Innhold

       Til Stortinget.

1. Innledning

1.1 Sammendrag

       Som bakgrunn for stortingsmeldingen vises det innledningsvis til at det i forbindelse med ansvarsreformen, som medførte at HVPU-institusjonene skulle avvikles og erstattes av kommunale tilbud, ble satt i gang et arbeid med å utrede spørsmål vedrørende rettssikkerhet i forbindelse med bruk av tvang i nødssituasjoner og i behandling/opplæring av personer med psykisk utviklingshemming.

       Det ble nedsatt et offentlig utvalg (Røkke-utvalget) som avga sin innstilling med forslag til lovbestemmelser og forskrifter i 1991, NOU 1991:20 Rettssikkerhet for mennesker med psykisk utviklingshemming. På bakgrunn av NOU 1991:20 og etter en høringsrunde ble Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) fremmet i juni 1995. Ut fra sosialkomiteens ønske om bedre klargjøring av forholdet til menneskerettighetskonvensjonene fremmet Regjeringen i mai 1996 Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) der det ble gjort rede for forholdet til konvensjonene og fremmet enkelte endringsforslag. Regjeringen konkluderer med at lovforslaget er i samsvar med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Stortinget vedtok lovutkastet med enkelte endringer i juni 1996. Loven er midlertidig og gjelder i tre år fra ikrafttredelsen. Samtidig med at Stortinget vedtok loven, vedtok det også å be Regjeringen legge fram en stortingsmelding om nærmere retningslinjer for praktisering av loven og for hovedinnholdet i forskriftene til loven før ikrafttredelsen som var forutsatt å skulle skje 1. juli 1997.

       Departementet redegjør i stortingsmeldingen for det arbeidet som er gjort siden loven ble vedtatt og for forskriftsutkastet, rundskrivsutkastet og høringsinstansenes syn på disse. Departementet går nærmere inn på de spørsmålene Stortinget var spesielt opptatt av: grenser for bruk av tvang, rådgivende gruppe og opplegg for evaluering av loven og praksis.

       Utkast til forskrift omhandler

       Det framholdes i meldingen at det hersker et vanskelig dilemma mellom hovedmålet for all tjenesteyting om at den skal bygge på frivillig deltakelse fra tjenestemottakeren, og det at det i noen tilfeller er helt nødvendig å bruke tvang for å hindre at enkelte personer med psykisk utviklingshemming utsetter seg sjøl eller andre for alvorlig skade. Det uttales at retten til sjølbestemmelse for den psykisk utviklingshemmede da må vike for retten til forsvarlig omsorg eller for andres rett til ikke å bli utsatt for angrep. Slike tiltak er aktuelt for anslagsvis tre prosent av psykisk utviklingshemmede.

       I og med at det dreier seg om atferd som ofte gjentar seg med stor regelmessighet og over lang tid, er det i lovarbeidet lagt til grunn at nødreglene i straffeloven ikke gir tilfredsstillende regulering og kontroll. Foreliggende lov har i tillegg etablert et omfattende opplegg for ekstern kontroll, innsyn og overprøving som ikke kan gjennomføres bare ved praktisering av nødreglene i straffeloven.

       Det understrekes at det er viktig at løsningen på vanskelige etiske spørsmål ikke monopoliseres og avgjøres innenfor lukkede fagmiljøer. Pårørende og verge/hjelpeverge er derfor gitt rettigheter i flere faser av saksbehandlingsprosessen og er gitt adgang til å klage og til full rettslig prøving av både vedtak og innsigelser knyttet til gjennomføringen av vedtak. I tillegg til oppfølging gjennom statlig tilsyn, blir det opprettet en bredt sammensatt rådgivende gruppe som vil følge utviklingen nøye. Videre er loven tidsavgrenset for å sikre evaluering.

       Stikkordmessig kan de tilnærmingsmåtene som er benyttet i loven oppsummeres slik:

1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall , medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen, Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Nordseth og Skogholt, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, er svært tilfreds med det grundige arbeidet departementet har lagt ned i forskrifter og rundskriv. Flertallet vil vise til behandlingen av endringer i lov om sosiale tjenester, Innst.O.nr.79 (1995-1996), hvor flertallet sier:

       Flertallet er derfor glad for at dette lovverket med forskrifter og retningslinjer bidrar til å styrke rettssikkerheten for den berørte gruppen mennesker.

       Flertallet vil understreke at arbeidet med dette lovverket har tatt lang tid fra HVPU-reformen startet opp, og ved at man i forbindelse med denne ansvarsreformen i 1991 fikk en offentlig utredning med forslag til lovbestemmelser og forskrifter i NOU 1991:20 . I 1995 ble det første lovforslaget lagt fram i Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) . Flertallet finner grunn til å påpeke den utvikling og erkjennelse som har skjedd når det gjelder lovarbeidet og synet på bruk at makt og tvang i tjenesteytingen. Bare endringene i tittel på de ulike stortingsdokumentene viser noe av denne utviklingen. I Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) var tittelen « Bruk av tvang og makt m.v. overfor personer med psykisk utviklingshemming ». I Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) het det « Begrensning og kontroll med bruk av tvang og makt m.v. overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming ». I St.meld. nr. 26 (1997-1998) heter det nå « Begrensning og kontroll med bruk av tvang i tjenesteyting (Lov om sosiale tjenester m.v. kapittel 6A. Rettigheter for og begrensning og kontroll med bruk av tvang og makt m.v. overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming ».

       Flertallet viser til Innst.O.nr.79 (1995-1996) og debatten i Stortinget 13. juni 1996 der intensjonene som ligger bak lovens utforming også når det gjelder det enkelte partis syn og standpunkt, framkommer. Flertallet går derfor ikke nå inn på alle forhold rundt lovbehandlingen som fant sted i 1995 og 1996. Flertallet mener det er svært viktig at de som blir berørt av denne loven som tjenestemottaker eller dennes pårørende eller verge/hjelpeverge eller som tjenesteyter eller ansvarlig i tjenesteforvaltningen, setter seg inn i lovens forarbeider.

