Vedlegg
Brev fra Justisdepartementet til justiskomiteen, datert 4. juni 1998.
Jeg viser til brev fra Justiskomiteen 20. mai 1998 hvor det bes om departementets uttalelse til forslaget i Dok.nr.8:106 (1997-1998) om endring av yrkesskadeforsikringsloven § 21, slik at begrepet konstatert i denne bestemmelsen anvendes på samme måte som ved konstatering av skader etter skadeserstatningsloven.
Lov 16. juni 1989 nr 65 om yrkesskadeforsikring pålegger arbeidsgivere en plikt til å tegne yrkeskadeforsikring til dekning av yrkesskader og yrkessykdommer som arbeidstakere påføres i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Før vedtakelsen av yrkes-skadeforsikringsloven var det ingen obligatorisk forsikringsordning for yrkesskader.
Det følger av § 5 i yrkesskadeforsikringsloven at yrkesskadeforsikringen gjelder direkte til fordel for den skadelidte. Videre følger det av bestemmelsen at det er forsikringsgiveren til den arbeidsgiveren som skadelidte hadde da skaden eller sykdommen ble konstatert, som er ansvarlig for å utbetale erstatning etter loven. Bestemmelsen presiserer i annet ledd tredje punktum når en skade eller sykdom må anses konstatert. Det er antatt at de presiserende bestemmelsene i § 5 ikke uten videre kan legges til grunn ved tolkningen av § 21.
§ 7 har regler om manglende forsikring, og det bestemmes at i slike tilfeller svarer de forsikringsgivere som tilbyr yrkesskadeforsikring etter loven i fellesskap for arbeidstakerens tap. Forsikringsgiverne er solidarisk ansvarlige. Når det er utbetalt erstatning etter de nevnte reglene i § 7, kan forsikringsgiverne kreve regress hos den uforsikrede arbeidsgiveren for hele skadesummen, jf § 8 annet ledd annet punktum.
Yrkesskadeforsikringsloven trådte i kraft 1. januar 1990. Det bestemmes i overgangsregelen i § 21 at loven ikke gjelder for skader eller sykdommer som er konstatert før lovens ikrafttredelse, og av dette følger at loven derimot gjelder for skader eller sykdommer som er konstatert etter ikrafttredelsen av loven - forutsatt at de ikke er konstatert før dette tidspunktet.
Overgangsregelen i § 21 reiser først og fremst spørsmål i forhold til de skader eller sykdommer som utvikler seg over tid. Ved praktiseringen av bestemmelsen har det vært noe tvil om hvordan begrepet « konstatert » skal forstås. Det følger av forarbeidene at det avgjørende er om skadelidte har oppdaget skaden ( Ot.prp. nr. 44 (1988-1989) s. 91), og i praksis er det lagt til grunn at det er tilstrekkelig at skadelidte selv har oppdaget skaden. Det er med andre ord ikke nødvendig at den er diagnostisert. Videre er det etter praksis ikke noe krav at skadelidte er klar over eller at det på annen måte er slått fast at skaden skyldes arbeidet.
I Dok.nr.8:106 (1997-1998) foreslås det en endring av § 21 slik at det presiseres at begrepet konstatert skal anvendes på samme måte som ved konstatering av skader etter skadeserstatningsloven. Det er ikke klart hva forslagsstillerne sikter til med henvisningen til skadeserstatningsloven, siden begrepet « konstatert » ikke er brukt i denne loven. Det er mulig det siktes til lov 18. mai 1979 nr 18 om foreldelse av fordringer § 9 , som bestemmer at krav på skadeserstatning eller oppreisning foreldes tre år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Denne bestemmelsen er forstått slik at foreldelsesfristen først begynner å løpe når skadelidte har eller burde ha hatt slik kunnskap om skaden og den ansvarlige at han eller hun har fått en oppfordring til rettslig å fremme krav om erstatning.
Realiteten i forslaget er vel imidlertid uansett at man ønsker en utvidelse av virkeområdet for yrkesskadeforsikringsloven, slik at en del tilfeller som med den nåværende utformingen av § 21 faller utenfor loven, likevel gis rett til erstatning.
Jeg mener at det gjør seg gjeldende vesentlige innvendinger mot en slik endring av § 21.
Yrkesskadeforsikringsloven har nå vært i kraft snart i ni år. Det er dermed et stort antall saker som er avgjort på bakgrunn av overgangsregelen i § 21. Erstatning kan enten være nektet eller skadelidte har ikke fremmet noe krav fordi skaden har vært ansett som « konstatert » før 1990, eller erstatning kan være utbetalt fordi det er konkludert med at skaden først ble konstatert etter ikrafttredelsen av loven. En endring av overgangsbestemmelsen så mange år etter lovens ikrafttredelse vil gjøre rettstilstanden svært uklar for de saker som i mellomtiden har fått sin løsning. Dette vil ikke bare gjelde saker som er avgjort av domstolene eller løst ved nemndbehandling, men også saker hvor partene har forhandlet seg frem til en løsning eller hvor det overhodet ikke har vært noen tvist om anvendelsen av overgangsbestemmelsen. Å endre en overgangsbestemmelse til en lov flere år etter lovens ikrafttredelse er generelt ikke å anbefale.
Man må også ta i betraktning at ytelsene etter yrkesskadeforsikringsloven har sitt grunnlag i en forsikringsplikt som arbeidsgiverne ble pålagt først ved ikrafttredelsen av loven. Dette må etter mitt syn også få betydning for utformingen av overgangsbestemmelsen. Jo lenger man går i å la loven omfatte skader som skriver seg fra før lovens ikrafttredelse og dermed før forsikringsplikten inntrådte, desto mindre sammenheng blir det mellom erstatningsutbetalingene og forsikringsplikten i disse tilfellene.
Det er videre et spørsmål hvilke konsekvenser en slik endring vil få for forsikringsselskapene og deres beregning av forsikringspremiene. Forslaget gjelder en endring i ettertid av hvilke forsikringstilfeller som skal være omfattet av loven, og utvidelsen er dermed noe selskapene ikke har kunnet ta høyde for ved premiefastsettelsen.
Det er ikke vanskelig å forstå at det kan fremstå som urettferdig for den enkelte skadelidte som nektes erstatning på grunn av utformingen av § 21. Uansett hvordan man utformer en overgangsregel som denne, hvor det settes et skjæringstidspunkt for når nye begunstigende regler skal begynne å gjelde, vil det imidlertid kunne virke noe tilfeldig hvem som faller innenfor og utenfor de nye reglenes dekningsområde. En endring av § 21 vil dermed lett skape nye grensetilfeller hvor de som faller utenfor kan oppfatte reglene som urimelige.