1. Sammendrag

      I dokumentet fremmes følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sette i verk tiltak for å vri inntekten for nyankomne flyktninger og innvandrere fra passiv sosial støtte til aktive tiltak gjennom utarbeidelse av individuelle kvalifiseringsplaner og prøveprosjekt med arbeidssentre for flyktninger i utvalgte kommuner. »

       Som begrunnelse for forslaget vises det i dokumentet til at økonomisk stønad etter sosialhelsetjenesteloven i mange tilfeller er blitt en form for langvarig inntektssikring blant grupper av innvandrere, særlig flyktninger. Dette virker stigmatiserende på gruppen og passiviserende for den enkelte. Situasjonen skaper frustrasjon blant flyktninger og innvandrere og forhindrer at det norske samfunn tar i bruk de ressursene som disse representerer.

       Forslagsstillerne mener at flyktninger og andre som gis opphold i landet kort tid etter ankomst må få sine kvalifikasjoner gjennomgått og oversatt til norske standarder. Deretter må det for hver enkelt utarbeides en plan for videre utdanning og kvalifisering. Det bør knyttes en form for stipend eller avlønning til den enkeltes gjennomføring av kvalifiseringsplanene.

       Målet med å opprette prøveprosjekter med arbeidssentre i utvalgte kommuner er å få flest mulig i jobb. Et viktig poeng er at flyktningene kan begynne å arbeide før de kan norsk. Arbeidssentrene kan også brukes som praksisplasser for ungdom i videregående skole og for arbeidsledig ungdom.

       Det pekes i dokumentet på at økt samarbeid mellom arbeidsmarkedsetaten og sosialtjenesten og mellom ulike etater i kommunen kan forbedre muligheten for mottakere av sosialhjelp til å komme i arbeid. For arbeidsuføre som ikke har opparbeidet seg trygderettigheter bør en også kunne vurdere alternative inntektssikringer.

2. Komiteens merknader

2.1 Innledning

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Sylvia Brustad, Bjørnar Olsen, Aud Gaundal, Leif Lund og Signe Øye, fra Kristelig Folkeparti, Olaf Gjedrem og Ivar Østberg, fra Høyre, Sverre J Hoddevik og Erna Solberg, fra Senterpartiet, Morten Lund og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, vil vise til at Stortinget våren 1997 behandlet St.meld. nr. 17 (1996-1997) Om innvandring og det flerkulturelle Norge ( Innst.S.nr.225 (1996-1997)) og til egne flertallsmerknader i B.innst.S.nr.5 (1997-1998) kap. 1.2.4 vedrørende kap. 521 i St.prp. nr. 1 (1997-1998).

       Flertallet viser til brev av 15. april 1998 fra Kommunal- og regionaldepartementet, der det vises til at departementet nå er i ferd med å sette igang et arbeid som i løpet av 1998 skal følge opp tiltak foreslått i St.meld. nr. 17 (1996-1997). Departementet forutsetter at man som et ledd i dette arbeidet også utreder nærmere de tiltak som er foreslått i Dok.nr.8:87 (1997-1998).

2.2 Høringer

       Flertallet viser til at komiteen har gjennomført høringer med NHO, KS og med forsker Anne Britt Djuve ved FAFO. Høringsinstansene er positive til intensjonene i forslaget og ser nødvendigheten av en økt innsats på området snarest mulig.

       Flertallet er i høringsrundene blitt gjort oppmerksom på at KS har betenkeligheter med at gode forsøksordninger i noen kommuner kan føre til stor flytting til de kommunene som får prøveprosjektene.

       Flertallet mener at integreringsarbeidet i de ulike kommunene også i dag er organisert forskjellig og at tilbudene kan variere fra kommune til kommune, slik at kommunene allerede i dag vil framstå som mer eller mindre attraktive for de som ønsker aktiv integrering. I tillegg er det ofte slik at flyktninger og innvandrere ønsker å bo på større steder og i storbyene og at dette fører til flytting. Derfor er det spesielt viktig å få i gang prøveprosjekter på større tettsteder og i byene.