       Flertallet vil understreke at dette lovarbeidet har vært vanskelig, ikke minst i forhold til de etiske spørsmål som har med menneskeverdet og enkeltmenneskets integritet å gjøre. Dette forholdet, sammen med en viss usikkerhet omkring de praktiske virkninger av lovutformingene gjorde at Regjeringen ble bedt om å legge fram forskriftene for Stortinget, slik at disse kunne behandles før loven trådte i kraft. Videre ble det satt en begrenset funksjonstid på tre år for selve loven før denne skulle evalueres og tas opp til ny behandling. Flertallet er glad for de presiseringer som har skjedd gjennom foreliggende utkast til forskrift og rundskriv, samt den høringsprosedyre som har vært på dette grunnlaget. Dette har ført til en klargjøring når det gjelder hjemmelen for bruk av tvang i forhold til loven. Bl.a. gjelder dette i forhold til grenser for bruk av tvang, hvem som skal ansees som pårørende, kvalifikasjonskrav i tjenesten og til personalet, samt begrensninger i varighet av vedtak. Regler for klage og registrering av bruk av tvang er også utdypet, samt kontroll av eventuelle tiltak, statlig tilsyn og klageordningen på gjennomføring av vedtak.

       Flertallet viser til Innst.O.nr.79 (1995-1996) hvor flertallet poengterte at « det ikke skal åpnes for bruk av tvang før alle andre alternativer er vurdert/prøvd ». Flertallet er tilfreds med at denne presiseringen er så nøye fulgt opp i St.meld. nr. 26 (1997-1998). Etter flertallets mening er dette et svært vesentlig utgangspunkt for å endre holdningene i omsorgs- og behandlingsapparatet slik at adferdsendrende tiltak overfor en tjenestemottaker skal skje uten bruk av tvang og makt. Slik endring i behandlingsideologi og -holdning må også avspeile seg i utdanning og opplæring av fagpersonellet som skal ha slikt omsorgs- og behandlingsansvar.

       Flertallet vil understreke at alle mennesker har rettigheter i kraft av sitt menneskeverd. Blant disse rettighetene er retten til selvbestemmelse, privatliv, forsvarlig levestandard og omsorg. Det er et hovedmål at all tjenesteyting skal bygge på frivillig deltakelse fra tjenestemottaker. En tjenestemottaker skal ikke utsettes for behandling eller handling som ellers er uakseptabel i medmenneskelig og mellommenneskelig sammenheng. Dersom det er absolutt nødvendig å iverksette handlinger som tjenestemottakeren motsetter seg, skal dette gjøres etter de bestemmelser som gjelder innenfor dette lovverket. Flertallet vil i den forbindelse igjen minne om at det ifølge loven skal være slik at alternative tiltak skal være prøvd og følgene skal dokumenteres før eventuelt tiltak etter § 6A-4 og § 6A-5 kan iverksettes. Dersom alternative tiltak ikke er iverksatt og prøvd, skal det gis en begrunnelse for hvorfor dette ikke er gjort.

       Flertallet slutter seg til meldingen og vil framholde at tvangstiltak må være aktuelt kun når det er fare for eget eller andres liv og helse og/eller eventuelt vesentlige materielle skader. Videre kan det være forhold ved tjenestemottakers væremåte som er så abnorm og stigmatiserende for tjenestemottakeren selv at det må settes iverk tiltak som tjenestemottakeren selv motsetter seg.

       Flertallet mener at adferdsendrende tiltak utover det som her er nevnt, bør skje uten bruk av tvang og makt.

       Flertallet mener det er viktig å få belyst årsakssammenhenger mellom atferdsproblemer blant psykisk utviklingshemmede i forhold til deres livsmiljø og samhandlingen med omgivelsene generelt og tjenesteapparatet spesielt. Flertallet vil derfor anbefale at det igangsettes et begrenset forskningsprosjekt innenfor dette området.

       Flertallet vil også anbefale at Regjeringen tar initiativ overfor de øvrige nordiske land for å få til en felles utveksling og utprøving av alternative metoder til bruk av tvang i tjenesteytingen.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, viser til Innst.O.nr.79 (1995-1996) der Fremskrittspartiet sammen med Senterpartiet fremmet følgende forslag:

       Forslaget fikk bare Senterpartiets og Fremskrittspartiets stemmer under voteringen i Stortinget. Disse medlemmer viser til at da forslaget fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet ble nedstemt, stemte Fremskrittspartiet subsidiært for lovforslaget i Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) .

       Disse medlemmer viser til at ifølge meldingen har både departementets forslag til forskrifter og departementets merknader i rundskriv vært ute på en omfattende høring, og disse medlemmer har særlig merket seg uttalelsene fra Institutt for menneskerettigheter, Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg og Rådet for funksjonshemmede som fortsatt har sterke kritiske innvendinger både til loven og de foreslåtte forskrifter. Både Institutt for menneskerettigheter og Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg konkluderer i sin høringsuttalelse med å henstille til Stortinget om ikke å iverksette lov av 19. juli 1996 nr. 60 om endringer i lov om sosialtjenester og helsetjenestene i kommunene, kapittel 6A Rettigheter for begrensning og kontroll av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming. Disse medlemmer er enig i denne konklusjonen og vil således ikke støtte at loven av 19. juli 1996 iverksettes.

       Disse medlemmer viser til følgende uttalelse fra Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg:

       Disse medlemmer viser til at Stortinget under behandling av Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) tilføyet et tredje ledd til lovens § 6A-3 som fastslår at all bruk av integritetskrenkende metoder er forbudt. Disse medlemmer mener at denne tilføyelsen gjort av Stortinget kommer i et merkelig lys når § 6A-3 første ledd og § 6A-4 annet og tredje ledd tillater integritetskrenkende metoder som vil være i strid med Stortingets vilje i henhold til Stortingets egen tilføyelse tredje ledd til § 6A-3.

       Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg konkluderer i sin høringsuttalelse til departementet med følgende:

       Videre konkluderer Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg med følgende:

       Endelig konkluderer Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg med at loven og forskriftene innebærer at man tillater å behandle en gruppe mennesker underlagt sosial omsorg med metoder man ikke tillater/ønsker å benytte overfor mennesker uten tilsvarende utviklingshemming. Dette strider bl.a. mot Verdenserklæringen av 1948 om at alle individer er likeverdige og at de skal behandles i overensstemmelse med det.

