Sak nr. 1

2.1 Innledning

       Billighetserstatningsutvalget har behandlet 274 søknader fra personer som er berørt av utbyggingen av Gardermoen hovedflyplass. De fleste har fått sin erstatning fastsatt ved minnelig avtale med myndighetene; de øvrige har fått erstatningen stipulert ved rettslig skjønn. Samtlige grunneiere har under forhandlingene vært representert ved advokater, og myndighetene har dekket utgifter til advokatbistand.

       Billighetserstatningsutvalgets flertall har anbefalt at 273 av søknadene blir avslått. I ett tilfelle anbefaler flertallet billighetserstatning med kr 50.000.

       Sakene fremmes for Stortinget til endelig avgjørelse.

2.2 Søknadenes innhold

       De fleste søknadene er fremsatt samtidig under henvisning til Stortingets behandling av Innst.S.nr.52 (1994-1995). I felles oversendelsesbrev fra Grende-utvalget for Gardermoen gis det uttrykk for at det anses mest rettferdig at billighetserstatning gis på generelt grunnlag med et likt beløp for alle som rammes. Søknadene er begrunnet i de problemer og vanskeligheter søkerne er påført ved å måtte flytte fra sitt hjem på Gardermoen, og gjelder de belastninger søkerne er påført som ikke omfattes av ekspropriasjonserstatningen. Alle søker om billighetserstatning på « minimum kr 150.000 ». De fleste har knyttet sin søknad til at de er kommet økonomisk uheldig ut. Mange har også redegjort nærmere for belastninger i form av ikke-økonomiske tap.

2.3 Den forberedende behandling

       Søknadene har vært gjenstand for forberedende behandling i Luftfartsverket, Samferdselsdepartementet og Justisdepartementet.

       Samferdselsdepartementet presiserte at tiltakshaverne har betalt full erstatning i ekspropriasjonssaken i henhold til norsk lov, og at det ikke er grunnlag for ytterligere erstatninger. Hverken departementet eller Luftfartsverket anbefalte billighetserstatning på generelt grunnlag. Det ble likevel for noen fås vedkommende reist spørsmål om billighetserstatning burde vurderes nærmere på grunn av særlige medisinske og sosiale forhold.

       Av søkerne har 219 fått sin eiendom ekspropriert. 2 saker gjelder søkere som er berørt som leietakere, og disse har følgelig ikke fått ekspropriasjonserstatning. Om disse til sammen 221 søknadene uttalte Justisdepartementet bl.a. at lovgivningen inngående definerer ekspropriaters erstatningsrettslige vern, og at erstatningsansvaret synes å være begrenset til dekning av økonomisk tap. Man bør ikke ved billighetserstatningsordningen sette et slikt prinsipielt standpunkt til side. Departementet mener at det ikke tilligger billighetserstatningsordningen å tilkjenne økonomisk kompensasjon på grunnlag av Gardermoen-utbyggingen som sådan. Dette ville bl.a. være en uheldig forskjellsbehandling i forhold til andre som allerede har fått sin eiendom ekspropriert. Billighetserstatning kan derfor bare være aktuelt dersom den enkelte søker har kommet spesielt uheldig ut sammenlignet med andre som har fått sin eiendom ekspropriert. Justisdepartementet viste videre til Samferdselsdepartementets og Luftfartsverkets uttalelser og anbefalte at billighetserstatning ikke tilkjennes.

       De 53 øvrige søknadene gjelder søkere som er berørt av flyplassutbyggingen som naboer. Et flertall av disse søkerne har fått tilbud om innløsning av sin eiendom fra Oslo Hovedflyplass A/S (OHAS). Justisdepartementet uttalte bl.a. om disse sakene at det ikke finner holdepunkter for at søkeren har kommet særlig uheldig ut i forhold til andre i sammenlignbar situasjon, og anbefalte ikke billighetserstatning.

