Brev til justiskomiteen fra Justisdepartementet, statsråden, datert 31. mars 1998.

Dok.nr.8:71 (1997-1998) om hunder som biter folk

1.

       Jeg viser til brev fra Justiskomiteen 11. mars 1998 der det er bedt om departementets uttalelse til forslaget i Dok.nr.8:71 (1997-1998) om likebehandling av hunder som angriper bufe og barn.

       Forslaget berører helt generelt spørsmålet om hunder som angriper mennesker, men intensjonen bak forslaget er klart nok først og fremst å sikre barn bedre trygghet mot å bli anfalt av hund. Jeg vil først gi en oversikt over gjeldende rett når det gjelder avliving av hunder som følge av at de har opptrådt på en uønsket måte i forhold til andre dyr eller mennesker (punkt 2). Deretter vil jeg kommentere innholdet i Dok.nr.8-forslaget noe nærmere (punkt 3). Jeg vil også reise spørsmål om andre endringer som kan bidra til å oppfylle intensjonen bak forslaget (punkt 4). Til sist vil jeg gi uttrykk for hvordan jeg stiller meg til forslaget til vedtak i Dok.nr.8:71 (punkt 5).

2.

       I kraft av sin eiendomsrett til hunden kan alltid en eier avlive den. Som utgangspunkt beskytter reglene om vern av eiendomsretten mot at andre avliver hunden.

       Generelt gjelder likevel at en hund kan avlives der vilkårene for nødrett gjør dette lovlig, jf. straffeloven § 47. Jeg går ikke nærmere inn på grensene for denne avlivningsadgangen, som må bero på en situasjonsbetinget vurdering. Hund under fysisk angrep på barn må imidlertid generelt antas å kunne avlives på stedet av enhver så lenge angrepet pågår, forutsatt at dette er nødvendig for å avverge bitt.

       Spesielle regler om avlivning av hund finner vi i flere lover. I kronologisk rekkefølge er de materielle (som motsetning til de prosessuelle) bestemmelsene følgende:

       Straffeloven § 354 annet ledd annet punktum:

« Hvis hunden efter å ha anfalt nogen person fremdeles går løs til tross for klage til hundeholderen, eller hvis vesentlig ulempe vedvarer til tross for sådan klage, kan hunden kreves drept. »

       Lov om ansvar for skade på bufe ved hund m.v (bufeloven) 9. juli 1926 nr 4 § 2:

« Hund som finnes i ferd med å jage eller skade bufe i strekning hvor dets eier eller besidder har rett til å la det beite, kan så vel grunneieren som bufeets eier eller besidder og enhver i strekningen havneberettiget straks la drepe på stedet eller innen 3 måneder kreve drept ... Likeledes kan en hund som påtreffes uten ledsager i sådan strekning i den tid bufe beiter drepes eller kreves drept som nevnt (unntak gjelder her for reindriftshunder) ... Hvis hund skader fjærfe på sted, hvor dets eier eller besidder har rett til å la det opholde sig, kan den efter foranstaltning av fjærfeets eier eller besidder straks drepes på stedet eller kreves drept ... »

       Reindriftsloven 9. juni 1978 nr 49 § 29 femte ledd og åttende ledd:

« Hund som treffes jagende eller i umiddelbar forbindelse med at den har jaget eller skadet tamrein i området der reinen har lov til å være, kan opptas eller avlives av hvem som helst. Reineier, reingjeter eller reinoppsyn kan innen en måned kreve avlivet hund som nevnt. Reineier, reingjeter eller reinoppsyn kan videre kreve avlivet hund som har for vane å jage rein dersom hunden ikke blir holdt i band eller innestengt eller inngjerdet i den tid tamrein lovlig oppholder seg i distriktet. ... Utenfor ... reinbeiteområder ... skal lov 9. juli 1926 nr. 4 om ansvar for skade på bufe ved hund gjelde også for rein, så langt den passer. »

       Viltloven 29. mai 1981 nr 38 § 53 tredje ledd:

« Hund som løper løs i ekstraordinær båndtvangstid (for bestemte områder) ... eller som i båndtvangstid påtreffes jagende etter hjortevilt, kan dersom den ikke lar seg oppta, avlives på stedet av grunneier og jakt- og fangstberettiget eller noen som opptrer på vegne av disse, eller kreves drept ... »

       Midlertidig lov 4. juli 1991 nr 48 om forbud mot innførsel, hold og avl og farlige hunder (kamphundloven) § 5:

« En hund som har påført menneske eller dyr skade, kan innen en måned etter skadeforvoldelsen kreves avlivet. Dette gjelder likevel ikke dersom forholdene rundt skadeforvoldelsen gjør at avliving vil være et uforholdsmessig stort inngrep ... Denne paragrafen gjelder også for hunder som ikke kommer inn under § 2 (paragrafen gjelder altså for alle hunder, ikke bare for « farlige hunder »). »

3.

       I Dok.nr.8:71 sammenliknes reglene om avlivning av hund i straffeloven § 354, bufeloven § 2 og kamphundloven § 5. Forslagsstillerne går inn for at adgangen til å avlive og kreve avlivning av hund blir utvidet i straffeloven § 354, slik at denne paragrafen blir samstemt med bufeloven.

       Når de gjeldende reglene skal sammenliknes og endringer vurderes, må det likevel være slik at man bør se hvordan regelverket som helhet virker for de spørsmålene det gjelder.

       Når bufeloven, reindriftsloven og viltloven spesielt sier at hund som er i ferd med å jage eller skade bufe eller fjærfe, tamrein eller hjortevilt, straks kan avlives, må dette ses som en utvidelse av den alminnelige nødrettsregelen. Det blir klart at hunden kan avlives i disse praktiske og vanlige situasjonene selv om ikke de angrepne dyr har større økonomisk verdi enn den angripende hund. Angriper hunden et menneske, kan derimot den alminnelige nødrettsregelen brukes uansett hvor verdifull hunden er. Så langt er det altså ikke noen umotivert forskjell mellom de spesielle avlivningsreglene for så vidt at hunden har angrepet hhv dyr eller mennesker.

       Det er ikke helt klart etter forslaget i Dok.nr.8:71 om man går inn for at de av bufelovens avlivningsregler som ikke gjelder direkte angrepssituasjoner, men som generelt sett er skadeforebyggende ved sin avskrekkende virkning i forhold til hundeeierene, bør danne mønster for regler på andre områder. Hvis man skal utvide regelen i bufeloven om at man kan avlive en hund som påtreffes uten ledsager i beitestrekning, (jf også reglene i reindriftsloven), må man vurdere om det er visse områder der folk gjennom det samme virkemiddel bør vernes mot den ulempe og fare som løse hunder utgjør. Etter min mening bør det ikke åpnes for at folk flest ut over nødrettssituasjoner egenhendig skal kunne skyte hunder som går løs, eller umiddelbart kunne avlive dem på annen måte. Særlig ville dette være betenkelig i tettbygde strøk. Dette hensynet står imidlertid ikke i veien for at man kan vurdere om folk bør bli gitt sterkere vern mot løse hunder på spesielle områder gjennom å bli gitt et krav på avlivning av hunden, som kan fremmes gjennom namsmyndighetene på vanlig måte. For eksempel kan man stille spørsmålet om små barn bør kunne leke i større trygghet for fremmede hunder på lekeplasser enn i dag. Da blir spørsmålet om man bør innføre absolutt båndtvang på slike områder og gi foreldre det samme krav på avlivning av hunder som har gått løs på lekeplasser som det som gjelder for løse hunder i beiteområder for bufe. Om dette spørsmålet skal vurderes, bør det likevel bli sendt på alminnelig høring før regjeringen og Stortinget tar et realitetsstandpunkt.

       Skal man sammenlikne reglene som gjelder for avlivning av hund som har angrepet hhv dyr eller mennesker, må også kamphundlovens regel trekkes inn i bildet. Kamphundlovens avlivningsregel gjelder for alle hunder, og er ikke som loven generelt avgrenset til å gjelde for bestemte hunder. Vilkåret for avlivning er helt generelt at hunder « har påført menneske eller dyr skade ».

