1. Billighetserstatningsutvalgets arbeid

    Etter at forrige billighetserstatningsproposisjon ble fremmet, har Billighetserstatningsutvalget behandlet 187 saker. Det er innvilget billighetserstatning i 92 av sakene med til sammen kr 6.925.000. Enkelterstatningene ligger mellom kr 25.000 og kr 200.000.

       Utskrift av Billighetserstatningsutvalgets vedtak og dokumentene i samtlige saker følger vedlagt proposisjonen som utrykt bilag.

2. Saker som skal legges frem for Stortinget til endelig avgjørelse - søknader om billighetserstatning i forbindelse med utbyggingen av Gardermoen hovedflyplass

Sak nr. 1

2.1 Innledning

       Billighetserstatningsutvalget har behandlet 274 søknader fra personer som er berørt av utbyggingen av Gardermoen hovedflyplass. De fleste har fått sin erstatning fastsatt ved minnelig avtale med myndighetene; de øvrige har fått erstatningen stipulert ved rettslig skjønn. Samtlige grunneiere har under forhandlingene vært representert ved advokater, og myndighetene har dekket utgifter til advokatbistand.

       Billighetserstatningsutvalgets flertall har anbefalt at 273 av søknadene blir avslått. I ett tilfelle anbefaler flertallet billighetserstatning med kr 50.000.

       Sakene fremmes for Stortinget til endelig avgjørelse.

2.2 Søknadenes innhold

       De fleste søknadene er fremsatt samtidig under henvisning til Stortingets behandling av Innst.S.nr.52 (1994-1995). I felles oversendelsesbrev fra Grende-utvalget for Gardermoen gis det uttrykk for at det anses mest rettferdig at billighetserstatning gis på generelt grunnlag med et likt beløp for alle som rammes. Søknadene er begrunnet i de problemer og vanskeligheter søkerne er påført ved å måtte flytte fra sitt hjem på Gardermoen, og gjelder de belastninger søkerne er påført som ikke omfattes av ekspropriasjonserstatningen. Alle søker om billighetserstatning på « minimum kr 150.000 ». De fleste har knyttet sin søknad til at de er kommet økonomisk uheldig ut. Mange har også redegjort nærmere for belastninger i form av ikke-økonomiske tap.

2.3 Den forberedende behandling

       Søknadene har vært gjenstand for forberedende behandling i Luftfartsverket, Samferdselsdepartementet og Justisdepartementet.

       Samferdselsdepartementet presiserte at tiltakshaverne har betalt full erstatning i ekspropriasjonssaken i henhold til norsk lov, og at det ikke er grunnlag for ytterligere erstatninger. Hverken departementet eller Luftfartsverket anbefalte billighetserstatning på generelt grunnlag. Det ble likevel for noen fås vedkommende reist spørsmål om billighetserstatning burde vurderes nærmere på grunn av særlige medisinske og sosiale forhold.

       Av søkerne har 219 fått sin eiendom ekspropriert. 2 saker gjelder søkere som er berørt som leietakere, og disse har følgelig ikke fått ekspropriasjonserstatning. Om disse til sammen 221 søknadene uttalte Justisdepartementet bl.a. at lovgivningen inngående definerer ekspropriaters erstatningsrettslige vern, og at erstatningsansvaret synes å være begrenset til dekning av økonomisk tap. Man bør ikke ved billighetserstatningsordningen sette et slikt prinsipielt standpunkt til side. Departementet mener at det ikke tilligger billighetserstatningsordningen å tilkjenne økonomisk kompensasjon på grunnlag av Gardermoen-utbyggingen som sådan. Dette ville bl.a. være en uheldig forskjellsbehandling i forhold til andre som allerede har fått sin eiendom ekspropriert. Billighetserstatning kan derfor bare være aktuelt dersom den enkelte søker har kommet spesielt uheldig ut sammenlignet med andre som har fått sin eiendom ekspropriert. Justisdepartementet viste videre til Samferdselsdepartementets og Luftfartsverkets uttalelser og anbefalte at billighetserstatning ikke tilkjennes.

       De 53 øvrige søknadene gjelder søkere som er berørt av flyplassutbyggingen som naboer. Et flertall av disse søkerne har fått tilbud om innløsning av sin eiendom fra Oslo Hovedflyplass A/S (OHAS). Justisdepartementet uttalte bl.a. om disse sakene at det ikke finner holdepunkter for at søkeren har kommet særlig uheldig ut i forhold til andre i sammenlignbar situasjon, og anbefalte ikke billighetserstatning.

       5 søknader ble vurdert nærmere på bakgrunn av søkernes opplysninger om særlige sosiale eller medisinske forhold. Justisdepartementet uttalte bl.a. vedrørende disse sakene at så lenge erstatningsgrunnlaget ikke bygger på at det offentlige kan bebreides i sakens anledning, kan man ikke se at det er rimelig at staten gjennom billighetserstatningsordningen skal overta risikoen for søkerens skade.

       Ytterligere 5 saker er fremmet av arvinger til eiendommer i utbyggingsområdet. Justisdepartementet anbefalte ikke billighetserstatning i disse tilfellene under henvisning til at det etter fast praksis ikke gis billighetserstatning til etterlatte.

2.4 Billighetserstatningsutvalgets merknader

       Billighetserstatningsutvalget drøftet om det skulle kunne gis billighetserstatning til ekspropriater som har fått erstatningen fastsatt ved minnelig avtale dersom de gjennom denne fremgangsmåten var kommet dårligere ut enn om de hadde fått erstatningen stipulert ved rettslig skjønn. Utvalget anbefalte ikke billighetserstatning på dette grunnlag.

       Utvalget drøftet videre om det skulle være grunnlag for å tilkjenne billighetserstatning til dem som ved å måtte etablere seg på ny har fått ekstra gjeldsbelastning fordi han skaffer seg en større eller bedre bolig. Utvalget anbefalte heller ikke billighetserstatning på dette grunnlag. Det samme gjaldt de tilfellene hvor søkerne har avgått ved døden etter at søknaden er innlevert.