       5 søknader ble vurdert nærmere på bakgrunn av søkernes opplysninger om særlige sosiale eller medisinske forhold. Justisdepartementet uttalte bl.a. vedrørende disse sakene at så lenge erstatningsgrunnlaget ikke bygger på at det offentlige kan bebreides i sakens anledning, kan man ikke se at det er rimelig at staten gjennom billighetserstatningsordningen skal overta risikoen for søkerens skade.

       Ytterligere 5 saker er fremmet av arvinger til eiendommer i utbyggingsområdet. Justisdepartementet anbefalte ikke billighetserstatning i disse tilfellene under henvisning til at det etter fast praksis ikke gis billighetserstatning til etterlatte.

2.4 Billighetserstatningsutvalgets merknader

       Billighetserstatningsutvalget drøftet om det skulle kunne gis billighetserstatning til ekspropriater som har fått erstatningen fastsatt ved minnelig avtale dersom de gjennom denne fremgangsmåten var kommet dårligere ut enn om de hadde fått erstatningen stipulert ved rettslig skjønn. Utvalget anbefalte ikke billighetserstatning på dette grunnlag.

       Utvalget drøftet videre om det skulle være grunnlag for å tilkjenne billighetserstatning til dem som ved å måtte etablere seg på ny har fått ekstra gjeldsbelastning fordi han skaffer seg en større eller bedre bolig. Utvalget anbefalte heller ikke billighetserstatning på dette grunnlag. Det samme gjaldt de tilfellene hvor søkerne har avgått ved døden etter at søknaden er innlevert.

       Billighetserstatningsutvalget delte seg i et flertall og et mindretall når det gjaldt spørsmålet om hvilken anbefaling som burde fremsettes overfor Stortinget. Flertallet sluttet seg til de uttalelser som var fremkommet fra Justisdepartementet og anførte bl.a. at det etter praksis ikke bevilges billighetserstatning hvor det gjennom lovgivningen er etablert en annen erstatningsordning. Man har gjennom tidene gjennomført en rekke store ekspropriasjoner. Det ville etter flertallets oppfatning innebære en ikke akseptabel forskjellsbehandling om man nå i tillegg til en lovbestemte erstatning skulle yte en billighetserstatning. Det advares også mot de konsekvenser en slik bevilgning vil ha.

       Mindretallet kom til at utvalget burde anbefale overfor Stortinget at de som berøres av utbyggingen av Gardermoen - med unntak for de tilfeller der søkerne er avgått ved døden - innvilges en generelt fastsatt billighetserstatning på kr 30.000 til kr 50.000 til hver. Det ble bl.a. vist til at gjeldende regelverk om ekspropriasjon er gitt ut fra forutsetningen om begrensede inngrep. Ny hovedflyplass på Gardermoen er ikke et begrenset inngrep, og har sprengt rammene i forhold til tidligere erfaringer og rettspraksis og lovgivers intensjon. Tilfellet Gardermoen er helt spesielt og ekstremt ved at et helt lokalsamfunn brytes opp og raderes ut.

       Som nevnt ovenfor er noen søknader vurdert særskilt på grunnlag av særlige sosiale eller medisinske belastninger:

       AA, født 1933, har fått sin eiendom ekspropriert. Hun ble rammet av hjerneblødning samme år.

       BB, født 1930, og BC, født 1930, har fått sin eiendom ekspropriert. BB fikk etter innløsningsforhandlingene nervesammenbrudd av en slik karakter at det medførte innleggelse.

       CC, født 1933, har fått sin eiendom ekspropriert. Søkeren skal ha fått forsterket sine psykiske plager som følge av innløsningsprosessen. Dette skal også ha gitt seg utslag i muskelsmerter som må oppfattes som kronisk smertetilstand - fibromyalgi. Hun har en funksjonshemmet datter som tidligere bodde i nabohuset.

       DD, født 1928, har fått sin eiendom ekspropriert. Søkeren har omsorgen for en sønn som er ufør på grunn av psykiske plager. Hensynet til sønnen har skapt særlige behov ved anskaffelse av ny bolig, og hun er således blitt påført betydelig meromkostning.