       Disse medlemmer viser til at Rådet for funksjonshemmede også har sterke innvendinger mot å iverksette tvangsloven med de foreliggende forskrifter. Disse medlemmer siterer følgende fra Rådet for funksjonshemmedes høringsuttalelse til departementet datert 5. mars 1998:

       Videre uttaler Rådet for funksjonshemmede:

       Disse medlemmer sier seg fullt ut enig i det som anføres fra Rådet for funksjonshemmede. Disse medlemmer vil peke på at det hersker til dels betydelig usikkerhet blant omsorgspersonale om hvordan praktiske situasjoner som oppstår i personers eget hjem skal håndteres for å innfri kvalitative krav i omsorgen. Dette skyldes igjen etter disse medlemmers mening en betydelig mangel på faglig kompetanse blant det omsorgspersonell som i dag ivaretar de psykisk funksjonshemmedes omsorgs- og pleieinteresser. Det bør etter disse medlemmers mening stimuleres til utviklingsarbeid i denne spesielle omsorgen, kanskje i form av program som har som siktemål å utvikle gode pasientformer som reduserer den utrygghet som preger deler av omsorgen i dag og som ofte fører til utagering. Disse medlemmer finner at stortingsmeldingen i for liten grad diskuterer hva som kan gjøres for å bedre den tverrfaglige grunnutdannelsen for de kategorier helsepersonell som i fremtiden skal betjene de psykisk utviklingshemmede i kommunene. Særlig er det viktig at man hever kompetansen til omsorgspersonene i førstelinjetjenesten som daglig står overfor klientene. Det er etter disse medlemmers mening en kjent problemstilling innen denne omsorgen at atferdsproblemer kan være et resultat av dårlig samspill mellom klienten og omsorgsgiveren.

       Disse medlemmer vil peke på at departementets rundskriv, som et forsøk på fortolkninger av forskriftene, er så høyttravende faglig teknisk at neppe noen omsorgsarbeider med en basisutdannelse under høyskolenivå vil kunne tilegne seg stoffet i rundskrivet.

       Disse medlemmer finner det påfallende at Norge som det eneste land i Vest-Europa har vedtatt en lov som tillater bruk av tvang og makt overfor en enkelt gruppe og da den svakeste gruppe av alle, nemlig de psykisk funksjonshemmede. Disse medlemmer viser til at i de øvrige nordiske land er bruk av tvang som et ledd i behandling/omsorg/opplæring forbudt.

       Disse medlemmer har registrert at det hevdes at ulovlig bruk av tvang og makt overfor funksjonshemmede særlig i forbindelse med atferdsterapi i stor utstrekning benyttes i dag. Disse medlemmer ser det som et stort paradoks at en forventer mindre bruk av tvang og makt når dette nå legaliseres.

       Disse medlemmer vil hevde at lovgivningen i et demokratisk samfunn gir uttrykk for lovgiverens verdistandpunkter og menneskesyn og ved å tillate bruk av tvang og makt overfor psykisk utviklingshemmede, frykter disse medlemmer at dette kan påvirke synet på mennesker med psykisk utviklingshemming på en stigmatiserende måte både lokalt og nasjonalt.

       Disse medlemmer er særdeles overrasket over at departementet i sitt forslag til forskrifter ikke har lagt inn en reservasjonsrett for helsepersonell som gir fritak for å delta i behandling og omsorg hvor tvang og makt benyttes.

       Disse medlemmer stiller seg tvilende til om det omfattende byråkratiske kontroll- og tilsynsapparat som skal iverksettes i forbindelse med bruk av tvang er praktisk gjennomførbart. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til en uttalelse fra fylkesmannen i Oslo og Akershus datert 21. april 1998 hvor fylkesmannen bl.a. anfører følgende:

       Videre anfører fylkesmannen i Oslo og Akershus følgende:

       Disse medlemmer kan ikke se bort fra at om loven iverksettes med de forskrifter som nå foreligger, kan dette resultere i en domfellelse av Norge ved Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen unnlate å iverksette Lov av 19. juli 1996 nr. 60 med foreliggende forskrifter. »

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide forskrifter som konkret beskriver hvilke tvangstiltak som kan benyttes i forhold til nødrett/nødvergeparagrafen i gjeldende lovgivning. Det innarbeides i forskriften reservasjonsrett for helsepersonell i HVPU-omsorgen. »

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen ta et initiativ i forhold til de øvrige nordiske land om utprøving av alternative metoder til bruk av tvang i tjenesteyting. »

       « Stortinget ber Regjeringen iverksette et begrenset forskningsprosjekt for bedre å belyse årsakssammenheng mellom atferdsproblemer blant psykisk utvik-lingshemmede sett i forhold til miljø og samhandlingsmessige forhold. »

       Komiteens medlem fra Senterpartiet vil bemerke at Senterpartiet stemte imot lovforslaget slik det ble presentert gjennom Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) og Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) . Fra en relativt lang begrunnelse for et slikt standpunkt gjengis følgende utdrag fra Innst.O.nr.79 (1995-1996):

       Dette medlem må ta til etterretning at et stort flertall i Stortinget vedtok lovforslaget og ba Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forskrifter slik at disse kunne behandles før loven trådte i kraft. Det har ikke framkommet nye signaler som gir flertallsgrunnlag for en annen lovutforming. Dette medlem tar til etterretning at flertallskonstellasjonen fortsatt er innstilt på å fullføre arbeidet med loven slik det ble pålagt Regjeringen å gjøre gjennom vedtak 13. juni 1996.

       Dette medlem mener at Regjeringen gjennom St.meld. nr. 26 (1997-1998), med forskrifter og merknader, klargjør lovgrunnlaget på en bedre måte og sikrer rettsgrunnlaget for tjenestemottakeren. Dette medlem er godt fornøyd med at det gjennom dette arbeidet er tatt klar avstand fra atferdsendrende tiltak som betinger tvangstiltak framfor alternative metoder som tar hensyn til menneskeverdet og enkeltmenneskets integritet. Dette medlem vil allikevel understreke at det ved evalueringen av loven etter tre års funksjonstid må være grunnlag for også da å vurdere om lovutformingen skal endres og ta utgangspunkt i rettighetsprinsippet.

       Som saksordfører viser dette medlem for øvrig til flertallsmerknadene som gir ytterligere presiseringer til loven og praktiseringen av denne.

2. Orientering om arbeidet med forskrifter, rundskriv m.v.

2.1 Sammendrag

       Det redegjøres i meldingen for arbeidet med forskrifter og veiledende retningslinjer til loven. Utkast til forskrifter ble sendt på høring til i alt 129 instanser i februar 1997 med frist for å avgi høringsuttalelse i april 1997. 67 instanser sendte inn svar.

       I redegjørelsen for høringsrunden framholdes bl.a. at tre instanser, Institutt for menneskerettigheter, Advokatforeningens Menneskerettighetsutvalg og Rådet for funksjonshemmede, har direkte kommentarer til loven. Advokatforeningens Menneskerettighetsutvalg mener lovteksten er i strid med menneskerettighetene. Institutt for menneskerettigheter mener utkastet til forskrift og merknader ikke i tilstrekkelig grad klargjør lovens regler. Både Institutt for menneskerettigheter og Rådet for funksjonshemmede er kritiske til at loven bare gjelder en gruppe personer. De tre nevnte instansene har også innsigelser mot reguleringen av grenser for bruk av tvang som framgår av utkastet til forskrifter.

