1. Sammendrag

       Stortingsrepresentantene Grethe Fossli og Jon Olav Alstad har den 12. februar d.å. fremsatt følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å gi mennesker samme rettigheter i forhold til angrep fra hund som bufe har. Dette vil bety at adgangen til å avlive og kreve avliving av hund utvides i straffeloven § 354 slik at den er samstemt med bufeloven. »

       I begrunnelsen for forslaget viser forslagsstillerne til at med jevne mellomrom angriper hunder mennesker. Spesielt er små barn utsatt.

       Straffeloven § 354 regulerer angrep på mennesker. Der slås det fast at dersom « ... en hund anfaller person eller ved støi eller på annen måte volder vesentlig ulempe for øvrig, straffes hundeholderen med bøter, ... » Videre er det åpnet for avliving av hunden dersom en hund har « anfalt nogen person » og den går løs til tross for klage til hundeholderen.

       I bufeloven kan skadeverk straffes med bøter, og ved gjentatt skade skal det ilegges bøter. Videre kan hund som jager eller skader bufe eller går uten ledsager i beiteområder avlives på stedet. Hundeeieren blir erstatningspliktig for økonomiske utlegg som følge av avlivningen. Også etter kamphundloven er det enklere å få en hund avlivet enn etter bestemmelsen i straffeloven.

       Dersom forslaget følges opp, forutsetter forslagsstillerne at politiet foretar en nærmere utredning av hunden før avlivning dersom det er påkrevet. Dette kan skje for å finne ut om det er hunden som på grunn av sykdom e.l. har reagert aggressivt, eller om det er eieren som har krysset eller trent en hund til å være aggressiv. I så fall bør eieren også være strafferettslig ansvarlig.

2. Komiteens merknader

       Dok.nr.8:71 (1997-1998) har vært forelagt Justisdepartementet som har avgitt uttalelse til forslaget i brev til komiteen av 31. mars 1998, jf. vedlegg.

       Komiteen viser til at dokumentet sammenligner reglene om avliving av hund i straffeloven § 354, bufeloven § 2 og kamphundloven § 5. Forslagsstillerne går inn for at adgang til å avlive og kreve avlivning av hund blir utvidet i straffeloven § 354, slik at denne paragrafen blir samstemt med bufeloven.

       Komiteen vil påpeke at etter de generelle nødrettsbestemmelsene må det antas at hunder kan avlives på stedet dersom det er nødvendig for å avverge et fysisk angrep mot mennesker. Etter nødrettsbestemmelsene skal man vurdere verdien av å avverge angrepet opp mot det inngrep man foretar ved avvergelsen. I en slik vurdering vil alltid et menneske ha større verdi enn hunder. Komiteen vil understreke at dette selvfølgelig også er komiteens syn.

       Komiteen har merket seg at denne vurderingen ikke er slik i forholdet mellom bufe og hund. Derfor er det en særlig bestemmelse i bufeloven som styrker bufeets vern. Komiteen forstår denne bestemmelsen slik at den gir en føring i forhold til nødrettsbestemmelsene generelt i forholdet mellom hunder og bufe. Komiteen kan derfor ikke se at det er behov for en slik særlig presisering for å sikre mennesker vern for angrep.

       Komiteen vil også påpeke at dersom det skulle åpnes for en generell avlivningsadgang på stedet av løshunder vil det skape uholdbare risikosituasjoner med bruk av våpen. Dersom forslaget skal tolkes ordrett betyr det at man skal ha anledning til å avlive løshunder overalt hvor mennesker ferdes.

       Forslaget henviser til bufelovens erstatningsregler for skader forvoldt av hund. Komiteen gjør oppmerksom på at man har en bestemmelse om objektivt erstatningsansvar for hund som volder skade på personer eller ting etter skadeserstatningsloven § 1-5.

       Komiteen merker seg at forslagsstillerne henviser til kamphundlovens avlivningsbestemmelser. Komiteen viser til at § 5 i kamphundloven gjelder alle hunder og ikke bare spesielle kamphunder. Etter denne bestemmelsen kan hunder som har angrepet mennesker kreves avlivet dersom det ikke er et uforholdsmessig inngrep. Komiteen viser også til kamphundloven § 8 der overtredelser av loven kan straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder.

       Komiteen er av den oppfatning at det skal være enkelt å få avlivet farlige og aggressive hunder. Men det foreligger lite opplysninger om praksis rundt avlivningsbestemmelsene. Komiteen vil derfor be Regjeringen foreta en gjennomgang av avlivningspraksis i forhold til kamphundloven § 5 og andre relevante bestemmelser, og eventuelt fremme for Stortinget forslag til innstramning av unntaksreglene i kamphundloven § 5.

