1. Sammendrag

       Stortingsrepresentantene Terje Knudsen, Vidar Kleppe og Harald Tom Nesvik har den 6. mai 1998 fremsatt følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring i lov om yrkesskadeforsikring slik at begrepet konstatert anvendes i denne bestemmelse på tilsvarende måte som ved konstatering av skader i henhold til skadeserstatningsloven. »

       I begrunnelsen for forslaget vises bl.a. til at etter yrkesskadeforsikringsloven § 21 gjelder loven ikke for skader eller sykdommer som er « konstatert » før lovens ikrafttredelse 1. januar 1990.

       For mange skadelidte som har hatt uklare symptomer, uten å være klar over at de har vært skadet før 1990, og der sykdomsutviklingen først har forsterket seg og gitt seg utslag i invaliditet etter 1990, blir det avgjørende for krav på erstatning hvorvidt skaden/sykdommen anses konstatert allerede når de første tegn viste seg, eller om den anses konstatert først når skadelidte har blitt klar over den.

       Det vises videre til at i henhold til rettspraksis etter skadeserstatningsloven av 1969 brukes « konstatert » i den betydning at skadelidte først må ha blitt klar over at han er skadet før det kan sies at skadene er konstatert.

       I tiden etter at yrkesskadeforsikringsloven trådte i kraft har det kommet frem et betydelig antall tilfeller, deriblant ganske mange løsemiddelskader, hvor den skadde påberoper seg at hans tilfelle ble konstatert etter 1. januar 1990, mens forsikringsselskapene mener skaden ble konstatert tidligere. Om disse grensetilfellene finnes det en betydelig praksis fra Forsikringsskadenemnda, men nesten ingen domspraksis.

       Spørsmålet blir når det kan sies at skadelidte har oppdaget skaden. Er det når de spede og uklare symptomer melder seg, eller er det når lidelsen er blitt mer manifestert, eller først når en lege har slått fast at det foreligger invaliditet? Det rimelige og naturlige vil etter forslagsstillernes mening være at lidelsen i § 21's forstand anses konstatert først når en legeuttalelse slår fast at det foreligger en invalidiserende sykdom som har sammenheng med yrke.

       Praksis fra Forsikringsskadenemnda når det gjelder forståelsen av § 21 er ikke entydig, men senere nemndsavgjørelser er blitt strengere i den skadedes disfavør.

       Det er helt klart at mange skadelidte, særlig løsemiddelskadde, har blitt nektet erstatning pga. den sterkt urimelige fortolkning av begrepet konstatert som nemnda praktiserer, og som også er blitt praktisert av domstolen i de meget få tilfeller av byretts- og lagmannsrettsavgjørelser som foreligger. Den beste måte å løse tolkningsproblemet på er - i mangel av en avklarende høyesterettsavgjørelse - å endre § 21, slik at konstateringstidspunktet skyves nærmere i tid, og det ikke tas hensyn til den fase da lidelsen bare består i små eller uklare symptomer. Først på det tidspunkt da skadelidte har klart for seg at det virkelig foreligger en invalidiserende skade, eventuelt at det foreligger en legeerklæring som fastslår dette, bør skaden etter forslagsstillernes mening være « konstatert » i lovens forstand.

2. Komiteens merknader

       Dok.nr.8:106 (1997-1998) har vært forelagt Justisdepartementet som har avgitt uttalelse i brev til komiteen, datert 4. juni 1998, jf. vedlegg.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Morten Olsen, Jan Petter Rasmussen og Reidar Sandal, fra Kristelig Folkeparti, Unni Hennum Lie og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet, Tor Nymo, viser til at forslaget er meget konkret i forhold til hvordan man ønsker å tolke begrepet « konstatert » i yrkesskadeloven § 21 for derved å utvide forsikringens virkeområde. Dette ville innebære at enkelte som før lovens ikrafttredelse (1. januar 1990) hadde vært utsatt for en ulykke, men som ikke hadde fått skaden diagnostisert eller ikke var klar over at hendelsen ville føre til skade, ville kunne få erstatning. Dagens praksis følger av forarbeidene ( Ot.prp. nr. 44 (1988-1989) s. 91). Det avgjørende er om den skadelidte har oppdaget skaden. Det er lagt til grunn at det er tilstrekkelig at skadelidte selv kjente til skaden; det er ikke nødvendig at skaden er diagnostisert. Praksis krever ikke at skadelidte er klar over eller at det på annen måte er slått fast at skaden skyldtes arbeidet.