       Flere høringsinstanser gir uttrykk for at de ser positivt på at det nå innføres lovbestemmelser som regulerer bruken av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming, og at dette vil gi større rettssikkerhet for de personene som omfattes av loven.

       Det uttales at hovedinntrykket av høringsuttalelsene er at departementet får bred tilslutning til det foreliggende utkastet til forskrift og merknader til lovteksten.

       Departementet har justert utkastet til forskrifter og rundskriv ut fra forslag og merknader innkommet i høringen og i prosessen forut for framleggingen av meldingen. Spesielt nevnes at forskriftens kapittel 1 om grenser for bruk av tvang er utvidet.

2.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, legger stor vekt på at sentrale organisasjoner, både av brukere og av fagfolk, ser et slikt lovverk som nødvendig og at de har en stor grad av felles oppfatning av hvordan dette bør utformes og praktiseres.

       Flertallet har merket seg at tre høringsinstanser, Instituttet for menneskerettigheter, Advokatforeningens Menneskerettighetsutvalg og Rådet for funksjonshemmede har direkte kommentarer til loven. Flertallet mener at det med de begrensninger som Regjeringen og flertallet setter vedrørende tjenestemottakers behov og rettigheter til slike behov, blir gjort en klar grenseoppgang mot bruk av tvang i andre adferdsendrende sammenhenger. Videre mener flertallet at forskrifter og rundskriv vil presisere begrensninger i hjemmelen for bruk av tvang som nettopp skal ivareta menneskeverdet.

       Flertallet har merket seg at departementet har justert forskrifter og rundskriv etter høringsprosessen, og at spesielt forskriftenes kapittel 1 om grenser for bruk av tvang er innskjerpet. Flertallet vil for øvrig kommentere forskrifter og rundskriv og merknader til disse i eget avsnitt.

3. Forskrifter og retningslinjer for praktiseringen av kapittel 6a

3.1 Sammendrag

       Det vises til at Stortinget under sin behandling av lovforslaget understreket behovet for å se bruk av tvang i sammenheng med brukerens rettigheter og krav til tjenestene. Departementet er enig i dette, og har tatt inn i rundskrivet alminnelige krav til tjenesteytingen og spesielle krav til omsorgen for personer med psykisk utvik-lingshemming. Det er lagt særlig vekt på kravet til alternative tiltak, vilkåret om å hindre eller begrense vesentlig skade og kravene til tiltak og metoder, herunder kravet om at tiltak etter § 6A-4 og § 6A-5 skal være faglig og etisk forsvarlige. Kravet til alternative tiltak innebærer at hele tjenestetilbudet til tjenestemottakeren må gjennomgås for å vurdere om det er forhold som kan forbedres slik at atferdsproblemer ikke oppstår.

       Det understrekes at det er et absolutt vilkår for bruk av tvang at det er fare for vesentlig skade, og at faren ikke kan avverges med alternative tiltak. Som hovedregel er det et krav om at det skal foreligge en konkret faresituasjon. De viktigste formene for vesentlig skade nevnes konkret i meldingen. Departementet mener at skadebegrepet må defineres snevert, men legger til grunn at også alvorlige immaterielle skader omfattes av lovens uttrykk.

       Det vises til at Stortinget under sin behandling av lovforslaget ba departementet om å gjøre nærmere rede for hvilke metoder og virkemidler som skulle være tillatt eller som skulle forbys. Departementet har i forskriftens § 1-3 og § 1-4 regnet opp metoder og virkemidler som ikke under noen omstendighet er akseptable. Det understrekes at en slik negativ avgrensing i forskriften ikke medfører at all tvangsbruk innenfor disse grensene er tillatt. Etter departementets mening er det fare for at en generell positiv oppregning av de tiltak som er tillatt, vil gi en videre hjemmel for bruk av tvang enn en negativ avgrensning. Det framholdes at det har vært et siktemål å utforme lovens og forskriftens bestemmelser slik at ingen fagmiljøer skal kunne definere sine tiltak bort fra de grensene som er satt. Det uttales at siden bruk av enkelte atferdsterapeutiske metoder har vært gjenstand for kraftig kritikk, har departementet foretatt en særskilt gjennomgang av de teknikker og virkemidler som har vært benyttet. Reglene og veiledningen er utformet med tanke på å få en forsvarlig regulering av tiltakene uavhengig av hvilket fagmiljø de er utviklet fra.

       Det understrekes at når det i lovens § 6A-4 annet ledd bokstav b åpnes for at det kan anvendes tvang eller makt ved atferdsendrende tiltak, så dreier dette seg om tiltak som settes inn for å hindre eller redusere vesentlig skade i en konkret faresituasjon. Det uttales at det ikke er framkommet konkrete eksempler på tiltak som anses uakseptable, som ikke vil bli fanget opp av reguleringen slik den nå er utformet.

       Det påpekes at § 6A-3 tredje ledd kom inn i loven under behandlingen i Stortinget, og at det er en viss uenighet om hvordan uttrykket « integritetskrenkende » skal forstås, og om det er motstrid mellom § 6A-3 første ledd andre punktum og § 6A-3 tredje ledd (forbudet mot integritetskrenkende og nedverdigende straffe- og behandlingsmetoder). Det vises bl.a. til at Advokatforeningens Menneskerettighetsutvalg legger til grunn som det menneskerettslige utgangspunkt at all bruk av tvang eller makt overfor lovlydige personer er integritetskrenkende og således forbudt. Departementet legger til grunn at all bruk av tvang eller makt er et inngrep i en persons integritet, men er ikke enig i at all bruk av tvang og makt er i strid med menneskerettighetene. Det framholdes at tiltak etter kapittel 6A må utformes under hensyn til ivaretakelse av tjenestemottakerens personlige integritet og verdighet, og at personer med psykisk utviklingshemming har rett til beskyttelse av sin personlige integritet og rett til å være annerledes utover det mange vil oppfatte som normalt. Det gis i meldingen eksempler på virkemidler som rammes av forbudet. Departementet bemerker ellers at bruk av straffemetoder i alminnelig forståelse av uttrykket må anses som nedverdigende og dermed i strid med § 6A-3 tredje ledd.

       Det understrekes at sosialtjenesteloven bestemmer at tjenestetilbudet skal utformes i samarbeid med tjenestemottaker, og at dette også gjelder for personer med psykisk utviklingshemming som har en atferd som kan medføre fare for vesentlig skade. Det er stilt som et uttrykkelig krav i forskriften at alle tilgjengelige og faglig forsvarlige tilnærminger må utnyttes for å unngå bruk av tvang.