       Billighetserstatningsutvalget delte seg i et flertall og et mindretall når det gjaldt spørsmålet om hvilken anbefaling som burde fremsettes overfor Stortinget. Flertallet sluttet seg til de uttalelser som var fremkommet fra Justisdepartementet og anførte bl.a. at det etter praksis ikke bevilges billighetserstatning hvor det gjennom lovgivningen er etablert en annen erstatningsordning. Man har gjennom tidene gjennomført en rekke store ekspropriasjoner. Det ville etter flertallets oppfatning innebære en ikke akseptabel forskjellsbehandling om man nå i tillegg til en lovbestemte erstatning skulle yte en billighetserstatning. Det advares også mot de konsekvenser en slik bevilgning vil ha.

       Mindretallet kom til at utvalget burde anbefale overfor Stortinget at de som berøres av utbyggingen av Gardermoen - med unntak for de tilfeller der søkerne er avgått ved døden - innvilges en generelt fastsatt billighetserstatning på kr 30.000 til kr 50.000 til hver. Det ble bl.a. vist til at gjeldende regelverk om ekspropriasjon er gitt ut fra forutsetningen om begrensede inngrep. Ny hovedflyplass på Gardermoen er ikke et begrenset inngrep, og har sprengt rammene i forhold til tidligere erfaringer og rettspraksis og lovgivers intensjon. Tilfellet Gardermoen er helt spesielt og ekstremt ved at et helt lokalsamfunn brytes opp og raderes ut.

       Som nevnt ovenfor er noen søknader vurdert særskilt på grunnlag av særlige sosiale eller medisinske belastninger:

       AA, født 1933, har fått sin eiendom ekspropriert. Hun ble rammet av hjerneblødning samme år.

       BB, født 1930, og BC, født 1930, har fått sin eiendom ekspropriert. BB fikk etter innløsningsforhandlingene nervesammenbrudd av en slik karakter at det medførte innleggelse.

       CC, født 1933, har fått sin eiendom ekspropriert. Søkeren skal ha fått forsterket sine psykiske plager som følge av innløsningsprosessen. Dette skal også ha gitt seg utslag i muskelsmerter som må oppfattes som kronisk smertetilstand - fibromyalgi. Hun har en funksjonshemmet datter som tidligere bodde i nabohuset.

       DD, født 1928, har fått sin eiendom ekspropriert. Søkeren har omsorgen for en sønn som er ufør på grunn av psykiske plager. Hensynet til sønnen har skapt særlige behov ved anskaffelse av ny bolig, og hun er således blitt påført betydelig meromkostning.

       Følgende saker er også omtalt spesielt i Billighetserstatningsutvalgets protokoll:

       EE, født 1957, berøres av utbyggingen av Gardermobanen, og huset er innløst av NSB. Erstatningen er fastsatt av lagmannsretten. Det anføres at det tilkjente beløp er for lavt til å erverve tilsvarende bolig i samme nærområde. Det vises særlig til at det ene barnet er funksjonshemmet og at den tidligere bolig var spesielt tilpasset hans behov. Samferdselsdepartementet sluttet seg til NSB som viste til at søkeren etter en samlet vurdering har kommet bedre ut enn øvrige naboer til banen, og anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet sluttet seg til dette.

       FF, født 1930, har fått sine eiendom ekspropriert. Han avgikk ved døden høsten 1995. Søkeren var avhengig av pleie fra sin sønn som også bodde i samme bolig, og flyttingen har medført stor belastning også for sønnen fordi han måtte ta seg fri fra sitt arbeid for å ivareta sin fars interesser. Hverken Samferdselsdepartementet eller Justisdepartementet fant det rimelig å anbefale billighetserstatning.

       Billighetserstatningsutvalget kom enstemmig til at det ikke var grunnlag for å undergi noen av disse søkerne erstatningsmessig særbehandling.

       En søknad ble anbefalt innvilget av utvalget:

       NN, født 1933, og MN, født 1938, har fått sin eiendom ekspropriert. To dager etter at avtalen om erstatning ble inngått, ble NN rammet av hjerteinfarkt. Luftfartsverket viste til at billighetserstaning burde vurderes dersom det kunne dokumenteres sammenheng mellom NNs hjerteinfarkt og innløsningen/flytteprosessen. Justisdepartementet uttalte at det ikke kunne utelukkes at reguleringsplanene kunne ha vært medvirkende til hjerteinfarktet, men viste til at billighetserstatningsordningen ikke bør anvendes som supplement til inngåtte avtaler, og anbefalte ikke billighetserstatning.

       Billighetserstatningsutvalgets flertall la avgjørende vekt på legenes erklæringer og anbefalte at billighetserstatning tilkjennes med kr 50.000. Mindretallet fant ikke grunnlag for å undergi denne søknaden særbehandling.

       Justisdepartementet fremmer etter dette Billighetserstatningsutvalgets forslag for samtlige 274 søknader.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Morten Olsen og Jan Petter Rasmussen, fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L Stang, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen og fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, viser til at utbyggingen av Gardermoen Hovedflyplass har medført ekspropriasjon av boliger og gårdsbruk i et omfang som er større enn vanlig. Flertallet har forståelse for at Gardermoen-prosjektet har ført til til dels dramatiske inngrep i mange folks liv, og et helt lokalsamfunn er blitt berørt.