       Flertallet er av den oppfatning at en endring ville føre til en uakseptabel forskjellsbehandling i forhold til alle de som i perioden fra 1990 har fått behandlet sine saker etter gjeldende fortolkninger. Flertallet vil i denne forbindelse også vise til Stortingets vedtak 20. januar 1998 vedrørende Dok.nr.8:54 (1997-1998) der Stortinget ba Regjeringen fremme forslag om endring av folketrygdloven § 13-4, inkludert forskriftene og kommentarene til denne, slik at slitasje- og belastningsrelaterte lidelser som er yrkesbetingede blir sidestilt med øvrige yrkessykdommer. Denne endringen vil etter flertallets oppfatning fange opp de som pga. slitasje- og belastningsskader har fått yrkesskader. Andre godkjente yrkessykdommer i henhold til § 13-4 i folketrygdloven er lungelidelser og løsemiddelskader som bl.a. skyldes langvarig yrkesrelatert løsemiddeleksposisjon.

       Flertallet erkjenner at yrkesskader som inntraff før lovens ikrafttredelse, herunder de tilfeller som ikke er « konstatert » men kjent av skadelidte, ikke vil komme inn under yrkesskadeforsikringsloven. Dette var heller ikke meningen. Flertallet mener at det alltid vil være noen som faller uheldig ut all den tid forsikringen skal tre i kraft fra en spesiell dato. Dersom dagens praksis endres i tråd med forslagsstillernes intensjoner vil det oppstå nye grensetilfeller, og det vil etter flertallets oppfatning føre til vesentlig usikkerhet om rettspraksis på området.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Jørn L Stang og Toril Haaland Horpestad, mener at det springende punkt er hvordan begrepet « konstatert » i lovens § 21 skal forståes. Det som er uttalt og som er avgjørende, er i hvilket tidsrom skadelidte har « oppdaget skaden ». Men spørsmålet blir så videre hva som ligger i « skaden ». Er « skaden » de første, svake symptomer på at noe er i veien, eller er det først når skaden blir mer manifestert at man nå kan si at det foreligger en skade, eller er det først når invaliditet inntreffer.

       Disse medlemmer vil videre understreke at svært mange som arbeider i utsatte bedrifter er mer eller mindre skadet som følge av miljøpåvirkninger, som f.eks. malere eller lakkerere. Men de er ikke nødvendigvis « skadet » i lovens forstand av denne grunn. Det er det ene yttertilfelle. Det andre er når invaliditet er konstatert, da er man utvilsomt « skadet ».

       Disse medlemmer vil videre understreke at det ikke er en forandring av loven, men en presisering av et begrep - « konstatert » - som lovgiveren åpenbart ikke har tenkt godt nok igjennom. Det kan derfor misforståes når departementet tror at det her siktes til en utvidelse av lovens virkeområde « slik at en del tilfelle som med den nåværende utforming av § 21 faller utenfor loven ». De videre betraktninger i brevet fra Justisdepartementet datert 4. juni 1998 bygger på denne misforståelse og må derfor sees bort fra.

       Det foreligger svært få dommer som omhandler begreper « konstatert », men det foreligger en mengde avgjørelser fra Forsikringsnemnda. Disse er ikke dommer, men uttalelser som det er opp til partene å godta eller forkaste. Det som er det viktige, er at disse avgjørelser er svært varierende og følger ingen linje når det gjelder forståelsen av begrepet. Noen avgjørelser tilgodeser den skadede selv om skaden ikke har betydning for arbeidsevnen, f.eks. når den skadede til tross for skaden fungerer rimelig bra. Andre uttalelser lar det være avgjørende at de første symptomer er registrert (skaden er oppdaget), og dette uansett hvilken betydning skaden måtte ha for den ervervsmessige fungering.