       Departementet ønsker å sikre at målet om å unngå bruk av tvang blir ivaretatt innenfor utdanningssystemet, og uttaler at aktuelle utdanninger må inneholde ulike teoretiske perspektiver og ulike faglige metoder som fremmer dette målet. Departementet tar sikte på å få utarbeidet kunnskapsstatus på dette området for å stimulere til forskning innenfor ulike teoretiske perspektiver og fagmetoder.

       Det framholdes at forskriften forbyr bruk av mekaniske tvangsmidler.

       Det uttales at kritikken mot loven særlig har vært rettet mot bruk av tvang i behandling, opplæring og trening. Departementet er enig i at det her er påkrevet med presiseringer og rammer og peker spesielt på forbud mot påføring av smerte eller skader, forbud mot tiltak som innebærer betydelige fysiske eller psykiske anstrengelser og forbud mot bruk av fysisk isolering.

       Det uttales at dersom situasjonen gjør det nødvendig å skjerme tjenestemottakeren fra andre personer som et skadeavvergende tiltak, skal en tjenesteyter være til stede i rommet eller i naborommet med ulåst dør. Dersom sikkerhetsmessige hensyn unntaksvis tilsier at tjenestemottakeren er alene i rommet med låst dør, skal vedkommende holdes kontinuerlig under oppsikt slik at tiltaket kan avbrytes dersom det er nødvendig, for eksempel hvis det oppstår utilsiktede negative effekter som sjølskading.

       Forskriftens kapittel 2 fastsetter hvem som er tillagt de rettigheter som er lagt til pårørende i eller i medhold av kapittel 6A. Som pårørende regnes ektefelle, samboer, myndige barn, foreldre, myndige søsken og besteforeldre. Det gjelder et prioritetsforhold i den rekkefølgen som er angitt.

       Det vises til at Stortinget vedtok at tjenestemottakeren skal ha rett til kvalifisert personale ved gjennomføringen av tiltak etter § 6A-4 annet ledd bokstav b og c og tredje ledd, jf § 6A-4 fjerde ledd. Som en utdyping av lovteksten presiseres i forskriftens kapittel 3 utdanningskrav og krav om realkompetanse ved ulike tiltak.

       Departementet mener at det ikke er grunnlag for særregler om reservasjonsrett i forbindelse med praktiseringen av reglene. Departementet kjenner ikke til at spørsmålet om reservasjonsrett er tatt opp som noe særskilt problem innenfor psykiatrien, der sammenliknbare situasjoner oppstår.

       Forskriftens kapittel 4 setter av rettssikkerhetsgrunner grenser for hvor lenge vedtak truffet i medhold av sosialtjenesteloven kapittel 6A kan være gyldige, og angir frist for å klage på fylkesmannens vedtak. Etter at forskriften var på høring, er det tatt inn en bestemmelse som stiller krav om at hvert tilfelle av bruk av tvang og makt i atferdsendrende tiltak eller omsorgstiltak skal registreres i en protokoll.

       Forskriftens kapittel 5 skal bidra til å ivareta tjenestemottakerens rettssikkerhet, og pålegger at det føres kontroll og tilsyn med alle forhold som kan bidra til at tjenestetilbudet utformes med respekt for den enkeltes psykiske og fysiske integritet, og så langt som mulig i samsvar med tjenestemottakerens sjølbestemmelsesrett. Fylkesmannen skal føre tilsyn med tiltak etter kapittel 6A, og kan gi pålegg om endringer dersom tjenestene ikke er i samsvar med kravene som er stilt. Det uttales at formålet med å innføre fylkesmannen som klageorgan i første instans er å fastslå om fylkesmannen som tilsynsmyndighet finner grunnlag for å gripe inn.

3.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, sier seg enig i at hovedsiktemålet med loven, forskriftene og rundskrivet er å unngå unødig bruk av tvang og makt overfor de forholdsvis få psykisk utviklingshemmede dette gjelder for, nemlig dem som i perioder har alvorlige atferdsproblemer. Samvær med og tjenesteyting overfor mennesker med slike problemer krever ydmykhet og respekt overfor individet både som medmenneske og tjenestemottaker - og det krever en forståelse for problemene og bakgrunnen for disse. Tilretteleggelsen av livsmiljøet for disse tjenestemottakerne er av avgjørende betydning for å dempe eller helt fjerne de alvorlige atferdsproblemene. Både det fysiske og psykiske miljøet må tilpasses den enkelte; samtidig må det kartlegges om psykiske eller somatiske helseforhold kan ha innvirkning på atferden.

       Flertallet mener at loven med forskrifter og retningslinjer vil bidra til å styrke rettsstillingen til mennesker med psykisk utviklingshemning på en bedre måte enn det som hittil har vært tilfelle.

       Flertallet understreker at det etter loven er et krav om at alternative tiltak skal være prøvd før bruk av tvang vurderes. Dette innebærer at kommunens helse- og sosialtjeneste nå har et rettslig pålegg om å unngå tvang der dette er mulig. Flertallet sier seg enig i denne avklaringen og vil samtidig støtte departementet i at det blir en sentral og viktig utfordring for hele fagfeltet å utvikle metoder som så langt som mulig gjør bruken av tvang overflødig.

       Flertallet ser det som meget viktig at lovverket gir tjenestemottakerne rett til kvalifiserte tjenesteytere, og at tiltak som innebærer bruk av makt og tvang, bare skal gjennomføres av kvalifiserte tjenesteytere.

       Flertallet vil understreke at dette krever økt forsk-ning og utvikling innenfor fagfeltet. Dette fordrer også bedre informasjon, sterkere bevisstgjøring og skolering i slik alternativ omsorg og behandling innen både dagens fagmiljø og i utdanningen av nye fagfolk. Flertallet ser det som viktig at det stilles ressurser til rådighet for å gi personalet den kompetanse som er nødvendig og som kreves ut fra lovens krav og bestemmelser.

       Flertallet forutsetter at Regjeringen kommer tilbake til dette i bl.a. forsknings- og utdanningssammenheng og i forhold til krav overfor fagpersonellet.

       Flertallet er enig i at alle har rett til å anvende sine grunnleggende rettigheter og selv bestemme i saker som berører egen situasjon. For mindreårige barn må deres selvbestemmelse sees i sammenheng med foreldrenes omsorgsansvar.