       Flertallet viser til at ekspropriasjonsinngrep ofte vil være dramatisk for de som blir rammet av vedtaket, men at lovverket har regler som gir de berørte full erstatning for eiendommen. Flertallet viser til at på Gardermoen har alle berørte grunneiere fått erstatning, enten ved minnelig avtale eller ved rettslig skjønn, og et flertall av berørte naboer har fått tilbud om innløsning av eiendommen. På bakgrunn av nye opplysninger tok Luftfartsverket også sakene opp til ny vurdering. Flertallet er enig med Billighets-erstatningsutvalget i at det ikke kan være grunnlag for å bygge på at de som har fått sin erstatning ved avtale, skulle ha kommet særlig dårlig ut i forhold til de som har fått erstatning ved rettslig skjønn.

       Flertallet slutter seg til vurderingene fra Billighetserstatningsutvalgets flertall, og mener det ikke vil være riktig å gi billighetserstatninger på områder hvor det allerede er etablert en annen erstatningsordning gjennom lovgivningen. Det ville etter flertallets syn også innebære en ikke akseptabel forskjellsbehandling i forhold til tidligere saker om man nå skulle gi billighetserstatning i tillegg til ekspropriasjonserstatning. Flertallet mener at omfanget av ekspropriasjonsvedtakene og antall berørte på Gardermoen ikke er tilstrekkelig for å begrunne en forskjellsbehandling av disse tilfellene i forhold til andre ekspropriasjonsinngrep.

       Billighetserstatningsutvalget har vurdert om noen søknader burde innvilges på grunn av særlige sosiale eller medisinske belastninger. Komiteen har hatt tilgang til en rapport fra Senter for sosialt nettverk og helse, som hevder at helsesvikten for de berørte familiene på Gardermoen er 3,5 ganger større enn hos en sammenlignbar referansegruppe. Flertallet mener det ikke kan utelukkes at det i flere tilfeller kan være en sammenheng mellom ekspropriasjonsvedtak og senere sykdommer. Etter flertallets oppfatning kan det ikke være avgjørende for innvilgelse av billighetserstatning om søker har psykiske, psykosomatiske eller somatiske plager. Flertallet viser til at Billighetserstatningsutvalgets flertall innvilget billighetserstatning i ett tilfelle. Flertallet er enig med Billighetserstatningsutvalgets mindretall som mente at det ikke var grunnlag for å gi denne søknaden særbehandling.

       Flertallet anbefaler etter dette at det ikke innvilges billighetserstatning for noen av de 274 søknadene.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Fremskrittspartiets program der det heter at « ekspropriasjon bare skal gjennomføres med så vidt høy erstatning at den private eiendomsbesitter ikke lider noe tap ». Ekspropriasjon av privat eiendom er et alvorlig inngrep i den private eiendomsretten, og bør bare foretas når det er absolutt nødvendig. Slike inngrep vil ofte medføre store personlige belastninger for eiendomsbesitteren, og det må derfor gis en ekspropriasjonserstatning som langt overskrider markedsverdien. Det er følgelig sannsynlig at de erstatningsbeløpene som er gitt i forbindelse med Gardermoen-utbyggingen burde vært betydelig høyere. Det er et resultat av at dagens regelverk for erstatninger i slike saker er for dårlige. Disse medlemmer vil derfor be regjeringen snarest mulig legge frem forslag til bedringer i ekspropriasjonserstatningsordningene.

       Disse medlemmer kan likevel ikke støtte forslag om generelle billighetserstatninger, og viser til at denne erstatningsordningen ikke er ment å skulle være en tilleggserstatning for andre erstatningsordninger. Stortinget har tidligere avvist flere søknader nettopp av denne grunn. Disse medlemmer kan ikke se at det finnes noen mulighet for å gå utenfor den praksis som er lagt for ordningen.

       Komiteens medlem fra Senterpartiet, Tor Nymo, viser til at utbyggingen av Gardermoen Hovedflyplass har medført ekspropriasjon av boliger og gårdsbruk i et omfang som er enestående i norsk historie. Dette medlem vil understreke at Gardermoen-prosjektet har ført til tildels dramatiske inngrep i mange menneskers hverdag, og at et helt lokalsamfunn nærmest er radert bort. Dette medlem vil videre vise til at ekspropriasjonsinngrep som regel vil være dramatisk for de som blir rammet av vedtaket, men at lovverket eller vedtaket i utgangspunktet skal gi de berørte full erstatning for inngrepet.

       Dette medlem mener at Gardermoen-utbyggingen har vært enestående i historisk perspektiv, og at ingen tidligere ekspropriasjonssaker har hatt en dimensjon som på noen måte kan måle seg med omfanget av Gardermoen-utbyggingen. Dette medlem har også stor forståelse for den enorme belastning utbyggingen av Gardermoen Hovedflyplass har påført, både for de beboerne som har måttet flytte, og for de beboerne som har blitt gjenværende på Sør-Gardermoen. Dette medlem vil også understreke at dette har blitt dokumentert i en rapport utarbeidet av Senter for sosialt nettverk og helse, der det bl.a. heter at:

       Dette medlem vil videre vise til mindretallet i Billighetserstatningsutvalget representert ved daværende stortingsrepresentant Eva Lian som bl.a. har anført:

       Dette medlem stiller seg bak denne beskrivelsen.

       På denne bakgrunn, og med utgangspunkt i det som ellers er sagt, har dette medlem kommet til at de 274 parter som har blitt berørt av utbyggingen på Gardermoen, og som har søkt om billighetserstatning, jf. St.prp. nr. 50 (1997-1998), bør tilkjennes en billighetserstatning av staten på kr  70.000 hver som en kompensasjon og oppreisning for de ekstrabelastninger utbyggingen av Gardermoen har påført den enkelte beboer. Dette medlem vil derfor fremme forslag i tråd med dette.

       Dette medlem anser Gardermoen-utbyggingen som et enkeltstående tilfelle som må tilskrives det enorme og enestående omfanget Gardermoen-utbyggingen har hatt, og at dette derfor, i dette ene tilfellet, kvalifiserer til billighetserstatning til alle berørte.