       Flertallet har merket seg konklusjonene i FAFO-rapporten, « Virker tvang », der de gode programmene for kvalifisering kjennetegnes av at alle tilbudene er samlet i en og samme institusjon. Utbetaling av økonomisk støtte, arbeidsformidling, henvisning til passende kurs i språk, tilbud om helsetjenester blir dermed koordinert og individuelt tilpasset. Språkopplæring, arbeidstrening og formidling skjer parallelt og ikke etter hverandre. Det vektlegges å skape et stabilt forhold mellom flyktningene og personene i hjelpeapparatet. Det utarbeides individuelle kvalifiseringsplaner umiddelbart etter ankomst og flyktningene skal så langt som mulig delta i utarbeiding av planene. Planene må være gjensidig forpliktende. Flyktningen/innvandreren forplikter seg til å delta i kvalifisering og ta de jobbene som blir tilbudt. Det offentlige forplikter seg til individuell oppfølgning, reell kvalifisering og aktiv arbeidsformidling, samt en noe høyere økonomisk ytelse enn sosialhjelp. Hovedhensikten er at egen innsats skal lønne seg og at dette bidrar positivt til å bygge opp sjøltillit. Rapporten konkluderer med at bruk av tvang eller økonomiske sanksjoner kun er effektive dersom kvaliteten på opplegget ellers er god. Tvang i seg sjøl har ingen effekt.

2.3 Integrering, språk og arbeid

       Flertallet deler forslagsstillernes bekymring om at mange flyktninger og innvandrere har problemer med å komme i jobb og dermed blir varig avhengig av sosialhjelp. Det å komme i arbeid og få kontroll over egen økonomi er noe av det viktigste for integreringsprosessen og for at flyktninger og innvandrere skal finne seg til rette i et nytt land. Årsakene til at så mange flyktninger og innvandrere fortsatt er uten arbeid, i en situasjon som er preget av mangel på arbeidskraft, er mange og sammensatte. Forslagsstillerne tar opp svært viktige og aktuelle tiltak for å bedre situasjonen raskt.

       Flertallet mener det er viktig av å bryte en negativ spiral med arbeidsledighet og sosialhjelp som viktigste inntektskilde, spesielt fordi det kan få følger for flere generasjoner. Foreldrene bør være gode forbilder for sine barn og spesielt er det viktig for integreringen i det norske samfunnet at voksne innvandrere og flyktninger kommer i aktivitet og tar del i arbeidsliv og samfunnsliv.

       Flertallet legger vekt på at forskning viser at det er en fordel å kunne praktisere og lære norsk samtidig som en er i arbeid eller får arbeidstrening. Det er meget viktig at undervisningen i norsk språk kommer raskt i gang og at det utarbeides individuelle undervisningsplaner for den enkelte. Flertallet vil videre peke på at det er en fordel å kunne praktisere norsk mens man lærer det f.eks. i forbindelse med et arbeid i en bedrift. Det vil derfor være en fordel om den enkelte raskt kan kobles opp til en arbeidssituasjon samtidig som man har språkopplæring.

       Flertallet vil peke på at det er viktig at den enkelte nyankomne flyktning og innvandrer raskt får kartlagt sine kunnskaper slik at man best mulig kan tilrettelegge språkopplæring og arbeidstilbud. Flertallet vil understreke at mange av flyktningene og innvandrerne som kommer til Norge har verdifull kompetanse både av yrkesmessig art og gjennom utdannelse, men også ved kunnskaper i fremmede språk og kulturer. For å kunne integrere dem raskest mulig inn i arbeidslivet, må det satses på å få redusert behandlingstiden for godkjenning av utenlandsk kompetanse. Flertallet vil peke på at man ved behandling av St.meld. nr. 17 (1996-1997), integreringsmeldingen, vedtok at denne behandlingstiden fortrinnsvis skal være maksimum seks måneder.

       Flertallet forutsetter at både kommunenes integreringstilskudd og Arbeidsmarkedsetatens ulike virkemidler må brukes i forsøksperioden.

       Flertallet vil påpeke at kvalifiserings- og integreringstiltak må gis på lik linje for kvinner og menn og at gratis barnetilsynsordninger er en forutsetning for at vellykkede kvalifiseringstiltak også skal nå kvinnene.

       Flertallet viser til at forslaget også gir åpning for å gi tilbud ved arbeidssentre til andre grupper av befolkningen enn nyankomne flyktninger og personer med innvandrerbakgrunn, men at hovedmålgruppen er flyktninger og innvandrere som har problemer på arbeidsmarkedet.

       Flertallet viser til at forslaget bryter med prinsippet om at fagmyndighet på ulike områder skal ha samme ansvar for innvandrere og flyktninger som for den øvrige befolkning. Forslaget tar sikte på en mer flyktning/innvandrer spesifikk organisering av dette arbeidet i en avgrenset integreringsfase, da dette viser seg nødvendig.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har merket seg at forslaget griper inn i debatten vi har i Norge om likhet og likeverdighet. Likhet kan dreie seg om ressursinnsats, bruk av ulike tiltak og ulike institusjoner og ulike målgrupper. I den skandinaviske velferdsmodellen er det aksept for å yte ekstra til de grupper eller personer i befolkningen som stiller svakere enn flertallet slik at resultatet blir mest mulig likeverdig.