       Flertallet vil sterkt understreke at det er av største viktighet at de som skal handle ut fra dette lovverket, har et bevisst forhold til enkeltmenneskets grunnleggende rettigheter. En står her overfor forhold som på den ene siden dreier seg om handlinger og væremåter hos enkeltpersoner som kan begrunne innskrenkninger i deres utøvelse av alminnelig selvbestemmelse. På den andre siden kan det nettopp være omgivelsene og tjenesteapparatets manglende evne til å se og tilrettelegge for å ivareta grunnleggende rettigheter som bidrar til handlinger og/eller passivitet som kan være til fare for tjenestemottakeren selv eller omgivelsene.

       Flertallet mener at retten til selvbestemmelse for de tjenestemottakere det her gjelder, må tilrettelegges så langt det er mulig gjennom tjenestetilbudet til vedkommende. Videre må de være slik at det tilstreber så nær kontakt som mulig med pårørende og eventuelt verge/hjelpeverge slik at disse kan bistå tjenestemottakeren. Flertallet vil understreke at alle har krav på respekt og rett til å være seg selv. Det innebærer også retten til å være annerledes og å kunne fungere på egne premisser når dette ikke betyr faresituasjoner som er nevnt innledningsvis. Retten til personlig frihet og sikkerhet omhandler også retten til privatliv, retten til ikke å bli utnyttet og retten til forsvarlig levestandard, forsvarlig tjenestetilbud, opplæring og utdanning og meningsfullt arbeid og aktivitetstilbud ut fra personens behov og muligheter. Flertallet vil bemerke at dette også er rettigheter som må ivaretas ut fra Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Denne konvensjonen har også forbud mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Grunnlaget for eventuell bruk av tvang må derfor være at vernet av noen rettigheter må vike for andre rettigheter den samme personen har grunnleggende behov for, eller at fri utøvelse av egne rettigheter kan innebære alvorlige krenkelser av andre personers rettigheter. Dette gjelder i første rekke ivaretakelse av liv og helse.

       Flertallet vil minne om at i EMK artikkel 8 framgår at alle har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. På nærmere angitte vilkår kan det imidlertid gjøres unntak fra disse rettighetene. Dette er forhold som er nærmere omhandlet i Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) . Flertallet mener disse forholdene er avklart, men vil spesielt henlede oppmerksomheten på disse forholdene når evalueringen skal gjøres.

       Flertallet vil likeledes rette oppmerksomheten mot artikkel 14 i EMK som i likhet med FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 26 og FNs standardregler for funksjonshemmede nr. 15 har forbud mot diskriminering. Flertallet tar til etterretning det ulike regjeringer her har lagt til grunn, nemlig at det er saklige grunner for å avgrense lovreglene til å gjelde enkelte personer med psykisk utviklingshemming i forhold til deres adferd. Videre har flertallet merket seg at det arbeides med å gi tilsvarende regler for personer med demens.

       Flertallet er enig med de krav departementet setter til tjenesteytingen og vil understreke at rammebetingelser som et godt fysisk og sosialt miljø er av største betydning for å motvirke mistrivsel, aggresjon og ekstrem adferd.

       Flertallet mener at opprettelsen av ansvarsgruppe for en tjenestemottaker kan være et viktig bidrag for å ivareta tjenestemottakers interesser. I denne gruppen bør personen selv og en pårørende delta, og dersom dette ikke er mulig, bør verge/hjelpeverge være med. Flertallet vil også støtte at det internt i tjenesten bør utpekes en primærkontakt blant tjenesteyterne som kan lette kommunikasjonen med tjenestemottakeren og pårørende. Flertallet ønsker å understreke at tjenestemottaker bør ha et tjenesteapparat rundt seg som består av personer som vedkommende kjenner og har fortrolig forhold til. Store forandringer i bemanning og turnusplaner bør derfor unngås i størst mulig grad.

       Når det gjelder opplæring av og tilrettelegging for tjenestemottaker, er flertallet enig i departementets påpekninger. Flertallet har også merket seg det departementet tar opp omkring problemer som kan være knyttet til psykisk utviklingshemming, og slutter seg til de vurderinger som gjøres i den forbindelse. Når det gjelder atferdsproblemer og vurderingen av disse, vil også flertallet påpeke at det er viktig å flytte fokus fra de vansker funksjonshemmingen medfører for personen, over til hvilke ressurser og behov denne personen også har. Dette vil kunne endre holdningene til vedkommende og til vedkommendes tjenestetilbud. Ny kunnskap og økt forståelse kan også endre forventningene og nyansere synet på hva som er vanlige væremåter. Slik tilnærming og problemdefinering bør også være av stor betydning i forsknings- og utviklingsarbeidet framover.

       Når det gjelder nærmere merknader om sosialtjenesteloven kapittel 6A, vil flertallet bl.a. bemerke at fylkeskommunens spesialisttjeneste også i sin vurdering av om metoder og konkrete tiltak er faglig forsvarlig, må legge etiske forhold til grunn for sine tilrådninger. Det stilles ikke krav om at det ytes døgnkontinuerlige tjenester til tjenestemottakeren for at det kan anvendes tvang etter kapittel 6A. Flertallet vil understreke at tjenestemottaker som har slik adferd at det betinger tvangsbruk, synes å ha så tunge omsorgsbehov at det bør betinge heldøgns tilbud, uavhengig av om det er i privat eller offentlig regi.

       Flertallet viser til at reglene i kapittel 6A ikke gir hjemmel for bruk av tvang i skoleverket, i barnehager eller på arbeidsplass. Flertallet mener at det er behov for en bedre avklaring om hvordan organiseringen mellom hjem, skole, barnehage, arbeidsplass m.v. praktisk skal fungere i denne sammenheng.

       Flertallet mener det er viktig å understreke at handling og oppførsel fra tjenesteyter ikke må virke truende slik at det skaper frykt eller underkastelse og slik også kan forverre tjenestemottakers allmenntilstand. Flertallet er enig i at det å finne fram til årsakene til atferdsproblemene er viktig for å kunne prøve ut og ta i bruk alternative tiltak. Etter flertallets mening er det også viktig å finne fram til atferdsårsaker også for å lykkes om tvangstiltak må iverksettes. Bl.a. vil det være viktig å unngå « høyrisikosituasjoner » slik det også framgår av merknadene til lovteksten. Flertallet er enig i at tjenesteyterne må unngå overbeskyttelse og unødig restriktive holdninger som kan provosere tjenestemottakeren, samtidig som den enkelte mottaker har krav på omsorg og beskyttelse for å hindre alvorlig skade.

       Flertallet mener også at det skal svært mye til for at det kan anvendes tvang for å hindre eller begrense skade som følge av sosialt fornedrende adferd. Også i forhold til sosial adferd og væremåte overfor tjenesteytere bør det vises relativt stor toleranse før tvangstiltak gjøres gjeldende.