3. Klagesaker

Sak nr. 2

       NN, født 1931, har søkt om billighetserstatning på grunn av feilplassering i institusjon for psykisk utviklingshemmede fra 1949 til 1956. Søkeren ble i 1984 tilkjent billighetserstatning med kr 50.000 for sterilisering utført i 1956.

       Helsetilsynet viste til at det ikke fremkom nye medisinske opplysninger vedrørende steriliseringen, og uttalte bl.a. at søkeren ikke kunne anses feilplassert ved institusjonen. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og ytterligere billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       Søkeren klager over vedtaket idet det hevdes å være manglende samsvar mellom testresultatene og søkerens faktiske mentale tilstand.

       Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 3

       NN, født 1961, har søkt om billighetserstatning på grunn av langtidsskadevirkninger etter bruk av legemiddelet Cortison/Prednison. Søkeren er i dag uføretrygdet og lever med store smerter. Hun betviler det medisinske grunnlag for behandlingen.

       Helsetilsynet viste til at søkeren hadde fått adekvat behandling for sin grunnlidelse. Årsakssammenheng mellom medisineringen og søkerens senere helseplager ble ikke ansett dokumentert. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       I klagen anfører søkeren bl.a. at hun er blitt bedre etter at cortisonbehandlingen ble avsluttet.

       Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilrådning, og Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 4

       NN, født 1931, har søkt om billighetserstatning på grunn av belastninger etter helsevesenets behandling av uriktige beskyldninger fra datteren om seksuelt misbruk. Incestpåstandene ble alminnelig kjent i nærmiljøet, noe som medførte ytterligere belastning. Datteren trakk sine uttalelser tilbake i slutten av 1992. Hun avgikk ved døden i 1993, 20 år gammel. Det ble ikke funnet sikker dødsårsak, men det ble antatt at dødsfallet var medikament relatert.

       Kommunelegen erklærte for herredsretten at han aldri hadde ment å beskylde søkeren for incest, men å orientere søker om datterens påstander. Den aktuelle psykolog beklaget at han hadde uttalt seg på en måte som kunne misforstås, og hans utsagn ble kjent døde og maktesløse ved herrredsrettens dom i 1996.

       Helsetilsynet viste til at datterens sykdomstegn gjorde det medisinsk sett faglig rimelig å vektlegge muligheten for incest, og anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       I klagen kritiserer søkeren endel forhold ved X sykehus » behandling av datteren. Søkeren er av den oppfatning at tragedien kunne ha vært unngått dersom helsevesenet hadde vist mer klokskap og håndtert saken på en annen måte.

       Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilrådning, og Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 5

       NN, født 1960, har søkt staten om billighetserstatning med påstand om urettmessig innesperring på X sykehus i seks år. Søker har vært innlagt på sykehuset i alt åtte ganger i perioden 1980 til 1992 med diagnosene reaktiv eksitasjonspsykose og manisk depressiv psykose.

       Statens helsetilsyn fant ikke grunnlag for at søker skal ha blitt holdt ulovlig innesperret eller tvangsmedisinert, og anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       Søkeren har påklaget avslaget.

       Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilrådning, og Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 6

       NN, født 1973, har søkt om billighetserstatning med påstand om manglende kontroll og oppfølgning av sykdom som startet i 1983 med feber, ledd/muskelsmerter og hudforandringer. I 1984 ble det fastslått at hun lider av en kronisk sykdom som angriper små blodårer, hud, ledd og indre organer. I juni 1985 ble hennes tilstand igjen forverret og hun utviklet hjerneskade og epilepsi.

       Statens helsetilsyn uttalte bl.a. at søkeren har hatt et komplisert sykdomsbilde som både er vanskelig å diagnostisere og å behandle. Helsetilsynet fant ikke grunnlag for å kritisere helsevesenet og anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til dette, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       I klagen anføres det bl.a. at søker er blitt feilmedisinert, noe som skal ha forverret hennes tilstand.

       Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger, og Justidsdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 7

       NN, født 1931, har søkt om billighetserstatning med påstand om feilbehandling etter et fall der hun pådro seg en ankelskade i 1968. Søkeren ble umiddelbart etter fallet sendt til sykehus. Røntgenbilder av ankelen viste ikke tegn til brudd. Benet ble etter noen uker gipset, og søker hevder at hun etter en tid fikk sterke smerter. Behandlende lege ville imidlertid ikke fjerne gipsen. Søker fikk i ettertid mange plager med benet, og hun ble uføretrygdet i 1977.

       Helsetilsynet uttalte at både artrose (slitasjegikt) og dyp venetrombose (levring av blod i leggvener) kan være sannsynlige årsaker til søkers plager. Det er lite samsvar mellom funn og angivelse av arbeidsudyktighet, og tilsynet anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighets-erstatning ble ikke tilkjent.

       Søker har påklaget avslaget.

       Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 8

       NN, født 1940, har søkt om billighetserstatning grunnet påstand om manglende oppfølgning fra helsevesenet i forbindelse med for lavt stoffskifte. Først i 1990 ble behandling gitt, og søker mener at hennes liv ville ha blitt annerledes dersom behandlingen startet på et tidligere tidspunkt.

       Statens helsetilsyn viste til at søkers lidelse utvikles langsomt og at sykdomsbildet som regel er vanskelig å tolke. Den første mistanken om hennes lidelse var basert på prøvemetoder beheftet med mange feilkilder. Helsetilsynet fant derfor ikke grunnlag for å kritisere avgjørelsen om ikke å medisinere henne, og billighetserstatning ble ikke anbefalt. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       Søkeren har påklaget avslaget.

       Helsetilsynet finner ikke at det fremkommer nye opplysninger som gir grunnlag for endret vurdering av saken, og Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 9

       NN, født 1994, har søkt om billighetserstatning for den skade hun mener å ha blitt påført ved den praksis som helsemyndighetene arbeidet etter på 1970- og 80-tallet vedrørende foreskriving av beroligende midler.

