstillingsprosessen bør være ferdig innen 1. august 2000. Dette medlem vil dessuten understreke at prosessen gjennomføres i nært samarbeid med de berørte organisasjonene. En så stor omstillingsprosess er en belastning for dem som blir berørt. Dette medlem vil derfor foreslå at det avsettes ekstra penger ut over frigjorte midler til selve omstillingsprosessen. Dette medlem ber Regjeringen i statsbudsjettet for 1999 foreslå eventuell bevilgning til omstillingen.