       Det er således et påtrengende behov for en presisering. Man kan avvente en høyesterettsdom, men det kan gå år før Høyesterett får en slik prinsippsak til behandling. Disse medlemmer understreker at når det gjelder løsemiddelskader, er utviklingstiden ofte svært lang, alt fra 8-10 år og opp til 15 år fra de første symptomer viser seg til uførhet inntreffer. Det er en sterk urimelighet i at hvis en f.eks. registrerer små plager i 1985, men fungerer yrkesmessig og først blir ufør og arbeidsudyktig i 1993, ikke skal få erstatning for skaden som ble « oppdaget » i 1985.

       Det foreligger nå en dom fra Frostating lagmannsrett, datert 22. desember 1997 - sak LF-1997-00420 A. Denne dommen kommer meget langt på vei disse medlemmers syn i møte.

       Lagmannsretten bruker uttrykket « irreversibel », dvs. varig eller endelig, altså på samme måte som begrepet « konstatert » brukes i skadeserstatningsloven. Først når det er bevist at skaden er irreversibel, er skaden konstatert. Denne dom blir avgjørende i lignende saker fremover, inntil Høyesterett måtte fortolke bestemmelsen annerledes.

       Disse medlemmer fremmer etter dette forslag i samsvar med Dok.nr.8:106 (1997-1998).

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet:

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring i lov om yrkesskadeforsikring slik at begrepet konstatert anvendes i denne bestemmelse på tilsvarende måte som ved konstatering av skader i henhold til skadeserstatningsloven.

4. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre følgende

       Dok.nr.8:106 (1997-1998) - forslag fra stortingsrepresentantene Terje Knudsen, Vidar Kleppe og Harald Tom Nesvik om endring i lov om yrkesskadeforsikring slik at begrepet konstatert anvendes i denne bestemmelse på tilsvarende måte som ved konstatering av skader i henhold til skadeserstatningsloven - avvises.

Vedlegg

Brev fra Justisdepartementet til justiskomiteen, datert 4. juni 1998.

       Jeg viser til brev fra Justiskomiteen 20. mai 1998 hvor det bes om departementets uttalelse til forslaget i Dok.nr.8:106 (1997-1998) om endring av yrkesskadeforsikringsloven § 21, slik at begrepet konstatert i denne bestemmelsen anvendes på samme måte som ved konstatering av skader etter skadeserstatningsloven.

       Lov 16. juni 1989 nr 65 om yrkesskadeforsikring pålegger arbeidsgivere en plikt til å tegne yrkeskadeforsikring til dekning av yrkesskader og yrkessykdommer som arbeidstakere påføres i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Før vedtakelsen av yrkes-skadeforsikringsloven var det ingen obligatorisk forsikringsordning for yrkesskader.

       Det følger av § 5 i yrkesskadeforsikringsloven at yrkesskadeforsikringen gjelder direkte til fordel for den skadelidte. Videre følger det av bestemmelsen at det er forsikringsgiveren til den arbeidsgiveren som skadelidte hadde da skaden eller sykdommen ble konstatert, som er ansvarlig for å utbetale erstatning etter loven. Bestemmelsen presiserer i annet ledd tredje punktum når en skade eller sykdom må anses konstatert. Det er antatt at de presiserende bestemmelsene i § 5 ikke uten videre kan legges til grunn ved tolkningen av § 21.

       § 7 har regler om manglende forsikring, og det bestemmes at i slike tilfeller svarer de forsikringsgivere som tilbyr yrkesskadeforsikring etter loven i fellesskap for arbeidstakerens tap. Forsikringsgiverne er solidarisk ansvarlige. Når det er utbetalt erstatning etter de nevnte reglene i § 7, kan forsikringsgiverne kreve regress hos den uforsikrede arbeidsgiveren for hele skadesummen, jf § 8 annet ledd annet punktum.

       Yrkesskadeforsikringsloven trådte i kraft 1. januar 1990. Det bestemmes i overgangsregelen i § 21 at loven ikke gjelder for skader eller sykdommer som er konstatert før lovens ikrafttredelse, og av dette følger at loven derimot gjelder for skader eller sykdommer som er konstatert etter ikrafttredelsen av loven - forutsatt at de ikke er konstatert før dette tidspunktet.