       Statens helsetilsyn viste til at sakkyndige har konkludert med at foreskrivningen av medikamenter ikke har vært faglig uforsvarlig, og at det ikke kan sees noen klar sammenheng mellom de symptomer søker klager over og den behandling hun fikk. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       Søker har påklaget avslaget.

       Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 10

       NN, født 1935, har søkt om billighetserstatning idet hun mener at hun ble mangelfullt fulgt opp etter at hun fikk innsatt spiral. Dette har ført til underlivsbetennelse og til at livmoren og begge eggstokkene måtte fjernes.

       Helsetilsynet anså at valg av spiral som prevensjonsmiddel i 1965 var riktig. Det er ikke dokumentert at søker har fått mangelfull oppfølgning etter innsettelsen av spiralen, og Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       Søkeren klager over vedtaket, og hevder bl.a. at hun har hatt høyt blodtrykk og at en betennelse burde vært oppdaget under en legesjekk i 1984.

       Helsetilsynet mener at ingen av de påberopte forhold kan sies å innebære at søker har hatt et uheldig møte med helsevesenet. Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 11

       NN, født 1949, har søkt om billighetserstatning primært på grunn av manglende diagnostisering av sykdommen MBD.

       Helsetilsynet la til grunn at søknaden dreier seg om en underkjent MBD-diagnose. Det var imidlertid lite sannsynlig at tilstanden tidligere kunne ha vært gjenstand for virksom behandling, og Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       Søkeren klager over vedtaket idet det bl.a. vises til at han er 100 % ufør.

       Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 12

       NN, født 1932, har søkt om billighetserstatning for psykiske og økonomiske belastninger pga. ektefellens selvmord på psykiatrisk sykehus i 1985.

       Statens helsetilsyn viste til at billighetserstatning som hovedregel ikke gis til pårørende/etterlatte. For unntaksvis å kunne tilkjennes slik erstatning må det dokumenteres tap av forsørger eller ekstra stor omsorgsbelastning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       I klagen fremholdes at søkers mann var familiens hovedforsørger frem til sin død.

       Helsetilsynet viser bl.a. til at søker ikke har gått ned i inntekt på grunn av mannens død, og opprettholder sin tidligere tilråding. Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 13

       NN, født 1939, har søkt om billighetserstatning for feilbehandling av fysioterapeut i 1993. Saken faller utenfor Norsk Pasientskadeerstatnings dekningsområde.

       Statens helsetilsyn viste til at søker i 1975 ble radikaloperert for høyresidig brystkreft med spredning til en av lymfeknutene i armhulen. Helsetilsynet konkluderte med at hennes smerter neppe kan tilbakeføres til den behandling hun har mottatt, og anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       Søker har påklaget avslaget.

       Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 14

       NN, født 1945, har søkt om billighetserstatning grunnet påstand om feilbehandling i forbindelse med en hjerteoperasjon i 1973. I 1974 var han til ny utredning, og det ble da fastslått at han ikke led av hjertesykdom og at hans symptomer var av psykisk karakter.

       Statens helsetilsyn viste til at det i 1973 forelå divergerende syn på hvorvidt søker led av en hjertelidelse. Likevel ble han operert, noe som i ettertid er å anse som et unødvendig inngrep. Helsetilsynet anbefalte billighetserstatning stor kr  50.000. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr  50.000.

       I klagen anføres det bl.a. at sykehuset utviste grove forsømmelser, og det redegjøres for at søker har fremmet erstatningskrav mot kommunen. Kommunen bestrider ansvar, idet den hevder at kravet er foreldet, og viser til at søkeren i 1996 mottok kr  15.000 i rimelighetserstatning fra kommunen.

       Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 15

       NN, født 1956, har søkt om billighetserstatning fordi hennes sønn døde under fødselen i 1986. Søkeren mener dette skyldes feilbehandling ved sykehuset i det sønnen ikke ble forløst ved keisersnitt.

       Helsetilsynet fant ikke grunnlag for å hevde at søkeren hadde vært feilbehandlet. Det ble imidlertid vist til at hun utviklet sukkersyke i svangerskapet, som medførte at fosteret akselererte kroppsvekt, noe som ble ansett som dødsårsak. Helsetilsynet fant under henvisning til de uheldige, sjeldne og uforutsigbare faktorer i tillegg til det tragiske utfallet, at søkeren hadde kommet spesielt uheldig ut, og billighetserstatning ble anbefalt med kr  60.000. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr  60.000.

       Søkeren klager over beløpets størrelse.

       Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder opplysninger som ikke var kjent ved første gangs behandling, og Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 16

       NN, født 1969, har søkt om billighetserstatning for senvirkninger etter hjernebetennelse som følge av koppevaksine. Skaden har ført til funksjonssvekkelse i form av bevegelsesforstyrrelser i finmotorikk og koordinasjon. Søker har også moderate lese-, tale- og forståelsesproblemer.

       Helsetilsynet fant at hjerneskaden er en komplikasjon til koppevaksinasjonen og la vekt på at søker ble vaksinert til tross for at hun hadde feber umiddelbart før vaksinasjonen. Helsetilsynet anbefalte billighetserstatning med kr  75.000. Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, mens Billighetserstatningsutvalget innvilget billighetserstatning med kr  100.000.

       I klagen anføres at det tilkjente beløp er satt for lavt.

       Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 17

       NN, født 1976, har søkt om billighetserstatning med 1 million kroner på grunn av cerebral parese forårsaket av forsinket forløsning og navlesnorfremfall.

       Statens helsetilsyn viste til at det var overveiende sannsynlig at det var årsakssammenheng mellom navlesnorfremfallet og hjerneskaden. Det er dekning for å si at søker ikke fikk fullgod behandling og Helsetilsynet anbefalte innvilgelse av billighetserstatning med kr  150.000. Justisdepartementet anbefalte en billighetserstatning på kr  200.000, og Billighetserstatningsutvalget tilkjente en erstatning på kr  200.000.