       Flertallet slutter seg helt til at bestemmelsen i § 6A-4 tredje ledd om at unntak fra kravet om en konkret faresituasjon bare kan brukes for å sikre regelmessig ivaretakelse av tjenestemottakers egne grunnleggende behov. Dersom tjenestemottaker bare sporadisk motsetter seg omsorg som det er behov for, kan ikke tredje ledd anvendes.

       Flertallet vil understreke at loven har et selvstendig krav om etisk forsvarlighet. Dette kan innebære at et tiltak som etter en samlet faglig vurdering er forsvarlig, ikke uten videre er etisk forsvarlig. Flertallet er enig i at en habiliteringsplan i hovedsak bør rette seg mot mål av utviklings- eller opplæringsmessig karakter. Det bør legges særlig vekt på kommunikasjon og sosial samhandling. Hvis en slik plan også inneholder behov for tvangstiltak, må det vurderes om omkostningene for tjenestemottakeren er for store. I slike tilfeller skal tvangstiltaket ikke iverksettes.

       Tiltak etter kapittel 6A bør som hovedregel være akseptable ut fra alminnelige sosiale normer for mellommenneskelig samhandling. I mange tilfeller vil det være grunn til å sette strengere grenser inn i dagliglivet ellers. Flertallet er enig i dette og slutter seg også til kravet om at alminnelig etisk standard innebærer at det vil være relevant å foreta en vurdering av hvordan en selv ville oppleve samme behandling - både i forhold til det ubehag den medfører, og opplevelsen av inngrep i den enkeltes integritet og verdighet.

       Merknadene til lovteksten tar opp at integritetskrenkende og nedverdigende er et begrepspar som må fortolkes i sammenheng. Begrepet integritetskrenkende har i andre sammenhenger vært benyttet som et synonym til tvang. Departementet legger til grunn at Stortinget ikke har ment at begrepet skal gis en slik vid forståelse, men at det skal forstås som en innskrenking i forhold til former for bruk av tvang i behandling som ansees krenkende og nedverdigende for tjenestemottakeren. Flertallet er enig i denne presiseringen.

       Flertallet vil understreke at dersom en tjenestemottaker er alene i et rom med låst dør, må vedkommende holdes kontinuerlig under oppsikt slik at tiltaket kan avbrytes øyeblikkelig der det er nødvendig. Flertallet vil bemerke at lytteutstyr bare kan brukes med samtykke fra vedkommende selv, pårørende eller verge/hjelpeverge, da dette ellers er å anse som overvåking.

       Når det gjelder melding om skadeavvergende tiltak, skal slik melding sendes fylkesmannen. Fravikelse fra en slik ordning bør etter flertallets mening ikke skje. Når det gjelder vedtaksprosedyren for bruk av tvang, mener flertallet at det skal framgå av kommunens vedtak om tiltakets utforming er i samsvar med de råd fylkeskommunens spesialisttjeneste har gitt. Videre mener flertallet at spesialisttjenesten skal bistå kommunen med evaluering av tiltaket. Dette er viktig spesielt i denne første fasen av lovens praktisering. Når det gjelder de private partenes syn på tiltak som er til behandling/skal iverksettes, er det viktig at det framgår av kommunens vedtak hvilke synspunkter som har framkommet fra denne/disse private partene. Dette skal derfor framgå i planen. Dersom ikke spesialisttjenestens tilråding framgår av kommunens vedtak, skal spesialisttjenesten avgi uttalelse til fylkesmannen.

       Flertallet mener også at alle tiltak skal ha klart definerte formål og konkrete resultatmål,- disse skal gjengis i vedtaket. Dersom det er tvil eller uenighet om ett eller flere av vilkårene er oppfylt, skal det gjøres nærmere rede for hvorfor kommunen mener vilkåret er oppfylt.

       Flertallet mener at fylkeslegen bør brukes aktivt i forhold til vanskelige tjenestesaker som slike tvangs-vedtakssaker er. Dette gjelder da spesielt i forhold til konkrete medisinske spørsmål og som faglig veileder generelt. Når det gjelder gjennomføringen av vedtak, mener flertallet det skal utarbeides opplegg for hvor ofte og i hvilke situasjoner data skal samles inn. I forbindelse med evalueringen av tiltaket er det viktig å ha en bred vurderingsbakgrunn, og flertallet mener derfor at rapporten skal inneholde enten rapport eller et intervju med pårørende der dette er mulig. eller med verge/hjelpeverge.

       Flertallet mener at kommunen skal foreta en systematisk gjennomgang av de krav som blir gitt i forbindelse med et tiltak. Videre bør kommunen lage en plan for egenkontroll som sendes fylkesmannen ved godkjennelse/igangsettelse av tiltaket. Egenkontroll er et viktig bidrag i forhold til kvalitetssikring, fylkesmannens kontrollmulighet og evalueringen både lokalt og i forhold til en samlevurdering som skal ligge til grunn for behandlingen av loven etter tre års praktisering.

       Flertallet er enig i at tilsyn er en løpende virksomhet. Flertallet mener at fylkesmannen bør organisere sitt ordinære tilsyn gjennom et tilsynsutvalg, og at dette utvalget skal utføre minst ett tilsyn pr. tiltak. Tilsynene kan være uanmeldt, og det bør være ett tilsyn der pårørende og/eller verge/hjelpeverge får tilbud om å være med.

4. Om rådgivende gruppe og opplegg for evaluering

4.1 Sammendrag

       Det framholdes at den lovfestede rådgivende gruppa skal være uavhengig av andre forvaltningsorganer og ha en rådgivende funksjon uten avgjørelsesmyndighet. Gruppas sammensetning med representanter fra faggrupper, brukerorganisasjoner og råd spesifiseres.

       Den rådgivende gruppa skal ha følgende oppgaver:

       Det vises til at lovens kapittel 6A har en tidsavgrenset varighet på tre år fra iverksettingstidspunktet, og at innen utløpet av denne perioden skal erfaring og praksis med loven evalueres. Erfaringsinnhenting og tilbakemelding vil skje gjennom de instanser som har forvaltningsansvar etter loven og den rådgivende gruppa. I tillegg har departementet tatt initiativ til en under-søkelse i regi av Norsk forskningsråd om rettssikkerhetsproblemene knyttet til loven, og med utgangspunkt i praktiseringen av loven vil det også bli satt i gang en samfunnsvitenskapelig undersøkelse om sammenhengen mellom bruk av tvang og andre faktorer.