       Følgende saker er også omtalt spesielt i Billighetserstatningsutvalgets protokoll:

       EE, født 1957, berøres av utbyggingen av Gardermobanen, og huset er innløst av NSB. Erstatningen er fastsatt av lagmannsretten. Det anføres at det tilkjente beløp er for lavt til å erverve tilsvarende bolig i samme nærområde. Det vises særlig til at det ene barnet er funksjonshemmet og at den tidligere bolig var spesielt tilpasset hans behov. Samferdselsdepartementet sluttet seg til NSB som viste til at søkeren etter en samlet vurdering har kommet bedre ut enn øvrige naboer til banen, og anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet sluttet seg til dette.

       FF, født 1930, har fått sine eiendom ekspropriert. Han avgikk ved døden høsten 1995. Søkeren var avhengig av pleie fra sin sønn som også bodde i samme bolig, og flyttingen har medført stor belastning også for sønnen fordi han måtte ta seg fri fra sitt arbeid for å ivareta sin fars interesser. Hverken Samferdselsdepartementet eller Justisdepartementet fant det rimelig å anbefale billighetserstatning.

       Billighetserstatningsutvalget kom enstemmig til at det ikke var grunnlag for å undergi noen av disse søkerne erstatningsmessig særbehandling.

       En søknad ble anbefalt innvilget av utvalget:

       NN, født 1933, og MN, født 1938, har fått sin eiendom ekspropriert. To dager etter at avtalen om erstatning ble inngått, ble NN rammet av hjerteinfarkt. Luftfartsverket viste til at billighetserstaning burde vurderes dersom det kunne dokumenteres sammenheng mellom NNs hjerteinfarkt og innløsningen/flytteprosessen. Justisdepartementet uttalte at det ikke kunne utelukkes at reguleringsplanene kunne ha vært medvirkende til hjerteinfarktet, men viste til at billighetserstatningsordningen ikke bør anvendes som supplement til inngåtte avtaler, og anbefalte ikke billighetserstatning.

       Billighetserstatningsutvalgets flertall la avgjørende vekt på legenes erklæringer og anbefalte at billighetserstatning tilkjennes med kr 50.000. Mindretallet fant ikke grunnlag for å undergi denne søknaden særbehandling.

       Justisdepartementet fremmer etter dette Billighetserstatningsutvalgets forslag for samtlige 274 søknader.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Morten Olsen og Jan Petter Rasmussen, fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L Stang, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen og fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, viser til at utbyggingen av Gardermoen Hovedflyplass har medført ekspropriasjon av boliger og gårdsbruk i et omfang som er større enn vanlig. Flertallet har forståelse for at Gardermoen-prosjektet har ført til til dels dramatiske inngrep i mange folks liv, og et helt lokalsamfunn er blitt berørt.

       Flertallet viser til at ekspropriasjonsinngrep ofte vil være dramatisk for de som blir rammet av vedtaket, men at lovverket har regler som gir de berørte full erstatning for eiendommen. Flertallet viser til at på Gardermoen har alle berørte grunneiere fått erstatning, enten ved minnelig avtale eller ved rettslig skjønn, og et flertall av berørte naboer har fått tilbud om innløsning av eiendommen. På bakgrunn av nye opplysninger tok Luftfartsverket også sakene opp til ny vurdering. Flertallet er enig med Billighets-erstatningsutvalget i at det ikke kan være grunnlag for å bygge på at de som har fått sin erstatning ved avtale, skulle ha kommet særlig dårlig ut i forhold til de som har fått erstatning ved rettslig skjønn.

       Flertallet slutter seg til vurderingene fra Billighetserstatningsutvalgets flertall, og mener det ikke vil være riktig å gi billighetserstatninger på områder hvor det allerede er etablert en annen erstatningsordning gjennom lovgivningen. Det ville etter flertallets syn også innebære en ikke akseptabel forskjellsbehandling i forhold til tidligere saker om man nå skulle gi billighetserstatning i tillegg til ekspropriasjonserstatning. Flertallet mener at omfanget av ekspropriasjonsvedtakene og antall berørte på Gardermoen ikke er tilstrekkelig for å begrunne en forskjellsbehandling av disse tilfellene i forhold til andre ekspropriasjonsinngrep.