       I klagen anføres det at det tilkjente beløp er for lite.

       Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen anbefaler etter en helhetsvurdering at erstatningen økes til kr 250.000.

Sak nr. 18

       NN, født 1935, har søkt om billighetserstatning på grunn av mangelfull skolegang. Han viser til at han har hatt liten eller ingen grunnskoleopplæring idet han ble tatt ut av skolen i « i tide og utide » av sin mor.

       Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søkerens skolegang var preget av mye skolebytte. Departementet fant det sterkt kritikkverdig at han i 1949 ikke deltok i eksamen og fikk utstedt eksamensvitnemål, men det fremkom ikke opplysninger som skulle indikere lærevansker eller lese- og skrivevansker av en slik art at det har hemmet hans senere utvikling. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       Søkeren klager over vedtaket og understreker den belastning de stadige skolebyttene medførte.

       Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at det ikke fremkommer nye opplysninger i saken, og Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 19

       NN, født 1933, har søkt om billighetserstatning med grunnlag i mangelfull skolegang. Søkeren er same med samisk som morsmål. Han startet sin skolegang i 1940 og fikk lite undervisning i de fem første skoleårene.

       Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant det ikke tvilsomt at søkeren fikk svakere utbytte av undervisningen enn norsktalende medelever. Undervisningstilbudet må imidlertid ses i lys av datidens kunnskap. En rekke personer har fremsatt billighetserstatningssøknader med grunnlag i mangelfull skolegang under krigen, og disse er regelmessig avslått. Departementet fant ikke grunnlag for å fravike praksis i denne saken og anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       Søkeren påklager vedtaket.

       Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet kan ikke se at det er fremkommet nye opplysninger som kan endre deres vurdering, og Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 20

       NN, født 1955, har søkt om billighetserstatning med påstand om mangelfull grunnskoleopplæring og manglende vitnemål fra grunnskolen. Søkeren begynte på skolen seks år gammel, men sluttet etter to uker. Året etter begynte han på nytt og fulgte klassetrinnene ut femte klasse. Søkeren fikk hjelpeundervisning fra annen klasse og i 1964 anbefalte skolen at søkeren burde flyttes til spesialskole, men først ved utgangen av skoleåret 1966/67 ble søker ble satt på venteliste til spesialskole.

       Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet innhentet en sakkyndig utredning der det fremgår at søkeren hadde fått tilstrekkelig oppfølging under sin skolegang sett i forhold til de ressurser som sto til rådighet. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       Søkeren har påklaget vedtaket.

       Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet finner ikke at klagen kan medføre endringer i deres tidligere vurdering, og Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 21

       NN, født 1929, har søkt om billighetserstatning på grunn av mangelfull skolegang. Søkeren er av taterslekt, og har kun hatt 3  1/2 års skolegang. Saken har tidligere vært fremmet for Stortinget i St.prp. nr. 89 (1995-1996), sak nr. 90. Søknaden ble avslått under henvisning til at søkeren ble vurdert å ha hatt tilnærmet normal skolegang. Søkeren har senere søkt om fornyet behandling av saken.

       Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttalte i sin fornyede vurdering at søkeren hadde grunnskoleopplæring i til sammen ca 4  1/2 år. Departementet fant fortsatt saken noe tvilsom, men anbefalte under henvisning til praksis likevel billighetserstatning med kr 40.000. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble tilkjent med kr  40.000.

       Søkeren klager over beløpets størrelse.

       Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding, og Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen anbefaler at erstatningen økes til kr 60.000.

Sak nr. 22

       NN, født 1943, har søkt om billighetserstatning på grunn av mangelfull grunnskoleopplæring som følge av sin bakgrunn som reisende. Han hadde stort fravær og måtte gå første, annen og tredje klasse om igjen. Søker hevder også at han ble mye mobbet.

       Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttalte at søker hadde kommet uheldig ut av sitt møte med skolevesenet til tross for 6 års grunnskoleutdanning, og anbefalte at det ble innvilget billighetserstatning med kr  60.000. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble innvilget med kr  60.000.

       Det klages over beløpets størrelse.

       Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger av betydning for saken, og Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 23

       NN, født 1938, har søkt om billighetserstatning på grunn av mangelfull grunnskoleopplæring som følge av at han er av reisende slekt.

       Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søkeren ikke fikk den grunnskoleopplæring han hadde krav på, og anbefalte billighetserstatning med kr  60.000. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og det ble innvilget billighetserstatning med kr  60.000.

       I klagen anføres det at innvilget beløp er en alt for liten erstatning.

       Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger, og Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 24

       NN, født 1966, har søkt om billighetserstatning for mangelfull grunnskoleopplæring i forhold til sitt behov som dyslektiker.

       Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til den sakkyndige vurdering i saken. Av denne fremgår det at skolen ikke registrerte søkerens betydelige lese- og skrivevansker, og at det ikke kan utelukkes en sammenheng mellom påvist funksjonssvikt og senere psykiske vansker. Departementet anbefalte billighetserstatning med kr 75.000. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble innvilget med kr 75.000.

       I klagen understreker søker sine problemer med utviklet bulimi, og de merutgifter dette har medført for ham.

       Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger, og Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 25

       NN, født 1955, har søkt om billighetserstatning på bakgrunn av et vedtak om omsorgsovertakelse av ett av hennes barn. Vedtaket, som senere ble opphevet av Høyesterett, ble fattet fordi det ble regnet som sannsynlig at et annet barn i familien var blitt utsatt for seksuelle overgrep. Før omsorgsovertakelsen ble iverksatt flyktet søkeren, og hadde derfor barnet hos seg hele tiden mens saken ble prøvd for retten.