2.4 Regjeringens pågående arbeid sett i forhold til forslaget

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Regjeringens planer om at flyktninger skal få et tilbud om introduksjonsprogram, og at det eventuelt skal lages introduksjonsplaner for nyankomne flyktninger, både kan være en del av og et tillegg til de forsøk som forslaget i Dok.nr.8:87 (1997-1998) tar opp.

       Flertallet har merket seg at departementet i en pressemelding av 8. mai 1998 meddeler at det skal opprettes en arbeidsgruppe som skal utrede hvordan nyankomne flyktninger og innvandrere kan bli selvhjulpne raskest mulig. Flertallet har videre merket seg at arbeidsgruppen skal vurdere om nyankomne flyktninger og innvandrere skal få tilbud om et introduksjonsprogram. Gruppa skal vurdere om det skal utarbeides en plan for den enkelte hvor blant annet den enkeltes yrkes- og utdanningsbakgrunn skal kartlegges. Planen kan være en avtale mellom den enkelte nyankomne flyktningen og det offentlige og kan eventuelt knyttes opp til utbetaling av offentlig støtte. Flertallet er positive til opprettelsen av en slik gruppe og at den skal utarbeide en rapport til departementet innen utgangen av 1998.

2.5 Eventuelle følger for gjeldende lov og regelverk

       Flertallet forutsetter at dersom de foreslåtte forsøksordningene og Regjeringens evaluering konkluderer med en omlegging av kvalifiseringspolitikken etter de linjene som forslagsstillerne ønsker, kan det være behov for at ansvarsforholdet mellom kommune og arbeidskontor avklares. Komiteen vil understreke viktigheten av at Arbeidsmarkedsetaten fortsatt skal ha både et økonomisk ansvar og et oppfølgingsansvar overfor kvalifiseringstiltak for flyktninger og innvandrere og at dette må bety at de i et prøveprosjekt må kunne forplikte seg på kvalifiseringsløp som tar noe lengre tid enn slik det praktiseres i dag. Dette vil bety både en omlegging av policy og en omlegging av budsjettrutiner, som gjør dette mulig.

       Flertallet vil peke på at lover og forskrifter som regulerer innvandrings- og flyktningepolitikken også virker inn på muligheten til å komme raskt i arbeid. Dette regelverkets primærfunksjon er kontroll, og hensynet til å få folk raskt i jobb er underordnet. Bestemmelsene om vilkår for midlertidig arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse for asylsøkere, i forskrift om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften) § 61 femte ledd, forutsetter at det foreligger et konkret arbeidstilbud før det gis arbeidstillatelse.

       Flertallet mener det er viktig at dette regelverket ikke hindrer en raskere overgang til kvalifisering og arbeid. Komiteen ber Regjeringen vurdere hensiktsmessigheten av dette lov- og forskriftsverket, slik at bestemmelsene også ivaretar hensynet til nytten av å komme raskt i arbeid.

2.6 Konklusjon

       Flertallet er enig med forslagsstillerne i at det haster med å komme i gang med konkrete forsøk og vil oppsummere sitt syn på hva som skal ligge til grunn for slike forsøk i følgende punkter:

       Flertallet viser til sine merknader og fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sette i verk forsøk med tiltak for å vri inntekten for nyankomne flyktninger og innvandrere fra passiv sosial støtte til aktive tiltak i tråd med flertallsmerknadene i Innst.S.nr.192 (1997-1998). »

2.7 Merknader fra Fremskrittspartiet

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, ser i utgangspunktet positivt på tiltak for å redusere flyktninger og innvandreres avhengighet av sosialhjelp, og mener at gode norskkunnskaper er en grunnleggende forutsetning for å kunne stå på egne ben i Norge for de aller fleste. Derfor må norskundervisningen for innvandrere og flyktninger som er sikret varig opphold i Norge intensiveres og konsentreres. Norskundervisningen må avsluttes med en språktest. For å gi motivasjon for å lære seg norsk skal innvandrere og flyktninger kunne trekkes for ytelser etter sosialtjenesteloven hvis de ikke følger opp undervisningen.