4.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er godt fornøyd med departementets opplegg for evaluering av loven og opprettelsen av en rådgivende gruppe. Flertallet vil foreslå en utvidelse av den rådgivende gruppen til å omfatte også en representant fra Norsk Psykologforening. Videre mener flertallet at det er grunnlag for å utvide gruppen med en ekstra representant for tjenestemottakerne. Tjenestemottakerne har flere interesse- og pårørendegrupper som bør kunne høres og gjøres mer delaktige i et slikt arbeid som den rådgivende gruppen skal gjøre.

5. Administrative og økonomiske konsekvenser av de nye lovbestemmelsene

5.1 Sammendrag

       Fylkesmennenes oppgaver med obligatorisk overprøving av de kommunale vedtakene og utvidete tilsynsoppgaver blir anslått til 26 nye årsverk og 10,8 mill. kroner pr. år.

       Med utgangspunkt i et anslag på 800 tiltak pr. år anslås på grunnlag av nærmere spesifiserte forutsetninger de økonomiske konsekvenser for kommunene til å være merkostnader på 108 mill. kroner på årsbasis. Det foreslås at midlene overføres gjennom en øremerket tilskuddsordning som fordeles til kommunene i forhold til antall psykisk utviklingshemmede over 16 år.

       Når det gjelder fylkeskommunene, uttales det at sjøl om det kan påregnes en viss økning av arbeidsoppgavene og eventuelt kan bli nødvendig med omprioriteringer innen fylkeskommunen, forutsettes det at økte kostnader dekkes innenfor fylkeskommunenes rammer, og at eventuell kompensasjon kan vurderes etter at loven har virket en tid.

       Utgiftene til et eget klageorgan lagt til fylkesnemndene for sosiale saker og til klagebehandling er anslått til omlag 5 mill. kroner.

       De økonomiske konsekvensene av den lovfestede rådgivende gruppa anslås til om lag 1 mill. kroner.

       Ut fra dette blir de samlede kostnader som får budsjettmessige konsekvenser 124,8 mill. kroner på årsbasis.

       De administrative og økonomiske konsekvensene som følger av loven er svært usikre. Departementet forutsetter derfor at de administrative og økonomiske konsekvensene vurderes på nytt etter at loven har virket en tid.

       Loven gjelder for tre år fra iverksettingen. Det framholdes at tidsavgrensningen skal sikre at loven og praktiseringen blir gjort til gjenstand for løpende vurdering, og at erfaringene oppsummeres overfor Stortinget innen utløpet av de tre årene, slik at det kan tas standpunkt til om loven skal fortsette å gjelde eller om det er grunnlag for endringer. Departementet tar sikte på å gi en slik oppsummering i en odelstingsproposisjon der det også vil være mulig å fremme eventuelle lovforslag som erfaringene gir grunnlag for.

5.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig med departementet i at det er vanskelig å anslå et eksakt omfang av de økonomiske konsekvensene som følger av loven.

       Flertallet har bl.a. merket seg uttalelsen fra fylkesmannen i Oslo og Akershus, datert 21. april 1998, når det gjelder ressursbehovet. De samme påpekninger kommer fra flere høringsinstanser, bl.a.flere brukerorganisasjoner, tjenesteyternes fagorganisasjoner og kommunesektoren. Videre vil flertallet peke på de presiseringer som flertallet har lagt inn i innstillingen når det gjelder krav til praktiseringen av loven. Flertallet vil påpeke at det har innskjerpet kravet til behandlingsprosedyrene ved igangsetting, gjennomføring og evaluering av det enkelte tiltak. Dette vil kunne medføre økte utgifter både for kommunene og fylkesmannsembetene. Videre har flertallet presisert behovet for tilsyn og gjennomføringen av disse. Dette vil også kunne bety større ressursbehov både personellmessig og økonomisk.

       Flertallet vil på ny påpeke et forhold som ble tatt opp ved selve lovbehandlingen, og som dreier seg om behovet for å styrke tilgangen på, og det faglige innhold i, verge/hjelpevergefunksjonen. Flertallet ber om at Regjeringen ser nærmere på behovet for å styrke denne funksjonen både faglig og økonomisk.

       Flertallet vil også understreke fylkeskommunens rolle når det gjelder gjennomføringen av loven og de økonomiske følgene. Flertallet sier seg enig med departementet i at dette må følges nøye, og flertallet vil be om at en vurdering av følgene gjøres fort-løpende og eventuelt følges opp i kommende budsjettframlegg.

       Flertallet er glad for det arbeidet departementet vil igangsette gjennom Norges forskningsråd når det gjelder rettssikkerhetsproblemene som er knyttet til loven. Videre vil flertallet understreke behovet for ressurser i forbindelse med utvidelsen av den rådgivende gruppen og en løpende tilrettelegging og rapportering i forbindelse med evalueringsarbeidet som skal være et vesentlig grunnlag for lovbehandlingen om tre år.

       Flertallet ser det største ressursbehovet i forhold til informasjon og skolering av tjenesteytere og saksbehandlere i forvaltningen. Økt krav til generell kompetanseheving og utdanning av fagpersonell sammen med forskning og utvikling av alternative metoder til bruk av tvang i tjenesteytingen må prioriteres høyt for å etterkomme intensjonene om en tjeneste der livskvalitet og menneskeverd er sikret på en akseptabel måte.

       Flertallet ber departementet komme tilbake med et revidert økonomisk opplegg i tråd med justeringene i denne innstillingen når det gjelder kommende driftsår.

6. Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen unnlate å iverksette Lov av 19. juli 1996 nr. 60 med foreliggende forskrifter.

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen utarbeide forskrifter som konkret beskriver hvilke tvangstiltak som kan benyttes i forhold til nødrett/nødvergeparagrafen i gjeldende lovgivning. Det innarbeides i forskriften reservasjonsrett for helsepersonell i HVPU-omsorgen.

7. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til meldingen og det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre følgende

       Stortinget ber Regjeringen ta et initiativ i forhold til de øvrige nordiske land om utprøving av alternative metoder til bruk av tvang i tjenesteyting.

       Stortinget ber Regjeringen iverksette et begrenset forskningsprosjekt for bedre å belyse årsakssammenheng mellom atferdsproblemer blant psykisk utvik-lingshemmede sett i forhold til miljø og samhandlingsmessige forhold.

       St.meld. nr. 26 (1997-1998) - Begrensning og kontroll med bruk av tvang i tjenesteyting (Lov om sosiale tjenester m.v. kapittel 6A Rettigheter for og begrensning og kontroll med bruk av tvang og makt m.v. overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming) - vedlegges protokollen.