       Justisdepartementet pekte bl.a. på at et eventuelt erstatningskrav burde vært fremmet for domstolen, og at billighetserstatningsordningen ikke skal være et alternativ til ordinære søksmål. Det ble også lagt vekt på at Høyesterett i sin dom påpekte at det var riktig å overta omsorgen med tanke på situasjonen på vedtakstidspunktet. Justisdepartementet anbefalte at det ikke ble innvilget billighetserstatning. Billighetserstatningsutvalget bemerket at Høyesteretts flertall hadde vært i tvil om det var grunnlag for å oppheve omsorgsovertakelsen. Billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       I klagen fastholdes det at det lå en grov feilvurdering til grunn for omsorgsovertakelsen.

       Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 26

       NN, født 1923, har søkt om billighetserstatning på grunn av psykisk skade etter at han i 1960 skal ha blitt forgiftet. Han opplyser å ha politianmeldt forholdet, og har siden hatt store psykiske problemer.

       Justisdepartementet viste til at billighetserstatning i enkelte tilfeller er tilkjent søkere som er påført personskader som følge av straffbare forhold. På bakgrunn av mangelfulle opplysninger fant Justisdepartementet det imidlertid ikke rimelig å anbefale billighetserstatning i denne saken. Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       Søkeren klager over vedtaket.

       Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 27

       NN, født 1955, har søkt om billighetserstatning på grunn av senskader som følge av at hun skal ha blitt utsatt for voldtekt som 15-åring. Søkeren har ikke ønsket å oppgi skadevolders identitet.

       Justisdepartementet så ikke bort fra at søkeren kunne ha vært utsatt for voldtekt, men fant etter en vurdering av den foreliggende dokumentasjon at tilstrekkelig klar sannsynlighetsovervekt ikke var til stede. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning. Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       Søkeren klager over vedtaket og viser til at en underretning til skadevolder vil medføre en stor belastning for hennes og skadevolderens familie. Forholdet er strafferettslig foreldet og hun ønsker fortsatt ikke å oppgi vedkommendes navn.

       Justisdepartementet bemerker at underretning til skadevolder gjennom fast praksis er satt som forutsetning for å realitetsbehandle søknad om billighetserstatning på grunnlag av seksuelle overgrep. Departementet finner fortsatt ikke å kunne anbefale billighetserstatning i saken.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 28

       NN, født 1949, har søkt om billighetserstatning på grunn av senskader etter grove seksuelle overgrep i sin oppvekst. Overgrepene skal ha vært begått av hennes tre år eldre bror.

       Justisdepartementet fant at det var tilstrekkelig sannsynliggjort at søkeren hadde vært utsatt for seksuelle overgrep og anbefalte billighetserstatning med kr  70.000. Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr  70.000.

       Søkeren klager over beløpets størrelse.

       Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 29

       NN, født 1982, har søkt om billighetserstatning pga. mangelfull behandling og oppfølging fra det offentlige vedrørende hennes språk- og lesevansker. Søker viste tidlig tegn på språkvansker, og har bl.a. en øyensykdom som medfører nedsatt syn.

       Statens helsetilsyn viste til at søker er blitt grundig vurdert av spesialister på flere felt. Helsetilsynet fant ikke årsakssammenheng mellom søkers møte med helsevesenet og hennes lidelser, og anbefalte ikke billighetserstatning. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant ikke at den delen av søknaden som gjaldt søkerens grunnskoleopplæring kunne danne grunnlag for billighetserstatning. Justisdepartementet uttalte bl.a. at søkers lidelser utvilsomt har vært en belastning for henne, men at en sykdom eller et handikap ikke alene kan danne grunnlag for billighetserstatning. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning. Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til forberedende instanser, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       I klagen anføres det at behandlingen de har fått i helsevesenet har vært belastende og er årsak til at søkeren mobbes. Det anføres videre at hun har fått en feilaktig diagnose som mildt psykisk utviklingshemmet.

       Helsetilsynet kan ikke se at det er noe påfallende feilaktig diagnostisering av søker, og både tilsynet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sine tidligere tilrådinger. Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 30

       NN, født 1930, har søkt om billighetserstatning på grunn av vergerådets feilplassering av søker på barnehjem.

       Barne- og familiedepartementet viste til at mangler ved omsorgen lå til grunn for vedtaket. Det ble videre bl.a. vist til at både problemforståelsen og det faktum at sosialomsorgen den gang ikke var så omfattende, gir grunn til å anta at mange familier ikke fikk hjelp med henblikk på tilbakeføring av barn. Departementet konkluderte med at søker ikke kunne sies å ha kommet mer uheldig ut enn andre i samme situasjon, og anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne konklusjonen, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       I klagen anfører søker å ha blitt utsatt for kritikkverdig behandling på barnehjemmet ved at lege ikke ble kontaktet da hun var syk.

       Barne- og familiedepartementet viser til at søkers påstander om mangelfull legebehandling på barnehjemmet og resultatet av dette ikke er dokumentert. Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet viser til en sakkyndig utredning i saken, hvor det uttales at tap av skolegang på grunn av krigshandling vanligvis ikke gir grunnlag for billighetserstatning. Departementet anbefaler ikke billighetserstatning. Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 31

       NN, født 1934, har søkt om billighetserstatning for skade påført ved at hun i 1995 snublet i et hull i veibanen etter veiarbeid på stedet. Hun lider av sterke smerter og nedsatt bevegelighet i armen.

       Kommunal- og arbeidsdepartementet viste til at søkeren ikke hadde benyttet muligheten til søksmål mot kommunen og anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet viste til at det forelå påstand mot påstand med hensyn til om området var tilstrekkelig merket. Justisdepartementet mente for øvrig at saken naturlig hører inn under domstolene, og anbefalte ikke billighetserstatning. Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       I klagen viser søkeren til at hun har søkt erstatning fra kommunen, men at kommunen avviste at den var ansvarlig for skaden.