       Overgangsregelen i § 21 reiser først og fremst spørsmål i forhold til de skader eller sykdommer som utvikler seg over tid. Ved praktiseringen av bestemmelsen har det vært noe tvil om hvordan begrepet « konstatert » skal forstås. Det følger av forarbeidene at det avgjørende er om skadelidte har oppdaget skaden ( Ot.prp. nr. 44 (1988-1989) s. 91), og i praksis er det lagt til grunn at det er tilstrekkelig at skadelidte selv har oppdaget skaden. Det er med andre ord ikke nødvendig at den er diagnostisert. Videre er det etter praksis ikke noe krav at skadelidte er klar over eller at det på annen måte er slått fast at skaden skyldes arbeidet.

       I Dok.nr.8:106 (1997-1998) foreslås det en endring av § 21 slik at det presiseres at begrepet konstatert skal anvendes på samme måte som ved konstatering av skader etter skadeserstatningsloven. Det er ikke klart hva forslagsstillerne sikter til med henvisningen til skadeserstatningsloven, siden begrepet « konstatert » ikke er brukt i denne loven. Det er mulig det siktes til lov 18. mai 1979 nr 18 om foreldelse av fordringer § 9 , som bestemmer at krav på skadeserstatning eller oppreisning foreldes tre år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Denne bestemmelsen er forstått slik at foreldelsesfristen først begynner å løpe når skadelidte har eller burde ha hatt slik kunnskap om skaden og den ansvarlige at han eller hun har fått en oppfordring til rettslig å fremme krav om erstatning.

       Realiteten i forslaget er vel imidlertid uansett at man ønsker en utvidelse av virkeområdet for yrkesskadeforsikringsloven, slik at en del tilfeller som med den nåværende utformingen av § 21 faller utenfor loven, likevel gis rett til erstatning.

       Jeg mener at det gjør seg gjeldende vesentlige innvendinger mot en slik endring av § 21.

       Yrkesskadeforsikringsloven har nå vært i kraft snart i ni år. Det er dermed et stort antall saker som er avgjort på bakgrunn av overgangsregelen i § 21. Erstatning kan enten være nektet eller skadelidte har ikke fremmet noe krav fordi skaden har vært ansett som « konstatert » før 1990, eller erstatning kan være utbetalt fordi det er konkludert med at skaden først ble konstatert etter ikrafttredelsen av loven. En endring av overgangsbestemmelsen så mange år etter lovens ikrafttredelse vil gjøre rettstilstanden svært uklar for de saker som i mellomtiden har fått sin løsning. Dette vil ikke bare gjelde saker som er avgjort av domstolene eller løst ved nemndbehandling, men også saker hvor partene har forhandlet seg frem til en løsning eller hvor det overhodet ikke har vært noen tvist om anvendelsen av overgangsbestemmelsen. Å endre en overgangsbestemmelse til en lov flere år etter lovens ikrafttredelse er generelt ikke å anbefale.

       Man må også ta i betraktning at ytelsene etter yrkesskadeforsikringsloven har sitt grunnlag i en forsikringsplikt som arbeidsgiverne ble pålagt først ved ikrafttredelsen av loven. Dette må etter mitt syn også få betydning for utformingen av overgangsbestemmelsen. Jo lenger man går i å la loven omfatte skader som skriver seg fra før lovens ikrafttredelse og dermed før forsikringsplikten inntrådte, desto mindre sammenheng blir det mellom erstatningsutbetalingene og forsikringsplikten i disse tilfellene.

       Det er videre et spørsmål hvilke konsekvenser en slik endring vil få for forsikringsselskapene og deres beregning av forsikringspremiene. Forslaget gjelder en endring i ettertid av hvilke forsikringstilfeller som skal være omfattet av loven, og utvidelsen er dermed noe selskapene ikke har kunnet ta høyde for ved premiefastsettelsen.

       Det er ikke vanskelig å forstå at det kan fremstå som urettferdig for den enkelte skadelidte som nektes erstatning på grunn av utformingen av § 21. Uansett hvordan man utformer en overgangsregel som denne, hvor det settes et skjæringstidspunkt for når nye begunstigende regler skal begynne å gjelde, vil det imidlertid kunne virke noe tilfeldig hvem som faller innenfor og utenfor de nye reglenes dekningsområde. En endring av § 21 vil dermed lett skape nye grensetilfeller hvor de som faller utenfor kan oppfatte reglene som urimelige.