       Billighetserstatningsutvalget har vurdert om noen søknader burde innvilges på grunn av særlige sosiale eller medisinske belastninger. Komiteen har hatt tilgang til en rapport fra Senter for sosialt nettverk og helse, som hevder at helsesvikten for de berørte familiene på Gardermoen er 3,5 ganger større enn hos en sammenlignbar referansegruppe. Flertallet mener det ikke kan utelukkes at det i flere tilfeller kan være en sammenheng mellom ekspropriasjonsvedtak og senere sykdommer. Etter flertallets oppfatning kan det ikke være avgjørende for innvilgelse av billighetserstatning om søker har psykiske, psykosomatiske eller somatiske plager. Flertallet viser til at Billighetserstatningsutvalgets flertall innvilget billighetserstatning i ett tilfelle. Flertallet er enig med Billighetserstatningsutvalgets mindretall som mente at det ikke var grunnlag for å gi denne søknaden særbehandling.

       Flertallet anbefaler etter dette at det ikke innvilges billighetserstatning for noen av de 274 søknadene.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Fremskrittspartiets program der det heter at « ekspropriasjon bare skal gjennomføres med så vidt høy erstatning at den private eiendomsbesitter ikke lider noe tap ». Ekspropriasjon av privat eiendom er et alvorlig inngrep i den private eiendomsretten, og bør bare foretas når det er absolutt nødvendig. Slike inngrep vil ofte medføre store personlige belastninger for eiendomsbesitteren, og det må derfor gis en ekspropriasjonserstatning som langt overskrider markedsverdien. Det er følgelig sannsynlig at de erstatningsbeløpene som er gitt i forbindelse med Gardermoen-utbyggingen burde vært betydelig høyere. Det er et resultat av at dagens regelverk for erstatninger i slike saker er for dårlige. Disse medlemmer vil derfor be regjeringen snarest mulig legge frem forslag til bedringer i ekspropriasjonserstatningsordningene.

       Disse medlemmer kan likevel ikke støtte forslag om generelle billighetserstatninger, og viser til at denne erstatningsordningen ikke er ment å skulle være en tilleggserstatning for andre erstatningsordninger. Stortinget har tidligere avvist flere søknader nettopp av denne grunn. Disse medlemmer kan ikke se at det finnes noen mulighet for å gå utenfor den praksis som er lagt for ordningen.

       Komiteens medlem fra Senterpartiet, Tor Nymo, viser til at utbyggingen av Gardermoen Hovedflyplass har medført ekspropriasjon av boliger og gårdsbruk i et omfang som er enestående i norsk historie. Dette medlem vil understreke at Gardermoen-prosjektet har ført til tildels dramatiske inngrep i mange menneskers hverdag, og at et helt lokalsamfunn nærmest er radert bort. Dette medlem vil videre vise til at ekspropriasjonsinngrep som regel vil være dramatisk for de som blir rammet av vedtaket, men at lovverket eller vedtaket i utgangspunktet skal gi de berørte full erstatning for inngrepet.

       Dette medlem mener at Gardermoen-utbyggingen har vært enestående i historisk perspektiv, og at ingen tidligere ekspropriasjonssaker har hatt en dimensjon som på noen måte kan måle seg med omfanget av Gardermoen-utbyggingen. Dette medlem har også stor forståelse for den enorme belastning utbyggingen av Gardermoen Hovedflyplass har påført, både for de beboerne som har måttet flytte, og for de beboerne som har blitt gjenværende på Sør-Gardermoen. Dette medlem vil også understreke at dette har blitt dokumentert i en rapport utarbeidet av Senter for sosialt nettverk og helse, der det bl.a. heter at:

« De som har måttet flytte på grunn av utbyggingen og de som må flytte, kom klart dårligere ut enn referansegruppen når det gjelder antallet rapporterte sykdommer, generell vurdering av helsa, utbredte smerter og psykiske plager. Helsesvikten var størst blant dem som måtte flytte på grunn av flyplassutbyggingen. I denne gruppen forekom helsesvikt over tre og en halv gang så hyppig som i referansegruppen. Når det gjelder psykiske plager hadde 50 prosent av kvinnene og 37 prosent av mennene dette i gruppen som hadde flyttet. De tilsvarende tall i referansegruppen var 20 og 14 prosent. »

       Dette medlem vil videre vise til mindretallet i Billighetserstatningsutvalget representert ved daværende stortingsrepresentant Eva Lian som bl.a. har anført:

« Jeg mener at i denne saken bør Billighetserstatningsutvalget anbefale Stortinget å gi alle berørte parter en generell billighetserstatning på eksempelvis kr  30.000 til kr  50.000, fordi utbyggingen av ny hovedflyplass på Gardermoen er et helt spesielt, unikt tilfelle i norsk rettspraksis.()

Min begrunnelse for å anbefale Stortinget å gi en generell erstatning til alle er følgende: Gjeldende regelverk om ekspropriasjon er gitt ut fra forutsetningen om begrensede inngrep. Det vil si at det i norsk rettspraksis ikke har forekommet en tilsvarende eller liknende situasjon hvor nærmere 1.000 mennesker og over 250 husstander blir berørt. Ny hovedflyplass på Gardermoen er ikke et begrenset inngrep. Lovgivers intensjon og gjeldende regelverk om ekspropriasjon er gitt ut fra forutsetningen om begrensede inngrep. Tilfellet Gardermoen har sprengt rammene i forhold til tidligere erfaringer og rettspraksis og lovgivers intensjon.

Tilfellet Gardermoen kan sammenlignes med naturinngrep i forbindelse med kraftutbygging eller mineralutbygging hvor lovverket åpner for et tillegg til erstatningen med bakgrunn i den forventede fremtidige inntekt staten vil få som en følge av utbyggingen.

Tilfellet Gardermoen er helt spesielt og ekstremt ved at et helt lokalsamfunn brytes opp og raderes ut. Skole, menighetshus, samfunnshus, postkontor, idrettsplass, bensinstasjon, storkiosk, idrettslag, barnepark og hjem forsvinner. Det betyr at i tillegg til å miste egen bolig, mister alle også lokalsamfunnet med sine tilbud og etablerte sosiale nettverk.

Tilfellet Gardermoen er helt spesielt siden det av storsamfunnet allerede på begynnelsen av 70-tallet ble tatt høyde for at det kunne bli storflyplass på Gardermoen gjennom et fylkesplanvedtak som i praksis satte forbud mot nybygging i det regulerte området. Det har medført høy gjennomsnittsalder i området, og en overrepresentasjon av eldre mennesker. Det har også ført til stor usikkerhet i forhold til stedets framtid, noe som eksempelvis kan ha resultert i dårligere vedlikehold. »

       Dette medlem stiller seg bak denne beskrivelsen.

       På denne bakgrunn, og med utgangspunkt i det som ellers er sagt, har dette medlem kommet til at de 274 parter som har blitt berørt av utbyggingen på Gardermoen, og som har søkt om billighetserstatning, jf. St.prp. nr. 50 (1997-1998), bør tilkjennes en billighetserstatning av staten på kr  70.000 hver som en kompensasjon og oppreisning for de ekstrabelastninger utbyggingen av Gardermoen har påført den enkelte beboer. Dette medlem vil derfor fremme forslag i tråd med dette.

       Dette medlem anser Gardermoen-utbyggingen som et enkeltstående tilfelle som må tilskrives det enorme og enestående omfanget Gardermoen-utbyggingen har hatt, og at dette derfor, i dette ene tilfellet, kvalifiserer til billighetserstatning til alle berørte.