       Kommunal- og regionaldepartementet opprettholder sin tidligere tilråding, og Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 32

       NN, født 1933, har søkt om billighetserstatning fordi hun er kommet i en vanskelig økonomisk situasjon etter at hun skled og falt på en glatt stålfuge på en bro i X. Søkeren ble uføretrygdet etter uhellet og hun har fått utbetalt ulykkesforsikring.

       Justisdepartementet viste til at søkers sak er behandlet i domstolene, som i to instanser har funnet at det ikke foreligger erstatningsansvar for det offentlige. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning. Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og det ble ikke innvilget billighetserstatning.

       Søkeren har påklaget avslaget.

       Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 33

       NN, født 1932, har søkt om billighetserstatning for økonomisk tap som følge av lang behandlingstid i X skifterett.

       X skifterett viste til at det er på det rene at bobehandlingen har tatt meget lang tid sammenlignet med hva som er vanlig, men man hadde i dette boet hatt flere tvister til behandling. X skifterett anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet konkluderte med at man til tross for den lange saksbehandlingstid ikke kan se at det er tilstrekkelig grunnlag for å bebreide det offentlige. Billighetserstatningsutvalget fant at mye taler for at skifteretten burde ha utvist større besluttsomhet, men fant det uklart hvilke økonomiske følger den sene saksbehandling har hatt for søker. Billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       Søker har påklaget avslaget, og viser til mangelfull behandling fra skifterettens side.

       X skifterett opprettholder sin tidligere innstilling, og Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 34

       NN, født i 1939, har søkt om billighetserstatning på grunn av den belastning hun har hatt ved å pleie sine syke foreldre i en årrekke. Dette har bl.a. resultert i at hun ikke har utdannelse ut over folkeskolen.

       Justisdepartementet viste til at i likhet med mange andre som har hatt omsorgsansvar overfor sine foreldre, har dette vært med på å prege søkerens liv. Det er imidlertid ikke noe å bebreide det offentlige i denne saken, og departementet fant det ikke rimelig å anbefale billighetserstatning. Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       I klagen anføres på nytt at søker har hatt en ekstraordinær påkjenning ved å stelle begge sine foreldre.

       Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 35

       NN har søkt om billighetserstatning på grunn av økonomiske problemer relatert til drift av vertshus i X. Problemene må ifølge søker sees i sammenheng med statlig hotellutbygging samt hans bakgrunn som « uekte barn ».

       Justisdepartementet viste til at det i henhold til fast praksis ikke tilstås billighetserstatning på grunn av vanskelige oppvekstforhold, med mindre det offentlige har hatt innflytelse på det inntrufne og kan klandres. Det offentlige kunne heller ikke stilles ansvarlig for den adferd som skal ha blitt utvist av farens familie og lokalsamfunnet for øvrig. Departementet fant det på denne bakgrunn ikke rimelig å anbefale billighetserstatning. Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

       I klagen anføres bl.a. at søkerens liv har vært preget av det faktum at han er en såkalt « tyskerunge ».

       Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

Sak nr. 36

       NN, født 1951, har søkt om billighetserstatning på grunn av psykisk skade som han ble påført i forbindelse med at hans mor ble drept i 1971. Det var NN som fant moren i deres hjem.

       Justisdepartementet viste til at søkeren hadde hatt en vanskelig oppvekst og at hans psykiske problemer ikke kunne tilskrives drapet alene. Det ble likevel antatt at morens død hadde hatt en negativ innvirkning på søkeren. Justisdepartementet anbefalte billighetserstatning med på kr  25.000. Billighetserstatningsutvalget tilkjente erstatning med kr  25.000.

       I klagen vises det til at det er urimelig at erstatningen ble redusert på grunn av at søker hadde psykiske plager etter en vanskelig oppvekst, bl.a. fordi faren tok sitt eget liv.

       Justisdepartementet bemerker at billighetserstatning normalt ikke vil omfatte skader etter en vanskelig barndom hvis det offentlige ikke kan klandres, og anbefaler at klagen ikke tas til følge.

       Komiteen tilrår at klagen blir avslått.

4. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet:

       Følgende tilstås billighetserstatning av statskassen:

       274 søknader på grunnlag av flyplassutbyggingen på Gardermoen, herunder sak nr. 1 NN og NM, med 70.000 kroner hver.

5. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre følgende

       Følgende blir ikke tilstått billighetserstatning av statskassen:

       274 søknader på grunnlag av flyplassutbyggingen på Gardermoen, herunder sak nr. 1 NN og MN.

       Klagen fra følgende tas til følge og innvilges billighetserstatning:

       Sak nr. 17 NN kr 250.000

       Sak nr. 21 NN kr 60.000.

       Klagen fra følgende tas ikke til følge:

       Sak nr. 2. NN

       Sak nr. 3. NN

       Sak nr. 4. NN

       Sak nr. 5. NN

       Sak nr. 6. NN

       Sak nr. 7. NN

       Sak nr. 8. NN

       Sak nr. 9. NN

       Sak nr. 10. NN

       Sak nr. 11. NN

       Sak nr. 12. NN

       Sak nr. 13. NN

       Sak nr. 14. NN

       Sak nr. 15. NN

       Sak nr. 16. NN

       Sak nr. 18. NN

       Sak nr. 19. NN

       Sak nr. 20. NN

       Sak nr. 22. NN

       Sak nr. 23. NN

       Sak nr. 24. NN

       Sak nr. 25. NN

       Sak nr. 26. NN

       Sak nr. 27. NN

       Sak nr. 28. NN

       Sak nr. 29. NN

       Sak nr. 30. NN

       Sak nr. 31. NN

       Sak nr. 32. NN

       Sak nr. 33. NN

       Sak nr. 34. NN

       Sak nr. 35. NN

       Sak nr. 36. NN

       Beløpene føres til utgift under kap. 2309 Tilfeldige utgifter post 01.