       Komiteen synes lovverket som omhandler hund er meget uoversiktlig, jf. de ulike reglene i kamphundloven, bufeloven, viltloven, reindriftsloven og straffeloven. Komiteen ønsker å få vurdert en samordning av de områder som omhandler hund og hundehold i ett lovverk, slik at minst mulig misforståelser oppstår, og slik at eventuelle lovkollisjoner unngås.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere en samordning av de områder som omhandler hund i lovverket. »

3. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre følgende

       Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av praksis rundt avlivningsbestemmelsene av hund etter kamphundloven § 5 og tilsvarende regler, og eventuelt fremme forslag om lovendringer for å sikre tilstrekkelig adgang til avlivning av hunder i tråd med Innst.S.nr.183 (1997-1998).

       Stortinget ber Regjeringen vurdere en samordning av de områder som omhandler hund i lovverket.

Vedlegg

Brev til justiskomiteen fra Justisdepartementet, statsråden, datert 31. mars 1998.

Dok.nr.8:71 (1997-1998) om hunder som biter folk

1.

       Jeg viser til brev fra Justiskomiteen 11. mars 1998 der det er bedt om departementets uttalelse til forslaget i Dok.nr.8:71 (1997-1998) om likebehandling av hunder som angriper bufe og barn.

       Forslaget berører helt generelt spørsmålet om hunder som angriper mennesker, men intensjonen bak forslaget er klart nok først og fremst å sikre barn bedre trygghet mot å bli anfalt av hund. Jeg vil først gi en oversikt over gjeldende rett når det gjelder avliving av hunder som følge av at de har opptrådt på en uønsket måte i forhold til andre dyr eller mennesker (punkt 2). Deretter vil jeg kommentere innholdet i Dok.nr.8-forslaget noe nærmere (punkt 3). Jeg vil også reise spørsmål om andre endringer som kan bidra til å oppfylle intensjonen bak forslaget (punkt 4). Til sist vil jeg gi uttrykk for hvordan jeg stiller meg til forslaget til vedtak i Dok.nr.8:71 (punkt 5).

2.

       I kraft av sin eiendomsrett til hunden kan alltid en eier avlive den. Som utgangspunkt beskytter reglene om vern av eiendomsretten mot at andre avliver hunden.

       Generelt gjelder likevel at en hund kan avlives der vilkårene for nødrett gjør dette lovlig, jf. straffeloven § 47. Jeg går ikke nærmere inn på grensene for denne avlivningsadgangen, som må bero på en situasjonsbetinget vurdering. Hund under fysisk angrep på barn må imidlertid generelt antas å kunne avlives på stedet av enhver så lenge angrepet pågår, forutsatt at dette er nødvendig for å avverge bitt.

       Spesielle regler om avlivning av hund finner vi i flere lover. I kronologisk rekkefølge er de materielle (som motsetning til de prosessuelle) bestemmelsene følgende:

       Straffeloven § 354 annet ledd annet punktum:

       Lov om ansvar for skade på bufe ved hund m.v (bufeloven) 9. juli 1926 nr 4 § 2:

       Reindriftsloven 9. juni 1978 nr 49 § 29 femte ledd og åttende ledd:

       Viltloven 29. mai 1981 nr 38 § 53 tredje ledd:

       Midlertidig lov 4. juli 1991 nr 48 om forbud mot innførsel, hold og avl og farlige hunder (kamphundloven) § 5:

3.

       I Dok.nr.8:71 sammenliknes reglene om avlivning av hund i straffeloven § 354, bufeloven § 2 og kamphundloven § 5. Forslagsstillerne går inn for at adgangen til å avlive og kreve avlivning av hund blir utvidet i straffeloven § 354, slik at denne paragrafen blir samstemt med bufeloven.

       Når de gjeldende reglene skal sammenliknes og endringer vurderes, må det likevel være slik at man bør se hvordan regelverket som helhet virker for de spørsmålene det gjelder.

       Når bufeloven, reindriftsloven og viltloven spesielt sier at hund som er i ferd med å jage eller skade bufe eller fjærfe, tamrein eller hjortevilt, straks kan avlives, må dette ses som en utvidelse av den alminnelige nødrettsregelen. Det blir klart at hunden kan avlives i disse praktiske og vanlige situasjonene selv om ikke de angrepne dyr har større økonomisk verdi enn den angripende hund. Angriper hunden et menneske, kan derimot den alminnelige nødrettsregelen brukes uansett hvor verdifull hunden er. Så langt er det altså ikke noen umotivert forskjell mellom de spesielle avlivningsreglene for så vidt at hunden har angrepet hhv dyr eller mennesker.

