Dok.nr.8:106 (1997-1998) har vært forelagt Justisdepartementet som har avgitt uttalelse i brev til komiteen, datert 4. juni 1998, jf. vedlegg.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Morten Olsen, Jan Petter Rasmussen og Reidar Sandal, fra Kristelig Folkeparti, Unni Hennum Lie og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet, Tor Nymo, viser til at forslaget er meget konkret i forhold til hvordan man ønsker å tolke begrepet « konstatert » i yrkesskadeloven § 21 for derved å utvide forsikringens virkeområde. Dette ville innebære at enkelte som før lovens ikrafttredelse (1. januar 1990) hadde vært utsatt for en ulykke, men som ikke hadde fått skaden diagnostisert eller ikke var klar over at hendelsen ville føre til skade, ville kunne få erstatning. Dagens praksis følger av forarbeidene ( Ot.prp. nr. 44 (1988-1989) s. 91). Det avgjørende er om den skadelidte har oppdaget skaden. Det er lagt til grunn at det er tilstrekkelig at skadelidte selv kjente til skaden; det er ikke nødvendig at skaden er diagnostisert. Praksis krever ikke at skadelidte er klar over eller at det på annen måte er slått fast at skaden skyldtes arbeidet.

       Flertallet er av den oppfatning at en endring ville føre til en uakseptabel forskjellsbehandling i forhold til alle de som i perioden fra 1990 har fått behandlet sine saker etter gjeldende fortolkninger. Flertallet vil i denne forbindelse også vise til Stortingets vedtak 20. januar 1998 vedrørende Dok.nr.8:54 (1997-1998) der Stortinget ba Regjeringen fremme forslag om endring av folketrygdloven § 13-4, inkludert forskriftene og kommentarene til denne, slik at slitasje- og belastningsrelaterte lidelser som er yrkesbetingede blir sidestilt med øvrige yrkessykdommer. Denne endringen vil etter flertallets oppfatning fange opp de som pga. slitasje- og belastningsskader har fått yrkesskader. Andre godkjente yrkessykdommer i henhold til § 13-4 i folketrygdloven er lungelidelser og løsemiddelskader som bl.a. skyldes langvarig yrkesrelatert løsemiddeleksposisjon.

       Flertallet erkjenner at yrkesskader som inntraff før lovens ikrafttredelse, herunder de tilfeller som ikke er « konstatert » men kjent av skadelidte, ikke vil komme inn under yrkesskadeforsikringsloven. Dette var heller ikke meningen. Flertallet mener at det alltid vil være noen som faller uheldig ut all den tid forsikringen skal tre i kraft fra en spesiell dato. Dersom dagens praksis endres i tråd med forslagsstillernes intensjoner vil det oppstå nye grensetilfeller, og det vil etter flertallets oppfatning føre til vesentlig usikkerhet om rettspraksis på området.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Jørn L Stang og Toril Haaland Horpestad, mener at det springende punkt er hvordan begrepet « konstatert » i lovens § 21 skal forståes. Det som er uttalt og som er avgjørende, er i hvilket tidsrom skadelidte har « oppdaget skaden ». Men spørsmålet blir så videre hva som ligger i « skaden ». Er « skaden » de første, svake symptomer på at noe er i veien, eller er det først når skaden blir mer manifestert at man nå kan si at det foreligger en skade, eller er det først når invaliditet inntreffer.

       Disse medlemmer vil videre understreke at svært mange som arbeider i utsatte bedrifter er mer eller mindre skadet som følge av miljøpåvirkninger, som f.eks. malere eller lakkerere. Men de er ikke nødvendigvis « skadet » i lovens forstand av denne grunn. Det er det ene yttertilfelle. Det andre er når invaliditet er konstatert, da er man utvilsomt « skadet ».

       Disse medlemmer vil videre understreke at det ikke er en forandring av loven, men en presisering av et begrep - « konstatert » - som lovgiveren åpenbart ikke har tenkt godt nok igjennom. Det kan derfor misforståes når departementet tror at det her siktes til en utvidelse av lovens virkeområde « slik at en del tilfelle som med den nåværende utforming av § 21 faller utenfor loven ». De videre betraktninger i brevet fra Justisdepartementet datert 4. juni 1998 bygger på denne misforståelse og må derfor sees bort fra.

       Det foreligger svært få dommer som omhandler begreper « konstatert », men det foreligger en mengde avgjørelser fra Forsikringsnemnda. Disse er ikke dommer, men uttalelser som det er opp til partene å godta eller forkaste. Det som er det viktige, er at disse avgjørelser er svært varierende og følger ingen linje når det gjelder forståelsen av begrepet. Noen avgjørelser tilgodeser den skadede selv om skaden ikke har betydning for arbeidsevnen, f.eks. når den skadede til tross for skaden fungerer rimelig bra. Andre uttalelser lar det være avgjørende at de første symptomer er registrert (skaden er oppdaget), og dette uansett hvilken betydning skaden måtte ha for den ervervsmessige fungering.

       Det er således et påtrengende behov for en presisering. Man kan avvente en høyesterettsdom, men det kan gå år før Høyesterett får en slik prinsippsak til behandling. Disse medlemmer understreker at når det gjelder løsemiddelskader, er utviklingstiden ofte svært lang, alt fra 8-10 år og opp til 15 år fra de første symptomer viser seg til uførhet inntreffer. Det er en sterk urimelighet i at hvis en f.eks. registrerer små plager i 1985, men fungerer yrkesmessig og først blir ufør og arbeidsudyktig i 1993, ikke skal få erstatning for skaden som ble « oppdaget » i 1985.

       Det foreligger nå en dom fra Frostating lagmannsrett, datert 22. desember 1997 - sak LF-1997-00420 A. Denne dommen kommer meget langt på vei disse medlemmers syn i møte.

       Lagmannsretten bruker uttrykket « irreversibel », dvs. varig eller endelig, altså på samme måte som begrepet « konstatert » brukes i skadeserstatningsloven. Først når det er bevist at skaden er irreversibel, er skaden konstatert. Denne dom blir avgjørende i lignende saker fremover, inntil Høyesterett måtte fortolke bestemmelsen annerledes.

       Disse medlemmer fremmer etter dette forslag i samsvar med Dok.nr.8:106 (1997-1998).