       Visse forskjeller mellom reglene blir likevel stående igjen. En mindre vesentlig forskjell er at det etter bufeloven gjelder en tre-måneders frist for å kreve hunden drept, mens kamphundloven gir en en-måneds frist. Skal reglene her harmoniseres, synes en-månedsfristen å bli det beste valget.

       En mer vesentlig forskjell er at der avlivningskravet er hjemlet i bufeloven, reindriftsloven eller viltloven, synes avlivningskravet å få ubetinget gjennomslagskraft. Etter kamphundloven skal derimot hunden likevel ikke avlives « dersom forholdene rundt skadeforvoldelsen gjør at avlivning vil være et uforholdsmessig stort inngrep ». En nærmere avgrensning av dette forbeholdet kan det være naturlig å se nærmere på senest når kamphundloven blir tatt opp til ny vurdering. Jeg ser ikke bort fra at forslagsstillerne til Dok.nr.8:71 generelt ønsker å opprettholde en forholdsmessighetsvurdering, se under avsnittet « Konklusjon ».

       I Dok.nr.8:71 synes det forutsatt at det er politiet som forvalter avlivningsreglene i de nevnte lovene. For ordens skyld vil jeg nevne at krav om avlivning av hund etter de nevnte lovbestemmelsene fremsettes for, avgjøres av og iverksettes av namsmyndighetene etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

       Det synes også forutsatt at hundeeieren bare kan pådra seg erstatningsplikt i disse sakene etter reglene i bufeloven. Imidlertid kan hundeeieren ellers få erstatningsansvaret overfor både den som blir skadet av hund og den som pådrar seg kostnader knyttet til avlivning av hund. Grunnlaget kan være såvel alminnelige ulovfestede erstatningsregler, tvangsfullbyrdelseslovens sakskostnadsregler og skadeserstatningsloven § 1-5 om ansvar for dyr, som også til dels stiller opp strengere ansvarsregler for hunder enn for andre tamdyr.

4.

       I dok 8:71 behandles saken ut fra innfallsvinkelen om likebehandling av mennesker og bufe i forhold til anfall fra hund. Hvis man heller stiller spørsmålet mer åpent som hvordan man kan gi folk bedre trygghet mot å bli anfalt av hund enn i dag, kan det overveies å endre reglene med særlig sikte på dette.

       I dag må krav om avlivning av hund som sagt fremmes gjennom namsmyndighetene. For dette må den som ønsker avlivning betale diverse rettsgebyr. Fører avlivningskravet frem, kan han få dette erstattet av og inndrevet hos hundeeieren. Jeg antar likevel at krav om å legge ut rettsgebyr kan virke som en sperre mot å få avlivet en hund som har vist seg farlig mot mennesker eller andre dyr. Det kan derfor være aktuelt å vurdere fritak fra rettsgebyr for saker om avlivning av hund etter særlig lovbestemmelse.

       Kamphundloven § 5 er som det fremgår av Dok.nr.8:71 en midlertidig lovbestemmelse, som løper ut 1. januar 2001. Jeg ser gode grunner til at regelen blir opprettholdt, i sin nåværende form eller med et endret innhold som ikke svekker folks vern mot skade fra hund.

5.

       Straffelovkommisjonen er tidligere forelagt problemstillingen om avlivning av hunder, og arbeider for tiden med straffelovens spesielle bestemmelser. En eventuell endring av reglene må dessuten forventes å bli vurdert når det nærmer seg utløpet av kamphundlovens virketid, om ikke loven ved endringslov blir forlenget ut over sin nåværende virketid. Ut fra dette har Justisdepartementets vurdering hittil vært at man nå ikke ville prioritere spørsmålene om avlivning av hund fremfor arbeidet med andre lovsaker. Dette standpunktet fremgår av et brev fra Justisdepartementet til Barneombudet 4. desember 1996.