Stortingsrepresentantene Terje Knudsen, Vidar Kleppe og Harald Tom Nesvik har den 6. mai 1998 fremsatt følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring i lov om yrkesskadeforsikring slik at begrepet konstatert anvendes i denne bestemmelse på tilsvarende måte som ved konstatering av skader i henhold til skadeserstatningsloven. »

       I begrunnelsen for forslaget vises bl.a. til at etter yrkesskadeforsikringsloven § 21 gjelder loven ikke for skader eller sykdommer som er « konstatert » før lovens ikrafttredelse 1. januar 1990.

       For mange skadelidte som har hatt uklare symptomer, uten å være klar over at de har vært skadet før 1990, og der sykdomsutviklingen først har forsterket seg og gitt seg utslag i invaliditet etter 1990, blir det avgjørende for krav på erstatning hvorvidt skaden/sykdommen anses konstatert allerede når de første tegn viste seg, eller om den anses konstatert først når skadelidte har blitt klar over den.

       Det vises videre til at i henhold til rettspraksis etter skadeserstatningsloven av 1969 brukes « konstatert » i den betydning at skadelidte først må ha blitt klar over at han er skadet før det kan sies at skadene er konstatert.

       I tiden etter at yrkesskadeforsikringsloven trådte i kraft har det kommet frem et betydelig antall tilfeller, deriblant ganske mange løsemiddelskader, hvor den skadde påberoper seg at hans tilfelle ble konstatert etter 1. januar 1990, mens forsikringsselskapene mener skaden ble konstatert tidligere. Om disse grensetilfellene finnes det en betydelig praksis fra Forsikringsskadenemnda, men nesten ingen domspraksis.

       Spørsmålet blir når det kan sies at skadelidte har oppdaget skaden. Er det når de spede og uklare symptomer melder seg, eller er det når lidelsen er blitt mer manifestert, eller først når en lege har slått fast at det foreligger invaliditet? Det rimelige og naturlige vil etter forslagsstillernes mening være at lidelsen i § 21's forstand anses konstatert først når en legeuttalelse slår fast at det foreligger en invalidiserende sykdom som har sammenheng med yrke.

       Praksis fra Forsikringsskadenemnda når det gjelder forståelsen av § 21 er ikke entydig, men senere nemndsavgjørelser er blitt strengere i den skadedes disfavør.

       Det er helt klart at mange skadelidte, særlig løsemiddelskadde, har blitt nektet erstatning pga. den sterkt urimelige fortolkning av begrepet konstatert som nemnda praktiserer, og som også er blitt praktisert av domstolen i de meget få tilfeller av byretts- og lagmannsrettsavgjørelser som foreligger. Den beste måte å løse tolkningsproblemet på er - i mangel av en avklarende høyesterettsavgjørelse - å endre § 21, slik at konstateringstidspunktet skyves nærmere i tid, og det ikke tas hensyn til den fase da lidelsen bare består i små eller uklare symptomer. Først på det tidspunkt da skadelidte har klart for seg at det virkelig foreligger en invalidiserende skade, eventuelt at det foreligger en legeerklæring som fastslår dette, bør skaden etter forslagsstillernes mening være « konstatert » i lovens forstand.