       Det er ikke helt klart etter forslaget i Dok.nr.8:71 om man går inn for at de av bufelovens avlivningsregler som ikke gjelder direkte angrepssituasjoner, men som generelt sett er skadeforebyggende ved sin avskrekkende virkning i forhold til hundeeierene, bør danne mønster for regler på andre områder. Hvis man skal utvide regelen i bufeloven om at man kan avlive en hund som påtreffes uten ledsager i beitestrekning, (jf også reglene i reindriftsloven), må man vurdere om det er visse områder der folk gjennom det samme virkemiddel bør vernes mot den ulempe og fare som løse hunder utgjør. Etter min mening bør det ikke åpnes for at folk flest ut over nødrettssituasjoner egenhendig skal kunne skyte hunder som går løs, eller umiddelbart kunne avlive dem på annen måte. Særlig ville dette være betenkelig i tettbygde strøk. Dette hensynet står imidlertid ikke i veien for at man kan vurdere om folk bør bli gitt sterkere vern mot løse hunder på spesielle områder gjennom å bli gitt et krav på avlivning av hunden, som kan fremmes gjennom namsmyndighetene på vanlig måte. For eksempel kan man stille spørsmålet om små barn bør kunne leke i større trygghet for fremmede hunder på lekeplasser enn i dag. Da blir spørsmålet om man bør innføre absolutt båndtvang på slike områder og gi foreldre det samme krav på avlivning av hunder som har gått løs på lekeplasser som det som gjelder for løse hunder i beiteområder for bufe. Om dette spørsmålet skal vurderes, bør det likevel bli sendt på alminnelig høring før regjeringen og Stortinget tar et realitetsstandpunkt.

       Skal man sammenlikne reglene som gjelder for avlivning av hund som har angrepet hhv dyr eller mennesker, må også kamphundlovens regel trekkes inn i bildet. Kamphundlovens avlivningsregel gjelder for alle hunder, og er ikke som loven generelt avgrenset til å gjelde for bestemte hunder. Vilkåret for avlivning er helt generelt at hunder « har påført menneske eller dyr skade ».

       Visse forskjeller mellom reglene blir likevel stående igjen. En mindre vesentlig forskjell er at det etter bufeloven gjelder en tre-måneders frist for å kreve hunden drept, mens kamphundloven gir en en-måneds frist. Skal reglene her harmoniseres, synes en-månedsfristen å bli det beste valget.

       En mer vesentlig forskjell er at der avlivningskravet er hjemlet i bufeloven, reindriftsloven eller viltloven, synes avlivningskravet å få ubetinget gjennomslagskraft. Etter kamphundloven skal derimot hunden likevel ikke avlives « dersom forholdene rundt skadeforvoldelsen gjør at avlivning vil være et uforholdsmessig stort inngrep ». En nærmere avgrensning av dette forbeholdet kan det være naturlig å se nærmere på senest når kamphundloven blir tatt opp til ny vurdering. Jeg ser ikke bort fra at forslagsstillerne til Dok.nr.8:71 generelt ønsker å opprettholde en forholdsmessighetsvurdering, se under avsnittet « Konklusjon ».

       I Dok.nr.8:71 synes det forutsatt at det er politiet som forvalter avlivningsreglene i de nevnte lovene. For ordens skyld vil jeg nevne at krav om avlivning av hund etter de nevnte lovbestemmelsene fremsettes for, avgjøres av og iverksettes av namsmyndighetene etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

       Det synes også forutsatt at hundeeieren bare kan pådra seg erstatningsplikt i disse sakene etter reglene i bufeloven. Imidlertid kan hundeeieren ellers få erstatningsansvaret overfor både den som blir skadet av hund og den som pådrar seg kostnader knyttet til avlivning av hund. Grunnlaget kan være såvel alminnelige ulovfestede erstatningsregler, tvangsfullbyrdelseslovens sakskostnadsregler og skadeserstatningsloven § 1-5 om ansvar for dyr, som også til dels stiller opp strengere ansvarsregler for hunder enn for andre tamdyr.

4.

       I dok 8:71 behandles saken ut fra innfallsvinkelen om likebehandling av mennesker og bufe i forhold til anfall fra hund. Hvis man heller stiller spørsmålet mer åpent som hvordan man kan gi folk bedre trygghet mot å bli anfalt av hund enn i dag, kan det overveies å endre reglene med særlig sikte på dette.

       I dag må krav om avlivning av hund som sagt fremmes gjennom namsmyndighetene. For dette må den som ønsker avlivning betale diverse rettsgebyr. Fører avlivningskravet frem, kan han få dette erstattet av og inndrevet hos hundeeieren. Jeg antar likevel at krav om å legge ut rettsgebyr kan virke som en sperre mot å få avlivet en hund som har vist seg farlig mot mennesker eller andre dyr. Det kan derfor være aktuelt å vurdere fritak fra rettsgebyr for saker om avlivning av hund etter særlig lovbestemmelse.

       Kamphundloven § 5 er som det fremgår av Dok.nr.8:71 en midlertidig lovbestemmelse, som løper ut 1. januar 2001. Jeg ser gode grunner til at regelen blir opprettholdt, i sin nåværende form eller med et endret innhold som ikke svekker folks vern mot skade fra hund.

5.

       Straffelovkommisjonen er tidligere forelagt problemstillingen om avlivning av hunder, og arbeider for tiden med straffelovens spesielle bestemmelser. En eventuell endring av reglene må dessuten forventes å bli vurdert når det nærmer seg utløpet av kamphundlovens virketid, om ikke loven ved endringslov blir forlenget ut over sin nåværende virketid. Ut fra dette har Justisdepartementets vurdering hittil vært at man nå ikke ville prioritere spørsmålene om avlivning av hund fremfor arbeidet med andre lovsaker. Dette standpunktet fremgår av et brev fra Justisdepartementet til Barneombudet 4. desember 1996.