       Disse medlemmer viser til at religiøse foreninger o.a. driver integreringsprogrammer av 4 måneders varighet i USA med støtte fra føderale myndigheter. Konsentrert språkundervisning er en vesentlig del av programmet. 80 % av programdeltagerne er i ordinært arbeid etter fullført program. Disse medlemmer vil i denne sammenheng også vise til FAFO-rapport nr. 234:1997 som viser at det finnes mange eksempler på svært vellykkede integreringsprosjekter som er kjennetegnet av at økonomisk støtte er betinget av deltagelse i kvalifiseringsprogrammer. FAFO-rapporten er også kritisk til norsk integreringspolitikk slik den er fastlagt av Stortinget og beskrevet i integreringsmeldingen fra 1997. FAFO-rapporten konkluderer med at det finnes 10 suksesskriterier for integreringspolitikken med basis i vektlegging og tydeliggjøring av sammenhengen mellom innsats og rettigheter. De 10 suksesskriteriene er:

       Fremskrittspartiet slutter seg til disse 10 punkter og mener en vellykket integreringspolitikk bør ta utgangspunkt i disse 10 punkter fra FAFO.

       Disse medlemmer vil peke på at enhver myndig, frisk og arbeidsfør person må være helt og fullt ansvarlig for sitt eget liv. Innvandrere og flyktninger er i den særstilling at de tilbys hjelp til integrasjon i det norske samfunnet. All erfaring - også i Norge - tilsier at slik hjelp til integrasjon ikke er effektiv når den ikke også er koblet til krav. Innvandrere og flyktninger må ansvarliggjøres. På samme måte som alle andre i Norge har de selv ansvaret for å tilpasse seg norske forhold og delta i arbeidslivet.

       Disse medlemmer understreker derfor at det må knyttes konkrete forutsetninger til de foreslåtte tiltak for å vri inntekten for nyankomne flyktninger og innvandrere fra passiv sosial støtte til aktive tiltak. Disse forutsetningene er:

       Disse medlemmer mener videre at kvalifiseringstiltak som foreslått i dette dokument også forutsetter gjennomføring av andre tiltak for å bli vellykket. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å innføre krav om tilfredsstillende kunnskaper i norsk skriftlig og muntlig som vilkår for å oppnå norsk statsborgerskap. »

       « Stortinget ber Regjeringen innføre bestemmelser som sikrer at personer som en kommune mottar integreringstilskudd for bosetting for ikke kan motta sosialhjelp eller andre offentlige tilskudd eller bistand i en annen kommune som de måtte flytte til innen utløpet av den periode den opprinnelige bosettingskommune mottar integreringstilskudd for. »

       « Stortinget ber Regjeringen gjennomgå alt offentlig regelverk med sikte på å sikre at flyktninger og asylsøkere ikke mottar noen fordeler fremfor nordmenn som har tilsvarende ønsker og behov. »

       « Stortinget ber Regjeringen basere sin politikk på at alle statsborgere skal likebehandles uavhengig av rase, religion og etnisk opprinnelse. »

       « Stortinget ber Regjeringen intensivere og sikre integreringsprosessen ved at opplæring i norsk skal være obligatorisk for alle flyktninger og innvandrere. »

       « Stortinget ber Regjeringen fremme sak for Stortinget om iverksettelse av en integreringspolitikk basert på FAFOs 10 bud i FAFO-rapport nr. 234:1997 « Virker tvang? ». »

3. Forslag frå mindretal

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å innføre krav om tilfredsstillende kunnskaper i norsk skriftlig og muntlig som vilkår for å oppnå norsk statsborgerskap.

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen innføre bestemmelser som sikrer at personer som en kommune mottar integreringstilskudd for bosetting for ikke kan motta sosialhjelp eller andre offentlige tilskudd eller bistand i en annen kommune som de måtte flytte til innen utløpet av den periode den opprinnelige bosettingskommune mottar integreringstilskudd for.

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringen gjennomgå alt offentlig regelverk med sikte på å sikre at flyktninger og asylsøkere ikke mottar noen fordeler fremfor nordmenn som har tilsvarende ønsker og behov.

Forslag 4

       Stortinget ber Regjeringen basere sin politikk på at alle statsborgere skal likebehandles uavhengig av rase, religion og etnisk opprinnelse.

Forslag 5

       Stortinget ber Regjeringen intensivere og sikre integreringsprosessen ved at opplæring i norsk skal være obligatorisk for alle flyktninger og innvandrere.

Forslag 6

       Stortinget ber Regjeringen fremme sak for Stortinget om iverksettelse av en integreringspolitikk basert på FAFOs 10 bud i FAFO-rapport nr. 234:1997 « Virker tvang? ».

4. Komiteens tilråding

     Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og vil råde Stortinget til å treffe følgende

       Stortinget ber Regjeringen sette i verk forsøk med tiltak for å vri inntekten for nyankomne flyktninger og innvandrere fra passiv sosial støtte til aktive tiltak i tråd med flertallsmerknadene i Innst.S.nr.192 (1997-1998).