Brev fra Justisdepartementet til justiskomiteen, datert 2. juni 1998.

Dok.nr.8:104 (1997-1998) Om kriminalisering av bruk av dopingpreparater

       Jeg viser til brev fra justiskomiteen 12. mai 1998 hvor Justisdepartementet er bedt om å uttale seg om forslaget i Dok.nr.8:104 (1997-1998) om kriminalisering av bruk av dopingpreparater.

1. Etterkontroll

       I forarbeidene til straffeloven § 162b om doping varslet departementet en etterkontroll av bestemmelsen, se Ot.prp. nr. 46 (1991-1992) om lov om endring i straffeloven (straffetiltak mot doping) s 19. I merknadene til § 162b i Innst.O.nr.64 (1991-1992) s 4 spalte 2, ba også Justiskomiteen om en etterkontroll.

       Departementet har foretatt etterkontrollen og vil orientere Stortinget om den i en planlagt proposisjon om endringer i straffeloven. Nedenfor vil jeg redegjøre for den delen av kontrollen som gjelder bruk av dopingmidler.

2. Straffeloven § 162b om doping

       Formålet med den nye straffeloven § 162b om doping var mer effektivt å kunne ramme apparatet som fremskaffer og omsetter dopingmidler ved å idømme strengere straffer enn det den tidligere rettstilstanden åpnet for. Det var også et formål å ramme befatning med dopingmidler som ikke tidligere var omfattet av noe straffebud. Erverv, bruk og besittelse av dopingmidler ble likevel ikke gjort straffbart.

3. Gjennomføringen av etterkontroll

       Justisdepartementet henvendte seg til Riksadvokaten ved brev 8. oktober 1996, og ba om hans syn på hvordan bestemmelsene i straffeloven § 162b hadde virket. Riksadvokaten forela brevet for samtlige statsadvokatembeter, herunder ØKOKRIM. Statsadvokatembetene forela saken videre for sine politidistrikter.

       Justisdepartementet har også innhentet kopi av alle dommer hvor det har vært domfellelse etter dopingbestemmelsen i § 162b.

       Flere høringsinstanser reiser spørsmål om § 162b bør utvides til også å omfatte erverv, besittelse og bruk av dopingmidler. Høringsinstansene fremhever at idrettens egne organer ikke effektivt slår ned på misbruk i egne rekker. Det pekes på at dette både kan skyldes ressursmangler og at kontroller som hovedregel bare finner sted blant aktive utøvere. Videre blir det pekt på at misbruk av dopingmidler også forekommer i miljøer utenfor idretten hvor det ikke eksisterer egne sanksjonssystemer. Som eksempler nevnes doping blant dørvakter, vaktmannskaper og pengeinnkrevere.

       Riksadvokaten går imot en lovendring på dette punktet. Han peker på at det er lite ønskelig å utvide området for straffbarhet på et felt hvor påtalemyndigheten har få ressurser til effektivt å håndheve bestemmelsen.

4. Departementets syn

       Grunnen til at departementet i sin tid ikke foreslo å kriminalisere bruk mv av dopingmidler går frem av Ot.prp. nr. 46 (1991-1992) 13, hvor det heter:

« På dette området bør man overlate til idretten å foreta de nødvendige kontroller og å sette i verk sanksjoner. Regler om erverv, bruk og besittelse vil i første rekke rette seg mot den enkelte idrettsutøver. Det sanksjonssystemet idretten selv rår over, har trolig en vel så god preventiv virkning overfor idrettsutøvere som en eventuell straffebestemmelse i den alminnelige lovgivningen. Bruk av dopingmidler er dessuten i større grad idrettens problem alene og i mindre grad et samfunnsproblem enn andre former for befatning med dopingmidler. Videre ville det være praktisk vanskelig om politiet og påtalemyndigheten skulle etterforske og påtale bruk av dopingmidler. Spesielt vil det kunne oppstå vanskelige rettssikkerhetsproblemer i tilknytning til prøvetaking og analyse, se nærmere Straffelovrådets utredning s 43. Kriminalisering av bruk m v ville dessuten kreve relativt store ressurser på bekostning av andre og viktige oppgaver politiet og påtalemyndigheten har.

Et annet moment som taler imot å kriminalisere bruk av dopingmidler, er at en på grunn av bevisbyrdereglene i idrettens eget regelverk vil kunne oppleve at en idrettsutøver dømmes av idrettens egne organer, men frifinnes av en alminnelig domstol. Dette vil kunne gi en negativ signaleffekt. Slike problemer vil ikke oppstå for andre former for befatning med dopingmidler, fordi reglene om omvendt bevisbyrde bare gjelder ved bruk. »

       Etter mitt syn kan disse synspunktene fortsatt ha mye for seg. Jeg legger vekt på at straff er samfunnets skarpeste reaksjon og derfor bør brukes med tilbakeholdenhet. Det gjelder - særlig hvis andre reaksjoner kan være vel så tjenlige.

       På den annen side vet vi i dag ikke nok om de helsemessige konsekvensene av å bruke dopingmidler. Det er derfor fortsatt grunn til å følge utviklingen. Kulturdepartementet har nedsatt et kontaktutvalg for anti-dopingarbeid i Norge. (Dette er en formalisering av det uformelle kontaktutvalget mellom myndighetene og idretten som er omtalt i St.meld. nr. 16 (1996-1997) Narkotikapolitikken s 43.) Utvalget skal blant annet komme med forslag til en handlingsplan for anti-dopingarbeidet i Norge. Handlingsplanen skal gjelde både for den organiserte og den uorganiserte idretten - med hovedvekt på den uorganiserte idretten. Det heter i utvalgets mandat at utvalget skal se nærmere på hvilke spørsmål som må utredes for å ta stilling til om bruk av dopingmidler bør kriminaliseres.

       Etter mitt syn bør vi avvente dette arbeidet før det tas standpunkt til om bruk av dopingmidler nå bør kriminaliseres.